Aiskhylos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aiskhylos
Αἰσχύλος
Aiskhylos
Byste av Aiskhylos,
Kapitolmuseene i Roma
Født ca. 525/524 f.Kr.
Eleusis
Død ca. 456 f.Kr. (ca. 70 år)
Sicilia
Yrke Forfatter (dramatiker og poet)
Nasjonalitet Hellas Greker

Aiskhylos (gresk: Αἰσχύλος; også skrevet Aiskylos, Aischylos, Aeschylus) (født 525 eller 524 f.Kr., død ca. 456 eller 455 f.Kr.) var en dramatiker fra det antikkens Hellas, sammen med Evripides og Sofokles en av de tre store greske tragikerne. Han er ofte beskrevet som «tragediens far»: [1][2] vår kunnskap om sjangeren begynner med hans verker [3] og vår forståelse av tidligere tragedier er hovedsakelig basert på det som kan sluttes fra hans bevarte skuespill. [4] I henhold til Aristoteles utvidet han antallet figurer i sine dramaer fra en til to for å gjøre det mulig å vise konflikter blant dem og gi dialogen større plass. Tidligere hadde drama bestått av en figur og et kor. [5]

Kun syv av hans av hans beregnet nitti skuespill har blitt bevart fram til moderne tid, og det er en vedvarende akademisk diskusjon om et av disse syv faktisk kan tilskrives ham, Promethevs i lenker. Fragmenter fra en del andre spill har overlevd i sitater og ytterligere flere fortsettes å bli oppdaget på egyptisk papyrus, ofte har det gitt forbausende innsikt i hans verker. [6] Han var antagelig den første dramatiker til å presentere skuespill som en trilogi, og hans Orestien, som besto av tragediene Agamemnon, Sonofferet og Eumenidene, er det eneste eksempelet fra antikken av formen som har overlevd. [7]

Minst et av hans verker var påvirket av den persiske invasjonen av Hellas, som skjedde i hans egen tid. Dette dramaet, Perserne, er den eneste klassiske greske tragedie bevart som tok sin handling fra historien og ikke gresk mytologi. [8] Så viktig var denne krigen for Aiskhylos og grekerne at ved hans død en gang rundt 456 f.Kr. feiret hans minneord hans deltagelse i den gresk seieren ved Marathon framfor hans suksess som dramatiker.

Aiskhyoles var en dyp, religiøs grubler. Ingen poet har noen gang presentert ondskap i slike sterke og tragiske begreper, [9] dog hadde han et oppstemt syn på Zevs som han feiret med storstilt enkelhet som minner om David' salmer, [10] og en tro på framgang eller tidens legende krefter. [11] Stilen var høystemt, ordforrådet var til dels gammelmodig og sært, noe Aristoteles ironiserte over, og handlingsgangen er begrenset. Det er den språklige uttrykkskraften som bærer dramaene og den sceniske lidelsen. [8]

Han skal ha skrevet over 90 verk, hvorav bare syv har overlevd til våre dager. Disse er Perserne (472 f.Kr.), De syv mot Theben (467 f.Kr.), De bønnfallende, Promethevs i lenker og Orestien (458 f.Kr.). Orestien er en trilogi bestående av Agamemnon, Sonofferet og Eumenidene.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bronsebyste av Aiskhylos, Firenze

Det er ingen pålitelige kilder om livet til Aiskhylos. Han ble etter sigende født en gang rundt 525 f.Kr. i Eleusis, en liten by rundt 27 km nordvest for Athen og som ligger lunt til de fruktbare dalene i vestlige Attika, [12] skjønt fødselsdatoen er antagelig basert på å telle tilbake førti år fra hans første seier i festivalen Dionysia. Hans familie var rike og godt etablert, hans far Euforion var et medlem av Eupatridai, den gamle adelen i Attika, [13] skjønt dette kan være en fiksjon som antikkens skribenter fant på for å pynte på hans biografi. [14]

