Dan Quayle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dan Quayle
Dan Quayle
Født 4. februar 1947 (67 år)
Indianapolis, USA
Ektefelle Marilyn Quayle
Yrke Advokat, forretningsmann
Parti Det republikanske parti
USAs 44. visepresident
20. januar 1989–20. januar 1993
President George H.W. Bush
Forgjenger George H.W. Bush
Etterfølger Al Gore
Senator
3. januar 1981–3. januar 1989
Valgkrets Indiana
Forgjenger Birch Bayh
Etterfølger Dan Coats
Kongressrepresentant
3. januar 1977–3. januar 1981
Valgkrets Indianas 4. distrikt
Forgjenger J. Edward Roush
Etterfølger Dan Coats
Signatur
Dan Quayle sin signatur

James Danforth «Dan» Quayle (IPA: [ˈkweɪl], født 4. februar 1947 i Indianapolis) er en tidligere amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 44. visepresident under George H.W. Bush 1989–1993, etter å ha vært kongressrepresentant for Indianas 4. distrikt 1977–1981 og senator for Indiana 1981–1989. Quayle forsøkte å vinne de republikanske primærvalgene i 2000, men trakk seg etter et svakt resultat i Iowa, og gav sin støtte til senere president George W. Bush.

Han praktiserte som advokat før han ble valgt til Representantenes hus som 29-åring. George H.W. Bush' valg av Quayle som sin foretrukne visepresidentkandidat i 1988 ble møtt med endel misnøye, men Bush og Quayle vant valget mot Michael Dukakis og Lloyd Bentsen fra Det demokratiske parti. Som visepresident hadde Quayle offisielle besøk av 47 land, og ble oppnevnt til formann i Det nasjonale romfartsrådet. Bush og Quayle ble påny Det republikanske partis kandidater i 1992, men tapte mot Bill Clinton og Al Gore.

Etter tiden som politiker har Quayle vært bosatt i Paradise Valley i Arizona, og leder en avdeling av investeringsselskapet Cerberus Capital Management, foruten å skjøtte flere styreverv.

Bakgrunn og tidlig karrière[rediger | rediger kilde]

Dan og Marilyn Quayle på en skipsdåp i 1984.

Dan Quayle ble født i Indianapolis i Indiana som sønn av James C. Quayle og Martha Corinne Pulliam. Han har ofte feilaktig blitt omtalt som James Danforth Quayle III, mens hans fødenavn faktisk er James Danforth Quayle, skjønt han oftest omtales som Dan Quayle.[1][2] I sine memoarer forklarer Quayle sitt fødenavn og dets opprinnelse. Familienavnet Quayle stammer fra Man i Irskesjøen, og det var Dan Quayles oldefar, Robert Quayle, som utvandret fra fødebyen Douglas til Amerika på 1800-tallet.[3] Quayles morfar, Eugene C. Pulliam, var en velstående og innflytelsesrik forretningsmann som grunnla Central Newspapers Inc., eier av flere store aviser, deriblant The Arizona Republic og The Indianapolis Star. James C. Quayle flyttet til Arizona sammen med sin familie i 1955 for å lede en avdeling av svigerfarens medieimperium. Selv om Quayle-familien var rik, var Dan Quayle ikke fullt så velstående, og var god for mindre enn én million dollar før presidentvalget i 1988.[4]

Etter å ha tilbragt mye av sin oppvekst i Arizona, ble Dan Quayle uteksaminert fra Huntington High School i Huntington i Indiana i 1965. Fra 16-årsalderen hadde jobb som avisbud, senere som journalist og lederskribent, i Huntington Herald-Press. Han har bachelorgrad i statsvitenskap fra DePauw University fra 1969. Etter dette ble Quayle med i Nasjonalgarden i Indiana, hvor han tjenestegjorde i årene 1969–1975 og oppnådde grad av sersjant. Før presidentvalget i 1988 var Quayles militærtjeneste svært omstridt, ettersom mange mente at hans foreldre hadde brukt sine kontakter til å få sønnen inn i den overbemannede Nasjonalgarden, mens mange av hans jevnaldrende ble sendt til tjeneste i Vietnamkrigen. Dan Quayle benektet påstandene om slik bruk av kontakter.[5] Imens han tjenestegjorde i Nasjonalgarden, ble han uteksaminert som Juris Doctor, altså med kandidatutdannelse i rettsvitenskap, fra Indiana University i 1974. Samtidig møtte han sin blivende ektefelle, legedatteren Marilyn Tucker, som også tok kveldskurs på det tidspunktet. Paret giftet seg i 1975, og har etterhvert fått tre barn, deriblant kongressrepresentant Ben Quayle.[6]

