Ulysses S. Grant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ulysses S. Grant
Ugrant.jpeg
Født Hiram Ulysses Grant
27. april 1822, Point Pleasant, Ohio
Død 23. juli 1885 (63 år), Mount McGregor, New York
Ektefelle Julia Grant
Yrke Offiser
USAs 18. president
4. mars 18694. mars 1877
Visepresident Schuyler Colfax (18691873)
Henry Wilson (18731877)
Forgjenger Andrew Johnson
Etterfølger Rutherford B. Hayes

Ulysses S. Grant (født Hiram Ulysses Grant 27. april 1822 i Point Pleasant i Ohio, død 23. juli 1885 i Mount McGregor i New York) var en amerikansk general, og USAs 18. president (18691877). Han hadde gjort seg bemerket som general for nordstatene under den amerikanske borgerkrigen.

Grant er regnet som en av de største generalene i USAs historie, men presidentperioden var kaotisk, preget av flere skandaler og korrupsjon. Selv om Grant personlig ikke hadde noe med korrupsjonen å gjøre, ble han kritisert for å ikke klare å stoppe dette.

Ved krigens utbrudd satte han opp et frivillig regiment og ble dets oberst. Han ble senere general og seiret i angrepet på Fort Henry og Fort Donelson i februar 1862. I april 1862 beseiret han en rebellarmé ved Shiloh (Pittsburg Landing) og fortsatte sin offensiv i Tennessee. I juli 1863 erobret han Vicksburg. Han deltok så i slaget ved Chattanooga. 10. mars 1864 ble han utnevnt til generalløytant og øverstkommanderende for Nordstatenes hær. Han organiserte en krig hvor Sørstatene ble angrepet på flere fronter samtidig. Særlig viktig var general Shermans erobring av Atlanta i 1864 og hans marsj gjennom Georgia og Carolinas til havet. Grant ledet selv soldatene i øst og kjempet framgangsrikt mot general Robert E. Lee som han tvang til kapitulasjon i 1865 i Appomattox.

Da han ble president var han den yngste frem til da som fikk stillingen. Hans presidentperiode ble preget av hans ønske om å bygge opp landet. Han sørget også for å forbedre kårene for de svarte. Han støttet også amnesti for konføderasjonens ledere.

Etter presidentperioden la han ut på en toårig verdensomspennende reise, hvor han blant annet besøkte Norge i juli 1878. Grant gjorde et mislykket forsøk på å vinne den Republikanske nominasjonen i 1880. Han flyttet deretter til New York hvor han etterhvert både fikk økonomiske vanskeligheter og helseproblemer. Han hadde pådratt seg en halssykdom som etterhvert ble diagnostisert som kreft. Han gikk igang med å skrive sine memoarer, som den dag i dag ses på som ypperlige beskrivelser av militær virksomhet fra en offiser selv.

Senere flyttet Grant med familien til en hytte i Mount McGregor. Her døde han en måned senere.

I 1897 ble han og hans kone tildelt et mausoleum i New York, som idag er en stor severdighet.

Han var en bekjent av Mark Twain.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hiram Ulysses Grant ble født i Point Pleasant i Ohio den 27. april 1822 som sønn av Jesse Root Grant, en garver og forretningsmann, og Hannah (f. Simpson) Grant.[1] Jesse Grant var Whig med abolisjonistiske synspunkter.[2] Høsten 1823 flyttet familien til landsbyen Georgetown i Brown County i Ohio. Han vokste opp i en metodistfamilie blottet for religiøs pretensjon, Grant var ikke et offisielt medlem av kirken, men ba i det private.[3] I motsetning til sine yngre søsken ble ikke Grant disiplinert, døpt eller tvunget til å gå i kirken av sine foreldre.[4] En av hans biografer antyder at Grant arvet en grad av innadvendthet fra sin reserverte samt «uvanlig distansierte» mor. (Hun passet ikke på å besøke Det Hvite Hus mens hennes sønn var President.)[5] Grant utviklet en uvanlig evne til å arbeide med og kontrollere hester i sin varetekt, og ble kjent som en dyktig rytter.[6]

Da Grant var 17 år nominerte Kongressmannen Thomas L. Hamer ham til en plass ved United States Military Academy (USMA) i West Point i New York. Hamer hadde feilaktig skrevet hans navn som «Ulysses S. Grant of Ohio». Ved West Point tok han dette navnet med kun en mellombokstav. Hans klengenavn blant medstudentene ved akademiet ble «Sam» , da hans initialer «U.S.» også stod for «Uncle Sam». «S»-en var, i følge Grant, ikke en forkortelse for noe, selv om Hamer hadde brukt den som en forkortelse av morens pikenavn Simpson.[7] Grants utnevnelse til West Point var tilrettelagt som et resultat av familiens innflytelse, mens Grant selv senere mintes «et militært liv hadde ingen sjarm for meg».[8] Grant var omtrent bare 155 cm høy og veide 53 kg da han startet ved West Point.[9] Grant uttalte senere at han var slapp i sine studier, men fikk over gjennomsnittet karakterer i matematikk og geologi.[10] Selv Grant var rolig av natur, etablerte han et par nære vennskap ved West Point, inkludert Frederick Tracy Dent og Rufus Ingalls.[11] Mens han ikke hadde stor fremgang i sine faglige studier, studerte han under den romantiske kunstneren Robert Walter Weir og produserte ni kunstverk som har overlevd.[10] Han etablerte også et rykte som en uredd og dreven rytter, som også satte en rekord i høydehopp som sto i nesten 25år.[10] Grant ble uteksaminert i 1843, som 21. beste i en klasse på 39. Han var glad for at han kunne forlate West Point, og planen var å forbli i tjeneste kun i plikttiden.[12] På tross av sine utmerkede rytterkunskaper ble han ikke knyttet til kavaleriet, da utnevninger hadde mer med klasserang enn dyktighet.[10] Grant ble istedet tildelt posisjonen som en regional kvartermester med ansvar for forsyninger og utstyr for 4th Infantry Regiment, med graden andreløytnant.[13]

Militærkarriere, 1843–1854[rediger | rediger kilde]

Grants første oppgave etter uteksamineringen sendte ham til Jefferson Barracks nær St. Louis i Missouri i september 1843.[14] Det var nasjonens største militære bastion i vest, under kommando av oberst Stephen W. Kearny. Grant var tilfreds med sin nye sjef, men så alikevel frem til slutten på sin plikttid for sin militære tjeneste og frem mot en mulig karriere som lærer.[15] Grant oppholdt seg noe av sin tid i Missouri på besøk hos sin West Point-klassekamerat Frederick Dent og ble kjent med hans søster Julia. De to ble i hemmelighet forlovet i 1844.[15]

Økt spenning med Mexico førte til at Grants enhet ble flyttet til Louisiana det året som en del av Army of Observation under kommando av Generalmajor Zachary Taylor.[16] Da utbruddet av den meksikansk-amerikanske krigen kom i 1846 gikk styrkene inn i Mexico. Han var ikke fornøyd med sitt ansvarsområde som kvartermester så Grant kom seg frem til frontlinjene og ble med på slaget hvor han deltok som en de facto kavalerimann i Slaget ved Resaca de la Palma.[17] Styrkene fortsatte sin fremrykking inn i Mexico. Ved Monterrey demonstrerte Grant sine hestekunnskaper som ordonanse gjennom snikskytterbefengte gater på hesteryggen med kun en stigbøyle i bruk.[18] President James K. Polk var skeptisk til Taylors voksende popularitet og delte hans armé ved å sende noen av hans tropper (inkludert Grants enhet) til å etablere en ny armé under ledelse av Generalmajor Winfield Scott.[19] Scotts armé gikk i land i Veracruz og rykket frem mot Mexico City. Arméen møtte mexikanske styrker i slagene ved Molino del Rey og Chapultepec utenfor Mexico City. Ved Chapultepec slepte Grant en haubitser opp i et kirketårn for å beskyte nærliggende mexikanske tropper.[20] Scotts armé gikk inn i byen og mexikanerene inngikk fred ikke lenge derefter.