Som ung mann arbeidet han på en vingård inntil, i henhold til geografen Pausanias, han fikk besøk av vinguden Dionysos mens han sov og som ba ham om vende sin oppmerksomhet til tragediens vordende kunstart. [13] Så snart som han våknet fra sin drøm, begynte den unge Aiskhylos etter sigende å skrive en tragedie, og den første framføring skjedde i 499 f.Kr. da han var kun 26 år gammel. [12][13] Han vant sin første dramatevling i urbane Dionysia i 484 f.Kr.[13][15]

I 510 f.Kr. utviste Spartas konge Kleomenes I (da Aiskhylos antatt var 15 år gammel) sønnene til Peisistratos fra Athen, og statsmannen Kleisthenes kom til makten. Hans reformer omfattet et system av registrering som framhevet viktigheten av deme (en form for kommuneinndeling) i Attika over familietradisjonen. Aiskhylos og hans familie levde i deme Eleusina. [16]

Krigene mellom Persia og Hellas kom til en spille en betydelig rolle i dramatikerens liv og karriere. I 490 f.Kr. slåss Aiskhylos og hans bror Kynegeiros for å forsvare Athen mot Dareios I av Persias invaderende asiatiske hær i slaget ved Marathon. [12] Athenerne presset perserne tilbake til deres skip og Kynegeiros skal i henhold til en versjon av fortellingen ha forsøkt å dytte unna et persisk skip med hendene, og fikk den ene hånden kappet av og døde av det. [17] Athenernes seier ble feiret i alle de greske bystatene. Den døde Kynegeiros ble opphøyd som en gresk helt. [12][16]

Aiskhylos ble i 480 f.Kr. igjen innkalt til militærtjeneste, denne gangen mot Xerxes I av Persias asiatiske invasjon i slaget ved Salamis, og kanskje også ved slaget ved Plataiai i 479 f.Kr. [12] Ion av Khios var et vitne for Aiskhylos' krigsinnsats og hans bidrag ved Salamis. [16] Hendelsene ved Salamis har en framtredende plass i Perserne, hans eldste bevarte drama og som ble satt opp i 472 f.Kr. Det vant også førsteprisen i Dionysia. [18]

Aiskhylos var en av mange grekere som var blitt innviet i de eleusinske mysterier, en kult for fruktbarhetsgudinnen Demeter som hadde sin opprinnelse i hans hjemby Eleusis. [19] Som navnet indikerer, var medlemmene av kulten antatt å bli innviet i en del hemmelig kunnskap. Sikker kunnskap om de særskilte ritualene er sparsommelige da de som ble innviet måtte sverge en ed beskyttet av dødsstraff om de avslørte noe av innholdet av mysteriene til andre. Uansett, i henhold til Aristoteles var det en del som mente at Aiskhylos avslørte en del av kultens hemmeligheter på teaterscenen. [20] Andre kilder hevder at en rasende folkemengde forsøkte å drepe Aiskhylos på stedet, men at han flyktet fra scenen. Den greske filosofen Herakleides fra Pontos (død 315 f.Kr.) har forsikret at publikum forsøkte å steine dikteren. Han tok da tilflukt ved alteret i orkestra i Dionysos' teater. Da han møtte i retten for sin krenkelse, forfektet han uvitenhet. Han ble frikjent av en jury som var vennlig innstilt grunnet de sår som han og hans avdøde bror Kynegeiros hadde fått ved Marathon. I henhold til den gresktalende romerske forfatteren Claudius Aelianus (død ca. 235 e.Kr.) hadde Aiskhylos' yngre bror Ameinias bidratt til frifinnelsen ved å vise juryen stumpen av den avdøde brorens hånd som hadde gått tapt ved Salamis og hvor han var blitt valgt som den tapreste krigeren. Sannheten var at prisen for tapperhet ved Salamis hadde gått til Ameinias fra Pallene, ikke Kynegeiros. [16]

Aiskhylos reiste til Sicilia en eller to ganger i 470 f.Kr. etter å ha blitt invitert av Hieron av Syrakusa, en betydelig gresk by på den østlige siden av øya, og under en av disse reisene skrev han dramaet Kvinnene fra Aetna (til ære for byen som var grunnlagt av Hieron) og satt opp sitt stykke Perserne der. [12] Etter at tragikeren Frynichos, en av hans fremste rivaler, var død i 473 f.Kr., ble Aiskhylos den årlige favoritten i Dionysia, og han vant førsteprisen i bortimot hver eneste dramatevling. [12] I 472 f.Kr. satte han opp produksjonen som omfattet Perserne med ingen ringere enn Perikles som fungerende som choregos. [16]

