Amerikanske urfolk og stammefolk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Indianerne)
Gå til: navigasjon, søk
«Amerikanske folk» framstilt på en opprinnelig tysk plansje gjengitt i Nordisk familjebok fra 1904.
Amerikanska folk, guide.svg
Billedforklaring på engelsk:Native Americans
1. Aleut; 2. ; 3. 4. Inuit (woman and man); 5; 6. Crow Indian; 7. Blackfeet; 8. en:Ojibwa; 9. 10. ; 11. Shoshone; 12. Dakota Sioux; 13. ; 14. Mandan; 15. Apache; 16. Pueblo; 17. Mexican Indian; 18. ; 19. Omaguas; 20. 21. Botocudo (man and woman) ; 22. 23. Ticuna (man and woman); 24; 25. Peruvian from Cerro de Pasco; 26. ; 27. ; 28; 29. Moxos people; 30; 31. Patagonian; 32. Mapuche; 33. Fuegians;

Billedforklaring på svensk:Amerikanska folk
1. Aleut; 2. Kolosj; 3. 4. Eskimåer (kvinna o. man); 5. Kovitsjin-indian från Vancouver-ön; 6. Kråk-indian; 7. Blackfeet-indian; 8. Odjibue; 9. 10. Pah Utah (man o. kvinna); 11. Sjosjon (»ormindian»); 12. Dakota l. Sioux; 13. Pani; 14. Mandan; 15. Apache; 16. Pueblo; 17. Mexikansk indian; 18. Maypure (Orinoco); 19. Omagua från västra Brasilien; 20. 21. Botokuder (man o. kvinna); 22. 23. Ticuña (man o. kvinna); 24. Miranha (kvinna); 25. Peruan från Cerro de Pasco; 26. Peruansk kreol från Chiloë; 27. Quichua; 28. Abipon; 29. Moxos-indian (Bolivia); 30. Puel-che från Argentina; 31. Patagonier; 32. Araukan; 33. Eldsländare (pesjärä)

Urfolk i Amerika eller indianere betegner befolkningen som bodde i Nord- og Sør-Amerika før den europeiske oppdagelsen og koloniseringen av Nord-Amerika fra 1492 av (og senere Sør-Amerika), samt deres etterkommere som fremdeles bor i verdensdelen. Vikingene kalte dem for skrælinger.

Man tror at mennesker kom først til de amerikanske kontinentene på slutten av siste istid, for ca. 16 000 år siden, og Nord- og Sør-Amerika er dermed de siste landmassene av betydning som ble befolket, men det finnes også funn som kan tyde på tidligere bosetning. Urbefolkningen vandret inn via en landbru over Beringstredet mellom Alaska og Sibir i flere omganger. Noen av folkeslagene kan også ha vandret inn sjøveien. De aller fleste, om ikke alle, av disse folkene nedstammer fra Sibir. De bredte seg ut over begge kontinentene og utviklet hundrevis av svært ulike etniske grupper.[1]

Mange av disse gruppene beholdt en nomadisk eller halvnomadisk levemåte helt fram til moderne tider. Andre utviklet bofaste jordbrukskulturer, og noen utviklet høvdingedømmer og til og med avanserte statsdannelser med monumental arktitektur og store byer.

Se også: cahokia, Mesoamerika, mayaer, olmec, zapotec, toltekere, Teotihuacán, aztekerne, aymara, inka, urfolk i Mexico.

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen «urfolk» er nokså ny. For urfolk over hele verden benyttet man tidligere ord som «innfødt», urinnvånere osv. For urfolket i Nord-Amerika er det mest vanlige begrepet på norsk «indianer», avledet av den engelske betegnelsen Indian, som betyr «inder». Columbus trodde visstnok at han var kommet til India, og kalte dermed folket han møtte i Nord-Amerika for «indianere». Dette forestillingen avspeiles også i betegnelsen «Vestindia».

