John Adams

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Adams
Johnadamsvp.flipped.jpg
Født 30. oktober 1735, Braintree, Massachusetts
Død 4. juli 1826 (90 år), Braintree, Massachusetts
Ektefelle Abigail Adams
Yrke Advokat
USAs 2. president
4. mars 17974. mars 1801
Visepresident Thomas Jefferson
Forgjenger George Washington
Etterfølger Thomas Jefferson
USAs 1. visepresident
21. april 17894. mars 1797
President George Washington
Forgjenger Ingen
Etterfølger Thomas Jefferson

John Adams (født 19. oktoberjul./ 30. oktober 1735greg., død 4. juli 1826) var USAs første visepresident (17891797) og andre president (1797–1801). Hans sønn John Quincy Adams ble valgt til USAs 6. president.

Adams var den første presidenten som bodde i Det hvite hus i Washington.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Adams ble født 30. oktober 1735 i Braintree, Massachusetts. Hans fødselssted er nå en nasjonalpark. Hans far, en jordbruker som også het John, var fjerdegenerasjons etterkommer av Henry Adams som emigrerte fra Devon, England, til Massachusetts rundt 1636. Hans mor var Susanna Boylston Adams.

Unge Adams utdannet seg ved Harvard College i 1755 og var for en tid lærer i Worchester og studerte jus i kontoret til James Putnam. I 1758 ble han tatt inn som rettsadvokat. Fra tidlig alder utviklet han vanen med å lage beskrivelser av hendelser og inntrykk av menn. De tidligste av disse er hans rapport fra uenigheten i 1761 om James Otis i høyesterett i Massachusetts over lovligheten av arrestordrer uten tidsbegrensning. Otis' argumenter inspirerte Adams med fanatisme for de amerikanske kolonienes sak. År senere, da han var en gammel mann, satte Adams i gang med å skrive ut, i full lengde, det han husket av denne scenen.

I 1764 giftet Adams seg med miss Abigail Smith (17441818), datteren til en kongregationell pastor i Weymouth. Deres barn var Abigail Amelia (17651813), fremtidig president John Quincy (17671848), Susanna Boylston (17681770), Charles (17701800), Thomas Boylston (17721832) og en datter (1777).

Adams hadde ingen av kvalitetene i det populære lederskapet til sin tremenning, Samuel Adams. I stedet steg hans innflytelse gjennom hans arbeid som konstitusjonell advokat. Utålmodig, intens og ofte med styrke, fant Adams ofte sin medfødte villighet til å krangle som et handicap i hans politiske karriere. Disse kvalitetene ble særlig til uttrykk i senere tid, for eksempel under hans tid som president.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Adams fikk først innflytelse som leder for Massachusetts Whig-partiet under diskusjoner som hadde med stempelloven av 1765. Det året skrev han et utkast til instruksjoner som ble sendt ut til Braintree til dens representanter i lovforsamlingen i Massachusetts som tjente som modell for andre byer i å skrive instruksjoner til deres representanter. I august 1765 bidro han anonymt til fire betydelige artikler i Boston Gazette (gjendistribuert separat i London i 1768 som A Dissertation on the Canon and Feudal Law), hvor han argumenterte for at motstanden til koloniene mot stempelloven var del av en kamp som aldri ville ta slutt mellom individualisme og korporat autoritet. I desember 1765 gav han en tale foran guvernøren og rådet der han erklærte stempelloven ulovlig på grunnlag av at Massachusetts, som var uten representanter i parlamentet, ikke hadde godkjent den.

I 1768 flyttet Adams til Boston. Etter Bostonmassakren i 1770 ble flere britiske soldater arrestert og anklaget for mordet på fem kolonister, og Adams sluttet seg til Josiah Quincy jr i forsvaret av dem. Rettssaken endte i frifinnelse av offiseren som ledet avdelingen og de fleste soldatene, men to soldater ble funnet skyldig i drap. Disse dro fordel av å være geistlige og ble brennemerket i hånden og sluppet fri. Adams moralske oppførsel i å ta denne upopulære siden i saken resulterte i hans etterfølgende valg til Massachusetts representantsforsamling gjennom en avstemning på 418 mot 118.

