Dan Quayle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dan Quayle
Dan Quayle
Født 4. februar 1947 (68 år)
Indianapolis i Indiana
Ektefelle Marilyn Tucker
Yrke Advokat og forretningsmann
Parti Det republikanske parti
USAs 44. visepresident
20. januar 1989–20. januar 1993
President George H.W. Bush
Forgjenger George H.W. Bush
Etterfølger Al Gore
Senator
3. januar 1981–3. januar 1989
Valgkrets Indiana
Forgjenger Birch Bayh
Etterfølger Dan Coats
Kongressrepresentant
3. januar 1977–3. januar 1981
Valgkrets Indianas 4. distrikt
Forgjenger J. Edward Roush
Etterfølger Dan Coats
Signatur
Dan Quayle sin signatur

James Danforth «Dan» Quayle (IPA: [ˈkweɪl], født 4. februar 1947 i Indianapolis) er en tidligere amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 44. visepresident under George H.W. Bush 1989–1993, etter å ha vært kongressrepresentant for Indianas 4. distrikt 1977–1981 og senator for Indiana 1981–1989.

Han praktiserte som advokat før han ble valgt til Representantenes hus som 29-åring. At Bush foretrakk Quayle som sin visepresidentkandidat ved presidentvalget i 1988, ble møtt med en del skepsis, men Bush og Quayle vant valget. Quayle appellerte til republikanernes mer konservative velgergrupper.[1] Han er trolig blant visepresidentene som har vært mest involvert i utformingen av presidentens utenrikspolitikk.[2] Han avla offisielle besøk i 47 land, mange i Sør-Amerika og Asia.[3] Bush og Quayle tapte gjenvalg i 1992 mot demokratene Bill Clinton og Al Gore. Quayle stilte i de republikanske primærvalgene foran presidentvalget i 2000, men trakk seg tidlig og støttet den senere president George W. Bush.

Etter tiden som politiker har Quayle vært bosatt i Paradise Valley i Arizona, og leder en avdeling av investeringsselskapet Cerberus Capital Management, foruten å skjøtte flere styreverv.[3]

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Dan og Marilyn Quayle på en skipsdåp i 1984.

Dan Quayle ble født i Indianapolis i Indiana som sønn av James C. Quayle og Martha Corinne Pulliam. Slektsnavnet Quayle stammer fra Man i Irskesjøen, og det var Dan Quayles oldefar, Robert Quayle, som utvandret fra fødebyen Douglas til Amerika på 1800-tallet.[4] Quayles morfar, Eugene C. Pulliam, grunnla Central Newspapers Inc., som eier dagsaviser som The Arizona Republic og The Indianapolis Star. James C. Quayle flyttet med familien til Arizona i 1955 for å lede en avdeling av svigerfarens medieimperium.[1] Selv om Quayle-familien var velstående, var Dan Quayle god for mindre enn én million dollar før presidentvalget i 1988.[5]

Etter å ha tilbragt mye av sin oppvekst i Arizona, ble Dan Quayle uteksaminert fra Huntington High School i Huntington i Indiana i 1965. Fra 16-årsalderen hadde jobb som avisbud, senere som journalist og lederskribent, i Huntington Herald-Press. Han fullførte collegeutdannelsen ved DePauw University med en bachelorgrad i statsvitenskap i 1969.[3]

Mellom 1969 og 1975 tjenestegjorde han i Nasjonalgarden i Indiana, og oppnådde grad av sersjant. Mens Quayle var i den overbemannede Nasjonalgarden, ble mange av hans jevnaldrede sendt i Vietnamkrigen. Han har benektet at foreldrene brukte sin innflytelse til å unngå at sønnen ble sendt til stridshandlingene i Vietnam.[6]

I løpet av militærtjenesten fullførte han en kandidatutdannelse i rettsvitenskap ved Indiana University i 1974. På kveldskurs i rettsvitenskap møtte han sin blivende ektefelle, legedatteren Marilyn Tucker.[7] Paret giftet seg i 1972, og har tre barn sammen, deriblant tidligere kongressrepresentant Ben Quayle.

