Aztekere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Den aztekiske kalender, Piedra del Sol

Aztekerne var et mesoamerikansk folk i det sentrale Mexico med en rik mytologi og kulturarv.

På nahuatl, aztekernes opprinnelige språk, betyr ordet azteker «en som kommer fra Aztlán». Aztekerne refererte også til seg selv som mehikaer, meshikaer eller mexicaer, opprinnelsen til navnet «Mexico». Alexander von Humboldt var den som forslo å bruke navnet azteker som et felles uttrykk dekkende for alle folkeslagene som ved handel, skikker, religion og språk var forbundet med meksikanerne.

Innhold

[rediger] Legender

Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Den femte alder overlevde takket være en helt som ofret seg og ble til solen.

Ifølge legenden kom de nordfra, og vandret til Texcoco-sjøen i det sentrale Mexico. De lokale makthaverne tepanekerne gav dem tillatelse til å slå seg ned i sumpene sør for byen Tlatelolco. Her ble de veiledet av deres gud Huitzilopochtli til å finne det rette sted å slå seg ned. Da de så en ørn som spiste en slange, sittende på en nopal-kaktus ved en stor stein på en liten høyde, tok de som et tegn at det var her de skulle slå seg ned. Aztekerne bygde byen Tenochtitlan. Den er i dag Mexico bys sentrum. Den legendariske ørnen, med slangen i nebbet, er avbildet på det meksikanske flagg.

[rediger] Historie

I følge mytene var Acamapichtli den første kongen i Tenochtitlan. De påfølgende kongene var hans etterkommere. Herskermakten forble ubrutt i hans slekt helt til det siste.

Da Acamapichtli døde i 1395, ble han etterfulgt av sin bror Huitzilihuitl, så enda en bror; Chimalpopoca i 1417. I 1427 ble han igjen etterfulgt av Itzcoatl, sønn av Acamapichtli. Den store ekspansjonen kom under Mochtezuma I (1440-1469). Han utvidet riket ved erobringene mot nord og øst helt ut mot kysten i Veracruz ved Mexicogolfen, han sikret seg også handelsveiene sørover. Mot sørøst ble herredømmet i 1458 utvidet til Mixteca Alta. Da Axayacatl overtok i 1469, regjerte han over et sterkt rike, som dominerte hele det sentrale Mexico.

[rediger] Aztekernes storhetstid

Der var tolv herskere i Tenochtitlan:

Opprinnelig var aztekerne leiesoldater for tepanekerne, som lå i krig med toltekererne. Med tiden fikk de så høy status at de kunne inngå kongelige ekteskap. Mexicos herskere Acamapichtili, Huītzilihhuitl og Chimalpopoca var undersåtter av tepanekernes hersker Tezozomoc (fra 1372 til 1427).

Da Tezozomoc døde, overtok hans sønn Maxtla tepanekernes trone. Han så med mishag på aztekernes økende innflytelse, og snikmyrdet aztekernes kong Chimalpopoca Chimalpopocas nevø Itzcoatl ble ny konge. Han erklærte tepanekerne krig. Han allierte seg med en prins av Texcoco, Nezahualcoyotl, og de beleiret Maxtlas hovedstad Azcapotzalco. Maxtla overga seg etter hundre dager og gikk i eksil. Nezahualcoyotl vendte tilbake til Texcoco som helt og ble byens nye konge. Tenochtitlan, Texcoco og tepanekerbyen Tlapocan dannet en allianse som kom til å dominere Mexico-dalen og spre sin makt også utenfor området. Store verdier som metaller, kakao. gummi og quetzalfjær, ble hentet inn fra forskjellige kanter av riket, og ble fordelt mellom de tre alliansebyene; 2/5 til Tenochtitlan, 2/5 til Texcoco, og 1/5 til Tlatelolco. Tenochtitlan ble gradvis den sterkeste i alliansen.

Itzcoatls nevø Motecuhzoma I arvet tronen i 1440 og utvidet riket. Hans sønn Axayacatl (1469) tok også kontrollen over mixtekernes og zapotekernes rike. I 1481 hersket hans sønn Tizoc i kort tid før han ble erstattet av sin yngre bror Ahuitzol, som reoganiserte hæren. Riket var på sitt sterkeste under hans ledelse. Ved århundreskiftet ble hovedstaden rammet av en rekke flommer, og den siste oversvømmet også kongens palass og førte til at kong Ahuisotl druknet. Hans etterfølger var Motecuhzoma II (bedre kjent som Moctezuma II). Hans første oppgave ble å renovere og gjennoppbygge den flomskadede byen, slik at den sto fram som enda vakrere og mer skinnende enn før flommene. Da Motecuhzoma II møtte Cortez i 1519, ble spanjolene overveldet over den vakre byen.

[rediger] Se også

[rediger] Aztekernes gudelære

Aztekernes brakte med seg sine egne gudeverden da de kom til Mexicodalen, men tok også troen på gudene til sine nye nabofolk, og tok deres guder med i sin egen gudeverden. Aztekerne ble sett på som de mest religiøse av alle indianergrupper.

Det var spesielt to guder som sto høyt over alle de andre; Ild og Jord. Å dyrke korn og andre avlinger krevde mye regn, og på de tørre høyslettene i Mexico oppsto derfor dyrkingen av Tlaloc. Han var den gamle guden for regn og vann og var en av de viktiste gudene i Teotihuacan, gudenes by. Senere overtok Atl hans rolle. Den mest berømte guden var utvilsomt den guddommelige fjæreprydede slangen Quetzalcoatl. Han var symbol på både død (som slange) og gjenfødelse (de glitrende fjærene fra quetzal-fuglen som slangen var dekket av).

