Inkariket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Inkarikets utstrekning
En del av muren i Cuzco
Terrasser hvor det ble dyrket grønnsaker

Inkariket (quechua: Tawantin Suyu (tidligere Tahuantinsuyo med spansk staving), «de fire hjørners rike»), var et indiansk samfunn som eksisterte i Sør-Amerika mellom 1100 og 1533. Inkafolket bygde opp et imperium med en strengt organisert og klasseinndelt samfunnsordning. Da spanjolene kom i 1532, omfattet inkariket det nåværende Peru og Ecuador, høylandsområdene i Bolivia og de nordligste delene av Argentina og Chile. Hovedstaden var Cuzco.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

Riket var et resultat av folkets erobringer, samtidig med at de la vekt på organisasjon og statskunst. På grunn av det har de blitt betegnet som «det gamle Amerikas romere». I sin storhetstid strakte riket seg 4000 kilometer fra nord til sør langs vestkysten av Sør-Amerika. Samfunnsordningen hadde det man kan kalle sosialistiske innslag (det fantes ingen privat eiendomsrett). De reiste imponerende byer som Machu Picchu, som ble gjenoppdaget i 1911 – veier, broer, festninger og terrasser, der de dyrket jordbruksprodukter,-spesielt poteter og tomater. Solen ble tilbedt som en guddom. Ordet inca var opprinnelig en tittel som ble båret av regenten og hans slektninger. Senere har det kommet til å bli brukt både om hele riket og om alle quechua-talende folk i området.

Inkarikets utbredelse[rediger | rediger kilde]

Inkafolket skapte et imperium i Andesfjellene ved å innlemme andre, geografisk begrensede kulturer, som for eksempel Mochica, Chimu, Nazca og Tiahuanaco.

Inkafolkets første kjente bosettingsområde var i traktene nordvest for Titicacasjøen. Der grunnla de omkring år 1200 sin hovedstad Cuzco. Fra 1438 og utover utvidet de riket ved å beseire andre indianerriker i Andesfjellene. Det mektigste av dem var Chimuriket i det nåværende Peru. Inkaene overtok en del karakteristiske trekk fra Chimu – det sterkt sentralstyrte samfunnssystemet, veinettet og byreguleringen.

Hovedstaden[rediger | rediger kilde]

Inkaen, som hadde sitt sete i hovedstaden Cuzco, var uinnskrenket hersker. Hovedstaden var et kulturelt og religiøst sentrum i riket. Det var strengt kvadratisk regulert og ble dominert av en mektig festning. Cuzco var delt inn i fire bydeler, som tilsvarte de fire distriktene i riket. Besøkende fra landsbygda fikk bare lov til å oppholde seg i den fjerdedel av byen som tilsvarte det distriktet de kom fra. De solide murene i inkabyene var oppført i steinblokker av forskjellig størrelse og form og uten mørtelbruk. Det er ikke mulig å få stukket et knivblad inn mellom steinene. Byen hadde også soltemplet Coricancha, som var byggverket med størst politisk og religiøs betydning. Tempelet var møtepunktet for de fire områdene av Tawantinsuyu. Inkaene så på Cuzco som verdens navle.

Administrasjon og oppbygning[rediger | rediger kilde]

Administrasjonen var avhengig av veinettet som knyttet de forskjellige deler av landet sammen, og av systemet med stafettløpere, chasqui, som overbrakte sine meddelelser ved hjelp av snører med knuter på, quipus. Inkafolket hadde merkelig nok ikke noe egentlig skriftspråk, men de brukte et kodespråk ved å lage knuter på snørene av ulike lengder og farger på sione quipus fikk de meddelt seg og først og fremst gitt uttrykk for mengder, blant annet mht. skatter og militær informasjon.

Riket var delt i fire provinser, som hver hadde en guvernør som var ansvarlig for jordbruk, gruvedrift og lignende i sin provins.

Skattene besto av avkastning fra jordbruket. Mais, tomater, poteter m.m. ble dyrket i terrasseformede skråninger; en tredjedel av produktene gikk til inkaen, en tredjedel til presteskapet og den siste tredjedelen gikk til jordbrukeren og hans familie. En annen plikt var å arbeide i statens tjeneste (veianlegg, gruvearbeid). Jordbruket var en hovednæringsvei. Inkaene holdt lamaer og alpakkaer som husdyr, mest for ullets skyld, men lamaen kunne bære mindre mengder med varer. Deres vevekunst var teknisk sett svært avansert og av høy kvalitet. Som sølv- og gullsmeder stod inkaene også høyt.

Inkaen[rediger | rediger kilde]

Inkaen var den øverste hersker av Inkariket. Inkaene trodde inkaen var en direkte etterkommer fra solguden Inti. Han styrte Cuzco selv, mens han hadde 4 guvernører under seg som styrte hver sin landsdel.

Mannlige etterkommere etter hver inka dannet en slektsgren som var kjent som en aylla. En ny aylla ble altså dannet for hver ny regent. Slektsgrenen hadde visse seremonielle oppgaver når det gjaldt å hevde den avdøde inkaens minne og ta seg av hans mumie.

Kunst og arkitektur[rediger | rediger kilde]

Inkaene er kjent for sine vevede stoffer og metallarbeid. Inkaene arbeidet med stein, som de lagde skulpturer, templer, palasser og festninger av. Teknikkene var avanserte. Noen byggverk ble lagd av rektangulære steinblokker som ble plassert i rekker. I andre byggverk ble det brukt steiner som var ujevne i fasongen, men som ble passet inn i hverandre uten at man brukte mørtel.

