Sandro Botticelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sandro Botticelli
Sandro Botticelli
Antatt selvportrett av Botticelli i hans «Kongenes tilbedelse» (1475)
Født Ca 1445[1]
Firenze, Italia
Død 17. mai, 1510 (ca 65 år)
Firenze
Nasjonalitet Italiensk
Felt Maleri
Utdannelse Filippo Lippi
Andrea del Verrocchio
Periode Den italienske renessanse
Kjente verk La Primavera («Våren»)
Venus fødsel

Sandro Botticelli, egentlige navn Alessandro di Mariano Filipepi (ca. 144517. mai 1510), var en italiensk maler under den tidlige renessansen. Han tilhørte den florentinske skole under beskyttelse av Lorenzo de' Medici, en bevegelse som Giorgio Vasari kom til å karakterisere mindre enn hundre år senere som en «gullalder», en tanke, om enn velegnet, han uttrykte i omtalen av Botticelli. Malerens ettermæle har derimot dalt fram til slutten av 1800-tallet, men siden har hans verk blitt revurdert som representasjon av lineær ynde for ungrenessansens maleri. Blant hans mest kjente verker er Venus' fødsel og La Primavera («Våren»), hvorav det førstnevnte ikke var et religiøst kristent verk, men med emne fra klassisk mytologi. I den gruppen som Botticelli kan plasseres i, sammen med Fra Angelico og Lucas Cranach, avviste på ingen måte perspektivet, naturalismen og anatomiens betydning, men vektla større trekk som eleganse i holdningen, drapering og farge for å få fram en mer bastant gjengivelse av den fysiske virkelighet.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første år[rediger | rediger kilde]

Botticelli ble født i byen Firenze i et hus som lå i gaten Via Nuova, Borg'Ognissanti til Mariano di Vanni d'Amedeo Filipepi. Vasari rapporterte at han gikk i lære som gullsmed av sin bror Antonio.[3] Lightbown, R. (1989): Sandro Botticelli: Life and Work, s. 19</ref> Hans dåpsnavn var Alessandro di Mariano di Vanni Filipepi, men hans tilnavn, Botticelli, «den lille tønnen», kom fra en annen bror som var garver, lik deres far. I henhold til skikken i Firenze, om én i familien fikk et tilnavn i sitt laug, ble alle familiemedlemmene gitt det samme navnet.[4] Det er få detaljer om Botticellis tidlig liv, men det er kjent at han ble lærling hos en malermester da han var rundt fjorten år, noe som indikerer at han fikk en rikere utdannelse de fleste andre italienske kunstnere under renessansen. Antagelig ved 1462 kom han i lære hos Fra Filippo Lippi;[5] mange av hans tidlige verker har blitt tilskrevet den eldre mester, og verker som forsøksvis har blitt tilskrevet ham fortsetter å være usikre. Han ble også påvirket av det monumentale i maleriene til Masaccio, men det var fra Lippi at han lærte en mer intim og detaljert framtoning. Lippi arbeidet på denne tiden med de store freskene i katedralen i Prato, og det er mulig at unge Botticellis pensel også fikk forsiktig øve seg på disse veggene. Som nylig oppdaget, i løpet av denne tiden kan Botticelli ha reist til Ungarn og deltatt i framstillingen av et freskomaleri i Esztergom, beordret av János Vitéz, den gang erkebiskop i Ungarn.[6][7]

«Madonna og Jesubarnet med boken»

Botticelli hadde åpenbart et vitebegjær etter å lære det som den religiøse Lippi ikke kunne eller ville lære ham. I 1470 var han hos brødrene Pollaiuolo der Antonio lærte ham anatomi og nakenmaleri og tolke den antikke mytologien. Han får også en tendens til å gjøre figurenes ansikter gåtefull som hos Andrea del Verrocchio. [4] Samme år opprettet han sitt eget verksted. Selv ved denne tiden ble hans arbeid preget av en oppfatningen av figuren som om den er sett i lavt relieff, tegnet med klare konturer, og med minimale kontraster mellom lys og skygge som ville indikere en fullstendig modellert form.