Grant skrev senere at han lærte militært lederskap av å observere avgjørelsene som ble tatt av, og handlingene utført av hans overordnede offiserer. I retrospekt identifiserte han seg selv med Taylors stil. På den tiden han syntes at krigen var et feiltrinn så han på landutvidelsene som et verktøy for å utvide slaveområdene i landet. I memoarene som ble utgitt i 1885 sa han: «Det rådet en generell uenighet blant armeens offiserer om målet med annekteringen av Texas fra Mexico ble oppnådd eller ikke. Personlig var jeg var i sterk opposisjon til krigens mål, og anser til denne dag krigen og dens resultater som noe av det mest urettferdige som noengang er påført et svakere land av et sterkere (…) Okkupasjonen av, og adskillelsen fra Mexico, var helt fra tanken oppsto og til den endelige fullførelsen, bare en konspirasjon for at land skulle vinnes til fremtidige slavestater».[21] Han mente også at den senere borgerkrigen ble påført nasjonen som straff for dens aggresjon i Mexico.[22]

Ulysses Grant giftet seg med Julia den 22. august 1848 etter å ha vært forlovet i fire år.[23] De hadde fire barn: Frederick, Ulysses Jr. («Buck»), Ellen («Nellie») og Jesse.[24] Grant var stasjonert på en rekke forskjellige steder i de neste seks årene. Hans først stasjonering etter krigen tok ham og Julia til Detroit og Sackets Harbor (New York), den plassen som han var mest fornøyd med.[25] Våren 1852 reiste han til Washington, D.C., i et mislykket forsøk på å få Kongressen til å trekke tilbake en ordre om at han i sin kapasitet som kvartermester måtte betale en erstatning til militæret på USD 1000 for tap som skjedde på hans vakt, et tap han ikke følte noe personlig skyld for.[26] Han ble sent vestover til Fort Vancouver i Oregonterritoriet i 1852, først til San Francisco på høydepunktet for gullrushet i California. Julia kunne ikke reise med ham da hun var åtte måneder på vei med deres andre barn.[27] Reisen viste seg å bli en påkjenning på grunn av forstyrrelser i transporten samt et utbrudd av kolera blant følget som reiste over land gjennom Panama. Grant fikk nytte av sine kunnskaper som organisator og fikk på plass midlertidig transport- og sykehusfasiliteter for å ta vare på de syke, allikevel døde 150 personer.[28] Etter at Grant ankom til San Francisco reiste han til Fort Vancouver hvor han fortsatte sin tjeneste som kvartermester.

Grants inntekt fra det militære var ikke nok til å understøtte en familie så han antok at hans arbeid som kvartermester hadde gitt ham nok grunnlag til å få forretningsprosjekter igang, noe han ikke lyktes med.[29] Hans lite fremgangsrike forretninger i vesten bekreftet hans far Jesse Grants oppfatning at han ikke var egnet som en forretningsmann; noe som skapte frustrasjon for både far og sønn. I ett tilfelle lot til og med Grant seg bli lurt av en forretningsparter som svindlet ham.[30] Grant ble ulykkelig på grunn av sine økonomiske problemer og sin separasjon fra familien, og ryktene begynte å sirkulere at Grant til overmål drakk.[30]

Grant ble sommeren 1853 forfremmet til kaptein, en av kun femti i aktiv tjeneste, og valgt til å kommandere Company F, 4th Infantry, ved Fort Humboldt, på nordvestkysten av California. Uten noen forklaring søkte han avskjed fra militæret den 31. juli 1854. Kommandanten ved Fort Humbolt, oberstløytnant Robert C. Buchanan, en offiser som holdt en strikt disiplin, mottok meldinger om at Grant var påvirket utenfor tjeneste da han satt ved de betalte offiserers bord. I stedet for å stille Grant for krigsrett, ga Buchanan ham et ultimatum om å signere et utarbeidet fratredelsesbrev. Grant tok avskjed og Krigsdepartementet anmerket i hans mappe at «Intet står imot hans gode navn».[31] Rykter, derimot, fortsatte i den regulære hæren om Grants mangel på måtehold.[a] Flere år senere uttalte Grant at «lasten mangel på måtehold hadde ikke lite å gjøre med min beslutning om å gå av.»[33] Grants far, som nok en gang ikke hadde noen tro på at han ville kunne ha noen suksess noe annet sted enn i det militære, forsøkte å få Krigsminister Jefferson Davis, til å avvise hans avskjedsbrev, noe han ikke lyktes med.[34]

Sivile liv[rediger | rediger kilde]

«Hardscrabble», huset Grant bygde i Missouri for sin familie

I en alder av 32, uten noe sivilt yrke, slet Grant seg gjennom syv finansielt magre år. Til å begynne med tilbød hans far Jesse ham en stilling i Galena i Illinois i en avdeling av garverivirksomheten, men under forutsetninger om at Julia og barna av økonomiske årsaker ble boende hos hennes foreldre i Missouri, eller hos Grants foreldre i Kentucky. Ulysses og Julia var resolutt imot nok en separasjon og avslo derfor tilbudet.[35] I 1854 drev Grant jordbruk på en svogers eiendom nær St. Louis, ved hjelp av slaver eid av Julias far, men dette var ikke vellykket.[35] To år senere flyttet Grant og hans familie til en del av hans svigerfars farm og for å gi familien et hjem bygget han et hus der som han kalte «Hardscrabble».[35] Julia hatet det rustikke huset som hun beskrev som en «lite tiltrekkende hytte».[35] Grant anskaffet seg også en slave på denne tiden fra sin svigefar, en 34 år gammel mann ved navn William Jones.[36] Han hadde ingen suksess med gårdbruksvirksomhet og familien Grant forlot farmen da deres fjerde og siste barn ble født i 1858. Grant gjorde sin slave til en fri mann i stedet for å selge ham, på et tidspunkt da slaver gikk for en høy pris og Grant sårt trengte til midler.[36] Det neste året bodde familien i et lite hus i St. Louis hvor Grant arbeidet sammen med Julias fetter Harry Boggs som pengeinnkrever, nok en gang uten suksess.[37] I 1860 tilbød hans far Jesse ham igjen en stilling i garveriet i Galena i Illinois, denne gangen uten noen betingelser; dette førte til at Grant aksepterte stillingen. Lærbutikken «Grant & Perkins» solgte seletøy, saler og andre lærvarer, samt kjøpte huder fra farmere i det velstående Galena-området. Grant flyttet familien sin til et hus i Galena det året.[38]

Grant var ikke politisk aktiv og heller ikke støttet han noen kandidat før borgerkrigen.[39] Hans svigefar var en prominent demokrat i Missouri, som var en faktor som gjorde at Grant ikke ble fylkesingeniør i 1859, mens hans far var en frittalende republikaner i Galena.[40] Grant stemte for første gang under presidentvalget i 1856 for demokraten James Buchanan, men uttalte at han egentlig stemte mot republikaneren John C. Frémont.[39] I 1860 favoriserte han den demokratiske presidentkandidaten Stephen A. Douglas fremfor Abraham Lincoln, og Lincoln fremfor sørstatsdemokraten John C. Breckinridge. Da man manglet det påkrevde bosetningskravet i Illinois det året så kunne han ikke stemme. I august 1863 etter fallet av Vicksburg under den amerikanske borgerkrigen var Grants politiske sympatier fullt og helt falt sammen med de radikale republikanernes aggressive forfølging av krigen og promotering for avskaffelsen av slaveriet.[41]

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

General Ulysses S. Grant
General Ulysses S. Grant
General-in-Chief of the Union Army,
Ulysses S. Grant, 1865
Troskap USA Amerikas forente stater
Tjenestetid 1839–1854
1861–1869
Rang US Army General insignia (1866).svg General of the Army
Enhet Flag of the United States Army.svg United States Army
Union Army
Kommandoer 21st Illinois Infantry Regiment
Army of the Tennessee
Military Division of the Mississippi
United States Army
Militære slag Den meksikansk-amerikanske krigen
Den amerikanske borgerkrigen