Quayle ble ansatt hos avdelingen for forbrukerbeskyttelse hos delstaten Indianas generaladvokat i juli 1971. Senere samme år ble han administrativ sekretær for guvernør Edgar Whitcomb. I årene 1973–1974 jobbet Quayle som direktør for Indianas skatteetats avdeling for arvebeskatning. Etter å ha fullført utdannelsen sin i 1974, jobbet Quayle som medutgiver for familiens avis, Huntington Herald-Press, og praktiserte som advokat i eget firma i Huntington sammen med ektefellen.

Tidlig politisk karrière[rediger | rediger kilde]

I 1976 ble Quayle valgt til Representantenes hus fra Indianas fjerde distrikt, og vant dermed over demokraten J. Edward Roush, som hadde sittet i åtte perioder, med betydelig margin. Quayle ble gjenvalgt i 1978 med den største marginen noengang til da i det nordøstre distriktet i Indiana. 33 år gammel ble Quayle valgt inn i Senatet i 1980, og slo demokraten Birch Bayh, som hadde sittet i tre perioder. Han ble da den yngste senatoren noengang valgt fra Indiana. Han skrev nok en gang valghistorie da han ble gjenvalgt i 1986 med den største marginen noensinne i et delstatsdekkende valg i Indiana. Valgseieren i 1986 var også interessant fordi flere andre republikanske senatorer valgt i 1980 ikke ble gjenvalgt.

Quayle håpet å få sitte i Senatets stående komiteer for utenriks- (Foreign Affairs) og finanssaker (Finance), men havnet i komiteene for militærtjeneste (Armed Service), budsjett (Budget) og sysselsetting (Labor and Human Resources).[2] Quayle ble leder for en av sistnevnte komités underkomiteer, underkomiteen for ansettelse og produktivitet (Employment and Productivity).

Visepresident 1989–1993[rediger | rediger kilde]

Quayle innsverges som visepresident i 1989.
Bush og Quayle spaserer mot Det ovale kontor.

Presidentvalget i 1988[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1988

På Det republikanske partis landsmøte i New Orleans i 1988 ble Quayle presentert som George H.W. Bush' foretrukne visepresidentkandidat i det forestående valget, der de fremste utfordrerne var Michael Dukakis og Lloyd Bentsen fra Det demokratiske parti. Utvelgelsen var ukjent frem til selve landsmøtet, og selv Barbara Bush fikk først vite det på flyet på vei til New Orleans.[2] I sin nominasjonstale ble Quayle lagt merke til for sin oppfordring til Bush, «Gå og ta dem!» («Go get 'em»), samtidig som han rettet ut neven mot en leende Bush. Fremstøtet fikk Quayle til å fremstå som utradisjonell, og han ble sammenlignet med en game show-deltager som hadde vunnet en bil på fjernsyn.[2] Et enstemmig landsmøte gav sin støtte til Quayle.

Quayle var den første president- eller visepresidentkandidaten fra de store partiene født etter andre verdenskrig, og kommentatorer mente at valget av Quayle var gjort for å appellere til yngre og mer konservative velgere,[7][8] ettersom Bush var forholdsvis liberal og i midten av 60-årene. Dessuten var Quayle betraktet som en stigende stjerne i Senatet. Valget av ham var likevel kontroversielt,[9] og pressen ved landsmøtet snakket om «Quayles tre problemer».[10] Spørsmålene berørte hans påstand om å ha vært en fattig student, militærtjenesten som ble avtjent i Nasjonalgarden, en golftur til Florida med den kvinnelig lobbyisten Laura Parkinson i 1980,[11] og hvorvidt han hadde nok erfaring til å være president, dersom noe skulle tilstøte Bush. Quayle gav varierende svar på spørsmålene.[10]