Historie[rediger | rediger kilde]

Inka Manco Cápac[rediger | rediger kilde]

Manco Cápac regnes som den første inka. Han grunnla byen Cuzco ved Titicacasjøen som sin hovedstad ca. 1200. Inkaene trodde han var en direkte etterkommer av solguden Inti. Han styrte Cuzco i over 40 år. Der skrev han en lov som alle Inkaer måtte følge. Der sto det blant annet at ekteskap med søstre var forbudt, men han skrev også at reglene ikke angikk inkaen, så han giftet seg med sin søster Mama Ocllo. En kunne ennå ikke kalle inkaens land for et rike. Det besto ennå i lang tid kun av Cuzco og landområder rundt Titicacasjøen.

Huayna Capac[rediger | rediger kilde]

Huayna Cápac ca. 1493-1527 var den 11. sapa inka og den 6. keiser av hanan-dynastiet. Han var gift med Coya Cusirimay. Han var den første inkahersker som kontrollerte hele Peru, Bolivia, det nordlige Chile og Ecuador. Da han døde ble riket delt mellom hans to favorittsønner Atahualpa og Huáscar. Delingen mellom de to sønnene endte tilslutt i en blodig borgerkrig som svekket inkariket i stor grad like før Spanjolene ankom.

Atahualpa[rediger | rediger kilde]

Atahualpa ble født i Quito i 1502, og var den siste inkahersker i det store Inkariket. Han fikk halvparten av riket etter sin far Huayna Cápac og kjempet i mange år mot sin bror Huáscar. Atahualpa vant borgerkrigen men etter det var riket så svekket at det ble lett for Spanjolene å erobre riket. Han døde i Cajamarca 29. august 1533.

Inkarikets skjebne[rediger | rediger kilde]

I 1527 ble inkariket rammet av en pest som kom nordfra. Man antar at det er sykdommer fra de hvite som spredde seg sørover. Pesten rammet også inkaen Huayna Capac, som døde uten å rekke å utnevne sin etterfølger. Dette førte til en voldsom borgerkrig mellom halvbrødrene Huascar fra Cuzco og Atahualpa fra Quito. I 1532 lyktes det Atahualpa å ta Huascar til fange. På samme tid ankom Conquistadoren Francisco Pizarro det nordlige av Inkariket med 168 mann og 27 hester. Han dro straks til Cajamarca, der han hadde fått høre at inkaen befant seg. Atahualpa var nysgjerrig på de freidige fremmede, og ba sine undersåtter gi dem fritt leide. I Cajamarca møtte heskeren dem med 11,000 ubevæpnede soldater for å høre hva de fremmede ville. Pizarro og hans menn massakrerte store deler av soldatene i et bakholdsangrep og tok inkaen til fange. Atahualpa la merke til spanjolenes gulltørst og tilbød å fylle et rom med gull og sølv mot sin egen frihet. Men da rommet ble fylt ble han likevel garottert (kvelt med tau strammet med en stang) i august 1533. Huascar var i mellomtiden blitt henrettet at Atahualpas menn i frykt for at spanjolene ville befri ham og bruke ham i et maktspill.

Etter Atahualpas død marsjerte spanjolene videre mot Cuzco. Der tok Huascars fetter Manco imot spanjolene som venner, ettersom de hadde fjernet Atahualpa fra makten. Pizarro lot Manco utnevne til ny inka under navnet Manco Inka Yupanqui. Men den nye inka var under spanjolenes kontroll, og ble behandlet som en fange. Det første spanjolene også gjorde etter å ha entret Cuzco var å plyndre byen for sine rikdommer Etter et års tid lyktes det inkaen å flykte fra sine voktere, og samlet en stor hær som etter kort tid omringet Cuzco og beleiret byen i flere måneder. Men selv om hele byen ble brent ned med brannpiler, lyktes det dem ikke å kue spanjolene, og en spansk unsetningsekspedisjon drev inkaene til slutt på flukt i 1535. Manco Inka etablerte deretter en ny hovedstad (Vilcabamba) høyere opp i Andesfjellene og fortsatte motstandskampen. Pizarro trakk seg ned fra den ødelagte byen Cuzco og etablerte en ny koloni nærmere kysten som han kalte Ciudad de los Reyes, og som senere ble kjent under navnet Lima.

Manco Inka satte igang en gjenerobringskampanje hvor spanjolene ble drevet ut av det meste av det gamle Inkariket, og nå var det Lima som ble beleiret av inkaene. Men ryktet om rikdommene i Inkariket hadde nådd spanjolene i Panama, Mexico og Karibien for øret, og de kom strømmende til Lima i hundretall. Med fornyet styrke brøt spanjolene beleiringen og drev inkaene tilbake til Andesfjellene.

I 1538 var inkariket i realiteten overvunnet. Men langt oppe i Vilcabamba-dalen i Andesfjellene fortsatte inkaene sin motstandskamp under flere etterpåfølgende inkaer. Den siste, Tupac Amaru, ble fanget under en siste militærkampanje i 1572 for å knekke motstandskampen. Han ble henrettet offentlig på Cuzcos torg. Men da var inkariket forlengst blitt historie, og visekongedømmet Peru vel etablert.