Francisco Pizarro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francisco Pizarro

Francisco Pizarro (født ca. 1475, død 26. juni 1541) var en spansk conquistador som erobret Inkariket og ble det nye Perus grunnlegger. Vi vet lite om Pizarros barndom og ungdom. Han ble født i Trujillo i den spanske provinsen Extremadura som uekte sønn av en adelig offiser. Familien tilhørte hidalgoen, lavadelen, men var fattig. Pizarro fikk ingen utdannelse og lærte aldri å lese eller skrive, og han ble i ung alder sendt ut for å arbeide, bl.a. som grisepasser.

Pizarros første tid i Amerika[rediger | rediger kilde]

Første gang vi hører om Francisco Pizarro er som deltager på en koloniseringsekspedisjon til den karibiske kysten av Sør-Amerika, som utgikk fra Spania i 1508. Mange av deltagerne ble vervet i Santo Domingo da ekspedisjonen kom dit, og det spekuleres på om Pizarro ankom Santo Domingo med en flåte bestående av nye kolonister allerede i 1504. Pizarro nevnes første gang som en betrodd offiser i forbindelse med problemer i den nyetablerte kolonien Santa Marta . Ekspedisjonens leder, Alonso de Ojeda, reiste tilbake til Santo Domingo med et skip i 1509 for å skaffe nødvendige forsyninger for at kolonien skulle overleve. Pizarro var blitt betrodd ansvaret som leder for de gjenværende kolonistene, som en etter en døde av sykdom og sult. Da Ojeda ikke vendte tilbake,ventet Pizarro til det bare var så mange overlevende igjen at de fikk plass i det siste sjødyktige skipet. Målet var å seile tilbake til Santo Domingo. Men underveis langs kysten østover møtte de på en suppleringsflåte med forsyninger under ledelse av Enciso, Ojedas medspiller. Ojeda selv var forsvunnet. Men Pizarro og hans menn fikk ordre om å følge med tilbake til Santa Marta, som ble rekolonisert under ledelse av Enciso. Santa Marta var imidlertid et like ubeboelig sted som før, og kolonien ble etter kort tid flyttet vestover til Darien i dagens Panama, og fikk navnet Santa Maria Antigua. Enciso var en upopulær leder, og kolonistene gjorde opprør i 1510 og avsatte ham under ledelse av Vasco Núñez de Balboa, som ble den nye lederen i kolonien. Balboa sørget for å få kontroll over indianerne i nabolaget og skaffe seg de verdier av gull og sølv som han fikk tak i. Deres gulltørst var så stor at indianerne i håp om å bli kvitt dem fortalte dem om at det på andre siden av fjellene fantes et hav, og sørover ved dette havet var det et rike som var dekket av gull (El Dorado). Denne beretningen førte strakt til planlegging av en ekspedisjon for å finne dette havet, og i 1513 ble "Sydhavet" (Stillehavet) oppdaget av en ekspedisjon ledet av Balboa.Det er stor sannsynlighet for at Pizarro deltok på denne ekspedisjonen.

Enciso, den avsatte ekspedisjonslederen fra 1510, hadde vendt tilbake til Spania og rapportert om kolonistenes opprør. Kongen organiserte en ny ekspedisjon under ledelse av admiral Pedro Davila,som ble utnevnt som guvernør av "Castilla de Oro", landområdet Santa Maria lå i, og ankom kolonien i 1514, kort tid etter Balboas senere så berømte oppdagelsesferd. Kolonistene underkastet seg det nye styret uten protester, og Pizarro gikk raskt i tjeneste som offiser for den nye guvernøren. Da Davila til slutt arresterte og henrettet Balboa for oppvigleri i 1519, var det Pizarro som ledet troppen som sto for arrestasjonen. Samme år ble Panama By grunnlagt, og dit flyttet også Pizarro sammen med resten av kolonistene i Santa Maria, som ble nedlagt.

Jakten på Gullriket[rediger | rediger kilde]

Drømmen om det rike landet i sør levde videre. Beretningen om dette landet ble bekreftet av en gruppe spanjoler som i 1522 hadde forvillet seg sørover i Andesfjellene og med egne øyne hadde sett noen av de rike byene. Da Pizarro samme år fikk nyheten om at hans slektning Hernán Cortés hadde erobret Aztekerriket i nord, fikk han blod på tann, og satte i gang ekspedisjoner med skip sørover langs kysten for å finne sjøveien til det forjettede rike.