Dan Quayle ble ansatt i avdelingen for forbrukerbeskyttelse hos Indianas generaladvokat i juli 1971. Senere samme år ble han administrativ sekretær for guvernør Edgar Whitcomb. Quayle var avdelingsdirektør for arvebeskatning ved skatteetaten i Indiana 1973–1974. Etter å ha fullført jusstudiet i 1974, kom Quayle inn i driften av familiens avis, Huntington Herald-Press. Han var også privatpraktiserende advokat i Huntington sammen med ektefellen.[3]

Tidlig politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Dan Quayle som nyvalgt kongressrepresentant i 1977.

I 1976 ble Quayle valgt til Representantenes hus fra Indianas 4. distrikt, etter å ha vunnet over den erfarne demokraten J. Edward Roush med 54,4 % av stemmene. To år senere ble Quayle gjenvalgt med den hittil største stemmeandelen i dette distriktet, 64,4 %.[8] I sin personlige stab ansatte han blant andre Dan Coats. Coats skaffet ham innflytelse i kristenkonservative miljøer, «det kristne høyre», i Indiana. På denne tiden hadde det kristne høyre en økende mobiliseringsevne og politisk innflytelse.[9]

I 1980 ble Quayle valgt inn i Senatet. Han slo demokraten Birch Bayh, som hadde sittet i tre perioder, med 53,8 % stemmene.[8] Med dette ble han Indianas hittil yngste senator, 33 år gammel. Valget gikk parallelt med presidentvalget, der republikaneren Ronald Reagan vant en klar seier, og tolv mandater i Senatet gikk fra demokrater til republikanere. Quayle har ment at valgseieren skyldtes misnøye med stor arbeidsledighet og høye renter.[10] Bidraget fra det kristne høyre hadde også vært viktig, skjønt Quayle ikke ville vedkjenne seg støtten fra blant andre Jerry Falwell.[11] Quayle mener at valgkampen mot Roush i 1976 var mer krevende enn valgkampen i 1980.[12]

Quayle skrev nok en gang valghistorie da han ble gjenvalgt i 1986 med den hittil største marginen i et delstatsdekkende valg i Indiana,[13] med 60,6 % av stemmene.[8] Valgseieren stod i klar motsetning til den nasjonale trenden; 7 av 12 republikanske senatorer som ble valgt første gang i 1980, ble ikke gjenvalgt dette året.[14]

Quayle håpet å få sitte i Senatets faste komiteer for utenriks- og finanssaker, men havnet i komiteene for militærtjeneste, budsjett og sysselsetting.[15] I sistnevnte komité ble Quayle leder for underkomiteen for sysselsetting og produktivitet. Som senator var Quayle i all hovedsak lojal til Reagans politikk.[1][13]

Visepresident 1989–1993[rediger | rediger kilde]

Quayle innsverges som visepresident i 1989.
Bush og Quayle spaserer mot Det ovale kontor.

Presidentvalget i 1988[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1988

På Det republikanske partis landsmøte i New Orleans i 1988 ble Quayle presentert som George H.W. Bush' foretrukne visepresidentkandidat i det forestående valget, der de fremste utfordrerne var Michael Dukakis og Lloyd Bentsen fra Det demokratiske parti. Utvelgelsen var ukjent frem til selve landsmøtet, og selv Barbara Bush fikk først vite det på flyet på vei til New Orleans.[15] I sin nominasjonstale ble Quayle lagt merke til for sin oppfordring til Bush, «Gå og ta dem!» («Go get 'em»), samtidig som han rettet ut neven mot en leende Bush. Fremstøtet fikk Quayle til å fremstå som utradisjonell, og han ble sammenlignet med en game show-deltager som hadde vunnet en bil på fjernsyn.[15] Et enstemmig landsmøte gav sin støtte til Quayle.