I 458 f.Kr. reiste han tilbake til Sicilia for siste gang, besøkte byen Gela hvor han døde i 456 eller 455 f.Kr. Det er blitt hevdet at han ble drept av en skilpadde som falt ned fra himmelen etter å ha blitt sluppet av en ørn; men det er nok en apokryfisk fortelling. [21] Aiskhylos' var så respektert av athenerne at etter sin død var hans tragedier de eneste som det var tillatt å sette opp på nytt i de påfølgende dramatevlingene. [12] Hans sønner Euforion og Euæon og hans nevø Filokles ble også dramatikere. [12]

Inskripsjonen på Aiskhylos' gravstein nevner derimot intet av hans berømmelse som dramatiker, og minnes kun hans militære prestasjoner:

Gresk Norsk
Αἰσχύλον Εὐφορίωνος Ἀθηναῖον τόδε κεύθει
μνῆμα καταφθίμενον πυροφόροιο Γέλας•
ἀλκὴν δ' εὐδόκιμον Μαραθώνιον ἄλσος ἂν εἴποι
καὶ βαθυχαιτήεις Μῆδος ἐπιστάμενος[22]
Under denne steinen hviler Aiskhylos, sønn av Euforion, atheneren,
som døde i det hvetebærende landet Gela;
av hans edle djervhet taler lunden i Marathon om,
og langhårete persere kjenner så vel.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Aiskhylos giftet seg og fikk to sønner, Euforion og Euaeon, begge to ble tragiske poeter. Euforion varnt førsteprisen i 431 f.Kr. i tevling mot både Sofokles og Euripides. [23] Hans nevø Filokles, sønn av hans søster, var også en tragisk poet og vant førsteprisen i konkurranse mot Sofokles' Kong Oidipus. [16][24]

En skoliast har notert at Filokles' Tereus var en del av Aiskhylos' tetralogi Pandionis. [25] Aiskhylos hadde minst to brødre, Kynegeiros og Ameinias.

Verker[rediger | rediger kilde]

Dionysosteateret i Athen, hvor mange av Aiskhylos' spill ble framført.

Røttene til det greske drama lå i de religiøse festivalene for gudene, hovedsakelig Dionysos, vinen og ekstasens gud. [15] I løpet av Aiskhylos' levetid, dramatiske konkurranser ble en del av urbane Dionysia som ble framført om våren. [15] Festivalen åpnet med en prosesjon, fulgt av en tevling hvor gutter sang dityramber (jumbelhymner) og kulminerte i dramatiske tevlinger. [26] Den første konkurranse som Aiskhylos skal ha deltatt i besto av tre dramatikere som hver for seg presenterte tre tragiske skuespill fulgt av et kortere komisk satyrspill. [26] En andre konkurranse bestående av fem komiske skuespillforfattere fulgte, og vinnerne av begge tevlingene ble valgt av et dommerpanel. [26]

Aiskhylos deltok i mange av disse konkurransene, og en rekke antikke kilder har tilskrevet et antall på mellom 70 og 90 skuespill til ham. [1][27] Kun syv tragedier har blitt bevart intakt: Perserne, De syv mot Theben, De bønnfallende, trilogien kjent som Orestien besto av tre tragedier Agamemnon, Sonofferet og Eumenidene, sammen med Promethevs i lenker (skjønt her er forfatterskapet omdiskutert). Med unntak av det siste skuespillet — hvor suksessen er usikker — er alle av Aiskhylos' bevarte tragedier kjent for å ha vunnet førstepriser ved urbane Dionysia.

