Michelangelo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni
Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni
Kullportrett av Michelangelo av Daniele da Volterra
Født 6. mars 1475
nær Arezzo, i Caprese, Toscana
Død 18. februar 1564 (88 år),
Roma
Nasjonalitet Italiensk
Felt skulptur, maleri, arkitektur og poesi
Utdannelse Lærling til Domenico Ghirlandaio
Periode Høyrenessansen

Michelangelo di Lodovico Buonarroti Simoni (født 6. mars 1475 i Caprese ved San Sepolcro i Toscana, Italia, død 18. februar 1564 i Roma), kjent som Michelangelo, var en italiensk billedhugger, maler, arkitekt, poet og ingeniør. På grunn av den store allsidigheten i disiplinene han utøvde, betraktes han som et arketypisk renessansemenneske, på linje med sin rival og likemann Leonardo da Vinci.

Michelangelos produksjon gjennom hans lange liv er fenomenal. Om volumet av brevvekslinger, skisser og etterlevninger som har holdt seg til i dag blir redegjort for, er han den best dokumenterte kunstneren fra det sekstende århundre. To av hans mest kjente verk, «Pietà» og «David», ble utført før han var tredve. Michelangelo regnet seg først og fremst som billedhugger, men han lagde også to av de mest innflytelsesrike freskomaleriene i vestlig kunsthistorie: Scener fra første mosebok og «Dommedag» på alterveggen i det sixtinske kapell i Roma. Senere i livet tegnet han kuppelen til Peterskirken, og fornyet klassisk arkitektur med bruk av kolossalordenen.

To biografier om Michelangelo ble utgitt under hans egen levetid, noe som er enestående for en renessansekunstner. Giorgio Vasari mente at han markerte høydepunktet i kunstens utvikling siden begynnelsen av renessansen, et syn som besto innenfor kunsthistorien i århundrer. I sin levetid ble han også kalt Il Divino («den guddommelige»), et tilnavn som passet hans intense spiritualitet. Hans samtidige beundret hans terribilità, en form for overveldende storslagenhet, og det var etterfølgernes forsøk på å studere og etterligne Michelangelos lidenskapelige og høyst personlige stil som resulterte i den neste store bevegelsen i vestlig kunst etter høyrenessansen, manierismen.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Michelangelo ble født i Caprese nær Arezzo, Toscana. Faren Lodovico di Leonardo di Buonarroti di Simoni var magistrat i Caprese og fogd (podestà) i Chiusi. Moren var Francesca di Neri del Miniato di Siena. Buonarrotiene tilhørte lavadelen og nedstammet fra grevinne Matilda av Toscana.

Han bodde først hos familien i Firenze, men under morens langvarige sykdom og etter hennes død da han var seks år gammel, flyttet han til en stenhugger og hans kone og familie i Settignano. Der eide hans far et marmorpukkverk og en liten gård. Michelangelo sa en gang følgende til biografen Giorgio Vasari: «Det lille gode jeg har innvendig kommer fra den friske luften i Arezzo og meislene og hammerne».

Mot farens ønske og etter en periode med grammatikkstudier med humanisten Francesco da Urbino fortsatte Michelangelo maleriundervisning med Domenico Ghirlandaio og skulpturundervisning med Bertoldo di Giovanni som lærere. Michelangelos far overtalte Ghirlandaio til å gi den den unge håndverkeren lønn for sin innsats, noe som var uhørt på den tiden; de fleste lærlinger betalte sine mestere for utdannelsen. Domenico var imponert og anbefalte ham for herskeren av byen, Lorenzo de' Medici, noe som førte til at Michelangelo forlot hans atelier i 1489. Fra 1490 til 1492 gikk Michelangelo på Lorenzos skole og ble påvirket av mange prominente personer som forandret og utvidet hans begreper. Her ble hans intellekt formet i omgang med de nyplatonske filosofer, billedskapere, billedhuggere, poeter og lærde menn som Lorenzo hadde samlet rundt seg. Det var under denne perioden at Michelangelo møtte litterære personligheter som Pico della Mirandola, Angelo Poliziano og Marsilio Ficino.