Adams ble medlem av den kontinentale kongress fra 1774 til 1778. I juni 1775 støttet han nominasjonen av George Washington som øverstkommanderende av hæren med synet om å løfte frem foreningen av koloniene. Hans innflytelse i kongressen var stor, og han var utålmodig nesten fra begynnelsen for å separere koloniene fra Storbritannia. 5. oktober 1775 opprettet kongressen den første av en rekke komitéer for å studere marinesaker. Fra den tiden av, kjempet Adams for opprettelsen og styrkingen av en amerikansk marine og blir ofte henvist til som far av Amerikas forente staters marine.

7. juni 1776 støttet Adams resolusjonen introdusert av Richard Henry Lee som sa at «disse koloniene er, og har rett til å være, frie og uavhengige stater», og fungerte som forkjemper for disse resolusjonene i kongressen til de ble vedtatt 2. juli 1776.

8. juni 1776 ble han utnevnt til en komité sammen med Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, Robert R. Livingston og Roger Sherman til å skrive et utkast til uavhengighetserklæringen. Selv om dokumentet var skrevet av Jefferson på oppfordring fra komitéen, okkuperte John Adams fremste linje i debatten om dens innføring. Før dette spørsmålet ble avklart, ble Adams plassert som leder for styret for krig og forsyninger og deltok i mange andre viktige komitéer.

Etter den kontinentale kongress[rediger | rediger kilde]

Adams seilte til Frankrike for å overta for Silas Deane i 1778 i den amerikanske kommisjonen der. Men så snart han steg i land, fullførte kommisjonen den ønskede allianse-avtalen og han reiste tilbake tidsnok til å bli valgt som medlem i konvensjonen som la rammeverket for grunnloven til Massachusetts i 1780. Han skrev det første utkastet sammen med James Bowdoin og Samuel Adams.

Før dette arbeidet hadde blitt fullført ble han valgt som minister med utstrakte fullmakter til å forhandle en fredsavtale og handelsavtale med Storbritannia og ble igjen sendt til Europa i september 1779. Den franske regjeringen likte derimot ikke utnevnelsen av Adams, og etterpå ble Thomas Jefferson, John Jay og Henry Laurens utnevnt til å samarbeide med Adams på Charles Gravier, Comte de Vergennes sin oppfordring. Siden Jefferson ikke forlot USA for dette oppdraget og Laurens spilte en mindre rolle, var det Jay, Adams og Franklin som spilte de viktigste rollene i forhandlingene. Mot Frankrikes vilje valgte Jay og Adams å bryte instruksjonene de hadde fått, som krevde av dem å «gjøre mest mulig skjult konfidensiell kommunikasjon i alle emner med ministrene av vår generøse allierte, kongen av Frankrike, ikke sette i gang noe i fredsforhandlingene eller våpenstillstand uten deres kjennskap eller samtykke og først og fremst styre dere selv gjennom deres råd og meninger.» I stedet forholdt de seg direkte til de britiske kommisjonærene uten å konsultere de franske ministrene.

Gjennom forhandlingene var Adams særlig bestemt på at retten til USA til fiske langs den britisk-amerikanske kysten skulle anerkjennes. Til slutt klarte de amerikanske forhandlerne å sikre en fordelaktig avtale som ble signert 30. november 1782. Før disse forhandlingene begynte, hadde Adams tilbrakt noe tid i Nederland. I juli 1780 hadde han blitt autorisert til å utføre pliktene som tidligere ble gitt Laurens. Med hjelp av den nederlandske patriotiske lederen Joan van der Capellen tot den Pol, sikret Adams anerkjennelse av USA som en uavhengig styresmakt ved Haag 19. april 1782. Under denne reisen forhandlet han også frem et lån og i oktober 1782 en vennskaps og handelsavtale, den første av slike avtaler mellom USA og fremmede makter etter den franske i februar 1778.

I 1785 ble John Adams utnevnt til den første amerikanske utsendingen til hoffet i St. James's. Da han ble presentert for sitt tidligere overhode, Georg III, antydet kongen at han kjente til Adams' manglende tro på den franske regjeringen. Adams innrømmet dette og sa at «jeg må innrømme for Deres majestet at jeg har ingen forpliktelser for andre enn mitt eget land.» Mens han var i London, publiserte Adams et arbeid kalt A Defence of the Constitutions of Government of the United States (1787) hvor han gjentok synet til Turgot og andre europeiske forfattere om manglene i rammeverket av statlige styresmakter. I dette verket gjorde han den kontroversielle uttalelsen at «de rike, de velfødte og de dyktige» burde skilles ut fra andre menn i et senat.