Den 12. april 1861 brøt den amerikanske borgerkrigen ut som et resultat av konføderale troppers angrep på Fort Sumter i Charleston i Sør-Carolina som resulterte i at de måtte overgi seg. To dager senere gikk det ut et opprop fra Lincoln for 75 000 frivillige. Et massemøte ble kalt sammen i Galena for å stimulere rekrutteringen. Grant var anerkjent som den eneste profesjonelle militære i området, og han ble derfor forespurt om han kunne lede møtet og den påfølgende innsatsen. Han klarte å rekruttere et kompani av frivillige og fulgte dem til Springfield, hovedstaden i Illinois. Illinois' guvernør, Richard Yates, tilbød Grant jobben med å rekruttere og trene frivillige enheter, noe han aksepterte, men Grant ønsket en feltkommando i den regulære hæren. Han gjorde flere forsøk på å få en slik kommando (blant annet ved å kontakte generalmajor George B. McClellan), uten hell. I mellomtiden fortsatte Grant å tjenestegjøre ved treningsleirene og gjorde et positivt inntrykk på frivillige Unionsrekrutter. Med hjelp av sin forkjemper i Washington, Illinois-kongressmannen Elihu B. Washburne, ble Grant forfremmet til Oberst av Guvernør Yates den 14. juni 1861 og fikk ansvaret for det uregjerlige 21st Illinois Volunteer Infantry Regiment. Grant ble overført til nordre Missouri og han ble forfremmet av President Lincoln til Brigadegeneral, nok en gang støttet av Washburne, tilbakedatert til den 17. mai 1861.[42]

Før utgangen av august 1861 beordret Generalmajor John C. Frémont Grant til District of Cairo i det sørlige Illinois. Grants oppførsel hadde forandret seg i begynnelsen av krigen, han hadde fått fornyet energi og selvtillit.[43] Han mintes senere med tydelig tilfredshet et resultat etter det første rekrutteringsmøte i Galena: «Jeg gikk aldri inn i en lærbutikk igjen …».[44] I løpet av denne tiden oppfattet Grant raskt at krigen for det meste ville bli utkjempet av frivillige og ikke av profesjonelle soldater.[45]

Fortene Henry og Donelson[rediger | rediger kilde]

Felttogene mot Belmont, Fort Henry og Fort Donelson

Grants tropper havnet første gang i strid sent i 1961 ved å angripe fra sin base i Cairo i Illinois, det strategiske punktet der Ohio River flyter inn i Mississippi River, nær elvene Tennessee og Cumberland.[46] Sørstatsarméen var stasjonert i Columbus i Kentucky under kommando av Generalmajor Leonidas Polk. Frémont beordret Grant å gjøre «demonstrasjoner», ikke inkludert et angrep, mot den Konføderale armé ved Belmont.[46] Etter at Lincoln fratok Frémont kommandoen, angrep Grant Fort Belmont ved hjelp av 3 114 Unionstropper med bpt den 7. november 1861. Han tok fortet initielt, men hans styrker ble senere tvunget tilbake til Cairo av sørstatenes forsterkninger under Brigadegeneral Gideon J. Pillow. Et taktisk nederlag, slaget innpodet likevel sårt tiltrengt tillit til Grant og hans frivillige.[47] Etter Belmont spurte Grant Generalmajor Henry Halleck om lov til angripe mot Fort Henry langs Tennessee River; Halleck godkjente dette den betingelse om at angrepet skulle gjennomføres under overoppsyn av Union Navy Flaggoffiser Andrew H. Foote. Grants tropper i nært samarbeids med Footes marinestyrker, lyktes i å erobre Fort Henry den 6. februar 1862 og nærliggende Fort Donelson ved Cumberland River den 16. februar.[48] Fort Henry som var underbemannet med sørstatstropper og nesten oversvømmet av flomvann ble inntatt med veldig få tap.[49] Ved Fort Donelson møtte Grant og Foote på mye kraftigere motstand fra sørstatstroppet under kommando av Pillow. Grants initielle troppestyrke på 15 000 ble slått sammen med 10 000 forsterkningstropper mot 12 000 Konføderasjonstropper ved Fort Donelson. Footes første angrep med Unionens marinefartøy ble slått tilbake av Donelsons kanoner. Sørstatenes styrker var omringet av Grants styrker og forsøkte på et utbrudd, og presset Grants høyre flanke til en uordnet tilbaketrekking østover.[50] Grant samlet sine tropper, fortsatte offansiven og gjeninntok Unionens høyre flanke og angrep Pillows venstre. Pillow beordret sørstatstroppene tilbake inn i fortet og ga fra seg kommandoen til Brigadegeneral Simon Bolivar Buckner, som overga seg til Grant neste dag. Grants betingelse ble gjentatt over hele Nordstatsområdet: «Ingen betingelser bortsett fra en ubetinget og umiddelbar overgivelse kan aksepteres.»[50] Grant ble en celebritet i Nordstatene og fikk klengenavnet «Ubetinget overgivelse» Grant. Som et resultat av disse seierene forfremmet President Abraham Lincoln Grant Generalmajor over de frivillige styrkene.[51]

Shiloh[rediger | rediger kilde]

Grants angrep på Fortene Henry og Donelson var det mest betydelig angrepet som Nordstatene hadde gjort inn i Konføderasjonen så langt i krigen. Hans styrker, kjent som Army of the Tennessee, hadde økt til 48 894 menn og hadde leir på den vestre siden av Tennessee River. Grant møtte med Brigadegeneral William T. Sherman, og de planla et angrep på sørstatstroppenes høyborg med omtrent like store styrker ved Corinth i Mississippi.[52] Sørstatstroppene forbredet seg på et tilsvarende angrep og startet sin fremrykking ved soloppgang den 6. april 1862, med et fullt ut angrep på Union Army ved Shiloh. Målet var å utrydde den vestre offansiven til Unionen i et massivt angreep. Over 44 000 tropper ledet av generalene Albert Sidney Johnston og P.G.T. Beauregard angrep de fem divisjonene til Grants armé som hadde slått opp en teltleir 9 engelske mil (14,4 km) sør for Pittsburg Landing. Unionsstyrkene var klar over det nærtstående angrepet fra Konføderasjonens styrker og slo alarm og klargjorde seg for kamp. Sørstatenes styrker slo til hart og presset Norstatenes styrket tilbake mot Tennessee River. Mot slutten av dagen var Union Army sårbare og kunne ha blitt tilintetgjort hadde Beauregards tropper ikke vært for utmattet til å fortsette kampene.[53] Grant og Sherman klare å unngå panikk og samlet sine tropper for et motangrep den neste morgene. Forsterket med tropper fra Generalmajor Don Carlos Buell og Generalmajor Lew Wallaces savnede division, klarte Grant å tvinge Konføderasjonen tilbake til veien fra Corinth. Selv om han avbrøt før han tok Beauregards styrker til fange, klarte Grant å stabilisere Army of the Tennessee.[54]

Slaget var det kosteligste så langt i krigen med et samlet tap, union og konfødererte, på 23 746 mann, og minimal strategisk fordel vunnet på noen side. Likevel fikk Grant høy ros fra mange kanter. Han sa senere at blodbadet ved Shiloh hadde gjort det klart for ham at Konføderasjonen kun ville bare bli beseiret ved fullstendig utslettelse av deres hær. Grant ble kritisert for sin beslutning om å holde Union Army opplagt i en teltleir istedet for å ha forskanset seg.[55] Halleck overførte kommandoen over Army of the Tennessee til Brigadegeneral George H. Thomas og forfremmet Grant til den tomme posisjonen «second-in-command of the western armies», som fjernet ham fra aktiv feltkommandotjeneste. Som et resultat var Grant nok en gang nær på å levere inn sin avskjed, inntil Sherman kom på besøk til hans leir.[56] Sherman som hadde hatt mange av de samme erfaringer i det militære som Grant overtalte ham til å bli i hæren. Under Halleck trege fremrykning ved Korint, dekket 30 km i løpet av 30 dager, gjorde at hele sørstatsstyrken rømt der fra. Det 120 000 mann sterke Union Army ble deretter splittet opp. Charles A. Dana, en etterforsker utsendt av Krigsminister Edwin Stanton på den tiden, intervjuet Grant og informerte Lincoln og Stanton at det virket som om Grant var "behersket og ivrig etter å krige". Lincoln gjeninnsatt Grant til hans kommando over Army of the Tennessee.[57]

Vicksburg[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Jackson ble utkjempet den 14. mai 1863 i Jackson i Mississippi, var en del av Vicksburg-felttoget.

