Blod

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Blodtype)
Gå til: navigasjon, søk
Crystal Clear app Login Manager.png Antroposentrisk: Artikkelen bør utvides slik at den ikke kun omhandler mennesket, når temaet har relevans for mange flere organismer.
Menneskets blodkarsystem

Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt.

Blodceller og plasma[rediger | rediger kilde]

Blodet inneholder flere typer celler som sirkulerer i kroppen. Disse cellene blir gjerne omtalt som blodlegemer og har helt spesialiserte oppgaver. Det finnes tre typer blodceller:

  • Røde blodceller (erytrocytter); Transportceller som transporterer oksygen fra lungene til cellene rundt i kroppen. Røde blodceller transporterer også karbondioksid og andre avfallstoffer fra cellene i kroppen. Røde blodlegemer har ikke cellekjerne. De røde blodlegemene inneholder hemoglobin, som er et jernholdig protein som binder oksygen. Det er hemoglobin som gir blodet den karakteristiske rødfargen. Oksygenrikt blod i arteriene har klar, lyserød farge, mens det oksygenfattige blodet fra venene har en mørkerød farge.
  • Hvite blodceller (leukocytter); Forsvars- og vaktmesterceller. Kjerneholdige celler som inngår i kroppens immunforsvar. De hvite blodlegemene kan igjen deles inn i tre undergrupper;
    • Granulocytter; Tar opp og bryter ned fremmede partikler, f.eks. bakterier.
    • Lymfocytter; Viktig komponent i det spesifikke immunforsvaret
    • Monocytter; Bryter ned dødt vev og partikler.
  • Blodplater (trombocytter); gjør blodet i stand til å koagulere (størkne) og stanse blødninger. Blodceller utgjør ca. 45 % av blodets volum.

Blodtyper hos mennesker[rediger | rediger kilde]

Ifølge www.GiBlod.no, har vi denne prosentvise fordelingen av blodtyper i Norge: Blodtype A: 48 %, blodtype O: 40 %, blodtype B: 8 % og blodtype AB: 4 %. De rhesus-positive (RhD+pos) utgjør 85 %, mens 15 % er rhesus-negative (RhD-neg).

Fordelingen av blodgrupper i forskjellige etniske befolkninger kan gi en pekepinn om historiske slektskap og migrasjoner, selv om alle befolkninger både har vandret og er oppblandet med andre. Disse tallene tar kun hensyn til blodtype, og ikke rhesusfaktor. Europeiske folkegrupper kjennetegnes ved en særlig høy andel av blodtype A, mens asiatiske folkegrupper karakteriseres med en høy andel av blodtypene A og B. Tabellen er basert på et utdrag av data fra nettstedet bloodbook.com.

Folkegruppe A O B AB
Samer 63 29 4 4
Portugisere 53 35 8 4
Nordmenn 49 39 8 4
Sveitsere 50 40 7 3
Svensker 47 38 10 5
Spanjoler 47 38 10 5
Dansker 44 41 11 4
Tyskere 43 41 11 5
Finner 41 34 18 7
Ungarere 43 36 16 5
Bulgarere 44 32 15 8
Tsjekkere 44 30 18 9
Islendinger 32 56 10 3
Irer 35 52 10 3
Skotter 34 51 12 3
Engelskmenn 42 47 9 3
Estere 36 34 23 8
Latviere 37 32 24 7
Russere 36 33 23 8
Polakker 39 33 20 9
Litauere 34 40 20 6

Folkelige forestillinger om blodet[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirke kom til å forby dissekering av lik, men legene fulgte gjerne med krigerne ut på slagmarken og fikk ved selvsyn se og undersøke de sår og kutt som fienden hadde påført de falne. Dermed ble legene vitne til hvorledes livet formelig rant ut av de sårede. Kanskje ikke så rart da at blodet ble forbundet med en forestilling om at det var der livskraften satt.

Ettersom blodet hadde sammenheng med livet selv, ble også blodet anvendt som tegn på legitimering. Den som ønsket å lage seg en dradukke for at denne skulle hente rikdommer til sin eier, kunne gi dukken liv gjennom å tilføre den noen dråper av eget blod.