Trilogier[rediger | rediger kilde]

Et kjennetegn på Aiskhylos' dramaturgi synes å ha vært hans tendens til skrive sammenhengende trilogier hvor hvert drama fungerte som et kapittel i en fortløpende dramatisk fortelling. Orestien er det eneste bevarte eksempelet på denne typen sammenhengende trilogier, men det er bevis på at Aiskhylos flere ganger skrev slike trilogier.[trenger referanse] De komiske satyrspill som fulgte hans trilogier hadde som tragediene innhold basert på religiøse myter.

Eksempelvis Orestiens satyrspill Protevs behandlet fortellingen om Menelaos' omveg til Egypt på sin hjemreise fra Trojakrigen. Basert på bevis gitt fra en katalog på Aiskhylos' skuespilltitler, skolia, og dramafragmenter nedtegnet av senere skribenter, er det antatt at tre andre av hans bevarte dramaer var andeler av sammenhengende trilogier: De syv mot Theben synes å være finaledramaet i en Ødipus-trilogi, og De bønnfallende og Promethevs i lenker synes begge å være første stykke i henholdsvis en Danaide-trilogi og Promethevs-trilogi (se nedenfor). Forskere har dessuten antydet flere trilogier som er helt gått tapt ut fra kjente titler. En rekke av disse trilogier behandlet myter som var knyttet Trojakrigen. En, samlet kalt for Akilleis-trilogien, bestående av titlene Myrmidonene, Nereidene og Frygerne.

Andre trilogier er åpenbart gjenfortellinger av ankomsten til Trojas allierte Memnon til krigen, og hans død ved Akilles (Memnon og Sjelenes vekt var to komponenter i trilogien), Våpnenes belønning, De frygiske kvinner og De salaminiske kvinner antyder en trilogi om galskap og det påfølgende selvmordet til den greske helten Ajax; Aiskhylos synes også ha skrevet om Odyssevs gjenkomst til sitt kongedømme på Ithaka etter Trojakrigen (inkludert Odyssevs' drap på hans hustru Penelopeias friere og dens konsekvenser) i en trilogi som består av Sjelløfterne, Penelopeia og beinsamlerne. Andre foreslåtte trilogier berører myten om Jason og argonautene (Argô, De lemnianske kvinner, Hypsipylê); livet til Persevs (Garntrekkerne, Polydektês, Phorkides); [28] fødselen og bedriftene til Dionysos (Semele, Bacchae, Pentheus); og hva som skjedde etter krigen fortalt om i det bevarte dramaet De syv mot Theben (Eleusinianerne, De kranglevorne kvinnene, Sønner av de syv). [29]

Bevarte skuespill[rediger | rediger kilde]

Eteokles og Polynikes, maleri av Giovanni Battista Tiepolo.

Perserne[rediger | rediger kilde]

Det tidligste av hans dramaer som har blitt bevart er Perserne (Persai), framført i 472 f.Kr. og basert på erfaringer fra Aiskhylos' eget liv, særlig slaget ved Salamis. [30] Det er unikt blant bevarte greske tragedier ved at det beskriver en nyere historisk hendelse, framfor å ha innhold fra et epos eller mytologien. [1] Perserne fokuserer på det populære greske temaet hybris (overmot) ved å legge årsaken på Persias nederlag på stoltheten til landets konge. [30]

Dramaet åpner med at det kommer en budbringer i Susa, den persiske hovedstaden, med nyheten om det katastrofale persiske nederlaget ved Salamis. Atossa, mor til den persiske kongen Xerxes, reiser deretter til graven til sin avdøde ektemann Dareios hvor hans ånd kommer til syne for å forklare årsaken til nederlaget. Det er, sier han resultatet av Xerxes' hybris i å bygge en bro over Hellespont, en handling som har gjorde gudene rasende. Xerxes dukket opp mot slutten av stykket, uten selvinnsikt i egen skyld, og stykket avsluttes med klagene til Xerxes og koret. [31]

De syv mot Theben[rediger | rediger kilde]

De syv mot Theben (Hepta epi Thebas), som ble framført i 467 f.Kr. har det kontraherende temaet om gudenes innblanding i menneskene anliggender. [30] Det marker også den første kjente opptreden i Aiskhylos' dramaer av et tema som kom til være gjennomgående i hans stykker, det at polis (bystaten) er et nøkkelelement i utviklingen av den menneskelige sivilisasjon. [32]