Quayle var den første president- eller visepresidentkandidaten fra de store partiene født etter andre verdenskrig, og kommentatorer mente at valget av Quayle var gjort for å appellere til yngre og mer konservative velgere,[11][16] ettersom Bush var forholdsvis liberal og i midten av 60-årene. Dessuten var Quayle betraktet som en stigende stjerne i Senatet. Valget av ham var likevel kontroversielt,[17] og pressen ved landsmøtet snakket om «Quayles tre problemer».[18] Spørsmålene berørte hans påstand om å ha vært en fattig student, militærtjenesten som ble avtjent i Nasjonalgarden, en golftur til Florida med den kvinnelig lobbyisten Laura Parkinson i 1980,[19] og hvorvidt han hadde nok erfaring til å være president, dersom noe skulle tilstøte Bush. Quayle gav varierende svar på spørsmålene.[18]

Quayle fikk mye kritikk for sin opptreden under den fjernsynsoverførte visepresidentdebatten den 5. oktober 1988, da han sammenlignet sin erfaring fra Kongressen med hvor mye erfaring John F. Kennedy hadde derfra, dengang han forsøkte å bli president. Lloyd Bentsen fra Det demokratiske parti svarte: «Senator, jeg jobbet med Jack Kennedy. Jeg kjente Jack Kennedy. Jack Kennedy var en venn av meg. Senator, du er ingen Jack Kennedy,»[20] («Senator, I served with Jack Kennedy. I knew Jack Kennedy. Jack Kennedy was a friend of mine. Senator, you're no Jack Kennedy») en meget berømt uttalelse i ettertid.[21] En uforberedt og overrasket Quayle svarte «Det var virkelig unødvendig, senator,»[20] («That was really uncalled for, Senator») mens både buing og applaus kunne høres fra salen. Bentsen avsluttet replikkvekslingen med at det tross alt var Quayle som hadde gjort sammenligningen i utgangspunktet. Quayles reaksjon på Bentsens kommentar ble spilt brukt i Det demokratiske partiets valgkampvideoer, der man avsluttet med kommentaren «Quayle: bare et hjerteslag unna» («Quayle: just a heartbeat away»). Bush sa til pressen like etter debatten at Quayle hadde vist seg som en god kandidat, mens Michael Dukakis sa at Bentsen hadde vist seg som den ene visepresidenkandidaten som var klar til å bli president om noe skulle tilstøte presidenten.[21] Til tross for denne tabben, ledet Bush og Quayle fortsatt på meningsmålingene.

Pressen fotfulgte til stadighet Quayle, hvilket gjorde det vanskeligere å fremme spesifikke politiske saker i valgkampen. Han la mye av skylden over på Bush' valgkampgruppe, som Quayle mente ikke hadde frigjort nok bakgrunnsinformasjon om ham, og samtidig også hadde latt et ufordelaktig bilde av ham vokse frem i pressen. Likevel fulgte presidentvalget den 8. november tendensen: Valget av visepresidentkandidat spiller svært liten rolle for presidentkandidatene, og Bush hadde et overtak på Dukakis. Bush og Quayle vant valget med 40 stater og 426 valgmenn mot Dukakis og Bentsens 10 stater og 168 valgmenn. De vant med en margin på ca. 7 millioner stemmer (8 prosentpoeng).

Arbeid som visepresident[rediger | rediger kilde]

Sentrale personer i Bush-administrasjonen blir orientert av forsvarssjef Colin Powell under Gulfkrigen i 1991.
Quayle og Abdullah av Saudi-Arabia i 1990, like før Gulfkrigen bryter ut.

President Bush gjorde til Quayle til sjef for Konkurransedyktighetsrådet samt den første formannen i Det nasjonale romfartsrådet. Oppnevnelsene kan betraktes som symboler på målene for presidentens politikk, heller enn instrumenter for å nå disse målene.[22] Som formann i romfartsrådet ville Quayle sikre jorden mot faren for potensielle kollisjoner med asteroider.[23] Konkurransedyktighetsrådet ble stiftet som en ideell organisasjon under president Ronald Reagan i 1986. Rådet skulle være en støttespiller for amerikansk næringsliv som ville operere globalt for å bringe store selskaper til USA.

Quayle appellerte til kristenkonservative som holdt idealer som patriotisme og familieverdier høyt.[1] Med brodd mot «Hollywood- og mediaeliten»[24] ønsket han å bekjempe «moralsk forfall» i populærkulturen i særdeleshet, men også i samfunnet i alminnelighet. Han mente at enkelte TV-programmer hadde en dårlig oppdragende effekt på ungdom, og medvirket til færre giftermål og flere skilsmisser. Han satte opptøyene i Los Angeles etter Rodney King-saken i 1992 i forbindelse med «moralsk forfall», og brukte alenemoren «Murphy Brown» i såpeoperaen med samme navn som et ofte sitert eksempel.[25][26]

Quayle ble gjenstand for latterliggjøring og vitsemakeri i media og befolkningen i et slikt omfang at arbeidet hans sjelden ble nevneverdig verdsatt. Hans blonde, gutteaktige utseende ble allerede i valgkampen i 1988 sammenlignet med Robert Redfords. Media gjengav hyppig uttalelser fra Quayle som store deler av befolkningen oppfattet som komiske. Vitsemakingen bygget i stor grad på det etterlatte inntrykket av Quayles egne uttalelser, hans utseende eller hans illegtimitet; et flertall av velgerne i 1988 ville ha foretrukket Lloyd Bentsen som visepresident, ifølge meningsmålinger.[27]

Presidentvalget i 1992[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1992

I 1992 søkte Bush og Quayle gjenvalg for perioden 1993–1997, og Quayle ble påny enstemmig nominert til visepresident av Det republikanske partis landsmøte.[28] Dette på tross av at enkelte republikanere, med utenriksminister James Baker i spissen, mente at Quayle som kandidat var for svak.[29] Denne gangen ble de utfordret av demokratene Bill Clinton og Al Gore i tillegg til det uavhengige tospannet Ross Perot og James Stockdale.

Quayle møtte Gore og Stockdale til fjernsynsoverført debatt for visepresidentkandidatene den 13. oktober 1992. Han var denne gangen mer på offensiven enn i 1988. Han kritiserte Gores bok Earth in the Balance med eksakte sidehenvisninger, men Quayles påstander ble stadig kritisert for ikke å stemme.[30] Quayles sluttreplikk inneholdt retoriske spørsmål rettet til velgerne, slik som «Tror dere virkelig at Bill Clinton vil fortelle sannheten?» og «Stoler dere nok på Bill Clinton til at han kan være deres president?», mens Gore og Stockdale snakket mer om hvilke tiltak og visjoner de stod for.[31] Lojale republikanere var, for det meste, fornøyde med Quayles opptreden, og tilhengerne hans forsøkte å fremstille debatten som en seier mot den erfarne debattanten Gore. Likevel var meningsmålinger foretatt i etterkant svært sprikende i spørsmålet om hvem som hadde vunnet debatten.[32] Slik som de fleste debattene for visepresidentkandidater skulle debatten vise seg å ha svært liten innvirkning på valget, som Bush og Quayle senere tapte.

Senere år[rediger | rediger kilde]

Quayle taler til støtte for presidentkandidat Mitt Romney i 2011.

Quayle ble oppfordret til å stille som guvernørkandidat i Indiana i 1996, men skal ikke ha vært motivert, og mente at det ville være en fordel å være uten politiske verv en stund. Quayle avslo å stille i de republikanske primærvalgene foran presidentvalget samme år, og viste til sine plager med årebetennelse.[33][34]

Han skrev en bok om sin tid som visepresident, Standing Firm, som ble en bestselger. Hans andre bok, The American Family: Discovering the Values that Makes Us Strong, ble utgitt våren 1996, og en tredje bok, Worth Fighting For, i 1999. Han var formann i den politiske handlingskomiteen Campaign America i 1990-årene.

I april 1999 erklærte han sitt kandidatur i de republikanske primærvalgene foran presidentvalget i 2000. Med referanse til George W. Bush sa Quayle at «vi vil ikke ha enda en kandidat som trenger arbeidstrening.»[34] I en prøvevotering i Iowa, det første primærvalget i rekken, fikk Quayle bare 3,9 % stemmene.[35] Quayle var erfaren, men svekket av ettermælet som visepresident.[33][34] Quayles fikk støtte fra blant andre de tidligere senatorene Mack Mattingly, Dan Coats, Spencer Abraham, de tidligere guvernørene Otis R. Bowen, John H. Sununu og Carroll A. Campbell, daværende guvernør Kirk Fordice og 11 kongressrepresentanter.[36] Han trakk kandidaturet i september 1999, og gav sin støtte til George W. Bush, som ble valgt.[33]