Lincoln var fast bestemt på å ta den strategisk viktige høyborgen til sørstatsstyrkene ved Vicksburg i Mississippi, ved Mississippi River, og ga Generalmajor John A. McClernand til å sette sammen en armé i sin hjemstat Illinois for dette formålet. Grant var veldig frustrert over den mangel på retningsangivelse som han fikk for å kunne rykke fremover fra sin posisjon ved Memphis, og mer irritert på den tydelige forsøket på å sette ham til side. I følge biografen William S. McFeely kan denne misnøyen ha vært medvirkende til Grants lite gjennomtenkte utstedelse av General Orders No. 11 den 17. desember 1862. Denne forordningen utviste jøder, som et folkeslag, fra Grants militære distrikt, som en reaksjon på ulovlige aktiviteter av altfor aggressive bomullhandlere ved unionen leire, som Grant mente var forstyrrende for de militære operasjonene.[58] Lincoln krevde at forordningen ble trukket tilbake, noe Grant gjorde 21 dager etter at den ble proklamert. Uten å innrømme feil, mente Grant han bare hadde fulgt de instrukser som var sendt fra Washington. I følge en annen Grant biograf, Jean E. Smith, det var «en av de mest åpenbare eksempler på statsstøttet antisemittisme i amerikansk historie».[59] Grant trodde at gull sammen med bomull ble smuglet igjennom fiendens linjer og at jøder kunne komme uten hinder inn i de militære leirene.[60] Grant viste senere anger for sin forordning i 1868. Hans forhold til jøder ellers uerklært.[60]

I desember 1862 godkjente Halleck at Grant kunne forsøke å innta Vicksburg over land, støttet av Charles Hamilton og James McPherson, kombinert med en vannekspedisjon på elven Mississippi ledet av Generalmajor Sherman. Grant kom dermed i forkjøpet ovenfor sin rival McClernands forflytning. Konføderasjonskavalleriraidere ledet av Brigadegeneral Nathan Bedford Forrest og Generalmajor Earl Van Dorn stagnerte Grants fremrykking ved å forstyrre hans kommunikasjonslinjer, mens sørstatstyrker ledet av Generalløytnant John C. Pemberton konsentrerte seg og slo tilbake Shermans direkte angrep ved Chickasaw Bayou. McClernand etterpå forsøkte å redde Shermans forsøk uten å lykkes, så på slutten av den først dagen hadde hverken Grant eller McClernand hatt noen suksess.[61]

Under det andre forsøket på å innta Vicksburg gjorde Grant en rekke med misslykkede angrep langs bayou og kanalbaserte vannveier. Til slutt i april 1863 masjerte Grant nordstatstropper ned vestsiden av Mississippi River og krysset østover ved Bruinsburg ved hjelp av Kontreadmiral David Porters fartøyer. Grant hadde tidligere beordret to avledningslag som forvirret Pemberton og tillot Grants hær å krysse Mississippi River. Etter en rekke slag, inkludert hærtagingen av et jernbaneknutepunkt nær Jackson, fortsatte Grant til han slo Pemberton i slaget ved Champion Hill. Grant angrep deretter Vicksburg-fortet to ganger og tok store tap. Etter det misslykkede angrepet slo Grant seg ned for en beleiring som varte i syv uker. Når beleiringen startet hadde Grant et tilbakefall sin drikking som resulterte i en todagers drikkeepisode.[62] Pemberton overga Vicksburg til Grant den 4. juli 1863.[63] I løpet av felttoget påtok Grant seg ansvaret for flyktningsmugler slaver som ble fordrevet av krigen og var utsatt for konfødererte plyndrere. Lincoln hadde godkjent deres rekruttering inn Union Army. Grant satte flyktingene under beskyttelse av Brigadegeneral John Eaton, som godkjente at de kunne arbeide på overgitte sørstatsplatasjoer for å støtte krigføringen.

Vicksburgs fall ga Unionen kontroll over hele Mississippi og splittet Konføderasjonen i to. Grant viste at et inndirekte angrep kombinert med avledningstaktikk var en meget effektiv strategi for å beseire en forskanset hær. Selv om suksessen i Vicksburg var en stor moralboost for Unions krigsinnsats, fikk Grant mye kritikk for sine beslutninger og hans rapporterte beruselse. Lincoln sendte igjen Dana for å holde et våkent øye med Grants påståtte drikkfeldighet, Dana ble tilslutt Grants hengiven alliert, og tok lett på drikkingen.[64] Den personlige rivaliseringen mellom McClernand og Grant fortsatt i relasjon til Vicksburg, men sluttet når Grant fjernet McClernand fra hans kommando etter at han utga og ordnet med utgivelsen av en militær ordre som var i strid med Grants ordrer.

Chattanooga og forfremmelse[rediger | rediger kilde]

Unionstropper svermer over Missionary Ridge og beseirer Braggs hær.

Lincolm ga Grant kommandoen over den nylig etablerte Division of the Mississippi i oktober 1863, som ga Grant ansvar for hele den vestre krigsskueplassen med unntak av Louisiana. Etter Slaget ved Chickamauga tvang Konføderasjonens General Braxton Bragg Unionens Generalmajor William Rosecranss Army of the Cumberland på retrett til Chattanooga (et sentralt jernbaneknutepunkt), omringet byen, og fanget dermed Union army inne. Kun Generalmajor George H. Thomas og XIV Corps innsats gjorde at Army of the Cumberland ikke hadde et fullstendig tap i slaget ved Chickamauga. Når Grant ble informert om den illevarslende situasjon ved Chattanooga, fratok han kommandoen fra Rosecrans og ga den til Thomas som da fikk ansvaret for den beleirede Army of the Cumberland. For å stoppe beleiringen og komme i angrep, red Grant personlig til Chattanooga og tok kommandoen over den desperate situasjonen. Lincoln sendte Generalmajor Joseph Hooker og to divisioner fra Army of the Potomac til å forsterke Army of the Cumberland, men Konføderale styrker gjorde det slik at de to styrkene ikke møttes. Grants første handling var å åpne en forsyningslinje frem til Army of the Cumberland som var fanget i Chattanooga. Som følge av en plan som var uttenkt av Generalmajor William F. Smith, en «Cracker Line»" ble etablert, med Hookers Army of the Potomac på Lookout Mountain og forskynte Army of the Cumberland med mat og våpen.[65]

Den 23. november 1863 organiserte Grant tre hærenheter som skulle angripe Braggs tropper på Missionary Ridge og Lookout Mountain. Neste dag angrep Sherman med fire divisjoner av Army of the Tennessee Braggs høyre flanke. Thomas og Army of the Cumberland overtok Konføderasjonens skyttergraver ved bunnen av Missionary Ridge. Hookers styrker tok Lookout Mountain og tok tilfange 1 064 soldater. Den 25. november fortsatt Sherman sitt angrep på Braggs høyre flanke i den nordre delen av Missionary Ridge. I respons til Shermans angrep, trakk Bragg Konføderasjonens tropper tilbake fra hovedryggen for å kunne forsterke sin høyre flanke. Da Grant så at Bragg forsterket sin høyre flanke beordret han Thomas til å direkte angripe Missionary Ridge. Etter en kort forsinkelse inntok Army of the Cumberland, ledet av Generalmajor Philip Sheridan og Brigadegeneral Thomas J. Wood, de første skansene til Konføderasjonen. Uten å motta nye ordre fortsatte Army of the Cumberland oppover bakken og tok Konføderasjonens andre skanse på toppen av Missionary Ridge, noe som tvang de beseirede sørstatssoldatene til en uorganisert tilbaketrekking. Selv om Braggs hær ikke var tatt til fange så var det et avgjørende slag som åpnet Georgia og kjerneområdene til Konføderasjonen for en invasjon av styrker fra Unionen. Grants berømmelse økte og han ble forfremmet til Generalløytnant, en rang som tidligere kun var blitt gitt til George Washington og Winfield Scott.[66]