Quayle fikk mye kritikk for sin opptreden under den fjernsynsoverførte visepresidentdebatten den 5. oktober 1988, da han sammenlignet sin erfaring fra Kongressen med hvor mye erfaring John F. Kennedy hadde derfra, dengang han forsøkte å bli president. Lloyd Bentsen fra Det demokratiske parti svarte: «Senator, jeg jobbet med Jack Kennedy. Jeg kjente Jack Kennedy. Jack Kennedy var en venn av meg. Senator, du er ingen Jack Kennedy,»[12] («Senator, I served with Jack Kennedy. I knew Jack Kennedy. Jack Kennedy was a friend of mine. Senator, you're no Jack Kennedy») en meget berømt uttalelse i ettertid.[13] En uforberedt og overrasket Quayle svarte «Det var virkelig unødvendig, senator,»[12] («That was really uncalled for, Senator») mens både buing og applaus kunne høres fra salen. Bentsen avsluttet replikkvekslingen med at det tross alt var Quayle som hadde gjort sammenligningen i utgangspunktet. Quayles reaksjon på Bentsens kommentar ble spilt brukt i Det demokratiske partiets valgkampvideoer, der man avsluttet med kommentaren «Quayle: bare et hjerteslag unna» («Quayle: just a heartbeat away»). Bush sa til pressen like etter debatten at Quayle hadde vist seg som en god kandidat, mens Michael Dukakis sa at Bentsen hadde vist seg som den ene visepresidenkandidaten som var klar til å bli president om noe skulle tilstøte presidenten.[13] Til tross for denne tabben, ledet Bush og Quayle fortsatt på meningsmålingene.

Pressen fotfulgte til stadighet Quayle, hvilket gjorde det vanskeligere å fremme spesifikke politiske saker i valgkampen. Han la mye av skylden over på Bush' valgkampgruppe, som Quayle mente ikke hadde frigjort nok bakgrunnsinformasjon om ham, og samtidig også hadde latt et ufordelaktig bilde av ham vokse frem i pressen. Likevel fulgte presidentvalget den 8. november tendensen: Valget av visepresidentkandidat spiller svært liten rolle for presidentkandidatene, og Bush hadde et overtak på Dukakis. Bush og Quayle vant valget med 40 stater og 426 valgmenn mot Dukakis og Bentsens 10 stater og 168 valgmenn. De vant med en margin på ca. 7 millioner stemmer (8 prosentpoeng).

Arbeid som visepresident[rediger | rediger kilde]

Sentrale personer i Bush-administrasjonen blir orientert av forsvarssjef Colin Powell under Gulfkrigen i 1991.
Quayle og Abdullah av Saudi-Arabia i 1990, like før Gulfkrigen bryter ut.


President Bush gjorde til Quayle til sjef for Konkurransedyktighetsrådet (Council on Competitiveness) samt den første formannen i Det nasjonale romfartsrådet (National Space Council, NSC). Som formann i sistnevnte igangsatte Quayle flere tiltak for å sikre jorden mot faren for potensielle kollisjoner med asteroider.[14] Konkurransedyktighetsrådet ble stiftet som en ideell organisasjon under Ronald Reagan i 1986, og Quayle ble dermed leder for en viktig støttespiller for amerikansk næringsliv som ville operere globalt for å bringe store selskaper til USA. Han gjorde mye innen utenrikspolitikken, og besøkte gjennom sin tid som visepresident 47 land, mange av dem i Sør-Amerika og Asia.[15]

Gjennom sin tid som visepresident ble Quayle gjort narr av i media og i folket ellers, både i USA og utlandet, og ble kalt en intellektuell lettvekter, slik at det arbeidet som han gjorde sjelden ble sett eller verdsatt nevneverdig.[16] Quayles mange rare uttalelser bidro kraftig til å fremheve inntrykket av Quayle som inkompetent. De fleste av disse sitatene var enten selvmotsigende («Vi vil ikke gå tilbake til i morgen»), logisk overflødige («Fremtiden vil være bedre i morgen»), innlysende («Verdensrommet er fortsatt en høy prioritet hos NASA»), feilaktige («Jeg elsker California. Jeg vokste praktisk talt opp i Phoenix»), eller villedende («Det er på tide at menneskerasen inntar solsystemet»).[17][18]

Kort tid etter at Bush annoserte et initiativ for å utforske verdensrommet, som inkluderte en bemannet ferd til Mars, ble Quayle spurt om sine tanker om å sende mennesker til planeten. I sitt svar trakk han flere feilaktige konklusjoner: «Mars er i utgangspunktet i samme bane som Jorden. […] Mars er noe like langt unna Solen som Jorden, hvilket er svært viktig. Vi har sett bilder som viser, det vi mener er, kanaler, og vann. Hvis det er vann der, så betyr det at det er oksygen. Om det er oksygen, så betyr det at vi kan puste.»[19]

