Tidslinje for Manhattanprosjektet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tidslinjen for Manhattanprosjektet, USAs, Storbritannias og Canadas innsats med å utvikle den første atombomben for bruk under andre verdenskrig, strekker seg fra 1939 til 1947. Den inkluderer en rekke hendelser før den offisielle dannelsen av Manhattanprosjektet som «Manhattan Engineering District» (MED) i august 1942, og en rekke hendelser etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki, frem til MED formelt ble erstattet av United States Atomic Energy Commission i 1947.

1939[rediger | rediger kilde]

1940[rediger | rediger kilde]

Et møte i 1940 på Berkeley med (fra venstre mot høyre) Ernest Lawrence, Arthur H. Compton, Vannevar Bush, James B. Conant, Karl T. Compton og Alfred L. Loomis.

1941[rediger | rediger kilde]

Første siden av MAUD Committees rapport, 15 juli 1941, skrevet av James Chadwick.
  • 26. februar: Sikre oppdagelser av plutonium av Glenn Seaborg og Arthur Wahl.
  • April–mai: MAUD Committees forskning i Liverpool, under ledelse av Chadwick, viser at en bombes kritiske masse kanskje kan nås med mindre enn 8 kg uran. Nazistenes bombing av nærområdene til hans laboratorium, og byrden med å holde slike funn hemmelige for alle andre der, gjorde Chadwick fortvilet: «det var uunngåelig… Noen land vil sette de i gang… Jeg måtte da ta sovepiller. Det var det eneste rette.»
  • 17. mai: En rapport av Arthur Copton og National Academy of Sciences utstedes, og denne finner utsiktene for å utvikle kjernekraft for militær bruk gunstige. Vannevar Bush oppretter Office of Scientific Research and Development (OSRD).
  • 2. juli: MAUD Committee velger James Chadwick til å skrive det andre (og siste) utkastet til sin rapport om design og kostnader ved utvikling av en bombe.
  • 15. juli: MAUD Committee sender ut sin endelige detaljerte tekniske rapport om design og kostnader ved utvikling av en bombe. En forhåndsutgave blir sendt til Vannevar Bush som bestemmer seg for å vente med å ta en avgjørelse før den offisielle versjonen foreligger.
  • August: Mark Oliphant drar til USA for å fremskynde utviklingen av en bombe fremfor kraftproduksjon.[1]
  • 3. oktober: Den offisielle kopien av MAUD-rapporten (skrevet av Chadwick) når Bush.
  • 9. oktober: Bush tar MAUD-rapporten til Roosevelt, som godkjenner et prosjekt for å bekrefte MAUDs funn: «Roosevelt indikerte at han kunne finne en måte å finansiere prosjektet på og ba Bush om å skissere et brev slik at de britiske styresmaktene kunne kontaktes 'ved toppen.'»[2]
  • 6. desember: Vannevar Bush avholder et møte for å organisere et akselerert forskningsprosjekt, fortsatt under ledelse av Arthur Compton. Harold Urey ansettes for å utvikle forskningen innen gassdiffusjon som metode for anrikelse av uran, mens Ernest Lawrence ansettes for å forske på elektromagnetiske separasjonsmetoder.
  • 7. desember: Det japanske angrepet på Pearl Harbor. USA utsteder en formell erklæring om krig mot Japan neste dag. Fire dager etter erklærer Nazi-Tyskland krig mot USA.
  • 18. desember: De første møtene i det OSRD-sponsede S-1-prosjektet, dedikert til utviklingen av fisjonsvåpen.

1942[rediger | rediger kilde]

Gen. Leslie Groves og fysiker Robert Oppenheimer ble de militære og vitenskapelige lederne for Manhattanprosjektet.