Lieutenant General Ulysses S. Grant

Lincoln var missfornøyd med Generalmajor George Meades unnlatelse av å forfølge Lee etter Konføderasjonens nederlag i Slaget ved Gettysburg, så Lincoln utnevnte Grant til øverste sjef for alle Union arméer i mars 1864.[67] Grant ga Department of the Mississippi til Sherman, og reiste østover til Washington, D.C., for å utarbeide en strategi sammen med Lincoln. Etter å ha innkvartert Julia i et hus i Georgetown etablerte Grant sitt hovedkvarter 96 km derfra, nær Meades Army of the Potomac i Culpeper i Virginia.[68] Unionens strategi var en omfattende innsats som skulle føre til en rask seier bestående av en koordinert offansiv fra Unionens side ved å angripe opprørerenes arméer samtidig for å hinde at Konføderasjonen kunne forflytte forsterkninger innen sørstatenes interne linjer. Sherman ville angripe Atlanta og Georgia, mens Meade ville lede Army of the Potomac, med Grant i leiren, for å angripe Robert E. Lees Army of Northern Virginia. Generalmajor Benjamin Butler skulle angripe og avansere mot Richmond fra sør, oppover James River.[69] Avhengig av Lees handliger ville Grant ville komme sammen med Butlers arméer og få forsyninger fra James River. Generalmajor Franz Sigel skulle ta jernbanelinjen ved Lynchburg så forflytte seg østover og angripe fra Blue Ridge Mountains.[70] Grant red på en oppadgående popularitetsbølge, og det ble diskutert noen steder at en seier for Unionen tidlig det året kunne åpne opp for et mulig presidentkandidatur. Grant var klar over det, men hadde ikke sett på det som aktuelt i diskusjoner med Lincoln. Under alle omstendigheter forsvant muligheten snart på grunn av forsinkelser på slagmarken.[71]

Overland-felttoget og seier[rediger | rediger kilde]

Fra nedre venstre hjørne med klokka: Uteksaminert fra West Point 1843; Chapultepec 1847; Trener sine frivillige 1861; Fort Donelson 1862; Shiloh 1862; Vicksburg 1863; Chattanooga 1863; Commander-in-Chief 1864; Lees kapitulasjon 1865

Sigels og Butlers innsats ble det ikke noe av og Grant stod igjen alene mot Lee i en rekke blodige utmattelsesslag kjent som Overland-felttoget. Etter å ha benyttet aprilmåneden i 1894 for å samle og klargjøre Army of the Potomac krysset Grant Rapidan River den 4. mai og angrep Lee i Wilderness, et hart utkjempet tredagers slag med mange tap. I motsetning til sine forgjengeres tilbaketrekninger flanket Grant istedet Lees armé i sydøst og forsøktre å kile Union Army mellom Lee og Richmond ved Spotsylvania.[72] Lees styrker kom til Spotsylvania først, og et dyrkjøpt slag startet som varte i hele 13 dager. I løpet av slaget forsøkte Grant å bryte igjennom Lees forsvarslinjer ved Mule Shoe, som resulterte i et av de blodigste angrepene i borgerkrigen, kjent som slaget ved Bloody Angle. Grant klarte ikke å bryte Lees forsvarslinje etter flere forsøk, så han flanket nok en gang Lee i sydøst ved North Anna, et slag som varte i tre dager.[73] Denne gang hadde Konføderasjonens armé en overlegent forsvarsfortrinn ovenfor Grant. Grant manøvrerte dermed Union Army til Cold Harbor som var et vitalt jernbaneknutepunkt for Richmond, med Lees menn klarte å forskanse seg igjen mot Unionens angrep. I løpet av den 3. dagen av det 13-dagers lange slaget ledet Grant et kostbart angrep på Lees skyttergraver. Ettersom nyheten spredte seg i Nordstatene kom det sterk kritikk av Grant, som ble kalt «slakteren», da han hadde 52 788 tap i løpet av de 13 dagene som hadde gått siden han krysset Rapidan.[74] Lee hadde 32 907 tap i sine Konføderale tropper og hadde større problemer med å erstatte dem.[74] Når de to arméene hadde kjempet seg frem til en fastlåst situasjon, tok det generalene tre dager for å komme til en våpenstillstand slik at de døde og døende kunne bli fjernet fra slagmarken.[75] Det kostelige angrepet den 3. juni ved Cold Harbor var det andre av to slag i krigen som Grant senere spesielt angret på å ha utført.[76] Lee var ikke klar over at Grant trakk seg ut av Cold Harbor og forflyttet sine styrker sør for James River, frigjorde Generalmajor Butler fra Bermuda Hundred og angrep Petersburg, Richmonds sentrale jernbaneknutepungt.[70]

Grant ved City Point i 1864 med sin kone og sønnen Jesse
Robert E. Lee overgir seg til Grant ved Appomatox Court House.

Etter at Grant og Army of the Potomac hadde krysset James River uten å bli oppdaget samt reddet Butlers armé fra Bermuda Hundred avanserte Grant arméen sydover for å ta Petersburg. Konføderasjonens General P.G.T. Beauregard, som hadde ansvaret for Petersburg, klarte å forsvare byen og Lees veteranforsterkninger ankom. Grant tvang Lee inn i en 9 måneders lang beleiring av Petersburg og krigsinnsatsen stoppet opp.[77] Harmen vokste i nordstatene ettersom krigen trakk ut, men en indirekte fordel av beleiringen av Petersburg var at den gjorde at Lee ikke kunne sende forsterninger til styrkene som sloss mot Sherman og Sheridan.[78] Under beleiringen klarte Sherman å ta Atlanta, en seier som fremmet President Lincolns gjenvalg. Generalmajor Sheridan ble gitt kommandoen over Union Army of the Shenandoah og ble fortalt til å «forfølge fienden inntil deres død».[79] Lee hadde sendt General Jubal Early opp igjennom Shenandoah dalen for å angripe den føderale hovedstaden og fra tropper bort fra Army of the Potomac, men Sheridan slo Early noe som sparte Washington fra å bli hærtatt. Grant deretter beordret Sheridans kavaleri til å forinte vitale Konføderale forsyningsfarmer i Shenandoah dalen. Når Sheridan reportete at han ble angrepet av irregulart Konføderalt kavaleri under ledelse av John S. Mosby anbefalte Grant ham om å samle sammen deres familier og arrestere dem og benytte dem som gisler i Ft. McHenry.[79]

Grant forsøkte å underminere deler av Lees skyttergraver ved Petersburg fra en undergrunnstunnel, men eksplosjonen laget et krater som Konføderasjonen kunne enkelt plukke Unionens tropper nedenfor fra. De 3500 falne for Unionen var tre for vært enkelt falne hos Konføderasjonen. Grant innrømmet at taktikken hadde vært en «overveldende fiasko».[80] Den 9. august 1864 var Grant, som akkurat hadde ankommet sitt hovedkvarter i City Point, nær på å bli drept når spioner fra Konføderasjonen sprengte en ammo lenkter som var ankret opp nedenfor bakkene ved byen.[81] Etter som krigen sakte gikk fremover fortsatte Grant å utvide Lees skyttegraver sørvest for Petersburg, i et forsøk på å ta et vitalt jernbanepunkt. Innen 21. august hadde Union hadde tatt Wilmington and Weldon Railroad. Ettersom Grant fortsatte å drive Unionens fremrykking vestover mot South Side Railroad, Lees skanselinjer ble stekt for lange og ble derfor underbemannet. Etter at den føderale arméen gjenoppbygget City Point Railroad, kunne Grant bruke bombekastere for å angripe Lees skanser.