Stykket forteller historien om Eteokles og Polynikes, sønnene til den skamfylte Oedipus, konge av Theben. Sønnene er enige om ha tronen i Theben vekslende etter hverandre, men allerede etter det første året nekter Eteokles å gå til side og gi Polynikes hans rettmessige og avtalte plass. Polynikes går til krig for å kreve tronen. Brødrene dreper hverandre i tvekamp, og den opprinnelige avslutningen av tragedien besto av klager over de døde brødrene. [33]

En ny avslutning ble lagt til stykket rundt femti år senere. Antigone og Ismene sørger over deres døde brødre, en budbringer kommer inn for å annonsere en forordning som forbød gravleggelsen av Polynikes. Til sist erklærer Antigone at hun ikke vil lyde forordningen og likevel gravlegge sin bror. [33] Stykket var det tredje i en sammenhengende Oedipus-trilogi; de to første dramaene var Laius og Oedipus. Den konkluderende satyrspillet var Sfinks. [34]

De bønnfallende[rediger | rediger kilde]

Daniaderne, maleri av John William Waterhouse, 1903.

Aiskhylos fortsatte sin vektlegging på polis med De bønnfallende (Hiketides) i 463 f.Kr. som gir sin hyllest til de demokratiske understrømmene som gikk gjennom Athen forut etableringen av et demokratisk styre i 461 f.Kr. I stykket flykter danaidene, de femti døtrene til Danaos, grunnleggeren av Argos, fra et tvunget ekteskap med sine søskenbarn i Egypt. De henvender seg til kong Pelasgos av Argos for beskyttelse, men Pelasgos nekter inntil folket i Argos legger sin vekt på beslutningen, et særskilt demokratisk vending henimot kongen. Folket beslutter at daniaderne fortjener beskyttelse, og de får tillatelse til å komme innenfor murene av Argos til tross for Egypts protester. [35]

Utgivelsen av Oxyrhynchus Papyri 2256 fr. 3 i 1952, en gruppe av manuskripter, bekreftet en lenge antatt Danaidetrilogi, ettersom De bønnfallende har en uavklart slutt. Rekkefølgen for tre stykkene i trilogien er antatt å være De bønnfallende, Egypterne og Danaidene. En trolig rekonstruksjon av trilogiens siste to-tredjedeler går således: [36] I Egypterne er krigen mellom Argos og Egypt, som truet i første stykke, skjedd. I løpet av krigen har kong Pelasgos blitt drept, og Danaos er blitt hersker i Argos. Han forhandler en fredsavtale med egypterne hvor en betingelse er at hans femti døtre vil gifte seg med de femti sønnene til Aigyptos. Danaos forteller i all hemmelighet sine døtre at et orakel har spådd at en av hans svigersønner vil drepe ham. Av den grunn beordret han danaidene om å myrde sine ektemenn under bryllupsnatten. Hans døtre går med på det. Handlingen i Danaidene ville begynne dagen etter bryllupet. [37]

