Amfitrite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Amfitrite hadde betydning i arkaisk tid, men ble med tiden kun en poetisk metafor for havet.

Amfitrite (gresk Ἀμφιτρίτη) er i antikk gresk mytologi en nereide, en sjøgudinne. Hun må ikke forveksles med kjærlighetsgudinnen Afrodite.[1] Hun var gift med Poseidon, sjøguden og bror av Zevs, himmelguden. Som guddom kom hun i skyggen av sin ektemann Poseidon og mistet med tiden ytterligere betydning. Greske poeter ga henne etter hvert kun symbolsk betydning for havet. I romersk mytologi var hun den tilsvarende Salacia, ektefelle av Neptun, og tilsvarende en mindre figur.[2]

Mytologisk liv[rediger | rediger kilde]

Amfitrite på en korintisk plakett, ca. 575-550 f.Kr..

Amfitrite var datter av havguden Nerevs og havnymfen Doris (og således en nereide) i henhold til den greske poeten Hesiod i hans Theogonia, men i henhold til den lærde Apollodoros fra Athen var hun datter av guden Okeanos, den store urstrøm som omga hele jorden, og dennes søster Tethys (og således en okeanide). Apollodoros lister henne faktisk som både nereide[3] og okeanide.[4] Andre kalte henne for personifiseringen av havet i seg selv.

Amfitrites egne avkom var seler[5] og delfiner.[6] Med sin ektefelle Poseidon fødte sønnen Triton og datteren Rhode (som i begynnelsen ble sett på som en datter av Okeanos og Tethys, men som senere ble den som hadde Poseidon som far og hennes mor var enten Amfitrite, Halia (en nymfe fra Rhodos), eller Afrodite. Apollodoros[7] nevner også enda en datter av Amfitrite og Poseidon, da kalt for Benthesikyme.

Amfitrite er ikke fullstendig personifisert i de homerske epos: «ut på den åpne sjø, i Amfitrites brenninger»[8]; hun deler sin homerske epitet Halosydne («sjøfostret»)[9] med havnymfen Thetis, mor til Akilles[10]: i en mening er sjønymfene dubletter.

Representasjon og kult[rediger | rediger kilde]

Neptun og Amfitrite av 1500-tallet hollandske kunstner Jacob de Gheyn II

Selv om Amfitrite ikke figurerer i gresk cultus var hun i den arkaiske tiden av framtredende betydning: for i den homeriske hymnen til Apollon er hun ved Apollons fødsel blant «alle de øverste gudinnene, Dione og Rhea og Iknaia og Themis og den høytjamrende Amfitrite».

Thesevs så i undervannshallene til sin far Poseidon døtrene til Nereus danse med flytende føtter, og «ærverdige, okseøyete Amfitrite», som lutret ham med sin bryllupskrans, i henhold til et fragment av den antikke poeten Bacchylides. Forskeren Jane Ellen Harrison anerkjente i den poetisk behandlingen et autentisk ekko av Amfitrites tidligere betydning: «Det ville ha vært langt enklere for Poseidon å anerkjenne sin egen sønn... myten tilhører til det tidlige mytologiske laget da Poseidon ennå ikke var blitt sjøens konge, eller i det minste, ennå ikke den høyeste der – Amfitrite og nereidene styrte der med sine tjenere, tritonene. Selv så sent som Iliadens Amfitrite er ennå ikke Neptuni uxor (Neptuns hustru)».[11]

Amfitrite, «den tredje som omkretser (sjøen)»[12] var så fullstendig begrenset i hennes autoritet til sjøen og vesenene i den at hun var bortimot aldri assosiert med sin ektemann, enten for dyrkelse eller i kunstverk, unntatt når Poseidon ble tydelig anerkjent som guden som kontrollerte sjøen. Et unntak kan være kultbildet av Amfitrite som Pausanias som i tempelet til Poseidon ved Korinteidet (ii.1.7).

Den respekterte Pindaros anerkjente i sin sjette olympiske ode Poseidons rolle som «sjøens store gud, ektefelle til Amfitrite, gudinne av den gylne spindel». For senere poeter ble Amfitrite kun en metafor for sjøen: Euripides, i Cyclops (702) og Ovid, i Metamorphoses, (i.14).

Eustathios fra Thessaloniki sa at Poseidon først så Amfitrite danse ved Naxos sammen med de andre nereidene[13] og førte henne med seg.[14] Men i en annen versjon av myten flykter hun fra hans tilnærmelser til Atlas[15] og til den fjerneste avkroker i sjøen; der søker Poseidons delfiner henne gjennom alle sjøens øyer og finner, taler overtalende på Poseidons vegne, om vi skal tro Hyginus[16] og delfinene ble belønnet med å bli plassert blant stjernene i konstellasjon Delphinus (Delfinen).[17]

I kunsten på greske vasemaleri og i mosaikk ble Amfitrite skilt ut fra andre nereider kun ved sine dronningattributter. I kunstverk, både antikke og malerier etter renessansen, er hun representert enten på tronen ved Poseidons side eller kjørende sammen med ham i en vogn trukket av sjøhester (hippokampos), eller andre fantastiske skapninger fra havets dyp, og bemannet av tritoner og nereider. Hun er kledt i dronningkappe og har nett i håret. Kloene til krabber er stundom vist i tilknytning til hennes templer.

Annen bruk[rediger | rediger kilde]

Amfitrite er på et australsk frimerke (1936) som feiret sammenføyningen av telefonkabelen under vannet til Tasmania.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sammenlign med den nordsyriske Atargatis
  2. ^ «...Salacia, foldene av hennes drakt var tynget av fisk» (Lucius Apuleius Platonicus, Det gylne esel 4.31).
  3. ^ Bibliotheke i.2.7
  4. ^ Bibliotheke i.2.2 and i.4.6.
  5. ^ «...En skare av seler, kullet til yndig Halosydne.» (Homer: Odysséen iv.404).
  6. ^ Claudius Aelianus: De Natura Animalium (Om dyrs natur) (12.45) tilskriver til en tekstlinje til poeten Arion fra Lesbos: «Musikkelskede delfiner, sjøfosterbarna til nereidene, hellige nymfer, som Amfitrites fødte.»
  7. ^ 3.15.4
  8. ^ Odysséen iii.101
  9. ^ Vollmer, Wilhelm: Wörterbuch der Mythologie, 3. rev. utg. 1874
  10. ^ Odysséen iv.404 (Amfitrite), og Iliaden, xx.207.
  11. ^ Harrison, «Notes Archaeological and Mythological on Bacchylides» i The Classical Review 12.1 (Februar 1898, ss. 85-86), s. 86.
  12. ^ Graves, Robert: The Greek Myths. 1960.
  13. ^ Eustathios fra Thessaloniki: Kommentar til Odysséen 3.91.1458, linje 40.
  14. ^ Bryllupet til Neptun (Poseidon) og Amfitrite er et emne hos maleren Nicolas Poussin i et maleri som i dag er i Philadelphia, USA.
  15. ^ ad Atlante, i Gaius Julius Hyginus' ord.
  16. ^ «...qui pervagatus insulas, aliquando ad virginem pervenit, eique persuasit ut nuberet Neptuno...». Oppians Halieutica I.383-92 har et tilsvarende avsnitt.
  17. ^ Catasterismi, 31; Hyginus, Poetisk astronomi, ii.17, .132.

Litteratur[rediger | rediger kilde]