Modenhet[rediger | rediger kilde]

Først i 1470 finnes et bilde av Botticelli som beviselig og uomtvistelig kan tilskrives ham. Det er maleriet «Fortezza» («Styrken») som han gjorde for Palazzo della Mercatanzia i Firenze.[8] Det inngikk i serien om de sju dydene som kjøpmennene i Firenze hadde bestilt av brødrene Pollaiuolo for sin domstol. Uten å bryte med mot de skulpturelle skikkelsene som begge brødrene hadde malt, viste hans penselstrøk en ansats til en egen stil gjennom det drømmende uttrykket og ansiktenes følsomhet. Streben etter et følelsesmessig uttrykk er enda tydeligere i to små malerier fra samme tid, inspirert av den bibelske fortellingen i Judits bok: «Oppdagelsen av Holofernes lik» og «Judit kommer tilbake til Betania».[4]

Allerede i 1472 ble Botticelli betraktet som en av de fremste malere i Firenze. Det var til ham som den døende Filippo Lippi ga ansvaret for å overvåke sin sønn Filippinos kunstneriske utvikling.[8] Fra og med 1473 trådte Botticelli i tjeneste for Medicifamilien samtid som hans modenhetsperiode begynte. Den frigjorde ham fra tidligere innflytelse. Som Filippo Lippi malte han madonnaer på tondo (sirkelrunde), men i hans utforming fikk Madonna forankring i sin smerte som sto i kontrast til Jesubarnets fred. Det kan bli sett i «Madonna og Jesubarnet med helgener» og «Tilbedelsen til de tre vise menn» for Santa Maria Novella (ca. 1475–1476, i dag ved Uffizi) hvor kunstneren avbildet seg selv helt ute til høyre i gul drakt. De tre konger og deres følge er alle fra familien Medici: den gamle Cosimo de Medicistår i ferd med å kysse Jesubarnets føtter, bak ham er hans sønner Piero og Giovanni, og hans sønnesønner Lorenzo og Giuliano, foruten et følge av venner, poeter, kunstnere og parasitter. [4] Scenens kvalitet ble hyllet av Vasari som en av Botticellis topper. I 1480 valgte Lorenzo de' Medici, «il Magnifico», ham til å gjøre et storslått allegorisk maleri, «Pallas temmer kentauren», som hadde til hensikt udødeliggjøre Mediciernes diplomatiske seier over Napoli.

«Madonna og Jesubarnet med Johannes døperen», ca. 1470–1475, Louvre

I 1481 tilkalte pave Sixtus IV den trettisju år gamle Botticelli og andre framtredende florentinske og umbriske kunstnere til Roma for å gjøre freskomalerier for veggene i det sixtinske kapell. Han er da likestilt med en rekke andre kjente navn: Domenico Ghirlandaio, Cosimo Rosselli, og Pietro Perugino. Det ikonologiske program var pavedømmets overherredømme. Botticellis bidrag var «Kristus' fristelse», «Bestrafningen av Korah», og «Moses' prøvning». Hans kunstneriske frihet ble hemmet i forsøket på forene en rekke bibelske episoder hvor kun hovedfigurene gjentas, men likevel er hans kunstneriske ånd nærværende i «de harmoniske linjene, det intense uttrykket, den sterke fantasien, og framfor alt likevekten mellom gjengivelsen av detaljer og de dype liv som fyller det hele.»[9]

Da han reiste tilbake til Firenze i 1482 er hans anseelse blitt betydelig og han kommer i kontakt med og blir venner med en rekke kunstnere, humanister, filosofer og diktere rundt Lorenzo il Magnificos hoff. Han ble preget av den lærde filologen Marsilio Ficino og Giovanni Pico della Mirandola som forsøkte å forene Jesus Kristus med Platon, nyplatonismen med kristendommen. [9] I denne tiden og i denne fruktbare atmosfæren kan Botticellis egen personlighet få utvikle seg fritt. For Lorenzo skrev han «en kommentar til en del av Dante og illustrerte Inferno som trykte, tilbrakte mye tid med den, og hans avholdenhet fra arbeidet førte til alvorlige forstyrrelser i hans levevis.» Såldes karakteriserte Vasari den første trykte utgaven av Dante (1481) med Botticellis dekorasjoner; skribenten kunne forstå hvordan den nye kunsten med trykking kunne oppta Botticellis tid.