Når Sharman nådde til østkysten og Thomas espederte Hood i Tennessee virket det som at det var klart at Unionen ville seire, besluttet Lincoln å forsøke å få til en forhandlet slutt på krigen med Konføderasjonen. Han vervet Francis Preston Blair til å frakte hans beskjed til Konføderasjonens president Jefferson Davis. Både Davis og Lincoln oppnevnte kommissærer, men konferansen snart fastlåst. Grant kontaktet Lincoln som aksepterte å personlig møte med kommissærerenei Fort Monroe. Det kom ikke noe ut av fredskonferansen, men Grant hadde vist sin vilje og evne til å påta seg en diplomatisk rolle utover sin normale militære holdning.[82]

I mars 1865, mens Lincoln var i møter ved City Point med Grant, Sherman og Porter, inntok Unionens styrker endelig Petersburg samt inntok Richmond i april. Lees tropper startet å desertere i store antall samt at sykdom og mangel på forsyninger svekket Lees styrker.[83] Lee forsøkte å få samlet sin styrke sammen med restene etter Konføderasjonens General Joseph E. Johnstons nedkjempete armé, men Unionens kavalleri ledet av Sheridan klarte å hindre at de to arméene å konvergere. Lee and hans armé overga seg til Grant ved Appomattox Court House den 9. april 1865. Grant ga generøse vilkår, Konføderasjonens tropper skulle overgi sine våpen og fikk deretter lov til å returnere til sine hjem med sine hester på den betingelse at de ikke tok til våpen igjen mot De forente stater. I løpet av få uker var borgerkrigen over.[84]

Attentatet på Lincoln[rediger | rediger kilde]

Den 14. april, fem dager etter Grants seier ved Appomattox, ble Lincoln skutt og dødelig såret av John Wilkes Booth som førte til at han døde den neste morgenen. Attentatet var en del av en målrettet konspirasjon som var rettet mot en rekke ledere.[85] Grant deltok på et regjeringsmøte denne dagen, og Lincoln hadde invitert Grant og hans kone med på teater, men de takket nei da de hadde planer om å reise til Philadelphia. Mange, inkludert Grant selv, mente at Grant hadde vært et mål i plottet.[86] Secretary of War Stanton, via Charles Dana, informerte Grant om Presidentens død og kalte ham til Washington. Dagen derpå beordret Grant i all hast arrestasjonen av løslatte Konføderale offiserer. Generalmajor Edward Ord klarte dog å minske de eksisterende truslene i Washington ved hjelp av arméens etterretning og overtalte Grant til å trekke tilbake sin arrestordre.[87] Under Lincolns begravelse den 19. april stod Grant alene å gråt åpentlig. Han uttalte seg om Lincoln: «Han var ubestridelig den største mannen jeg noensinne har kjent.» [88] I forhold til den nye presidenten, Andrew Johnson, kommenterte Grant til Julia at han ikke så frem til endringen i administrasjonen da han så på Johnsons holdninger mot sørstatsbefolkningen som en som ville «gjøre dem til ufrivillige borgere» og trodde til å begynne med at, på grunn Johnson, «var det vanskelig å si hvor lang tilbake rekonstruksjon var blitt satt».[89]

Senere i april ferdiggjorde Sherman, uten å forespørre Washington, en avtale med Konfederasjonsgeneralen Joseph E. Johnston for å få han til å overgi seg i den tro at den var i overenskommelse med Lincolns nylige uttalelse ved City Point. Stanton og Grant raskt oppsummerte at vilkårene var alt for milde. Stanton til og med uttalte forakt for Sherman offentlig. Grant, bekymret for at hans fremste leders tabbe ikke skulle bli brukt feil, ba om et regjeringsmøte for å diskutere problemet og tilbød seg personlig å levere avvisningsmeldingen til Sherman. Grant håndtert saken behendig og gjorde mest mulig ut av deres vennskap, formidlet budskapet til Sherman og til slutt fikk hans samtykke til å reforhandle avtalen i henhold til vilkårene ved Appomattox.[89]

Fredstidsgeneral[rediger | rediger kilde]

Feiringer og æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Ulysses S. Grants hjem etter borgerkrigen i Galena i Illinois

Union League of Philadelphia kjøpte i mai 1865 ethus til Grant i den byen, men Grants militære arbeid var i Washington. Han forsøkte å pendle i en periode og returnerte på weekendene, men han og Julia flyttet til Washington i oktober.[90] De sikret seg et hjem i Georgetown Heights, mens Grant instruerte Elihu Washburne om at for politiske grunner beholdt han sine juridiske residens fortsatt i Galena i Illinois.[91] Det året dukket Grant opp i The Cooper Union for the Advancement of Science and Art i New York hvor, som beskrevet av New York Times, «... det forbedrede og forvirrete mangfoldet skalv med ekstraordinær glede»[92] Ytterligere reiser den sommeren med gjentatte entusiastiske mottakelser tok Grant til Albany, tilbake til Galena og over hele Illinois og Ohio. Den 25. juli 1866 forfremmet Kongressen Grant til den nyopprettede militærrangen General of the Army of the United States.[93]

Grant var en mest populære mannen i landet.[94] Når President Johnson kranglet med Kongressen over rekonstruksjonen, tok han sin sak til folket med sin «svinge rundt sirkelen». Johnson forsøkte å utnytte Grants popularitet ved å ha generalen med seg på reiser.[94] Grant ønsket å vise at han var lojal og reiste sammen med Johnson; men han betrodde seg til sin kone at han trodde Johnsons taler var en «nasjonal skam». Grant fortsatte sin innsats for å vises lojalitet men ikke fremmedgjøre de republikanske lovgiverene som var avgjørende for hans fremtid.[95] På samme tid hadde Johnson mistanker om at Grant var en potensiell kandidat til presidentvalget i USA 1868, og han bestempte seg for å erstatte Secretary of War Stanton med Grant eller Sherman. Grant diskuterte dette med with Sherman og overbeviste ham om å unngå den politisk plagede presidenten.[95]

Rekonstruksjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Rekonstruksjonstiden

Etter foredragsturneen sendte Johnson Grant på et faktainnsamlingsoppdrag til sørstatene. Etter at Grant leverte sin rapport som anbefalte fortsettelse av et reformert Freedmen's Bureau, noe Johnson var i mot, men rådet mot bruk av svarte soldater i garnisoner som han mente var oppmuntrende som et alternativ til gårdarbeidskraft.[96] Grant trodde ikke folket i det krigsherjete sør var klare for selvstyre, og trodde de hadde behov for ytterligere amerikansk militær okkupasjon.[97] Grant uttalte at både hvite og svarte i sør hadde behov for beskyttelse fra USAs føderale myndigheter.[97] Grant advarte også om trusler fra misfornøyde fattige, svarte og hvite, samt anbefalte at lokale beslutninger overlates bare til «tenkende menn fra sørstatene» (dvs. beholdne menn).[98] I dette henseende var Grant innledende rekonstruksjonspolitikk på linje med Johnsons politikk om benådning etablerte sørstatsledere og gjeninnsette dem til sine maktposisjoner.[99] Han støttet Johnson i hans argumenter for at Kongressen skulle tillate representanter fra sørstatene på benkene i Kongressen.[100]

I 1866 oppstod det en parti intern krangling i Maryland som truet med å bli til et opprør. Den radikale borgermesteren av Baltimore John Lee Chapman ble valgt inni 1862 i et valg hvor konservative velgere påstod at politiledelsen hadde vist dem bort fra valglokalene.[101] Fire år senere truet Marylands guvernør Thomas Swann, en støttespiller for Johnson, å fjerne politilederene og utnevnte sine egne, noe som de radikale trodde ville ta fra dem deres egne rettigheter. Grant var motvillig til å sende føderale tropper til en lojal delstat, i stedet reiste han til byen selv som privatperson og ordnet et forlik som ville tillate begge gruppenes valgovervåkere for å sikre rettferdige valg.[101]

Tumultene i Baltimore var kun forsmaken på konflikten mellom de radikale og konservative over rekonstruksjonen av sørstatene. Kongressen avviste Johnsons visjon om en rask rekonstruksjon av tidligere Konføderaler ved å stemme for Reconstruction Acts som delte sørstatene inn i fem militære distrikter kontrollert av hæren for å sikre at de frigitte mennenes konstituelle og kongressielle rettigheter ble tatt vare på. Overgangsregjeringer i hver delstat i hvert distrikt skulle ledes av en militær generalguvernør. Grant, som i form av sin stilling skulle være den som velgte generalen som skulle styre hvert distrikt, foretrakk Kongressens plan for lovhåndhevelsen av rekonstruksjonen.[102] Grant var optimistisk til av Reconstruction Acts ville passifisere sørstatene.[103] Han utførte sin pålagte oppgave i følge loven og instruerte sine generaler til å gjøre tilsvarende, noe som fremmedgjorde Johnson når Sheridan avsatte offentlige tjenestemenn i Louisiana som motarbeidet rekonstruksjonen. Johnson var spesielt missnøyd og ønsket å avsette Sheridan.[104] Grant tok middelveien og anbefalte en irettesettelse, men ikke en oppsigelse.[105] I løpet av rekonstruksjonstiden ble mer enn 1 500 amerikanere av afrikansk opphav valgt til en politisk post, mens Grant og hæren beskyttet deres rettigheter ved å nedstemme de første negerlovene i 1867.[106]