På språk som engelsk og spansk er imidlertid indian og indio, som betyr det samme, nå erstattet av indigenous og indígena. Dette gjelder ikke bare om urfolk i Amerika, men ordene brukes også om urfolk fra resten av verden. Den norske tilsvarende betegnelsen er «urfolk», som for eksempel brukes av og om samene. Bruken av ordet indianer står imidlertid sterkere i Norge fordi det norske ordet ikke er identisk med betegnelsen for mennesker fra India i motsetning til på engelsk og spansk. Dette har Norge til felles med de fleste andre europeiske land.

Et problem i bruken av betegnelsen «urfolk i Amerika», er at ordet indianere vanligvis defineres som alle urfolk i Nord-Amerika (unntatt inuitter og aleuter) og Sør-Amerika. Betegnelsen «urfolk i Nord-Amerika og Sør-Amerika» må nødvendigvis omfatte inuitter og aleuter også, siden de også var vel etablert ved den europeiske «oppdagelsen» av Nord-Amerika.

Mens betegnelsen indigenous people er vanlig i USA, bruker kanadiere uttrykket people of the first nations, altså «folk fra de opprinnelige stammene», i sin omtale av indianere og inuitter.

Historie[rediger | rediger kilde]

Inuittkvinne

Teorien om landbrua over Beringstredet[rediger | rediger kilde]

Basert på antropologisk, genetisk og lingvistisk forskning antar vitenskapen stort sett at de fleste urfolkene i Amerika stammer fra folk som vandret over Beringstredet fra Sibir for 15 000–9 000 år siden. Det nøyaktige tidspunktet og den valgte ruta er ennå et diskusjonsspørsmål, og hele teorien om landbrua blir stadig trukket i tvil.

Innvandringsbølger[rediger | rediger kilde]

Språkfamilier hos nordamerikanske urfolk

Flere genetiske undersøkelser tyder på klare sammenhenger mellom dagens urfolk i Amerika og folkegrupper i Sibir. I følge Ilya Zacharov ved Vavilov-instituttet for allmenn genetikk i Moskva er de nordlige urfolkene i Nord-Amerika i slekt med tuvinerne, et tyrkisk-talende folk bosatt i Tuva-republikken i det sørlige Sibir. Forskningen antyder tre separate innvandringer:

  • Den andre innvandringen brakte med seg forfedrene til na-dene-folket. Denne gruppen kom først til Alaska og nordvestre Canada. Grupper nådde også ned til USAs nordvestre kyst, til USAs sørvestre ørkenstrøk, og ble forfedre til dene-folket i Arktisk Canada og Alaska og apasjene og navahoene i sørvestre USA.
  • Den tredje bølgen besto av forfedrene til inuittene og aleutene. Disse gruppene kom sannsynligvis over Beringstredet etter at landbrua hadde forsvunnet.
  • Molekulær genetikk i de siste årene tyder på så mange som fire ulike innvandringer fra Asia. Disse studiene gir også holdepunkter for en samtidig innvandring i mindre skala fra Europa, muligens fra folkeslag som hadde en lignende levemåte som inuittene under den siste istida.

Et av resultatene av disse innvandringsbølgene var store folkegrupper med liknende språk og muligens fysiske trekk flyttet ut i ulike deler av Nord-, Sentral- og Sør-Amerika. De tallrike folkegruppene blir av vitenskapen forsøkt ordnet i større enheter som gjenspeiler felles etnisk opphav, språklig slektskap og lignende levemåter.

Europeisk kolonisering[rediger | rediger kilde]

Den europeiske koloniseringen av Nord-Amerika og Sør-Amerika endret avgjørende levemåte og kultur for alle urfolk i begge verdensdeler. Fra slutten av 1400-tallet til slutten av 1800-tallet ble urfolksgruppene utsatt for sykdommer, tvangsforflytninger og i mange tilfelle krigføring og slaveri. Den første gruppa som Columbus møtte var de 250 000 arawakeneHispaniola. Disse ble gjort til spanjolenes slaver. I 1550 var det bare 500 arawaker i live, og kulturen var utdødd i 1650. Likevel har de satt genetiske spor i befolkningen på de karibiske øyene.