1943[rediger | rediger kilde]

Massive calutroner ved Oak Ridge, Tennessee, gikk døgnet rundt for å anrike uran til en bombe.
  • Januar: Hanford Site ble valgt.
  • 18. februar: Byggingen av Y-12, et massivt elektromagnetisk separasjonsanlegg for anriking av uran, begynner ved Oak Ridge i Tennessee.
  • 5.–14. april: Innledende forelesninger begynte ved Los Alamos, senere satt sammen til Los Alamos Primer.
  • 20. april: University of California blir den formelle forretningsføreren for Los Alamos Laboratory.
  • 19. august: Roosevelt og Winston Churchill signerer Québec-avtalen. Et lag av britiske forskere, inkludert Klaus Fuchs, blir som et resultat en del av Manhattanprosjektet.
  • 4. oktober: Konstruksjonen av den første reaktoren ved Hanford Site startet opp.
  • Oktober: Prosjekt W-47, senere kalt Project Alberta, ble satt opp for å planlegge leveringen av bomben.

1944[rediger | rediger kilde]

De to designtypene for fisjonsvåpen som ble brukt under Manhattanprosjektet.
  • 5. april: Emilio Segrè ved Los Alamos mottar den første prøven på reaktortilbredt plutonium fra Oak Ridge, og innen ti dager oppdager han at den spontane fisjonsraten er for høy til bruk i et kanon-type-fisjonvåpen.
  • Mai: Ved Los Alamos tester Fermi verdens tredje reaktor, LOPO, den første vandige homogene reaktoren, og den første drevet av anriket uran.
  • 4. juli: Oppenheimer avslører Segrès siste målinger til staben ved Los Alamos, og utviklingen av kanon-type-plutonoimvåpenet «Thin Man» gis opp. Designet av en funksjonell «implosjon» blir topprioritet ved laboratoriet.
  • 20. juli: Organisasjonsstrukturen ved Los Alamos endres fullstendig for å reflektere den nye prioriteten «implosion».
  • 25. juli: Første innledende test av serien av RaLa-eksperimenter blir gjennomført.
  • 2. september: Kjemiker Peter N. Bragg jr. og Douglas P. Meigs blir drept, og Arnold Kramish nesten drept, mens de forsøker å rense en enhet for anrikelse av uran som er en del av pilotprosjektet med termisk diffusjon ved Philadelphia Navy Yard.[3][4] De to soldatene George LeFevre og John Tomkins får også omfattende skader. En eksplosjon av flytende uranheksafluorid ødelegger nærliggende damprør, og damp kombinert med uranheksafluorid oversprayer dem med svært korrosiv flussyre.[5][6]
  • 22. september: Første RaLa-test med radioaktiv kilde blir gjennomført.
  • 26. september: Den største kjernereaktoren, B-reaktoren, blir kritisk ved Hanford Site.
  • 9. desember: 509th Composite Group blir valgt til å avlevere bomben.
  • 14. desember: Endelig bevis for oppnåelig kompresjon nås i en RaLa-test.
  • Medio desember: Vellyket test med eksplosiv linse for «Fat Man».

1945[rediger | rediger kilde]

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki var kulminasjonen av innsatsen under krigstiden.
  • Januar: General Thomas Farrell utnevnte general Groves' stedfortreder.
  • 7. januar: Den første RaLa-testen ved bruk av EBW-detonatorer.
  • 14. januar: Den andre RaLa-testen ved bruk av EBW-detonatorer.
  • 7. mai: Nazi-Tyskland overgir seg formelt til de allierte styrkene, andre verdenskrig er over i Europa.
  • 10.–11. mai: Andre møte i Target Committee, ved Los Alamos, som arbeider med å lande listen over byer hvor atombomber kan bli sluppet.[7]
  • 11. juni: Forskere ved Metallurgiske Laboratorium, under ledelse av James Franck, utsteder Franck-rapporten som argumenterer for en demonstrasjon av bomben før den blir brukt mot sivile mål.
  • 16. juli: Den første kjerneeksplosjonen, «Trinity», av en implosjon- og plutoniumbasert atomvåpen, kjent som «the gadget», blir gjennomført nær Alamogordo i New Mexico.
  • 24. juli: President Harry S. Truman avslører ovenfor sovjetlederen Josef Stalin at USA har atomvåpen. Stalin blir ikke overrasket, siden han allerede kjenner til dette via sine spioner.
  • 25. juli: General Carl Spaatz blir beordret til å bombe et av målene: Hiroshima, Kokura, Niigata eller Nagasaki så fort været tillater det en gang etter 3. august.[8][9]
  • 6. august: «Little Boy», et uran-235-våpen av kanontypen, brukes mot byen Hiroshima i Japan (primærmålet).
  • 9. august: «Fat Man», et plutonium-239-våpen av implosjonstypen, brukes mot byen Nagasaki i Japan (sekundærmålet, primærmålet Kokura var tildekket av skyer).
  • 12. august: Smyth-rapporten frigjøres for offentligheten og gir den første tekniske historien om utviklingen av de første atombombene.
  • 15. august: Japanske styrker overgir seg til allierte styrker.
  • 21. august: Harry K. Daghlian jr., en fysiker, mottar en fatal dose (510 rem) med stråling fra en kritikalitetsulykke når han ved et uhell mister en wolframkarbid på kjernen til en plutoniumbombe. Han død 15. september.
  • 16. oktober: Oppenheimer går av som leder ved Los Alamos og etterfølges av Norris Bradbury dagen etter.

1946[rediger | rediger kilde]

  • Februar: Nyheten om den canadiske spionringen avslørt av Igor Gouzenko blir gjort offentlig (lekket av general Groves), og fører til et mildt «atomspionhysteri» som presser den amerikanske kongressens diskusjoner om etterkrigstidens atomregulering i en mer konservativ retning.[10]
  • 21. mai: Louis Slotin, en fysiker, mottar en fatal dose med stråling (2 100 rem) når skrutrekkeren han brukte for å holde to halvkuler av beryllium fra hverandre glapp; de var plassert rundt den samme plutoniumkjernen som bestrålte Daghlian. Den øvre halvkulen falt, og forårsaket en umiddelbar kritikalsk reaksjon med utbrudd av hard stråling. Slotin løftet den øvre halvkulen med sin venstre hånd og slapp den på gulvet for å forhindre en alvorligere ulykke. Han ble sendt til sykehus hvor han døde ni dager senere. Slotin hadde tilbrakt mange timer med den dødende Daghlian i 1945.
  • 1. august: Harry S. Truman signerer Atomic Energy Act of 1946 og avslutter nesten et år med usikkerhet om kontroll over atomforskning i den amerikanske etterkrigstiden.

1947[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Manhattan Project History» (engelsk). Arkivert fra originalen 13. juli 2002. 
  2. ^ «A tentative decision to build the bobm» (engelsk). Arkivert fra originalen 6. februar 2010. 
  3. ^ «In Memory of … Peter Newport Bragg Jr.» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. februar 2013. 
  4. ^ «In Memory of … Douglas Paul Meigs» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. februar 2013. 
  5. ^ «Before bomb fell, two Americans paid ultimate price» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. februar 2013. 
  6. ^ «In Memory of … Rev. Louis V. McDonough» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. februar 2013. 
  7. ^ «Minutes of the second meeting of the Target Committee» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. februar 2013. 
  8. ^ «Order to drop the atomic bomb» (engelsk). Arkivert fra originalen 5. juni 2010. 
  9. ^ «Memorandum on Japanese bombing» (engelsk). Arkivert fra originalen 11. februar 2013. 
  10. ^ Gregg Herken (1980). The Winning Weapon: The Atomic Bomb in the Cold War, 1945–1950 (engelsk). New York: Knopf. s. 133. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rhodes, Richard (1986). The Making of the Atomic Bomb (engelsk). New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-684-81378-3. 
  • Bundy, McGeorge (1990). Danger and Survival: Choices About the Bomb in the First Fifty Years (engelsk). New York: Vintage Books/Random House. ISBN 0-679-72568-7. 
  • Brown, Andrew (1997). The Neutron and the Bomb: A Biography of Sir James Chadwick (engelsk). Oxford. ISBN 0-19-853992-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]