Mexico og Canada[rediger | rediger kilde]

Som øverskommanderende måtte General Grant øyeblikkelig stri med Maximilian av Mexico og den Franske hæren som hadde tatt kontrollen over Mexico med hjelp av Napoleon III. De fleste amerikanere følte at dette var et brudd på Monroedoktrinen. Johnson ba Grant putte militært press på franskmennene slik at de forlot Mexico ved å sende 50 000 tropper til grensen i Texas under kommando av Sheridan. Grant ba Sheridan å gjøre hva han kunne innenfor rammen av nøytralitet for å tvinhr Maximilian til å abdisere og overtale den franske hæren til å forlate Mexico. Sheridan sendte 60 000 rifler til Benito Juárez, den avsatte lederen av Mexico.[107] I et regjeringsmøte foreslo Johnson at Grant skulle bli beordret til den meksikanske frontlinken for å få han bort fra primærpolitikken. Grant øyblikkelig forstod grunnen til forslaget og nektet. Som et kompromis sendte Grant Sherman (nå forfremmet til Lieutenant General) i hans sted.[108] Innen 1866 hadde den franske hæren helt og holdent trukket seg tilbake fra Mexico og Maximilian ble henrettet av Juárez i 1867.[109]

Etter borgerkrigen tusenvis av irske veteraner gikk inn i broderskapet Fenier med formålet å innvadere og holde Canada gissel for å utveksle det for irsk uavhengighet. I juni 1866 sendte Johnson Grant til Buffalo i New York for å vurdere situasjonen. Han beordret grensen mot Canada stengt for å hindre Fenian-soldater fra å krysse over til Fort Erie og at flere våpen ble konfisert. I juni 1866 arresterte United States Army 700 Fenian-soldater ved Buffalo og Fenianeme ga opp deres forsøk på å invadere Canada.[110]

Johnsons riksrett[rediger | rediger kilde]

President Johnson hadde ønsket å erstatte Secretary of War Stanton som sympatiserte med Kongressens rekonstruksjon. Johnson spurte Grant om å innta posten for å forsøke å holde Grant under hans kontroll som en politisk rival. Grants svar var at han ikke anbefalte det da det, i følge Tenure of Office Act, var påkrevet med godkjennelse i Senatet for bytte ut et regjeringsmedlem. Johnson tvang igjennom saken i en periode hvor Senatet ikke var i sessjon. Grant ga seg og ble enige om å akseptere stillingen midlertidig slik at han ikke bli gjort politisk irrelevant.[111]

Senere når Senatet gjeninnsatte Stanton ba Johnson Grant om å nekte å fratrede posten til Stanton og la rettsvesenet løse saken. Grant trådde istedet til side og pådro seg Johnsons vrede under et regjeringsmøte etterpå for angivelig å ha brutt et løfte om ikke å gjøre det. Grant fornektet at han noen gang hadde lovet noe slikt.[112] Johnsons virkelige frusterasjon var med Grant som hadde tatt de radikales side. Den 14. januar 1868 publiserte aviser som var vennlige til Johnson en serie av artikler i et forsøk på å diskreditere Grant over å ha gitt Krigsdepartementet tilbake til Stanton hvor de nevnte at Grant hadde vært villedende i saken.[112] Grant forsvarte seg i et skriftlig svar til presidenten, som ble offentlig, som dermed økte Grant sin nasjonale popularitet og kom ut av kontroversen uskadd.[112] Han hadde heller ingen rolle i den etterfølgende riksrettsaken mot Johnson som, delvis, var sentrert rundt Johnsons fjerning av Stanton. Ingen av hovedpersonene i riksretten hadde noen fordel av den.[113]

Presidentvalget 1868[rediger | rediger kilde]

Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1868. Blå stater stemte for demokraten Horatio Seymour, hvite stater unnlot å stemme, og røde stater stemte for republikaneren Ulysses S. Grant, som seiret med 214 valgmannstemmer, mot 80 for Seymour.
Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1872. Blå stater stemte for demokraten Thomas Hendricks, mørkeblå for demokraten Benjamin J. Brown, lyseblå for demokraten Horace Greeley, hvite for den uavhengige Charles J. Jenkins, og røde stater for republikaneren Ulysses S. Grant, som seiret med 286 valgmannstemmer, mot 42 for Hendricks, 18 for Brown, 3 for Greeley, 2 for Jenkins, og 1 valgmannstemme til den liberale republikaneren David Davis.

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1868

Grant kom inn i 1868-valgkampanjesesong med økt popularitet blant radikale republikanerne etter at han distanserte seg fra Johnson.[114] Grant ble valgt til Republikanerenes presidentkandidat i den første valgrunden av 1868 Republican National Convention i Chicago da han ikke hadde noen virkelig motstand. I sitt akseptansebrev til partiet konkluderte han med «La oss ha fred», som også ble hans slagord under valgkampen.[114] Som visepresidentkandidat nominerte deligatene House Speaker Schuyler Colfax. Grants General Orders No. 11 og antisemitisme ble en sak under presidentvalget i USA 1868. Grant forsøkte å distansere seg fra ordren ved å uttale: «Jeg har ingen fordommer mot noen sekt eller rase, men ønsker at hver enkelte skal bli dømt utfra sin egen fortjeneste.»[115] Grant ble i sitt hjem i Galena under valgkampet, som var vanlig praksis på den tiden, og lot det meste av den aktive delen av valgkampen og taler bli gjort på hans vegne av hans kampanjesjef William E. Chandler og andre.[116]

Demokratene nominerte tidligere New York Guvernør Horatio Seymour. Demokratenes valgkamp fokuserte hovedsakelig på å avslutte rekonstruksjonen og returnere kontroll over sørstatene til den hvite plantasjeklassen, som fremmedgjorde mange Krigsdemokrater i nordstatene.[117] Demokratene angrep rekonstruksjonen og republikanerenes støtte for amerikanere med afrikansk opphavs rettigheter, mens Grant ble kalt kaptein av den «Sorte Marine».[118] Mens han var på frierføtter etter svarte stemmer i Illinois, ble Grant slått i ansiktet med en hatt av en hvit rasist.[119] Under valget det året vant Grant med 300 000 stemmer ut av de 5 716 082 stemmene som ble avgitt. Grant fikk et landskred i [Valgmannskollegiet (USA)|valgmannskollegiet]], der han fikk 214 stemmer og Seymour kun 80. Når han inntok presidentembetet, hadde Grant aldri tidligere innhatt noe politisk verv, i en alder av 46 var han den yngste person valgt til presidentembetet så langt. Grant var den første president som ble valgt etter at nasjonen hadde forbudt slaveri og gitt statsborgerskap til tidligere slaver. Iverksettelsen av disse rettighetene tok lang tid og under valget 1868 telte svarte stemmer kun i 16 av de 37 statene.[120]

President 1869-1877[rediger | rediger kilde]