I 1526 lyktes det Pizarro å nå byen Tumbes, der han med selvsyn kunne se rikdommene Inkariket kunne by på. Han skjønte han trengte større ressurser enn han rådde over for å erobre Inkariket, og vendte tilbake til Panama for å forberede neste trekk. I 1529 reiste han til Spania for egenhendig å be om de ressurser han trengte; og han fikk til slutt det han ba om.

Erobringen av Inkariket[rediger | rediger kilde]

I 1531 seilte Pizarro avsted med en velutrustet flåte tilbake til Tumbez. Her var situasjonen totalt forandret siden forrige besøk. Byen var brent ned, og han fikk vite at Inkariket var i borgerkrig. Han fikk også vite at den store Inka Atahualpa befant seg i Cajamarca, en by et godt stykke lenger sør. Pizarro la i 1532 trøstig i vei med sine 168 menn og 27 hester for å nå Cajamarca. De kunne følge velholdte veier anlagt av inkaene, og fjelljuvene kunne de krysse ved å bruke inkaenes solide hengebroer. Inka Atahualpa fikk høre om disse vågale fremmede menn, og gav beskjed om at de skulle ha fritt leide, da han selv ønsket å møte dem og få vite hva de ville.

I Cajamarca kom det i stand et møte mellom Pizarro og Atahualpa, og allerede under det første møtet lyktes det Pizarro å ta inkaen til fange og holde ham i sin varetekt, inspirert av Cortés' tilfangetagning av kong Moctezuma i Aztekerriket. Pizarro fikk Atahualpa til å fylle et stort rom i palasset med gullgjenstander for å kjøpe seg fri. Men da Atahualpa hadde oppfylt sin del av avtalen, fikk han likevel ikke friheten, men ble dømt til døden og garrottert. Deretter marsjerte Pizarro videre sørover, knuste all motstand og inntok hovedstaden Cuzco. Han ble tatt imot som en venn, ettersom Cuzco hadde vært i krig med Atahualpa. Likevel ble byen plyndret, og den nye inka Manco Inka Yupanqui ble holdt i "forvaring" på samme måte som Atahualpa.

Det lyktes Manco Inka å flykte fra sine "beskyttere", han organiserte en hær, og beleiret Cuzco i lengre tid. Etter harde kamper ble beleiringen brutt, men Manco Inka trakk seg opp i fjellene med sin hær og fortsatte motstandskampen. Pizarro forlot Cuzco og flyttet ned mot kysten, der han grunnla byen Ciudad de los Reyes (Kongenes by), som senere fikk navnet Lima.

Motstandshæren til Manco Inka syntes å skulle lykkes med å gjenerobre kontrollen over Inkariket, og en periode var det bare byene Lima og Cuzco som var på spanjolenes hender. Også byene var under sterkt press. Men ryktet om Inkarikets rikdommer hadde kommet mange flere conquistadorer for øret, og de kom strømmende i hundretall nordfra. De kom til Pizarro i Lima og tilbød sine tjenester, og i 1537 lyktes det dem å knuse Manco Capac og hans hær i et voldsomt slag utenfor Lima og drive dem opp i fjellene for godt. Inkariket var i Pizarros og hans venners hender.

Erobringen av inkariket var et prosjekt igangsatt som et samarbeid mellom Pizarro og Diego de Almagro, som under erobringen i alle sammenhenger hadde kommet til kort i forhold til Pizarro. Almagro krevde til slutt sin del av byttet i 1535, og Inkariket ble i realiteten delt i to, der Almagro hersket i Cuzco. Men dette kunne ikke vedvare, og i et slag utenfor Cuzco i 1538 gjorde Pizarro det av med sin rival. Men i 1541 slo dette tilbake. Mens han sov i sitt hus i Lima, trengte Almagros sønn og hans venner inn til ham, og et sverdhugg gjorde det av med ham. Pizarro ble stedt til hvile i Lima, hvor hans legeme fremdeles kan sees igjennom en glasskiste.

Commons Commons: Francisco Pizarro – bilder, video eller lyd