I denne perioden fullførte Michelangelo «Madonna og trappen» (1490–1492) og «Kentaurenes slag» (1491–1492). Den siste er basert på et motiv foreslått av Poliziano og bestilt av Lorenzo de Medici. Lorenzo de' Medici hadde blitt som en far for Michelangelo, men etter hans død 8. april 1492 sluttet kunstneren å arbeide for Medici-hoffet. I de følgende månedene lagde han «Krusifiks i tre» (1493), som en takksigelsesgave til klosterforstanderen i Santa Maria del Santo Spirito, som hadde latt ham studere anatomi ved hjelp av likene i kirkens sykehus. Mellom 1493 og 1494 kjøpte han marmoren til en statue av Herkules, som ble sendt til Frankrike og forsvant en gang på 1700-tallet. Igjen tiltrådte Michelangelo hoffet 20. januar 1494, og etter et kraftig snøfall bestilte Piero de' Medici en snøstatue av ham.

Medici-familien ble utvist fra Firenze etter Savonarolas fremgang. Michelangelo forlot også byen før slutten av den politiske blomstringen. Han flyttet til Venezia, så til Bologna. Der ble han i en alder av tyve år tatt imot av et medlem av Aldobrandini-slekten, som gav ham i oppdrag å lage to helgenskulpturer og en engel for den hellige Dominikus grav i kirken San Petronio. Men det gikk ikke som han hadde ønsket med karrieren, og etter et år dro han tilbake til Firenze, der man ønsket ham blant håndverkerne som skulle utsmykke byrådets nye møtesal.

Han ble i Firenze en stund og gjemte seg i et lite rom under San Lorenzo som fremdeles besøkes. På veggen finnes stadig noen kullskisser som Michelangelo tegnet fra hukommelsen.

Her fikk han i oppdrag å fullføre utskjæringen av de siste små skikkelsene på Arca di San Domenico, graven og helgenskrinet i San Domenico. Han vendte tilbake til Firenze mot slutten av 1494, men dro snart igjen, skremt av opprøret og av trusselen fra den franske invasjonen.

Nok en gang var han i Firenze mellom slutten av 1495 og juni 1496. Mens Leonardo da Vinci betraktet den herskende dominikanermunken Savonarola som fanatisk og forlot byen, ble Michelangelo betatt av munkens taler, av den strenge moralen og av håpet om fornyelse av Den romersk-katolske kirke. Byens karakter var en helt annen enn tidligere. Savonarola føyde seg til den unge Michelangelos formative inntrykk på en like dyptgripende måte som platonistene og Dante hadde gjort tidligere.

Han fikk nok å gjøre. For en annen Lorenzo, sønnen til Pierfrancesco de' Medici, utformet han en statue av den unge hellige Johannes. Dette året ble han også forledet til falskneri, fra sin side bare som en spøk, ved at han patinerte sin «Cupido» slik at den så antikk ut. En bedrager fikk arbeidet, og det havnet til slutt hos en samler i Roma, prelaten Raffaele Riario av San Giorgio. Prelaten fant ut at det var en forfalskning, men ble så imponert av skulpturens kvalitet at han inviterte billedhuggeren til Roma, hvor Michelangelo ankom 26. juni 1496. Den 4. juli] begynte han å hugge en statue av den romerske vinguden, «Bacchus», bestilt av kardinal Raffaele Riario; arbeidet ble avvist av kardinalen, og ble deretter føyet inn i samlingen som bankieren Jacopo Galli hadde i sin hage.

I november 1497 bestilte den franske ambassadøren for den hellige stol et av Michelangelos mest kjente verker, «Pietà». Den samtidige oppfatningen av dette arbeidet – «en åpenbaring av all potensial og kraft skulpturen kan tilkjennegi» – ble sammenfattet av Vasari: «Det er utvilsomt et mirakel at en formløs blokk av sten kan bli redusert til perfeksjon hva naturen i utgangspunktet knapt er i stand til å skape.» Kontrakten ble fastsatt i august det kommende året. Selv om han likte best å arbeide som billedhugger, tegnet Michelangelo daglig under sitt første opphold i Roma. Der bodde han nær kirken Santa Maria di Loreto. Ifølge legenden forelsket han seg her (trolig en platonsk forelskelse) i poeten Vittoria Colonna, markisen av Pescara. Huset hans ble revet i 1874, og de gjenværende arkitektoniske elementene som ble reddet av nye innehavere, ble ødelagt i 1930. I dag kan en moderne rekonstruksjon av Michelangelos hus ses på Gianicolohøyden.

Michelangelos «David»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: David (Michelangelo)

Michelangelo vendte tilbake til Firenze i 1499–1501. Omstendighetene forandret seg i byen etter Savonarolas fall og fremgangen til gonfaloniere Pier Soderini. Han ble spurt av konsulene i ullauget om å fullføre et uferdig prosjekt som ble påbegynt førti år tidlige av Agostino di Duccio: en kolossal statue som portretterte David som et symbol på florentinsk frihet. Statuen skulle bli plassert på Piazza della Signoria, foran Palazzo Vecchio. Michelangelo svarte med å fullføre sitt mest kjente verk, «David», i 1504. Dette mesterverket etablerte definitivt hans ry som billedhugger med utpreget teknisk ferdighet og sans for symbolsk fremstillingsevne.

I denne perioden malte Michelangelo også «Den hellige familie med [den unge] Johannes», også kjent som «Tondo doni» eller «Den hellige familien i La Tribuna». Det var bestilt for bryllupet til Angelo Doni og Maddalena Strozzi, og i det syttende århundre hang det i rommet kjent som tribunen i Uffizi. Han skal også ha malt Madonna med barnet med Johannes døperen, kjent som «Manchester Madonna», som nå henger i National Gallery i London.

Under pave Julius II i Roma: taket i det sixtinske kapell[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Taket i det sixtinske kapell

I 1505 ble Michelangelo kalt tilbake til Roma av den nylig valgte pave Julius II. Michelangelo ble befalt å utføre gravmonumentet som skulle forherlige paven etter hans død. Han påtok seg oppgaven på pavens regning. Michelangelo var nødt til å avbryte arbeidet på gravmonumentet for å fullføre flere andre oppgaver. På grunn av disse avbrytelsene arbeidet Michelangelo på gravmonumentet i førti år. Gravmonumentet, der det sentrale er statuen av Moses (1515), ble aldri ferdig. Det befinner seg i kirken S. Pietro in Vincoli i Roma.

Hovedgrunnen til avbrytelsen av gravmonumentet var oppdraget med å male taket i det sixtinske kapell. Dette arbeidet tok fire år (1508–1512). Ifølge Michelangelos egen utlegning overtalte Bramante og Rafael paven til å la Michelangelo arbeide med et medium han ikke var fortrolig med, freskomaleriet, for at han skulle bli avledet fra billedhuggerkunsten, hvor han særlig hadde markert seg. Hensikten skal ha vært å utsette ham for sammenligning med rivalen og freskomesteren Rafael, en mannjevning som han ikke ville komme heldig fra. Ifølge moderne historikere er finnes det ikke belegg for denne historien i samtidige kilde, og den kan ha vært et produkt av kunstnerens frykt for å tape anseelse.

Michelangelo ble opprinnelig gitt i oppdrag å male de tolv apostler, men krevde å få male et annet og mer komplisert motiv som viste skapelsen, syndefallet og løftet om frelse gjennom profetene og Kristi slektstre. Arbeidet er en del av en større dekorasjon i kapellet som representerer mye av doktrinen til den katolske kirken.

Komposisjonen inneholdt til slutt over tre hundre skikkelser og har i midten ni episoder fra første mosebok, inndelt i tre grupper: skapelsen av jorden, skapelsen av mennesket og syndefallet, og endelig, menneskenes kår, representert av Noah og hans familie. På pendentivene som støtter taket er det malt tolv menn og kvinner som forkynner Jesu komme. Det er syv profeter fra Israel og fem sibyller, profetinner fra den klassiske verden.

Blant de mest kjente maleriene i taket er Adams skapelse, Adam og Eva i Edens have, Syndefloden, profeten Jesaja og den Cumaeanske Sibylle. Omkring vinduene er Kristi stamfedre malt.

Under Medici-paven i Firenze[rediger | rediger kilde]

I 1513 døde pave Julius II, og hans etterfølger, pave Leo X av slekten Medici, gav Michelangelo i oppgave å rekonstruere fasaden på kirken Basilica di San Lorenzo i Firenze og pryde den med skulpturer. Michelangelo gikk motvillig med på dette. Han brukte tre år på å lage tegninger og modeller til fasaden, men forsøket på å åpne et nytt marmorbrudd ved Pietrasanta spesielt for dette prosjektet skulle bli noe av det mest frustrerende i hans karriere. Arbeidet ble brått avbrutt av oppdragsgiveren, som fikk finansielle problemer før arbeidet kom ordentlig i gang. Prosjektet ble oppgitt i 1520, og kirken mangler fortsatt fasaden.

Leo X, som ikke var det minste bekymret for hvordan det gikk med basilikaen, kom senere tilbake til Michelangelo med et annet stort oppdrag. Denne gangen bestilte han et gravkapell for slekten Medici i San Lorenzo-kirken. Dette prosjektet, som opptok Michelangelo på 1520- og 1530-tallet, kom nærmere fullførelse. Selv om gravkapellet stadig er uferdig, er dette det beste eksempel vi har av kunstnerens forening av sine skulpturelle og arkitektoniske visjoner – Michelangelo skapte både skulpturene og interiøret. Ironisk nok tilhører de betydeligste gravene to av de minst betydelige medlemmer av slekten, en sønn og en sønnesønn av av Lorenzo. Il Magnifico selv er begravet i en ufullført og forholdsvis lite imponerende grav på en av sideveggene i kapellet og har ikke fått det frittstående monumentet som opprinnelig var tilsiktet.

Detalj fra Michelangelos «Dommedag». Sankt Bartholomeus holder en kniv, et tegn på hans martyrium; i den andre hånden holder han sitt flådde legeme. Ansiktet er gjenkjennelig som Michelangelos.

Oppmuntret av plyndringen av Roma i 1527 gjorde florentinerne opprør, drev mediciene i landflyktighet og gjeninnførte republikken. Byen ble beleiret av Medici-styrker i årene som fulgte, og Michelangelo kom for å bistå Firenze ved å arbeide med å forsterke byens befestninger fra 1528 til 1529. Byen falt i 1530, og mediciene kom igjen til makten. Som motstander av det undertrykkende hertuglige Medici-styret forlot Michelangelo Firenze for godt midt på 1530-tallet. Assistentene ble igjen for å fullføre Medici-kapellet. Flere år senere ble Michelangelos lik ført tilbake fra Roma for å bli jordfestet i Basilica di Santa Croce, og slik fikk mesterens oppfylt ønsket om å bli begravet i sitt elskede Toscana.

Michelangelo utformet kuppelen på Peterskirken, men den ble ikke var ferdig før han døde.

Siste arbeider i Roma[rediger | rediger kilde]

Fresken «Dommedag» på alterveggen i det sixtinske kapell ble bestilt av pave Clemens VII, som døde kort tid etter å ha gitt Michelangelo oppdraget. Paul III medvirket til at Michelangelo fikk fullføre prosjektet. Han arbeidet med det fra 1534 til oktober 1541. Verket strekker seg over hele veggen bak alteret i det sixtinske kapell. Dommedag er en avbildning av Jesu andre komme og apokalypsen, hvor menneskenes sjeler oppstår og blir tilvist sine forskjellige skjebner av Kristus, omgitt av helgenene.

Da fresken var ferdig, ble avbildningene av nakenhet i det pavelige kapellet sett på som obskøne og helligbrøde. Kardinal Carafa og monsignor Sernini (Mantovas ambassadør) ivret for å fjerne eller sensurere fresken, men paven sto imot. Etter Michelangelos død ble det bestemt å gjøre kjønnsorganene uklare («Pictura in Cappella Ap.ca coopriantur»). Daniele da Volterra, en av Michelangelos elever, fikk derfor i oppdrag å dekke genitaliene med lendekleder. Han lot resten av kroppene forbli uendret (se detaljer[1]). Da fresken ble renset i 1993, valgte konservatorene ikke å fjerne alle lendekleder som ble pålagt av Daniele da Volterra, men etterlot noen av dem som historiske dokumenter og for å unngå at noe av Michelangelos opprinnelige verk også skulle bli ødelagt. En nøyaktig og usensurert kopi av originalen laget av manieristen Marcello Venusti kan ses i Capodimonte-Muséet i Napoli.

Sensuren fulgte alltid Michelangelo, og han ble en gang beskrevet som «inventor delle porcherie» («oppfinner av obskøniteter»). Den beryktede «fikenbladkampanjen» i motreformasjonen, som tok sikte på å tildekke alle avbildninger av menneskelige kjønnsorganer i malerier og skulpturer, begynte med Michelangelos verker. Eksempelvis ble marmorstatuen «Cristo della Minerva» (i kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma) dekket med et fat, slik den fortsatt er, og statuen av det nakne Jesusbarnet i «Madonna av Brugge» (Onze-Lieve-Vrouwekerk i Brugge i Belgia) forble tildekket i flere tiår.

I 1546 ble Michelangelo utnevnt til arkitekt for Peterskirken i Vatikanet og utformet kuppelen. Etterhvert som arbeidet med kirken skred frem, bekymret man seg for om Michelangelo ville dø før kuppelen ble ferdig. Da byggingen av den lavere delen av kuppelen (støtteringen) var påbegynt, var fullførelsen etter hans planer likevel ikke til å unngå.

Michelangelos egen grav, ved Basilica di Santa Croce di Firenze

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Michelangelo – bilder, video eller lyd