Spanjolene og andre europeere brakte hesten til Nord-Amerika og Sør-Amerika. Noen av hestene rømte, og de formerte seg kraftig. Ville hester hadde vært på det nord-amerikanske kontinentet tidligere, men forsvant for mellom 10 000 og 7 600 år siden. Gjeninnføringen av hesten hadde en stor innvirking på urfolkene som bodde på de store slettene i USA og Canada. Det nye transportmiddelet muliggjorde mer effektiv jakt, nye krigsmetoder og økt handel.

Europeerne brakte også med sykdommer som urfolkene ikke hadde antistoffer mot. Vannkopper og meslinger, som var vanlige sykdommer i Europa som få døde av, hadde høy dødelighet blant urfolkene. Kopper var en spesielt dødelig sykdom, som drepte millioner av mennesker. Det er vanskelig å anslå dødeligheten, men noen historikere antyder at dødeligheten i noen urfolksgrupper var opp mot 80%.

Innen europeerne kom eksisterte det om lag tre hundre språk i Nord-Amerika. Mer enn halvparten av dem er nå borte.

Urfolk i det 21.århundre[rediger | rediger kilde]

Urbefolkningen i både Nord-Amerika og Sør-Amerika utgjør ved begynnelsen av det 21. århundre ca. 35 millioner mennesker. Ennå i dag lider mange av dem under diskriminering og fattigdom.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Hopi-mann bruker tradisjonell vevstol

Selv om kulturtrekk som språk, antrekk og skikker varierer enormt fra en nasjon til en annen, finnes mange fellestrekk hos svært mange av urfolkene i Amerika. Felles for mange av stammene i Canada og USA var troen på Manitu (Algonkinsk: Gitche Manitou, «Store Ånd») som er skaperen av alt.

Musikk og kunst[rediger | rediger kilde]

Gruppa Mystic River Singers opptrer under en powwow in 1998

Urfolksmusikk fra Nord-Amerika er nesten alltid monofonisk (ett instrument), men det finnes viktige unntak. Musikken inneholder typisk bruk av tromme, men ellers er det få andre instrumenter, selv om fløyte også er kjent. Stemmingen av disse fløytene er ikke presis, og avhenger av lengden på virket og størrelsen på fløytespillerhånda.

Urfolksmusikk fra sørlige Nord-Amerika Mexico og Mellom-Amerika var ofte basert på en femtoneskala. Før den spanske erobringen var musikken en viktig del av religiøse seremonier, og omfattet instrumenter som trommer, fløyter, sjøsneglskall osv. Ingen strengeinstrumenter var imidlertid i bruk.

Urfolkskunst fra Amerika er et viktig bidrag til verdenskunsten. Dette gjelder både keramikk, maleri, smykkekunst, veving, skulptur, kurvfletting og treskjæring.

Statistikk over urfolk i Amerika[rediger | rediger kilde]

Urbefolkninger i Latin-Amerika. (Kilde: World Fact book 1999)

Tabellen under viser anslag for urbefolkningene i hvert land, og også den delen av befolkningen med delvis urfolksopphav, vist i prosentandeler av totalbefolkningen.


Urfolk i Nord- og Sør-Amerika1
prosentvis anslag over befolkningsandel
Land Urfolk Delvis urfolksopphav Totalt
Alaska 16% [?] 16%
Argentina3 [?] [?] [?]
Bolivia 55% 30% 85%
Brasil4 0.4% [?] [?]
Canada5 1.9%6 2.7% 4.6%
Chile 3% [?] [?]
Cuba2 0% NA NA
Costa Rica3 [?] [?] [?]
Colombia [?] 58% [?]
Den dominikanske republikk 2% 60% 0%.
Guatemala 44 % 52% 96%
Ecuador 25% 55% 80%
El Salvador 5% 94% 99%
Fransk Guyana,
Guyana og Surinam
5 – 20% [?] [?]
Honduras 7% 90% 97%
Mexico 10-30% 60-80% 90%
Nicaragua 5% 69% 74%
Panama 6% 70% 76%
Paraguay 5% 93.3% 98.3%
Peru 45% 37% 82%
Venezuela 2% 69% 71%
USA6 0.9% 0.6% 1.5%
Uruguay 0% 8% 8%