Hans modenhet og kreativitet bekreftes i mesterverkene «Primavera» (eller «Våren»; ca 1482) og «Venus' fødsel» (ca 1485) som begge ble sett av Vasari i palasset ved Castello til Lorenzo il Magnificos fetter, Lorenzo di Pierfrancesco de' Medici.[10]

I disse to verkene, begge synes påvirket av middelalderens gotiske realisme, men dempet av Botticellis studier av antikkens kunst. Ettersom emnet ikke et kristent andaktsbilde står Botticelli fram som en hedensk mystiker: I nymfen Primavera som «gåtefullt går fram midt i en ballett, som danses av mytologiske skikkelser,» og har klang av flere av diktene til Lorenzo il Magnifico og særlig de til Angelo Poliziano.[9] Selv om begge verkene kan bli tolket og forstått, er de enkelte figurenes mangetydighet forblitt fascinerende i deres tvetydighet. Deres komplekse meningsinnhold fortsetter å interessere forskningen som hovedsakelig fokuserer på samtidens poesi og filosofi. Verkene illustrerer ikke særskilte tekster, men støtter seg heller på flere tekster for deres viktighet og tyngde. Om deres skjønnhet, karakterisert av Vasari som eksemplifisering av «ynde» og av John Ruskin for å eie en lineær rytme, og de har Botticellis særskilte bevegelige stil preget av myke konturer og pastellfarger.[11]

Primavera og Venus' fødsel er begge framstillinger av humanistiske idealbilder. Den førkristne myten som ble gjenopplivet og tolket av Botticelli som et forsøk på å forsone sanselighet og uskyld ved hjelp av estetikken, og således representerte den søkende individualisten som søkte uttrykk for egen personlighet.[12]

«Primavera» eller «Våren» (ca. 1482), ikonisk framstilling den vårlige fornyelse den florentinske renessanse, framstilt for sommerpalasset til Pierfrancesco de' Medici hvor det fulgte Botticellis lignende maleri, Venus' fødsel. Fra venstre mot høyre: Merkur, de tre grasier, Venus, Kloris, og vindguden Zefyros.
Sitat Med forfinet kultur og utsøkt smak for de veke og dekadente perioder i klassisk kunst gir han [Botticelli] myter og fabler form, og dette var litteratur som var kjær for Poliziano og Lorenzo selv; og han fremstiller til like de moralske skrupler, tvilen på kunnskapen, skyldfølelsen og frykten for fortapelse. I hans kunst er livets gleder blandet med frykt, på samme måte som hans idealistiske skjønnhet går hånd i hånd med en tendens til dramatisk virkelighet. Sitat
– Franco Russoli, Renessansen, 1962 [12]
«Venus' fødsel», 1486. I dag ved Uffizi, Firenze.

Bildene var framstilt for å feire en profan begivenhet, Lorenzo di Pierfrancesco de' Medicis bryllup. Bildene gikk siden i glemselen og ble først gjenfunnet på 1800-tallet under et lag med kalk. De ble da fraktet til Paris og plassert i Louvre. Dramatiske omstendigheter og personlig krise gjorde at de kom til å bli Botticellis siste 'hedenske' verker.[13]

Savonarolas innflytelse[rediger | rediger kilde]

Portrett av Savonarola, maleri av Fra Bartolomeo, ca 1497-48.

Girolamo Savonarola (14521498) var en italiensk religiøs fanatiker og dominikansk munk som var aktiv i renessansens Firenze. Han var kjent for sine dommedagsprofetier, sine krav om at all verdslig kunst og kultur måtte ødeleggelse og for en fornyelse av kristendommen. Fra 1491 til 1498 dominerte han Firenze, først moralsk og deretter også politisk. Han krevde anger og bot som reaksjon på den vellystige umoral han mente hersket i byen. Han fordømte kirkens korrupsjon, despotisk styre og utnyttelse av de fattige, og manet fram redsler om en bibelsk syndeflod og at ny Kyros ville komme fra nord og reformere kirken. Det gjorde ham til en fiende av paven, og ble også oppfattet som en trussel at Frankrike ville angripe Firenze. Mange fryktet den rasende og ekstremt puritanske munken.[14][15]

Blant de som fryktet og havnet under tommelen til Savonarola var Botticelli.[16] «Som det meste av Firenze kom Botticelli inn under Savonarolas makt og hans kunst ble omformet fra det dekorative til den dypt gudfryktig.»[17] Bak Botticellis suksess som kunstner skjulte han en urolig sjel. Han overga seg uten forbehold i Savonarolas vold og ble en piagnoni (en gråter), det vil si en av hans tilhengere. Den skrekkinnjagende munken oppførte i 1497 et «forgjengelighetens bål» i gatene i Firenze, og hvor han pisket opp et hysteri som fikk folk i Firenze til å brenne usedelige bøker og lettsindig pynt, det vil si det meste av folk hadde i sine private og offentlige hjem. Botticellis løp inn i sitt verksted og rev med seg flere av sine verker som kastet på bålet.[13] En annen kunstner som også ble grepet var Lorenzo di Credi.

Historien at han brente sine egne malerier med hedenske temaer på den beryktede «forgjengelighetens bål» er ikke fortalt av Vasari, men som uansett forsikret at av de i sekten til Savonarola var Botticellis en «så lidenskapelig tilhenger at han derfor var forledet til å brenne sine malerier, og da han ikke hadde inntekter å leve av, havnet i stor elendighet. Av denne grunn, iherdig i sin tilknytning til denne gruppen, og ble en piagnoni, oppga han sitt arbeid.»[18]

Botticellis biograf, kunsthistorikeren Ernst Steinmann har drevet den vanskelig forskning å søke etter kunstnerens psykologiske utvikling i hans Madonna-bilder. I «utdypningen av innsikt og uttrykket i gjengivelsen av Marias fysiognomi», har Steinmann ment å iaktta bevis på Savonarolas innflytelse over Botticelli. Steinmann er uenig med Vasaris forsikring at Botticelli ikke produserte noe etter at han ble tilhenger av Savonarola, og mener isteden at de åndelige og emosjonelle Madonna-bilder som ble malt av Botticelli var en direkte årsak av Savonarolas innflytelse.[19]

Hysteriet om Savonarola ble så stort at han ble en politisk trussel, og pave Alexander VI bannlyste ham og truet med å sette hele Firenze under interdikt. Savonarola svarte paven med heftige anklager mot den katolske kirke. En dom ved ild for å bevise Savonarolas guddommelige mandat ble en fiasko, og den folkelige mening vendte seg mot ham. De herskende i byen forente seg og Savonarola ble arrestert og under tortur ble han tvunget til å innrømme at hans profetier var løgn. Den 23. mai 1498 ble han med to andre munker fordømt, hengt og brent på torget i Firenze. Hans tilhengerne, piagnoni, forsøkte å holde hans sak levende, men Medicifamilien, ved hjelp av paven, brøt ned bevegelsen.[20]

Død, glemsel og ny interesse[rediger | rediger kilde]

«Den mystiske fødsel»

Etter at Savonarola ble brent på Piazza della Signoria kan det synes som om en rystet Botticelli i sin kunst ville bli et vitne og en disippel av den henrettede. Et ufullført maleri, «De tre vise menns tilbedelse» er preget av en mystisk fare og Savonarola viser seg for Lorenzo il Magnifico på den Kristus som han forklart som Firenzes hersker.[21] I «Marias kroning», en altertavle gjort for kirken San Marco, kan man se at Botticelli har forlatt de nye tekniske nyvinningene i malerkunsten, og isteden gått tilbake til en arkaiserende tendens som minner om Fra Angelico. I sitt siste maleri, «Den mystiske fødsel», avstår han til og med fra nøyaktige proporsjoner og perspektiv. Øverst oppe har han lagt inn en gresk tekst som antagelig uttrykker en del av hans forhåpninger om at hans åndelig leders tanker en gang skal seire: «Dette bildet er malt av med, Alessandro, mot slutten av år 1500, under Italias uroligheter i den tid da apostelen Johannes' ellevte kapittel bestyrket angående apokalypsens andre ulykke da Satan bli sluppet løs på Jorden i tre og et halvt år. Da denne tid er forbi fengsles djevelen igjen i henhold til kapittel tolv og vi skal trampe på ham som i dette maleri.»[21]

Denne profeti viser antagelig hans fortvilelse og religiøse krise. Botticelli hadde allerede få oppdrag i 1502. I 1504 var han medlem av den komité som var utnevnt til å beslutte hvor Michelangelos David-statue burde bli plassert. Hans senere verker, særlig som sett i en rekke over livet til den hellige Zenobius av Firenze, var en reduksjon i størrelse, uttrykksfulle i sine forvrengte figurer, og med en ikke-naturalistisk bruk av farge som minnet om verkene til Fra Angelico fra rundt et århundre tidligere. Botticelli skulle bare leve ti år til etter «Den mystiske fødsel» før han døde den 17. mai 1510, sekstisju år gammel. Etter hans død minsket hans berømmelse stadig mer og mer gjennomgående enn noen annen betydelig europeisk kunstner. Hans malerier forble oppstilt i kirker og private boliger hvor de var blitt produsert for.[22] og hans freskoer i Det sixtinske kapell ble overgått av de til Michelangelo.

«Den mystiske fødsel» havnet i glemselen i nær tre århundrer etter Botticellis død i 1510. Engelskmannen William Young Ottley, rik på slavedrift i Karibia, kjøpte billig en mengde kunst i Roma, blant annet Botticellis da ukjente verk. Det ble fraktet til London i 1799 og etter Ottleys død lot den neste eieren, William Fuller Maitland av Stansted, bildet bli utstilt i en større kunstutstilling i Manchester i 1857, Art Treasures Exhibition, hvor det ble sett, blant mang en annen kunst, av mer enn en million mennesker.[23] Det var John Ruskin som bidro til å gi bildets nåværende tittel. Etter å ha sett det i London refererte han til Botticellis «mystiske symbolisme». Bildet er i dag i National Gallery i London.

«Fra det øyeblikk Botticellis kunst ble vist i Manchester skjedde det en reell endring i oppfatningen av hans verk og unektelig ved slutten av 1870-80-tallet hadde Botticelli blitt en virkelig kultfigur – en som kunstnere som traktet etter å bli blant de fremste som kunstverden som opp til.»[24] (...) Prerafaelittene lot seg begeistre: «Dante Gabriel Rossetti og Edward Burne-Jones tilpasset begge elementer fra hans kunst i deres egne verker. Burne-Jones kopierte en del av Botticellis illustrasjoner for Dantes Guddommelige komedie i sine egne skissebøker. Rossetti viste sin hengivenhet til Botticellis verker ved å kjøpe hans portrett av Smeralda Bandinelli i 1867.»[24]

Den engelske forfatteren og kunsthistorikeren Walter Pater var den første som behandlet Botticelli skjønnlitterært og den første monografi om kunstneren ble utgitt i 1893. Deretter, mellom 1900 og 1920, ble det skrevet flere bøker om Botticelli enn noen annen maler.[25]

Få renessansekunstnere hadde gått lengre i sin utforskning av rytmen og idealiseringen av virkeligheten. Hans religiøse krise ga en kortvarig visjonær og nygotisk ekspresjonisme. I Firenze var Botticellis elev Filippino Lippi, sønn av Filippo, og Piero di Cosimo de fremste som videreformidlet Botticelli og hans desperate individualisme og stilistiske merkverdigheter. Også i Amico Aspertinis underlige og fantastiske bilder kan man se de samme strømninger.[26]

Botticellis muse[rediger | rediger kilde]

Botticellis «Portrett av en kvinne», ca 1476-1480, kanskje Simonetta Vespucci.

Botticelli giftet seg aldri, og uttrykte en sterk avsmak for tanken på ekteskap, et prospekt han hevdet ga ham mareritt.[27] Han hadde derimot ikke den samme avsmak for kvinner, noe hans bilder er et bevis på, særlig «Venus’ fødsel» og «Primavera». Likheten mellom de to kvinnelige figurene i de nevnte bildene synes å indikere eksistensen av en muse. Kunsthistorikerne mener at hun var Simonetta Vespucci, den vakreste kvinnen i Firenze og derav også i renessansen som helhet.[28]

I henhold til denne oppfatningen tjente hun som modell for «Venus’ fødsel» og opptrer jevnlig som figur i mange av hans malerier, til tross for at hun døde flere år tidligere i 1476. En populær oppfatning er at han led under ikke gjengjeldt kjærlighet til Simonetta Vespucci, som var en gift adelskvinne og som sto langt over hans stand. Hun ble født i 1453, hennes foreldre var høyadelige i Genova med rike forbindelser, og da hun var 16 år ble hun i 1469 gift med Marco Vespucci, en fjern slektning av Amerigo Vespucci og med tilknytning til Medicifamilien. Hennes skjønnhet ble kjent i Firenze og skaffet henne mannlig oppmerksomhet, hennes fremste beundrer var Giuliano de Medici, bror av Lorenzo, og som ikke unnlot vise sin beundring offentlig. Ved en ridderturnering i 1475 stilte Giuliano med et banner med et bilde av la bella Simonetta som en hjelmkledt Pallas Atene, malt av Botticelli, og hun ble ved samme anledning erklært som «skjønnhetens dronning».[28]

Ulykkeligvis døde Simonetta av tuberkulose året etter i april, kun 22 år gammel.[29] Det hevdes at Botticelli hadde bedt om at når han døde, skulle han gravlegges ved hennes føtter i kirken Ognissanti («allehelgenkirken») i Firenze, og da han døde i 1510, ble hans ønske oppfylt. En liten, rundt stein i et kapell i høyre transept (tverrskip) markerer hans siste hvilested.[30] Markeringen i kirken ble plassert i kirken mange år etter hans død. Han ble egentlig gravlagt i kirkens gravlund, markert med en enkel familiegravstein uten hans navn, og selv den ble stjålet på 1800-tallet.[30]