I korthet, det er avslørt at førtini av danaidene drepte sin ektemenn slik de var beordret; Hypermnestra, imidlertid, ble forelsket i sin ektemann Lynkeus, og således sparte hans liv og hjalp ham å rømme. Rasende over sin datters ulydighet beordret Danaos at hun ble fengslet og (muligens) hennes henrettelse. I trilogiens klimaks og avsløring, åpenbarte Lynkeus seg for Danaos og drepte ham (således oppfylte orakelets spådom). Sammen med Hypermnestra vil han opprette et herskende dynasti i Argos. De andre førtini danaidene fritatt for deres mord, og giftet med ikke spesifiserte menn i Argos. Satyrspillet som fulgte trilogien hadde tittelen Amymone, etter en av danaidene. [37]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Freeman (1999), s. 243
  2. ^ Schlegel, August Wilhelm von: Lectures on Dramatic Art and Literature, Gutenberg.ord. s. 121.
  3. ^ Lattimore, R.: Aeschylus I: Oresteia, 4
  4. ^ Cropp, Martin (2005): «Lost Tragedies: A Survey»; kapittel sytten i: Gregory, Justina (red.): A Companion to Greek Tragedy, s. 273
  5. ^ Cropp, Martin: «Lost Tragedies: A Survey», s. 272-274: «The remnant of a commemmorative inscription, dated to the 3rd century BC, lists four, possibly eight dramatic poets who won tragic victories at the Dionysia before Aeschylus, probably including Choerilus, Phrynichus and Pratinas. Traditionally Thespis was regarded as the inventor of tragedy. According to another tradition, tragedy was established in Athens in the late 530s BC, but that might simply reflect an absence of records. Major innovations in dramatic form, credited to Aeschylus by Aristotle and the anonymous source The Life of Aeschylus, may be exaggerations and should be viewed with caution.»
  6. ^ Levi, Peter (1986): Greek Drama, s. 159
  7. ^ Saïd, Suzanne (2006): Aeschylean Tragedy, s. 215
  8. ^ a b Haarberg, Jon; Selboe, Tone og Aarset, Hans Erik (2007): Verdenslitteraturen. Den vestlige tradisjonen. Oslo, s. 46: «Men unikt kan det ikke ha vært. I forordet til en aleksandrinsk utgave opplyses det nemlig at Aiskhyoles i denne tragedien skrev etter forbilde av sin eldre kollega Frynikhos. Hans tapte tragedie Foinissai (Fønikerinnene) skal ha behandlet det samme stoffet.»
  9. ^ Winnington-Ingram, R. P. (1985): Aeschylus, ss. 290, 295
  10. ^ Levi, Greek Drama, s. 161
  11. ^ Saïd, Aeschylean Tragedy, s. 227
  12. ^ a b c d e f g h i Sommerstein (1996), s. 33
  13. ^ a b c d Bates (1906), s. 53–59
  14. ^ Saïd, S.: Eschylean tragedy, s. 217
  15. ^ a b c Freeman (1999), s. 241
  16. ^ a b c d e f Kopff (1997), ss.1-472
  17. ^ van Dijkhuizen, Jan Frans (2004): Living in posterity: essays in honour of Bart Westerweel. Uitgeverij Verloren. ISBN 978-90-6550-839-3. s. 242.
  18. ^ Sommerstein (1996), s. 34
  19. ^ Martin (2000), §10.1
  20. ^ Aristoteles: Den nikomakiske etikk 1111a8-10.
  21. ^ Se eksempelvis Lefkowitz (1981), s. 67ff. Cf. Sommerstein (2002), s. 33, overser denne fortellingen i den biografiske skissen av poeten.
  22. ^ Anthologiae Graecae Appendix, vol. 3, Epigramma sepulcrale, s. 17.
  23. ^ Osborn, K. & Burges, D. (1998): The complete idiot's guide to classical mythology. Penguin. ISBN 978-0-02-862385-6.
  24. ^ Smith (2005), s. 1
  25. ^ March, J. (2000): «Vases and Tragic Drama» i: Rutter, N.K. & Sparkes, B.A.: Word and Image in Ancient Greece. University of Edinburgh. ISBN 978-0-7486-1405-9. s. 121–123.
  26. ^ a b c Freeman (1999), s. 242
  27. ^ Pomeroy (1999), s. 222
  28. ^ Oakley, John H. (1988): «Perseus, the Graiai, and Aeschylus' Phorkides» i: American Journal of Archaeology Vol. 92, No. 3 (Jul., 1988), s. 383-391
  29. ^ Sommerstein (2002), s. 34.
  30. ^ a b c Freeman (1999), s. 244
  31. ^ Vellacott: 7–19
  32. ^ Freeman (1999), s. 244–246
  33. ^ a b Aiskhylos: Prometheus Bound, The Suppliants, Seven Against Thebes, The Persians. Philip Vellacotts Introduction, s. 7-19. Penguin Classics.
  34. ^ Sommerstein (2002), s. 23.
  35. ^ Freeman (1999), s. 246
  36. ^ Se eksempelvis Sommerstein (1996), s. 141-151; Turner (2001), s. 36-39.
  37. ^ a b Sommerstein (2002), s. 89.

Litteratur på norsk[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: