Spøkelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et spøkelse fra litteraturen. Charles Dickens: A Christmas Carol

Spøkelser, av middelnedertysk Spôkenisse (spôken betyr «å gå igjen, å utføre trolldom»), er i folketroen paranormale skapninger, avdøde mennesker hvis sjeler går igjen på jorda i etterlivet. Mulige grunner til dette sies for eksempel å kunne være spesielt tragiske og/eller voldelige dødsfall, eller en stor trang til å fullføre noe en ikke fikk gjort før sin død. Fenomenet er kjent i alle kulturer, og bygger på troen på at levende vesener har en sjel som eksisterer uavhengig av kroppen. Folklore og trosforestillinger omkring spøkelser varierer imidlertid sterkt i forskjellige kulturer og til forskjellige tider. Historier om spøkelser har til alle tider vært populær underholdning. Spøkelsesfortellingen er en egen litterær genre.

Mange forestillinger om overnaturlige fenomener har forsvunnet i de industrielle og postindustrielle tidsaldrene, men troen på spøkelser har vist seg standhaftig. Meningsmålinger viser at et økende flertall av befolkningen tror på spøkelser i f.eks. USA (51% i 2003 mot 48% i 1998). Å tro på spøkelser er nær knyttet til menneskers forhold til sine elskede (eller, for den saks skyld, hatede) avdøde, og kan derfor lett kobles til emosjonelt betingede trosbølger som spiritisme eller New Age.

I fortellingene kan spøkelsene manifestere seg på svært forskjellige måter. Lakenspøkelset med to svarte øyne treffer vi gjerne i vitsetegninger, men sjelden i fortellingene. I vår tids memorater er spøkelseslyder det vanligste (tunge trinn i trappa). Det eneste fellestrekk spøkelsene har, er at de bryter mot en naturlov, for eksempel at de forsvinner sporløst. Dette kjennetegnet har de også til felles med alle andre overnaturlige skikkelser. Siden de ikke er empiriske vesen er det vanskelig å kategorisere dem. Likevel kan man klassifisere spøkelseshistoriene og spøkelsene kan for eksempel inndeles etter hvilken sans man oppfatter dem med: Auditive (dem man hører), visuelle (dem man ser), de taktile (de som tar i deg), odorative (de som gir seg til kjenne som en lukt) og de ekstrasensuelle (de som ikke sanses, men gir deg en sterk følelse av at de er der).[1]

Påtagelig er tilnærmelsen mellom troen på poltergeist-fenomener og spøkelser, som gjør det mulig å forestille seg at de døde kan meddele seg gjennom allehånde elektroniske instrumenter. Spøkelsesstemmer på lydbånd og radio, spøkelsesbilder på fjernsyn eller spøkelser som går til angrep ved å skru stereoen på fullt midt på natta, er blitt vanlige ingredienser i nyere spøkelseshistorier. Noen helt nye typer spøkerier har også kommet til, og har etter hvert blitt rikt representert i både vandrehistorier og vitnefaste fortellinger, slik som forestillingene om spøkelsesbiler eller spøkelseshaikere som hjemsøker bilister i sene nattetimer.

Andre ord for spøkelse er gjenganger, gjenferd, dauding, skrømt og gespenster.

Spøkelser i Norden[rediger | rediger kilde]

De eldste kjente nedtegnelsene om spøkelser i vår del av verden beskriver dem som håndfaste fysiske fenomener. Islendigesagaene og andre kilder forteller om lik som står opp av graven, noen ganger i flokker. De framstilles som farlige, onde og hevngjerrige, de sprer pest og kan gå til angrep ikke bare på mennesker og dyr, men til og med øve hærverk på eiendeler og bygninger. For å bli kvitt dem måtte en ty til drastiske virkemidler, som å grave opp likene og halshugge dem. I Eyrbyggjasaga fortelles det også om en rettssak ("dørerett") mot plagsomme gjengangere. Alle som en forlot de huset etterhvert som de ble dømt til det.

Selv om gjenferdene i den kristne perioden ble mindre utagerende, later det til at oppfatningen av dem som fysiske fenomener har holdt seg i Norden. Så sent som midt på 1500-tallet forteller Olaus Magnus om en øy på Island der

...skyggene av druknede eller på annen måte voldsomt avlidne åpenbarer seg for menneskene og deltar i menneskelige sysler, og så tydelig viser disse gestaltene seg... at de som ikke kjenner til deres død hilser dem med håndslag som om de var levende.

Imidlertid er den katolske forståelse fra europeisk middelalder av at spøkelser er ånder fra skjærsilden nå blandet med de norrøne oppfatningene. Olaus Magnus kan nemlig også fortelle om denne øya at den ...liksom Etna gløder av evig ild og anses være et straffe- eller renselsested for urene sjeler.

Med protestantismen falt troen på skjærsilden bort, og alt spøkeri ble djevelens verk. I 1673 disputerte Jens Hansen Odense ved Københavns Universitet over emnet, og påviste at spøkelser ikke kunne være annet enn djevelen som hadde tatt en avdøds skikkelse. De sjelene som hadde kommet til himmelen, hadde ingen grunn til å vende tilbake til jorda. Og de som havnet i helvete, fikk jo ikke lov. I folketroen uttrykkes dette til tider så konkret som at djevelen flår avdødes lik og så viser seg forkledd som den døde – i hans egen hud!

En lyskule på en kirkegård. Et slikt fenomen pirrer gjerne fantasien, men det er vanligvis snakk om en nattlysflue eller et støvkorn som opplyses av fotoapparatets blits. Dette er særlig vanlig ved digitalfotografering. Likevel presenteres lignende bilder på internett som «bevis» på at spøkelser eksisterer.

Som andre steder der befolkningen har nær tilknytning til naturen, er det en glidende overgang mellom norske spøkelser og naturvetter. Et eksempel er den skremmende draugen, gjengangeren etter en som har druknet på havet uten å komme i kristnet jord. Men også andre av våre gjengangere viser seg helst utendørs, slik som deildegasten – en som har flyttet grensesteiner (deilder) mens han levde, og som straff må rulle dem tilbake på plass hver natt inntil dommedag. Eller den uhyggelige utburden, gjenferdet etter et nyfødt barn som er drept og gjemt i dølgsmål og skriker etter sin mor. Vi har også eksempler på at hele bygninger eller gårder går igjen på de stedene de opprinnelig stod. Det finnes nedtegnelser om ensomme vandrere som skal ha overnattet på slike steder, og fra moderne tid dukker det av og til opp påstander om at de også skal ha blitt fotografert. Det tradisjonelle slottsspøkelset er det liten plass for i Nordisk folkklore. Det nærmeste vi kommer er noen herregårdsspøkelser.

Troen på spøkelser er fremdeles høyst levende i Norden, kanskje spesielt på Island men også i de andre nordiske landene.

Noen former for spøkelser i norsk folklore[rediger | rediger kilde]

Noen spøkelser i norsk tradisjon[rediger | rediger kilde]

Kjente forfattere av spøkelsesfortellinger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Velle Espeland, Spøkelse og spøkelseshistorier – dei daude iblandt oss. I Siv Bente Grongstad, Ole Marius Hylland og Arnfinn Pettersen (red) Hinsides: Folkloristiske perspektiver på det overnaturlige. Oslo 1999: Spartacus

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Velle Espeland: Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie Humanist forlag, Oslo, 2002
  • Ronald Grambo: Gjester fra graven. Norske spøkelsers liv og virke Ex libris, Oslo, 1991

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]