Quayle og ektefellen flyttet til Arizona i 1996.[37] Han avslo å stille som guvernørkandidat i Arizona i 2002.[38] I 1999 gikk han inn i Cerberus Capital Management, et av USAs største investeringsselskaper innen aktiv eierkapital, og leder selskapets avdeling for globale investeringer. Han er også involvert i den konservative tankesmien Hudson Institute, styreformann i Quayle and Associates, styremedlem i vannselskapet Heckmann Corporation og styremedlem i forretningsbanken Aozora Bank i Tokyo. Quayle har tidligere hatt styreverv i selskaper som K2 Sports, Amtran, Central Newspapers og BTC.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Warshaw, Shirley Anne (2010). «J. Danforth Quayle». I Purcell, L. Edward. Vice Presidents. A Biographical Dictionary (engelsk) (4 utg.). Infobase Publishing. s. 419–426. ISBN 978-0-8160-7707-6. 
  2. ^ Kengor, Paul (2000). «The Vice President, Secretary of State, and Foreign Policy». Political Science Quarterly (engelsk), 115 (2), s. 175. 
  3. ^ a b c d «Biography. Vice President Dan Quayle» (engelsk). Vice President Dan Quayle. Besøkt 14. februar 2015. 
  4. ^ «Ancestry of Dan Quayle (b. 1947)» (engelsk). William Addams Reitwiesner Genealogical Services. 
  5. ^ Ponnuru, Ramesh (5. april 1999). «No Joke: Dan Quayle runs to win». National Review (engelsk). 
  6. ^ «After the Convention; Excerpts From Questioning of Quayle About Guard Role in Vietnam War». The New York Times (engelsk). 20. august 1988. 
  7. ^ Stanley, Alessandra (23. januar 1989). «Marilyn Quayle: A New Second Lady». Time (engelsk). 
  8. ^ a b c «James Danforth "Dan" Quayle» (engelsk). ourcampaigns.com. Besøkt 14. februar 2015. 
  9. ^ Lamb, Karl A. (1998). Reasonable Disagreement. Two U.S. Senators and the Choices They Make (engelsk). Taylor & Francis. s. 61. ISBN 0-8153-2801-X. 
  10. ^ Fenno, Richard F. (1989). The Making of a Senator: Dan Quayle (engelsk). Congressional Quarterly Press. s. 19. ISBN 0-87187-506-3. 
  11. ^ a b Fritz, Sara (17. august 1988). «GOP Banks on Appeal to Youth, Women : Quayle 1st Baby-Boom Member for No. 2 Post». Los Angeles Times (engelsk). 
  12. ^ «Interview with J. Danforth Quayle». George H. W. Bush Oral History (engelsk). Miller Center. 12. mars 2002. Besøkt 18. februar 2015. 
  13. ^ a b O'Brien, Steven (1991). «Quayle, James Danforth». American Political Leaders. From Colonial Times to the Present (engelsk). s. 328. ISBN 0-87436-570-8. 
  14. ^ Margolis, Jon (6. november 1986). «Democrats Take Over Senate. 55-45 Edge. Dixon Wins Landslide». Chicago Tribune (engelsk). 
  15. ^ a b c «J. Danforth Quayle, 44th Vice President (1989-1993)» (engelsk). United States Senate. 
  16. ^ Zelizer, Julian E. (3. september 2008). «McCain's Dan Quayle?». The Washington Independent (engelsk). Besøkt 4. januar 2012. 
  17. ^ Shapiro, Walter (29. august 1988). «The Republicans: The Quayle Quagmire». TIME Magazine (engelsk). 
  18. ^ a b Oreskes, Michael (19. august 1988). «THE REPUBLICANS IN NEW ORLEANS; Convention Message Is Garbled by Quayle Static». The New York Times (engelsk). 
  19. ^ Overby, Peter (20. april 2005). «The Volatile Mix of Politics and Golf» (engelsk). National Public Radio. Besøkt 4. januar 2012. 
  20. ^ a b «October 5, 1988 Debate Transcripts» (engelsk). Commission on Presidential Debates. Besøkt 4. januar 2012. 
  21. ^ a b «Du er ingen Kennedy». NRK. 
  22. ^ Knutsen, Torbjørn L. (2010). «Angler. The Cheney Vice Presidency». Internasjonal politikk (norsk), 68 (3), s. 471. 