Delvis på grunn av dette fikk Adams bare 34 av de 69 stemmene i presidentvalget i 1789. Da dette var det nest største antallet, ble han utropt til vise-president. Hans tid som vise-president ble farget av mistro blant mange av hans kolleger, særlig av dannelsen av to veldefinerte politiske grupper, federalistene (som Adams ledet sammen med Alexander Hamilton), og demokratisk-republikanerne.

President[rediger | rediger kilde]

Etter at Washington nektet å søke en nye periode i 1796, ble Adams valgt til president og beseiret Thomas Jefferson. Selv om Alexander Hamilton og andre føderalister hadde bedt om like stemmer skulle gis i valgmannsforsamlingen for Adams og Thomas Pinckney, delvis for å hindre Jefferson i å bli vise-president, klarte Jefferson faktisk å bli nummer to og ble vise-president. Dette var første gang at presidenten og visepresidenten var medlemmer i motstående politiske partier. Den eneste andre gangen dette har skjedd var da Abraham Lincoln, en republikaner, nominerte Andrew Johnson, en demokrat, som sin vise-president i 1864.

Adams fire år som president (17971801) ble markert av gjennomføringen av loven om fremmede og oppvigleri som gjorde føderalistpartiet upopulært og førte til fraksjoner innenfor selve partiet. Adams og Hamilton ble fremmedgjort for hverandre og medlemmer i Adams regjering begynte å se til Hamilton fremfor presidenten som deres politiske sjef. På den tiden var USA trukket inn i europeiske militære affærer som XYZ-affæren. Adams forpliktet seg på å utsette krig med Frankrike istedet for å bøye seg for den militante ånden som ble ført frem av disse hendelsene, mot viljen til Hamilton og hans tilhørere, som til slutt ble utspilt i kvasikrigen.

Adams stilte igjen som føderalistpartiets presidentkandidat i 1800, men mistro til ham i hans eget parti, den populære motstanden mot loven om fremmede og oppvigleri og populariteten til hans motstander, Thomas Jefferson, førte til hans nederlag. Han trakk seg så tilbake til sitt privatliv.

Regjeringen[rediger | rediger kilde]

Embet Navn Periode
President John Adams 1797–1801
Visepresident Thomas Jefferson 1797–1801
Utenriksminister Timothy Pickering 1797–1800
John Marshall 1800–1801
Finansminister Oliver Wolcott jr 1797–1800
Samuel Dexter 1800–1801
Krigsminister James McHenry 1797–1800
Samuel Dexter 1800–1801
Justisminister Charles Lee 1797–1801
Postminister Joseph Habersham 1797–1801
Marineminister Benjamin Stoddert 1798–1801

Utnevnelser til høyesterett[rediger | rediger kilde]

Adams utnevnte de følgende dommerne til høyesterett:

En av disse utnevnelsene, den til John Marshall, ble gjort i siste liten da Adams allerede visste at han hadde tapt presidentvalget i 1800. Der var betydelig friksjon mellom Jefferson, den neste presidenten, og Marshall.

Betydelige lover gjennomført av presidenten[rediger | rediger kilde]

Stater innlemmet i unionen[rediger | rediger kilde]

Ingen

Død[rediger | rediger kilde]

Adams døde i Quincy 4. juli 1826, på 50-årsdagen for uavhengighetserklæringen, etter å ha sagt de kjente siste ordene «Thomas Jefferson lever fortsatt.» Uten at Adams visste det, døde Jefferson noen få timer tidligere. Hans grav ligger ved United First Parush Church (også kjente som Church of the Presidents) i Quincy. Frem til hans rekord ble slått av Ronald Reagan i 2001 var han nasjonens lengstlevende president (90 år og 247 dager). Til tross for dette var Adams kjent som hypokonder som konstant følte at han var i ferd med å få en eller annen sykdom.


Forgjenger:
 George Washington 
USAs president
Etterfølger:
 Thomas Jefferson 
Forgjenger:
 Ingen 
USAs visepresident
Etterfølger:
 Thomas Jefferson 
Commons Commons: John Adams – bilder, video eller lyd