1 Source : The World Factbook 1999, Central Intelligence Agency.
2 indigenous peoples mixed into the general population; NA = «not applicable».
4 2000 Brazil Census
5 Canada 2001 Census
6 2000 U.S. Census
7 1.9% is for single origins only, Aboriginal identity population is 3.3%

Historie og nåtid i ulike land[rediger | rediger kilde]

Canada[rediger | rediger kilde]

I Canada brukes oftest uttrykket Canadas Aboriginal Peoples eller «Aboriginal-Canadians» for å betegne landets urfolk. Selv bruker urfolket ofte termen First Nations (nasjonene som var i Canada fra begynnelsen). Urfolk utgjør ca. 3% av totalbefolkningen. En mindre andel av urfolket bor på reservater (reserves på kanadisk-engelsk). Noen av disse reservatene er preget av sosiale problemer som arbeidsledighet, alkoholisme og familievold. De kanadiske myndighetene har hatt noen problemer med å sette inn tiltak, fordi det støter mot selvstyret i reservatene.

Kanadierne er generelt stolte av sin urfolksarv og i dag finnes det stadig mer selvestyrte First Nations territorier i Canada, for eks., Nunavut-territoriet (fem ganger større enn Norge), Nisga'a-territoriet, osv. Canada holder på med å gi tilbake store Aboriginale territorier til Canadas Aboriginal Peoples.

USA[rediger | rediger kilde]

Tidligere ble urfolk i USA kalt «American Indians», men nå brukes termen «Native Americans». Urfolket utgjør ca. 2% av befolkningen i USA, og mer enn 6 millioner mennesker identifiserer seg som Native Americans, selv om bare 1,8 millioner er medlemmer av en av stammene. Fordi offisiell politikk i USA var å drepe eller fordrive indianere (først og fremst i nordlige delstater), var det kun en mindre del av urfolket som overlevde.

«The Trail of Tears» («Tårenes sti») brukes som betegnelse for den tvungne relokaliseringen av den amerikanske urbefolkningen fra de sydøstlige delene av USA, i kjølvannet av «Indian Removal Act» fra 1830. Relokaliseringen omfattet blant annet stammene cherokee, muscogee, seminole, chickasaw og choctaw fra hjemlandene til indianerterritorier i østre del av det nåværende Oklahoma. Uttrykket springer ut av fjerningen av choctaw-stammen i 1831, da anslagsvis 2- 6 000 av 16 542 omkom.

Mange indianere bor i dag i reservater (reservations på amerikansk-engelsk). Reservater finnes i alle deler av USA, og noen er svært gamle, slik som reservatene i området rundt New York, i Connecticut og i New England. Den største urfolksandelen i USA er i de sørvestre statene, og den største enkeltnasjonen er navajoene i Arizona og statene rundt.

561 stammer i USA er anerkjent av landets føderale myndigheter.

Mexico[rediger | rediger kilde]

Mexico var åstedet for en lang rekke ulike høykulturer i en periode på over 3000 år før europeerne gjorde sin inntreden. I motsetning til andre land i Nord-Amerika foregikk det en utstrakt raseblanding i Mexico (men i Canada er det mye raseblanding også, The Métis People, for eks.), og mestisene (et fransk-canadisk ord for blandet hvite og indiansk folk) ble snart den største befolkningsgruppen i kolonien Ny-Spania. Likevel har store grupper ”indígenas” overlevd som egne folkegrupper fram til i dag.

Andelen urfolk i Mexico kommer an på definisjonen. De meksikanske myndighetene definerer en ”indígena” som en taler av et urfolksspråk, og etter denne definisjonen utgjør urfolket mindre enn 10%. Andre regner med at 30% av befolkningen er renrasede ”indígenas”.

Andelen urfolk er størst i Chiapas,Oaxaca og på Yucatán-halvøya. Her er de aller fleste av urfolksopprinnelse, og en stor andel snakker ennå urfolksspråk. Det finnes også store minoriteter i det sentrale Mexico, til og med i bymarka innenfor bygrensa til Mexico by. I Nord-Mexico utgjør urfolket kun en liten minoritet.