President Ulysses S. Grant

Grants presidentperiode startet med et brudd på tradisjonene da Johnson takket nei til å sitte i Grants vogn eller delta på innsettelsen ved Capitol. I sin innsetningstale tok Grant til orde for ratifisere av det 15. tillegget til Grunnloven og sa at han ville tilnærme Rekonstruksjonen «rolig, uten fordommer, hat eller seksjonsstolthet».[121] Grant tok en uortodoks tilnærming til hans kabinettvalg da han avslo å konsultere med Senatet og holdt sine valg hemlige inntil han sendte dem inn for bekreftelse.[122] Grant unngikk med hensikt å velge republikanske ledere i et forsøk på å skape nasjonal harmoni.[123] Utfra personlig loyalitet utnevnte Grant sine venner Elihu B. Washburne til State Department og John A. Rawlins som Secretary of War. Washburne tjenestegjorde kun 12 dager før han trakk seg med dårlig helse som årsaken, men planen var gjort slik at han skulle få større dipomatisk tyngde når Grant utnevnte han som minister til Frankrike.[124] Grant deretter utnevnte Hamilton Fish, en konservativ politiker fra New York, som Secretary of State. Fish kom til å bli Grants mest suksessfulle utnevnelse.[123] Hans relasjon til Fish våkste ut fra et sterkt vennskap mellom de to mennenes koner.[125] Rawlins døde senere av tuberkulose og ble erstattet av William W. Belknap.[126] Grant valgte flere regjeringsmedlemmer som ikke var politikere, slik som Adolph E. Borie og A.T. Stewart, med begrenset hell. Borie tjenestegjorde en kort periode som Secretary of Navy, erstattet av George M. Robeson, mens Stewart ble ulovlig forhindret fa å bli Secretary of Treasury av en vedtekt fra 1789 samt av Senator Charles Sumners og Senator Roscoe Conklings motstand til å endre loven.[127] I stedet for Stewart utnevnte Grant George S. Boutwell, kjent for sin integritet, som Secretary of Treasury.[127] Grants andre regjeringsutnevnelser, Jacob D. Cox (Interior), John Creswell (Postmaster General) og Ebenezer Rockwood Hoar (Attorney General), ble godt tatt i mot og var ikke kontroversielle.[128] For å få et avbrudd fra Washington i 1869 ble familien Grant, invitert av rike støttespillere, ferierte de for første gang i hva som skulle bli kjent som «sommerhovedstaden» og «presidentenes feriested» i Long Branch i New Jersey, hvor Grant returnerte ofte resten av livet.[129]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Smith, s. 21–22
  2. ^ Hesseltine, s. 4
  3. ^ Farina, pp. 13–14; Simpson 2000, pp. 2–3.
  4. ^ Longacre, s. 6–7
  5. ^ McFeely 1981, s. 8
  6. ^ McFeely 1981, s. 10
  7. ^ McFeely 1981, p. 12; Smith, pp. 24, 83.
  8. ^ McFeely 1981, s. 16
  9. ^ McFeely 1981, s. 13
  10. ^ a b c d Smith, s. 26–28
  11. ^ McFeely 1981, p. 20; Longacre, p. 18.
  12. ^ McFeely 1981, s. 16, 19
  13. ^ Smith, pp. 26–28; Longacre, p. 24.
  14. ^ Smith, s. 28–29
  15. ^ a b Smith, s. 30–33
  16. ^ Smith, s. 35–37
  17. ^ McFeely 1981, s. 32–33
  18. ^ Longacre, pp. 37–42; Brands 2012a, pp. 34–38.
  19. ^ McFeely 1981, s. 34–35
  20. ^ McFeely 1981, s. 36–37
  21. ^ http://www.smithsoniansource.org
  22. ^ McFeely 1981, s. 31, 37
  23. ^ McFeely 1981, s. 20, 26
  24. ^ Smith, s. 73
  25. ^ McFeely 1981, s. 44
  26. ^ McFeely 1981, s. 46
  27. ^ Smith, s. 76–77
  28. ^ McFeely 1981, s. 47
  29. ^ Smith, s. 81–82
  30. ^ a b McFeely 1981, s. 48–49
  31. ^ Longacre, s. 55–58
  32. ^ McFeely 1981, s. 55
  33. ^ Smith, pp. 87–88; Lewis, pp. 328–332.
  34. ^ McFeely 1981, s. 57
  35. ^ a b c d McFeely 1981, s. 58–60
  36. ^ a b Smith, s. 94–95
  37. ^ McFeely 1981, s. 64
  38. ^ McFeely 1981, s. 65–66
  39. ^ a b McFeely 1981, s. 69
  40. ^ Brands 2012a, s. 95
  41. ^ Catton 1968, s. 8
  42. ^ Smith, s. 113
  43. ^ McFeely 1981, pp. 73–76, 80; Smith, pp. 107–108.
  44. ^ McFeely 1981, s. 73
  45. ^ McFeely 1981, s. 80
  46. ^ a b Brands 2012a, s. 151
  47. ^ McFeely 1981, s. 92–94
  48. ^ Smith, s. 141–164
  49. ^ Whyte, s. 18–39
  50. ^ a b Brands 2012a, s. 164–165
  51. ^ Smith, s. 125–34
  52. ^ McFeely 1981, s. 111
  53. ^ McFeely 1981, s. 114
  54. ^ McFeely 1981, p. 115; Smith, pp. 167–205.
  55. ^ Brands 2012a, s. 186–187
  56. ^ Brands 2012a, s. 190–192
  57. ^ McFeely 1981, s. 117–21
  58. ^ McFeely 1981, s. 123–24
  59. ^ Smith, s. 225–27
  60. ^ a b Longacre, s. 159–61
  61. ^ McFeely 1981, s. 125–26
  62. ^ McFeely 1981, s. 132–35
  63. ^ McFeely 1981, pp. 122–138; Smith, pp. 206–257.
  64. ^ McFeely 1981, s. 128, 135
  65. ^ McFeely 1981, pp. 139–51; Smith, pp. 262–71.
  66. ^ Smith, s. 258–281
  67. ^ McFeely 1981, s. 148
  68. ^ McFeely 1981, s. 156
  69. ^ McFeely 1981, s. 157
  70. ^ a b McFeely 1981, pp. 157–175; Smith, pp. 313–39, 343–68.
  71. ^ McFeely 1981, s. 162–63
  72. ^ McFeely 1981, s. 165
  73. ^ McFeely 1981, s. 169
  74. ^ a b Bonekemper 2011, s. 41–42
  75. ^ McFeely 1981, s. 171
  76. ^ McFeely 1981, s. 173
  77. ^ McFeely 1981, s. 178
  78. ^ McFeely 1981, s. 186
  79. ^ a b McFeely 1981, s. 181
  80. ^ McFeely 1981, p. 179; Smith, pp. 369–95.
  81. ^ Catton 1968, s. 349
  82. ^ McFeely 1981, s. 198–210
  83. ^ McFeely 1981, s. 212
  84. ^ McFeely 1981, s. 219–20
  85. ^ McFeely 1981, s. 224
  86. ^ Brands 2012a, s. 375–376
  87. ^ McFeely 1981, s. 225
  88. ^ Smith, s. 409–412
  89. ^ a b McFeely 1981, s. 227–229
  90. ^ Smith, s. 419
  91. ^ McFeely 1981, s. 232–33
  92. ^ McFeely 1981, s. 234
  93. ^ Smith, s. 434n
  94. ^ a b Smith, s. 369–397
  95. ^ a b McFeely 1981, s. 242–251
  96. ^ Brands 2012a, p. 390; Smith, p. 420; McFeely 1981, pp. 238–241.
  97. ^ a b Brands 2012a, s. 390
  98. ^ McFeely 1981, s. 238, 240
  99. ^ McFeely 1981, p. 240; Smith, p. 420.
  100. ^ McFeely 1981, s. 240–241
  101. ^ a b McFeely 1981, s. 254–256
  102. ^ Smith, s. 432–433
  103. ^ Smith, s. 434–435
  104. ^ Smith, s. 436–439
  105. ^ McFeely 1981, s. 259–261
  106. ^ Smith, s. 421, 433
  107. ^ Smith, s. 421n
  108. ^ McFeely 1981, s. 257
  109. ^ Smith, s. 415
  110. ^ Smith, pp. 508–509; Hesseltine, pp. 229–230.
  111. ^ McFeely 1981, s. 262–64
  112. ^ a b c Smith, s. 448–451
  113. ^ McFeely 1981, s. 275
  114. ^ a b McFeely 1981, s. 264–267
  115. ^ Smith, s. 459–460
  116. ^ McFeely 1981, s. 282–284
  117. ^ Smith, s. 468–469
  118. ^ McFeely, s. 278, 283
  119. ^ McFeely, s. 278
  120. ^ McFeely 1981, s. 284
  121. ^ Patrick, s. 166
  122. ^ McFeely 1981, p. 286; Smith, pp. 465–66.
  123. ^ a b Simon 2002, s. 247
  124. ^ Smith, pp. 470–471; Simon 2002, p. 247; Brands 2012a, p. 432.
  125. ^ McFeely 1981, s. 296
  126. ^ Simon 2002, s. 246–247
  127. ^ a b Smith, s. 470–472
  128. ^ Smith, s. 469–470
  129. ^ Perry, s. 53–54

Anmerkninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge biograferen McFeely er historikere overveldende enige om at hans drikkfeldighet på den tiden var et faktum, selv om det ikke finnes noen bevarte øyenvitnerapporter.[32]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ulysses S. Grant – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Andrew Johnson 
Amerikas forente staters president
Etterfølger:
 Rutherford B. Hayes