Utvalgte verk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Patrick, James A. (2007): Renaissance and Reformation, bind 1, New York: Marshall Cavendish. Andre kilder har oppgitt 1446, 1447 eller 1444–45.
  2. ^ Conti, Flavio (1979): Renessansen, Oslo: Dreyer, ISBN: 82-09-01681-4, s. 47
  3. ^ I henhold til Vasari, var han fortsatt i skolen i februar 1458; en dyktig elev, men ble lett rastløs og var opprinnelig i lære som gullsmed.
  4. ^ a b c d Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 42
  5. ^ Lightbown, R. (1989): Sandro Botticelli: Life and Work, s. 20.
  6. ^ Szakacs, Gergely (2008): «Likely Botticelli fresco found in Hungarian chapel», Reuters; se også «Botticelli on the Danube?» (PDF)
  7. ^ Prokopp, Mária: «Boticelli in Esztergom», Hungarian Review
  8. ^ a b Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 151
  9. ^ a b c Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 44
  10. ^ Smith, Webster (Mars 1975): «On the Original Location of the Primavera» i: The Art Bulletin, Vol. 57, No. 1, s. 31-40. Det har vært fram til moderne tid vært antatt at begge malerier var malt særskilt for de' Medicis villa i Castello, men nyere forskning antyder at «Primavera» ble malt for de' Medicis hus i byen og «Venus' fødsel» ble bestilt av noen andre for et annet sted. Uansett, ved 1499 var de begge stilt ut ved Castello.
  11. ^ Lightbown, R. W. (1978): Sandro Botticelli: Life and work. University of California Press. ISBN 05-20033-72-8, s. 25. Sitat: «During the colouring Botticelli strengthened many of the contours by means of a pointed instrument, probably to give them the bold clarity so characteristic of his linear style.»
  12. ^ a b Russoli, Franco (1962): Renessansen, overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal, s. 22
  13. ^ a b Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 45
  14. ^ «Girolamo Savonarola, 1452-1498», The History Guide
  15. ^ «Girolamo Savonarola», Catholic Encyclopedia
  16. ^ Murphy, Mimi (21. mars 2004): «Return of a forgotten master». Time.com.
  17. ^ «The Private Life of a Christmas Masterpiece», The Mystic Nativity, BBC TV 2009
  18. ^ Vasari: «Sandro Botticelli (1447-1510)» i: Lives of the Artists
  19. ^ Martinez, Jonathan (2014): Art & Humanities - Professional Essays and Assignments.
  20. ^ Cavendish, Richard (mai 1998): «Execution of Florentine friar Savonarola», History Today
  21. ^ a b Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, s. 46
  22. ^ Levey, Michael (1960): «Botticelli and Nineteenth-Century England» i: Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 23.3/4, s. 292
  23. ^ Art Treasures in Manchester: 150 years on, Manchester Art Gallery
  24. ^ a b Cooper, Suzanne Fagence (2003): Pre-Raphaelite Art in the Victoria and Albert Museum, Victoria & Albert Museum, ISBN 1-85177-394-0, s. 95-96
  25. ^ I henhold til Levey, Michael (1960): «Botticelli and Nineteenth-Century England» i: Journal of the Warburg and Courtauld Institutes 23.3/4, s. 291–306
  26. ^ Russoli, Franco (1962): Renessansen, overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal, s. 23
  27. ^ Lightbown, Ronald (1989): Sandro Botticelli: Life and Work, New York
  28. ^ a b Zannoni, Valentina: «Simonetta Vespucci: Botticelli’s muse», Swide.com
  29. ^ «Love legends - The Legend of Boticelli's Venus»
  30. ^ a b Stephano, Paul: «A Walking Tour of Botticelli's Florence», The Lost Botticelli

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cecchi, Alessandro (2005): Botticelli. Milano: Motta.
  • Sloman, Susan (2004): Botticelli. London: Chaucer.
  • Snow-Smith, Joanne (1993): The Primavera of Sandro Botticelli: a Neoplatonic interpretation. New York: Lang.
  • Flamand, Elie-Charles (1969): Renässansens måleri I, Hälsingborg: Bokfrämjandet.
  • Russoli, Franco (1962): Renessansen, overs. Pål Hougen, Oslo: Gyldendal.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sandro Botticelli – bilder, video eller lyd