Quayle appellerte sterkt til de som var opptatt av tradisjoner, patriotisme og familieverdier.[20] En sak for ham var bekjempelse av «moralsk forfall» i fjernsyn og musikk i særdeleshet, men også i samfunnet i alminnelighet.[15][21] Quayles kritikk av enkelte fjernsynsprogrammers manglende «familievennlighet» under valgkampen i 1992 ble latterliggjort av demokratiske politikere, men ble fulgt opp av president Clinton noen år senere.[22] I en tale til Commonwealth Club of California den 19. mai 1992 mente han at opptøyene i Los Angeles i forbindelse med Rodney King-saken skyldtes moralsk forfall og endrede familiestrukturer. I den forbindelse brukte Quayle hovedpersonen «Murphy Brown» i såpeoperaen med samme navn som eksempel på populærkulturens «mangel på verdier», idet hun oppdrar et barn alene.[21][23][24] Quayle uttalte blant annet: «Det hjelper ikke når kanalene i beste sendetid viser ‘Murphy Brown’, en rollefigur som tydeligvis opphøyer dagens intelligente, høytlønte, profesjonelle kvinne, og overser viktigheten av fedre ved å oppdra et barn alene, og samtidig bare kaller det et ‘valg av livsstil’.»[23][24] I 2002 mente rolleinnehaver Candice Bergen at Quayles tale var intelligent, og at hun var enig i at fedre ikke ble tilstrekkelig verdsatt, men at selve sammenligningen var dårlig.[25]

Presidentvalget i 1992[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1992

I 1992 søkte Bush og Quayle gjenvalg for perioden 1993–1997, og Quayle ble påny enstemmig nominert til visepresident av Det republikanske partis landsmøte.[26] Dette på tross av at enkelte republikanere, med utenriksminister James Baker i spissen, mente at Quayle som kandidat var for svak.[27] Denne gangen ble de utfordret av demokratene Bill Clinton og Al Gore i tillegg til det uavhengige tospannet Ross Perot og James Stockdale.

Quayle møtte Gore og Stockdale til fjernsynsoverført debatt for visepresidentkandidatene den 13. oktober 1992. Han var denne gangen mer på offensiven enn i 1988. Han kritiserte Gores bok Earth in the Balance med eksakte sidehenvisninger, men Quayles påstander ble stadig kritisert for ikke å stemme.[28] Quayles sluttreplikk inneholdt retoriske spørsmål rettet til velgerne, slik som «Tror dere virkelig at Bill Clinton vil fortelle sannheten?» og «Stoler dere nok på Bill Clinton til at han kan være deres president?», mens Gore og Stockdale snakket mer om hvilke tiltak og visjoner de stod for.[29] Lojale republikanere var, for det meste, fornøyde med Quayles opptreden, og tilhengerne hans forsøkte å fremstille debatten som en seier mot den erfarne debattanten Gore. Likevel var meningsmålinger foretatt i etterkant svært sprikende i spørsmålet om hvem som hadde vunnet debatten.[30] Slik som de fleste debattene for visepresidentkandidater skulle debatten vise seg å ha svært liten innvirkning på valget, som Bush og Quayle senere tapte.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Quayle taler til støtte for Mitt Romney i 2011.

Quayle flyttet til Arizona i 1994. Quayle vurderte, men bestemte seg for ikke, å stille til valg som guvernør i Indiana i 1996.[31] Han forsøkte å stille til valg som presidentkandidat for Det republikanske parti i 1996, men trakk seg tidlig grunnet helseproblemer.[31] Han skrev en bok om sin tid som visepresident, Standing Firm, som ble en bestselger. Hans andre bok, The American Family: Discovering the Values that Makes Us Strong, ble utgitt våren 1996, og en tredje bok, Worth Fighting For, i 1999. Han var formann i den nasjonale politiske aksjonskomiteen Campaign America i 1990-årene.