Meksikanerne er generelt stolte av sin urfolksarv, og fremhever den mer enn arven fra de europeiske erobrerne. Likevel er urfolk i Mexico utsatt for diskriminering og rasisme. Store deler av urfolket lever isolert og i fattigdom, og de tar bare i liten grad del i den generelle samfunnsutviklingen.

Belize[rediger | rediger kilde]

I Belize utgjør mestiser ca. 45% av befolkningen, mens maya-folket utgjør ca. 10% .

Guatemala[rediger | rediger kilde]

Urfolket i Guatemala stammer fra mayaene. Urfolket utgjør ca. 45% av befolkningen, og ca. 40% snakker et av de 20 urfolksspråkene i landet. Ingen urfolksspråk har imidlertid noen offisiell status. Noen maya-kilder hevder at mayaene utgjør så mye som 60% av befolkningen.


Colombia[rediger | rediger kilde]

Colombias urbefolkning utgjør ca. 700 000 mennesker, fordelt på minst 85 ulike urfolkskulturer. Dette er likevel kun en liten andel av Colombias over 40 millioner mennesker, som domineres av mestiser og afro-amerikanere. Urfolksrettigheter garanteres av grunnloven av 1991.

Brasil[rediger | rediger kilde]

Høvdinger av kayapofolket.

Guaraní er en urbefolkningsgruppe som lever i Paraguay samt enkelte regioner av Argentina, Brasil og Bolivia. Guaranífolket er en del av en større urbefolkningsfamilie i Sør-Amerika med flere kulturelle og lingvistiske fellestrekk (tupífolket). De første europeerne som koloniserte Sør-Amerika traff disse urfolkene på flere ulike steder på østkysten av kontinentet

Argentina[rediger | rediger kilde]

Andelen urfolk i Argentina er gjenstand for diskusjon. Anslagene varierer fra ca. 300 000 mennesker, 0.7% av befolkningen, til to millioner, ca. 5,6% av befolkningen. Urfolksgruppene er konsentrert i de nordvestlige provinsene Jujuy og Salta, samt i den nordøstre provinsen Missiones.

Bolivia[rediger | rediger kilde]

I Bolivia snakker ca. 2,5 millioner quechua og ca. 2,1 millioner aymara, mens guaraní snakkes av noen hundre tusen mennesker. Disse språkene er offisielt anerkjent, men det finnes ingen offisielle dokumenter på disse språkene. Mennesker som ikke behersker det offisielle språket spansk risikerer ukvemsord og diskriminering. Grunnlovsendringen av 1997 fastslår imidlertid for første gang i nasjonens historie at Bolivia er flerkulturelt og flerspråklig. I 2001 ble for første gang en president fra urfolket valgt, aymaraen Evo Morales.

Peru[rediger | rediger kilde]

Peru var åstedet for flere ulike kulturblomstringer før den spanske erobringen, den siste var inka-kulturen. De mange arkeologiske utgravningene og ruinbyene utgjør noen av landets mest verdifulle kulturminner, slik som Macchu Picchu.

De fleste peruanere er enten urfolk eller mestiser, og Peru har den nest største urfolksgruppa i Sør-Amerika. Utstrakt rasisme i Peru har forårsaket fattigdom og undertrykkelse blant urfolket. Peru har nå erklært seg som flerkulturelt og flerspråklig, men det spanske språkets dominans fortsetter.

Andre latinamerikanske land[rediger | rediger kilde]

Urfolk utgjør flertallet i Bolivia og Peru, og de utgjør viktige mindretall i de fleste andre latinamerikanske land. Land som Costa Rica og Argentina har imidlertid svært små urfolksgrupper, og urfolkskulturene er helt borte på Cuba, i Haiti, i Den dominikanske republikk, på Puerto Rico, på alle de mindre karibiske øyene unntatt Dominica og i Uruguay. Urfolket gjenfinnes her i det genetiske opphavet i deler av befolkningen, men språk og kultur er helt forsvunnet.

I Bolivia er quechua og aymara offisielle språk ved siden av spansk, mens guarani er offisielt språk i Paraguay.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Land Bridge and the Earliest Americans» (PDF). Besøkt 22. juni 2006. 


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]