Fra norrøne kilder hører vi om kjemper som har inngått en gjensidig pakt om å yte hverandre hjelp og støtte. De blander da blod og fremstår som «blodsbrødre». Etter forbilder i sagalitteraturen gjennomførte eventyrfortellerne Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe en slik forbrødring. Også de som forsøkte å inngå pakt med djevelen, sørget for å skrive kontrakten med eget blod istedenfor blekk.

Spilt blod[rediger | rediger kilde]

Blodet kunne dessuten virke som sannhetsvitne. Det finnes mordsagn om blodflekker som ikke lot seg «vaske vekk» etter drap.[1] Det er samme tanke med forestillingen om blod som aldri lot seg fjerne, som ligger bak uttrykket «å ha blod på hendene», dvs. morderen blir ikke kvitt udåden.

Videre finnes sagn om at blodet fra uskyldig henrettede personer viste det naturstridige i hendelsen ved å renne oppoverbakke fra retterstedet. Også forestillingen om at det aldri ville vokse gress på stedet hvor en urettmessig dømt var blitt henrettet, tilhører samme sakskompleks.

Den hippokratiske lære om kroppsvæskene[rediger | rediger kilde]

Den hippokratiske lære om væskebalansen i kroppen satte blodet og hjertet i forbindelse med varme og kjærlighet, i motsetning til hjernen som var forbundet med kjølig fornuft. Forestillingen om blodet som den varme kroppsvæsken har ført til utsagn som at det «koker i blodet», eller at en har «brennende kjærlighet», «varme følelser», osv.. Slike overopphetede personer ble gjerne årelatt mot yrhet om våren. Det er blitt hevdet at Ole Bull hver eneste vår lot seg årelate for å legge en nødvendig demper på sitt fyrrige gemytt.

Om mengden av en væske ble for stor, ville dette skape ubalanse. Hos en person som skremmes slik at hjernen mottar sjokkartede opplevelser, heter det at «blodet stivner til is i årene», noe som uttrykker at fornuften sprer sin kalde angst også til andre deler av kroppen. En kaldblodig person er på samme vis en som i stor grad er beregnende, og lar hjernens ro styre handlinger og gjøremål.

Omvendt heter det om folk som lar blodet dominere kroppen at de er «varmblodige», eller om vedkommende reagerer på overraskende hendelser med en serie følelsesutbrudd; «at blodet stiger til hodet». Rødme er et synlig bevis for at blodet trenger inn og påvirker et område som ellers burde vært forbeholdt hjernens kjølige vurderinger. Er det riktig ille, kan det forårsake galskap at blodet går til hjernen.

Hos et friskt menneske forholder ifølge den hippokratiske lære de fire kroppsvæskene seg i fullstendig harmonisk balanse. De øvrige kroppsvæskene, sort galle og gul galle, står altså i et tilsvarende balansert forhold til flegmaet og blodet som de står i til hverandre.

Tidlige forsøk på blodoverføringer[rediger | rediger kilde]

Allerede på 1600-tallet ble det gjort forsøk på blodtransfusjon. Det ble som oftest eksperimentert med griseblod, fordi en mente at grisens anatomi var den som liknet mest på menneskets, men det ble også forsøkt med lam som ble ansett som spesielt «rene» dyr.

Kunnskapen om at det eksisterte ulike blodtyper var ikke kjent, blodet koagulerte, og forsøkene måtte mislykkes. Det endte i verste fall med at pasientene døde.

Humoralpatologi[rediger | rediger kilde]

De ulike kroppsvæskene hadde sin spesielle plass i kroppen, hvor de også ble oppbevart og dannet. Blodet befant seg i hjertet, flegmaet i ryggmargen med kanaler som gjorde at slimet sto i forbindelse med så vel hjernen som med penis. Herav tanken om at onani ville gå til hodet på en og forårsake galskap, eller den fatale vrangforestillingen om at samleie kunne helbrede slike sykdommer som en mente skyldtes flegmaet (for eksempel syfilis), hvilket førte til en hyppigere spredning av kjønnssykdommen. Den svarte gallen hørte hjemme i milten og den gule gallen i leveren.

Antikkens leger mente kroppsvæskene, de fire humores, påvirket menneskets temperament. Ordet humores (= væsker) danner da også det etymologiske utgangspunktet for begrepene; humor og (godt eller dårlig) humør.

