Ulysses S. Grant
| Ulysses S. Grant | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 27. april 1822, Point Pleasant, Ohio | ||
| Død | 23. juli 1885 (63 år), Mount McGregor, New York | ||
| Ektefelle | Julia Grant | ||
| Yrke | Offiser | ||
| USAs 18. president | |||
| 4. mars 1869–4. mars 1877 | |||
| Visepresident | Schuyler Colfax (1869–1873) Henry Wilson (1873–1877) |
||
| Forgjenger | Andrew Johnson | ||
| Etterfølger | Rutherford B. Hayes | ||
|
|
|||
Ulysses Grant (født 27. april 1822, død 23. juli 1885) var USAs 18. president (1869–1877). Han hadde gjort seg bemerket som general for nordstatene under den amerikanske borgerkrigen.
Grant er regnet som en av de største generalene i USAs historie, men presidentperioden var kaotisk, preget av flere skandaler og korrupsjon. Selv om Grant personlig ikke hadde noe med korrupsjonen å gjøre, ble han kritisert for å ikke klare å stoppe dette.
Han var den eldste i en søskenflokk på seks og ble opprinnelig kalt Hiram Ulysses Grant. Da han begynte i hæren, forandret han navnet for å unngå å bli kalt "Hug".
I 1848 giftet han seg med Julia Boggs Dent. De fikk fire barn.
I hæren ble han kjent som en dyktig rytter og også som en som hadde store kunnskaper i matematikk. Han steg etterhvert i offisergradene. Han ble imidlertid også kjent som en som drakk. Dessuten røkte han mye hver dag. I juli 1854 sluttet han som kaptein i Hæren og livnærte seg, uten særlig suksess, som sivilist frem til Borgerkrigen begynte i 1861.
Ved krigens utbrudd satte han opp et frivillig regiment og ble dets oberst. Han ble senere general og seiret i angrepet på Fort Henry og Fort Donelson i februar 1862. I april 1862 beseiret han en rebellarmé ved Shiloh (Pittsburg Landing) og fortsatte sin offensiv i Tennessee. I juli 1863 erobret han Vicksburg. Han deltok så i slaget ved Chattanooga. 10. mars 1864 ble han utnevnt til generalløytant og øverstkommanderende for Nordstatenes hær. Han organiserte en krig hvor Sørstatene ble angrepet på flere fronter samtidig. Særlig viktig var general Shermans erobring av Atlanta i 1864 og hans marsj gjennom Georgia og Carolinas til havet. Grant ledet selv soldatene i øst og kjempet framgangsrikt mot general Robert E. Lee som han tvang til kapitulasjon i 1865 i Appomattox.
Da han ble president var han den yngste frem til da som fikk stillingen. Hans presidentperiode ble preget av hans ønske om å bygge opp landet. Han sørget også for å forbedre kårene for de svarte. Han støttet også amnesti for konføderasjonens ledere.
Etter presidentperioden la han ut på en toårig verdensomspennende reise, hvor han blant annet besøkte Norge i juli 1878. Grant gjorde et mislykket forsøk på å vinne den Republikanske nominasjonen i 1880. Han flyttet deretter til New York hvor han fikk etterhvert både økonomiske vanskeligheter og helseproblemer. Han hadde pådratt seg en halssykdom som etterhvert ble diagnostisert som kreft. Han gikk igang med å skrive sine memoarer, som den dag i dag ses på som ypperlige beskrivelser av militær virksomhet fra en offiser selv.
Senere flyttet han med familien til en hytte i Mount McGregor. Her døde han en måned senere.
I 1897 ble han og hans kone tildelt et mausoleum i New York, som er en stor severdighet.
Han var en bekjent av Mark Twain.
| Forgjenger: Andrew Johnson |
Amerikas forente staters president |
Etterfølger: Rutherford B. Hayes |
|
|||||||||
|
|||||||||||
Denne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)