I april 1999 annonserte han sitt kandidatur i presidentvalget i 2000, og angrep George W. Bush med å si at «vi vil ikke ha enda en kandidat som trenger trening på jobb.» I en prøveavstemning i forkant av primærvalget i Iowa kom han på åttendeplass med bare 916 av 23 685 stemmer (3,9 %), og ble slått av blant andre Alan Keyes (7. plass) og George W. Bush (1. plass).[32] Politiske kommentatorer bemerket at Quayle hadde mest erfaring av kandidatene, og at han hadde en potensiell gressrotstøtte blant konservative, men at kandidaturet ble tynget av hans tid som visepresident. Quayles kandidatur ble støttet av blant andre de tidligere senatorene Mack Mattingly, Dan Coats, Spencer Abraham, de tidligere guvernørene Otis R. Bowen, John Henry Sununu og Carroll A. Campbell, daværende guvernør Kirk Fordice og 11 kongressrepresentanter. Han trakk seg fra valgkampen måneden etter, og gav sin støtte til Bush.[31]

Han ble i 1999 ansatt i Cerberus Capital Management, et av USAs største investeringsselskaper innen aktiv eierkapital, og leder i dag dets avdeling for globale investeringer. Han er også involvert i den konservative tankesmien Hudson Institute, styreformann i Quayle and Associates, styremedlem i vannselskapet Heckmann Corporation og styremedlem i forretningsbanken Aozora Bank i Tokyo. Quayle har tidligere hatt styreverv i selskaper som K2 Sports, Amtran Inc., Central Newspapers Inc. og BTC Inc.

Han støtter åpent Mitt Romney foran presidentvalget i 2012.

Valghistorikk[rediger | rediger kilde]

Kongressvalg i Indianas 4. distrikt[33]
År Vinner  % Taper  %
1976 Dan Quayle 54 % J. Edward Roush 45 %
1978 Dan Quayle 64 % John D. Walda 33 %
Senatorvalg i Indiana[33]
År Vinner  % Taper  %
1980 Dan Quayle 54 % Birch Bayh 46 %
1986 Dan Quayle 61 % Jill Long 39 %
Presidentvalg i USA[33]
År Vinnere VM Stater  % Tapere VM Stater  %
1988 Bush/Quayle 444 40 58,2 % Dukakis/Bentsen 87 8 40,8 %
1992 Clinton/Gore 370 32 43,0 % Bush/Quayle 168 18 37,7 %