  23. ^ Thompson, Mark (16. mai 1990). «Quayle Backs Group's Effort To Head Off Asteroid Threat». Seattle Times (engelsk). Besøkt 4. januar 2012. 
  24. ^ Barbanel, Josh (11. juni 1992). «White House; Quayle, on Long Island, Puts Cuomo in the 'Elite'». The New York Times (engelsk). Besøkt 23. februar 2015. 
  25. ^ Hartman, Ann (1992). «Murphy Brown, Dan Quayle, and the American Family». Social Work (engelsk), 37 (5), s. 387–388. ISSN 0037-8046. 
  26. ^ Fiske, John (1996). Media Matters. Race and Gender in U.S. Politics (engelsk) (revidert utg.). University of Minnesota Press. s. 21–74. ISBN 978-0-8166-2463-8. 
  27. ^ Thomas, Jeannie B. (1997). «Dumb Blondes, Dan Quayle, and Hillary Clinton: Gender, Sexuality, and Stupidity in Jokes». The Journal of American Folklore (engelsk), 110 (437), s. 292–298. 
  28. ^ Cloud, Stanley W.; Duffy, Michael; Taylor, Elizabeth (19. oktober 1992). «Quayle Vs. Gore». TIME Magazine (engelsk). 
  29. ^ Bumiller, Elisabeth (15. juli 2004). «Rumor has it that Cheney's on way out. Theory appears far-fetched but is making the rounds». San Francisco Chronicle (engelsk), s. 4. 
  30. ^ «FAIR MEDIA ADVISORY: Post-Debate Fact-Checking Is Media's Main Job» (engelsk). Fairness & Accuracy In Reporting. 29. september 2004. 
  31. ^ «October 13, 1992 Debate Transcript» (engelsk). Commission on Presidential Debates. Besøkt 4. januar 2012. 
  32. ^ Rosenstiel, Tom (1993). Strange Bedfellows: How Television and the Presidential Candidates Changed American Politics, 1992 (engelsk). Hyperion Press. ISBN 0-7868-8022-8. 
  33. ^ a b c «Quayle Bows Out». NewsHour (engelsk). PBS. 27. september 1999. Arkivert fra originalen 19. januar 2014. 
  34. ^ a b c Putz, Andrew (2004). «Quayle Hunting. In search of Indiana's forgotten vice president». Indianapolis Monthly (engelsk) (11), s. 147–149 og 244–250. 
  35. ^ «The First GOP Test». NewsHour (engelsk). PBS. 14. august 1999. Arkivert fra originalen 9. november 2012. 
  36. ^ Gunzburger, Ron (27. september 1999). «Presidency 2000: J. Danforth "Dan" Quayle. (Republican - Arizona)» (engelsk). politics1.com. Besøkt 14. februar 2015. 
  37. ^ «Outlook: Dan Quayle on the tea party, Palin and Ross Perot». The Washington Post (engelsk). 5. april 2010. Besøkt 14. februar 2015. 
  38. ^ Ayres, B. Drummond jr. (11. februar 2001). «Political Briefing; From Arizona, Talk Of a Bid by Quayle». The New York Times (engelsk). Besøkt 14. februar 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fenno, Richard F. (1989). The Making of a Senator: Dan Quayle (engelsk). Congressional Quarterly Press. ISBN 0-87187-506-3. 
  • Quayle, Dan (1994). Standing Firm: A Vice-Presidential Memoir (engelsk). HarperCollins. ISBN 0-06-017758-6. 
  • Quayle, Dan og Medved, Diane (1996). The American Family: Discovering the Values That Make Us Strong (engelsk). HarperCollins. ISBN 0-06-017378-5. 
  • Quayle, Dan (1999). Worth Fighting For (engelsk). W Publishing Group. ISBN 0-8499-1606-2. 
  • Queenan, Joe (1992). Imperial Caddy: The Rise of Dan Quayle in America and the Decline and Fall of Practically Everything Else (engelsk). Hyperion Books. ISBN 1-56282-939-4. 
  • Werksman, Deborah, Yoder, Jeff og Yoder, Jeffrey (1992). What a Waste It Is to Lose One's Mind: The Unauthorized Autobiography of Dan Quayle (engelsk). Rose Communications. ISBN 0-9629162-2-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Dan Quayle – sitater
Wikisource Wikikilden: Dan Quayle – originaltekst