Dean Acheson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dean Acheson
Dean Acheson
Dean Acheson i 1965.
Født 11. april 1893
Middletown, Connecticut
Død 12. oktober 1971 (78 år)
Sandy Spring, Maryland
Ektefelle Alice Stanley
Yrke Advokat
Parti Det demokratiske parti
51. utenriksminister i USA
19491953
Regjering Harry S Truman
Forgjenger George Marshall
Etterfølger John Foster Dulles

Dean Gooderham Acheson (født 11. april 1893 i Middletown i Connecticut, død 12. oktober 1971 i Sandy Spring i Maryland) var en amerikansk demokratisk politiker som var USAs utenriksminister under president Harry S. Truman. Han bidro blant annet til utformningen av Trumandoktrinen og Marshallplanen. Til tross for sin antikommunistiske syn ble han som flere andre toppolitikere angrepet av senator Joseph McCarthy og andre personer på høyrefløyen. Acheson overbeviste Truman om å bistå de franske styrkene i Indokina, men anbefalte senere president Lyndon B. Johnson å forhandle om fred med Nord-Vietnam. Under Kubakrisen var Acheson en av de rådgiverne president John F. Kennedy vendte seg til for rådføring.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Dean Acheson ble født i Middletown i Connecticut i 1893. Hans far, Edward Campion Acheson, var en engelskfødt prest ved den anglikanske kirke som etter å ha bodd i Canada i flere år flyttet til USA for å bli biskop i Connecticut. Dean Acheson studerte ved Yale University i perioden 19121915 og Harvard Law School i perioden 1915-1918.

Tidlige karriere[rediger | rediger kilde]

I sin tidlige karriere arbeidet Acheson ved advokatselskapet Covington & Burling i Washington D.C.. I 1933 ble han av president Franklin D. Roosevelt utnevnt til tjeneste i finansdepartementet. Der arbeidet han kun en kortere periode fordi han motsatte seg Roosevelt planer om å endre på gullprisene. Etter dette ble Acheson ansatt av utenriksdepartementet, hvor han spilte en avgjørende rolle i utformingen av det økonomiske embargoet som til slutt fikk Japan til å gå til angrep på Pearl Harbor den 7. desember 1941.

I 1945 ble Acheson ansatt av Harry S. Truman som statssekretær i utenriksdepartementet, hvor han arbeidet under utenriksministerne Edward Stettinius, James F. Byrnes og George Marshall. Under denne perioden rett etter andre verdenskrig befant flere av utenriksministerne seg ofte utenlands, slik at Acheson ofte fikk overta en del av deres arbeide hjemme i USA. Under denne perioden la Acheson grunnen til en nær relasjon med Truman, og under de følgende to årene spilte han en viktig rolle for utformingen av Trumandoktrinen og Marshallplanen. Acheson mente at den beste metoden for å sette en stopper for spredningen av kommunismen var å ha et økonomisk sterkt Vest-Europa.

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Den 21. januar 1949 ble Acheson utnevnt til utenriksminister av Truman. I denne stillingen virkeliggjorde Acheson strategien med containment/forvaring, en doktrine som George F. Kennan var hjernen bak. Acheson bidro også til grunnleggelsen av NATO, og var blan annet den som skrev under pakten for USA. Grunnleggelsen av NATO innebar et vesentlig skritt fra den aksepterte amerikanske utenrikspolitiken, hvor USA ikke skulle være med i bilaterale allianser. Acheson overbeviste Truman om å bistå de franske styrkene i Indokina, men rådet senere president Lyndon B. Johnson å forhandle om fred med Nord-Vietnam. I sin bok Present at the Creation: My Years in the State Department fra 1969, hevder Acheson at USA ga støtte til Frankrike fordi franskmennene presset dem gjennom at USA var i behov for deres støtte angående NATO og Tyskland.[1]

Til tross for sin rolle som urokkelig antikommunist ble Acheson angrepet av flere antikommunister fordi han bare arbeidet for oppdemming (containment) mot kommunistregimer og ikke aktivt angrep kommunismen både utenlands og innenriks. Både han og utenriksministeren George Marshall ble angrepet av personer som Joseph McCarthy. Acheson var for eksempel et skjellsord for visse amerikanere, som forsøkte å sette likehetstegn mellom oppdemming med forsoning. Richard Nixon, som senere i egenskap som president henvendte seg senere til Acheson som rådgiver, klaget på «Acheson-skolen for feig oppdemming mot kommunister». Kritikken ble enda mer høylytt da Acheson ikke valgte å «vende Alger Hiss ryggen» når denne ble anklaget for å være en kommunistisk spion. Den 15. desember 1950 stemte republikanerne enstemmig, men til ingen nytte, i Representantenes hus for å få Acheson avskjediget fra sin stilling som utenriksminister. Han opprørte også høyrefløyen da han stilte seg på Harry Trumans side i disputten med general Douglas MacArthur om Koreakrigen. Acheson og Truman ville begrense krigen til Korea, mens MacArthur krevde at krigen også skulle inkludere Kina.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Etter presidentvalget i 1952 dro Acheson tilbake til arbeidet som advokat. Han ble etterfulgt av den nye presidenten Eisenhowers utenriksminister John Foster Dulles. Til tross for at Achesons offisielle karriere innen regjeringen var over forsatte hans innflytelse. Acheson startet en spesiell arbeidsgruppe for det demokratiske partiet under Eisenhower, og en stor del av president John F. Kennedys strategi om «fleksibelt svar» kom fra denne gruppen.

Achesons advokatselskap lå strategisk innen kort avstand fra Det hvite huset, og han var uoffisielt en rådgiver til både Kennedy, Johnson og Nixonadministrasjonene. I 1964 ble han tildelt Presidential Medal of Freedom. I 1970 ble han tildelt Pulitzerprisen i kategorien historie for sina memoarer om embetssperioden i utenriksdepartementet, kalt Present at the Creation: My Years in the State Department. Dean Acheson døde i 1971 etter å ha fått en massiv hjerneblødning ved sitt skrivebord i Sandy Spring i Maryland ved en alder av 78 år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Garson, Robert. "The United States and China since 1949: A Troubled Affair." Fairleigh Dickinson U. Press, Madison, 1994: side 27-33 ISBN 0-8386-3610-1
  • O'Brien, Neil L. "An American Editor in Early Revolutionary China: John William Powell and the China Weekly/Monthly Review." Routledge, New York, 2003: pp. 169-170 ISBN 0-415-94424-4
  • Purifoy, Lewis McCarroll. "Harry Truman's China Policy." Franklin Watts, New York, 1976: pp. 125-150 ISBN 0-531-05386-5