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «QUAYLE, James Danforth (Dan) - Biographical Information» (engelsk). Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek. 
  2. ^ a b c d «J. Danforth Quayle, 44th Vice President (1989-1993)» (engelsk). United States Senate. 
  3. ^ «Ancestry of Dan Quayle (b. 1947)» (engelsk). William Addams Reitwiesner Genealogical Services. 
  4. ^ Ponnuru, Ramesh (5. april 1999). «No Joke: Dan Quayle runs to win». National Review (engelsk). 
  5. ^ «AFTER THE CONVENTION; Excerpts From Questioning of Quayle About Guard Role in Vietnam War». New York Times (engelsk). 20. august 1988. 
  6. ^ «Genealogy: James Danforth Quayle» (engelsk). Stray Leaves. 
  7. ^ Zelizer, Julian E. (3. september 2008). «McCain's Dan Quayle?». The Washington Independent (engelsk). Besøkt 4. januar 2012. 
  8. ^ Dan Quayle on the Issues
  9. ^ Shapiro, Walter (29. august 1988). «The Republicans: The Quayle Quagmire». TIME Magazine (engelsk). 
  10. ^ a b Oreskes, Michael (19. august 1988). «THE REPUBLICANS IN NEW ORLEANS; Convention Message Is Garbled by Quayle Static». The New York Times (engelsk). 
  11. ^ Overby, Peter (20. april 2005). «The Volatile Mix of Politics and Golf» (engelsk). National Public Radio. Besøkt 4. januar 2012. 
  12. ^ a b «October 5, 1988 Debate Transcripts» (engelsk). Commission on Presidential Debates. Besøkt 4. januar 2012. 
  13. ^ a b «Du er ingen Kennedy». NRK. 
  14. ^ Thompson, Mark (16. mai 1990). «Quayle Backs Group's Effort To Head Off Asteroid Threat». Seattle Times (engelsk). Besøkt 4. januar 2012. 
  15. ^ a b «Vice Presidents» (engelsk). The Quayle Vice Presidential Learning Center. 
  16. ^ Deerlin, Leonel Van (21. juli 2004). «The value and vitality of V.P.s». San Diego Union-Tribune (engelsk). Besøkt 4. januar 2012. 
  17. ^ «Dan Quayle Quotes» (engelsk). quotationspage.com. 
  18. ^ «Dan Quayle Quotes» (engelsk). snopes.com. 
  19. ^ Burrows, William E. (1998). This New Ocean : The Story of the First Space Age (engelsk). Random House. s. 576. ISBN 0-679-44521-8. 
  20. ^ Said, Edward W. (1996). Den intellektuelles ansvar : Reith-forelesningene 1993 (norsk). Pax forlag. s. 51. ISBN 82-530-1804-5. 
  21. ^ a b Coontz, Stephanie Coontz (1. mai 2005). «For Better, For Worse». The Washington Post (engelsk). Besøkt 4. januar 2012. 
  22. ^ Markussen, John Arne (1996). Frihet og frykt : nærbilder fra USA (norsk). Gyldendal. s. 267. ISBN 82-05-24496-0. 
  23. ^ a b «Dan Quayle vs. Murphy Brown». TIME Magazine (engelsk). 1. juni 1992. 
  24. ^ a b «Quayle's 'Murphy Brown' speech still rings true». Pro-Familiy News (engelsk). desember 1995. 
  25. ^ Silverman, Stephen M. (11. juli 2002). «Candice Bergen agrees with Quayle» (engelsk). people.com. Besøkt 4. januar 2012. 
  26. ^ Cloud, Stanley W.; Duffy, Michael; Taylor, Elizabeth (19. oktober 1992). «Quayle Vs. Gore». TIME Magazine (engelsk). 
  27. ^ Bumiller, Elisabeth (15. juli 2004). «Rumor has it that Cheney's on way out. Theory appears far-fetched but is making the rounds». San Francisco Chronicle (engelsk), s. 4. 
  28. ^ «FAIR MEDIA ADVISORY: Post-Debate Fact-Checking Is Media's Main Job» (engelsk). Fairness & Accuracy In Reporting. 29. september 2004. 
  29. ^ «October 13, 1992 Debate Transcript» (engelsk). Commission on Presidential Debates. Besøkt 4. januar 2012. 
  30. ^ Rosenstiel, Tom (1993). Strange Bedfellows: How Television and the Presidential Candidates Changed American Politics, 1992 (engelsk). Hyperion Press. ISBN 0-7868-8022-8. 
  31. ^ a b c «Quayle Bows Out» (engelsk). PBS. 27. september 1999. Besøkt 4. januar 2012. 
  32. ^ «The First GOP Test» (engelsk). PBS. 2000. Besøkt 4. januar 2012. 
  33. ^ a b c «James Danforth "Dan" Quayle» (engelsk). ourcampaigns.com. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fenno, Richard F. (1989). The Making of a Senator: Dan Quayle (engelsk). Congressional Quarterly Press. ISBN 0-87187-506-3. 
  • Quayle, Dan (1994). Standing Firm: A Vice-Presidential Memoir (engelsk). HarperCollins. ISBN 0-06-017758-6. 
  • Quayle, Dan; Medved, Diane (1996). The American Family: Discovering the Values That Make Us Strong (engelsk). HarperCollins. ISBN 0-06-017378-5. 
  • Quayle, Dan (1999). Worth Fighting For (engelsk). W Publishing Group. ISBN 0-8499-1606-2. 
  • Queenan, Joe (1992). Imperial Caddy: The Rise of Dan Quayle in America and the Decline and Fall of Practically Everything Else (engelsk). Hyperion Books. ISBN 1-56282-939-4. 
  • Werksman, Deborah; Yoder, Jeff; Yoder, Jeffrey (1992). What a Waste It Is to Lose One's Mind: The Unauthorized Autobiography of Dan Quayle (engelsk). Rose Communications. ISBN 0-9629162-2-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Dan Quayle – sitater
Wikisource Wikikilden: Dan Quayle – originaltekst
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Dan Quayle – bilder, video eller lyd
Forgjenger :
George H.W. Bush


USAs visepresident
20. januar 1989–20. januar 1993
Etterfølger :
Al Gore
Forgjenger :
Birch Bayh


Senator fra Indiana
3. januar 1981–3. januar 1989
Sammen med Richard Lugar
Etterfølger :
Dan Coats
Forgjenger :
J. Edward Roush


Kongressrepresentant fra Indianas 4. distrikt
3. januar 1977–3. januar 1981
Etterfølger :
Dan Coats