[rediger] Ofringene

Menneskeofringer var en svært viktig del av kulturen til aztekerne. Aztekerne mente at siden de var sønner og døtre av solen, måtte de mate solen med sitt eget blod. For å kunne fullføre sin daglige gang over himmelen trengte sola blod. Dette behovet kunne bare tilfredstilles ved menneskeofringer. Aztekerne trodde solen ville stoppe opp på himmelen om de ikke ofret til den. For å få tak i ofre måtte de ut i krig og ta mange krigsfanger.

[rediger] Offerhandlingen

Ofringen foregikk på toppen av det største tempelpyramiden i sentrum av byen. Fire prester holdt offeret fast over en buet stein; mens de fire holdt, åpnet en femte prest offerets bryst, rev ut det bankende hjertet og holdt det opp mot sola. Etter ofringen ble hjertet lagt i enn spesiell krukke der det ble brent. Liket ble kastet ned trappene fra pyramiden, armer og ben ble hugget av og spist seremonielt, mens hodet ble hugget av og satt på en stolpe ved tempelets grunnmur. Der hang hodet til kjøttet råtnet bort og bare hodeskallen sto igjen.

Å ofre til sola var det mest vanlige, men det fantes mange andre metoder. Blant annet ble barn druknet som offergave til regnguden Tlaloc. Det å bli ofret ble betraktet som en ære, og hvert år ble det valgt ut ofre blant frivillige aztekere, som gjennomgikk en periode med oppvartning, feiring og beundring før de ble ofret. Men det var flest krigsfanger som ble ofret. Antagelig var de ikke like begeistret for å havne under kniven. Det var normalt med omtrent 15000 menneskeofre hvert år.

[rediger] Antallet ofre

Alle de meksikanske folkene var polyteister. Menneskeofring inngikk i de fleste av stammenes religiøse kult. Blant aztekerne antok de årvisse rituelle menneskeofrene eksepsjonelle og gigantiske proporsjoner. Da hovedpyramiden i det store tempel (teocalli) i aztekernes hovedstad Tenochtitlan ble innviet i 1487, under azteker«keiseren» Ahuitzotl (1486-1502), var antallet ofre under den tre- eller fire dager lange seremonien særlig stort. Men kildene gir nokså forskjellige tall: Fra ca 20.000, til 72.344, og så høyt som 80.400. Dokumenter i Vatikanet anslo på midten av 1500-tallet at det snarere kan ha dreid seg om 20.000 ofre. Dette antallet stemte bedre med beregninger som 15.000 som det gjennomsnittlige for «normale» år.

[rediger] Hvor kom ofrene fra?

Aztekerne fremskaffet de mennesker som skulle ofres ved å kreve store antall mennesker utlevert fra underkastede nabostammer, eller ved stadige krigstokter; man hentet store mengder fanger fra undertvungne eller fiendtlige stammer i det sentrale Mexico. Fangene ble til offerhøytiden ført opp til toppen av hovedtempelet eller en av de andre 13 offerpyramidene. Der ble de rituelt lagt ned på et flatt stenbord. Brystet ble skåret opp og hjertet revet ut. Så ble kroppene rullet ned pyramidene. Det var ikke bare i hovedstaden, men også i andre aztekerbyer (som Tlatelolco, Xochimilco og Texcoco) at slike offer fant sted.

Utstillingen av hodeskaller fra tidligere ofre i tzompantli-stativer bidro til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre.

[rediger] Tonalli

Viktig for forståelsen av motivene bak disse rituelle menneskeofringer ligger i begrepet «tonalli», som betegner den besjelende ånd. Hos mennesker mente man at tonalli bodde i blodet, og samler seg der i stor konsentrasjon når mennesket er livredd. Derfor måtte de mennesker som skulle ofres holdes ved full bevissthet under prosessen slik at de til fulle ble grepet av vedvarende dødsangst. Gudene var altså spesielt ute etter menneskehjerter. Uten disse årlige ofre ville all bevegelse stanse, til og med solens gang. Når aztekerne foretok sine ofre var det i deres forestillingsverden nødvendig for å forhindre at solens gang skulle ta slutt.

Særlig blodtørstig var krigsguden, Huitzilopochtli. Han krevde sine største ofre hvert 52. år, og da var det verdens undergang som truet. Den spanske erobring av Mexico sammenfalt med dette punkt i aztekernes kalender. På den annen side var Quetzalcoatl en mildere gud. Quetzalcoatl krevde bare dyreoffer, og kunne tilfredsstilles med både slanger og sommerfugler.

[rediger] Kannibalisme

En annen side ved ofringene var kannibalisme. Etter at hjertene var fjernet og kroppene slengt ned tempelsidene ble lemmene skåret av og senere kokt. Blant aztekerne var menneskekjøtt betraktet som en delikatesse, og særlig ettertraktet var armer og lår. Det fortelles av aztekerkeiseren Moctezuma hadde en særlig svakhet for lår servert med tomater og chilipeppersaus. Det er kjent at aztekerne ikke hadde noe dyrehold, slik at menneskekjøtt ble en viktig kilde for adelen for tilgang til proteiner og fett.

Hatet som de omliggende stammer hadde bygget opp mot aztekerne gjennom generasjoner, var en viktig årsak til at den spanske erobring av landet (1519-1521) lot seg gjennomføre med relativ letthet. Nabostammene så på spanjolene med deres rustninger, skjegg og hester som guddommelige redningsmenn.

Hernan Cortes og indianske allierte angriper aztekerne, meksikansk tegning fra 1500-talet.

[rediger] Eksterne lenker

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Aztekere»
Personlige verktøy
Opprett en bok