Den muntre, oppstemte sangvinikeren ble behersket av blodet (sanguis). Slim eller flegma (fibrin) var fremtredende hos den flegmatisk trege og ettertenksomme person. Svart galle (melancholia) fremkalte melankoli og hypokondri og førte til mørke tanker og depresjoner, mens gul galle eller blodserum (cholera) ble kjennetegnet ved den oppfarende kolerikerens væremåte.

Kroppen som mikrokosmos sto videre i forbindelse med allnaturen som uttrykk for makrokosmos, slik at blodet hadde forbindelse med elementet luft, svart galle med jord, gul galle med ild, mens flegmaet sto i sammenheng med vann. Slik som innslaget av tørrhet, fuktighet, hete og kulde kunne variere innenfor hvert av de fire elementene, påvirket disse også i sin tur kroppsvæskene. Det var derfor en utbredt forestilling, inntil omkring år 1900, at den syke ved forkjølelse hadde fått tilfrosset blodårene som forårsaket at flegmaet fløt ut av nese og munn.

Blodstemming[rediger | rediger kilde]

Enkelte mennesker påstås å ha evnen til å stoppe blødninger. Dette kalles å stemme blod. Iblant dro blodstemmeren en ullfille over såret, så stoppet blødningen, men blodstemmeren behøvde ikke alltid å være til stede. Fra nyere tid finnes historier om folk som har stemt blod over telefonen etter at de har fått forklart hvem som var såret. Det merkelige er at sår det hadde vært blodstemt over, ble helt hvite. Det er imidlertid aldri dokumentert at blodstemming faktisk har skjedd.

Samtidig ble det gjerne lest eller mumlet en trollformel over pasienten. Denne ble notert av Jørgen Moe under en samlingsferd til Valle i Setesdal i 1847 etter den trollkyndige Auver Ljostads svartebok:

De var tre Mand, til Thinge for,
dei vidste ret aa gali svor.
Stat Blo,
stat Blo,
som deres Sjæl i Helvede sto.[2]

Homer forteller ca. 800 f.Kr at Odyssevs ble såret i låret på en villsvinjakt, og at kameratene hans stanset blodet ved å lese bønner over ham. Sagaene inneholder ingen blodstemmingsformler, men en blodbønn Moltke Moe skrev opp i Bø i Telemark i 1882, inneholder ordet mjod, som var en norrøn kjenning (= omskrivning) for blod. Blod var et tabuord som man unngikk å nevne.

Mjod, mjod linne,
du skal stå
som en mann
som stod i helvete inne
i navn Gud fader, sønn og helligånd.
[3]

En annen gruppe blodstemmingsformler viser til historien om at Jordans elv stanset, dvs. vanndemonene stivnet av skrekk, da Jesus steg ut i vannet for å motta dåpen av Døperen Johannes. Denne varianten har prost Nils Hertzberg i Hardanger opptegnet etter en muntlig kilde i Kinsarvik:

Stat Blo,
so Vatne sto
i Jordans Flo.
Stat Blo,
so Man[d]en i Hælvete sto

d:er viste ret, men gjore raangt

Stat Blo, stil Blo![4]

At vannet i Jordan stod stille da Jesus ble døpt, er et bibelfremmed tema hentet fra Protoevangelium Jacobi fra ca. år 150. I Solør-området grep blodstemmeren over såret og sa:

Du skal stå som Jordan stod
da Johannes døpte
i faderens, sønnens og den helligånds navn.
[5]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ronald Grambo: I liv og død. Dråper av blodets historie. C. Huitfeldt Forlag as. Oslo 1994. ISBN 82-7003-125-9Les på nett.
  • Jean-Paul Roux: Le Sang. Mythes, symboles et réalités. Fayard. Paris 1988.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Halvor Asbjørnsen: Murukleivens Levnet og grufulde Død og lidt om Pipargaren og Argehovden. Christiania 1909, s. 20
  2. ^ NFS Jørgen Moe: Notisbok nr. 8, s. 76-77. UiO.
  3. ^ Ørnulf Hodne: Trolldom i Norge (s. 180), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-28527-2
  4. ^ Nils Hertzberg: Budstikken III, Christiania 1821, s. 735.
  5. ^ Ørnulf Hodne: Trolldom i Norge (s. 182)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Blood – bilder, video eller lyd