Sions vises protokoller
Sions vises protokoller (russisk (moderne rettskriving) Протоколы Сионских мудрецов eller Сионские Протоколы) er et skrift med en angivelig hemmelig plan om jødisk verdensherredømme knyttet til den første sionistkongressen i Basel i 1897. Protokollene ble offentlig publisert i sin helhet for første gang i Russland i 1905. Selv om det er grundig dokumentert at verket er en forfalskning, har det fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten knyttet til konfliktene mellom forskjellige arabiske grupperinger og jødene i Israel.
En definitiv avsløring av falsumet kom i form av en artikkelserie trykket i londonavisen The Times i 1921. Der ble det avslørt at meget av materialet var et justert plagiat av tidligere politisk satire som ikke hadde noe antisemittisk siktemål.
I nyere tid er protokollene også blitt flittig brukt av nynazistiske grupperinger. Spesielt NNSB (tidligere Zorn 88) har benyttet dette falsum i sine forsøk på rettferdiggjøre nazismen i dagens samfunn.
[rediger] Opprinnelse
[rediger] En fransk satire fra 1864
Mye av teksten i «Protokollene» er et ordrett plagiat fra en pamflett fra 1864, med navnet Dialogue aux enfers entre Machiavel et Montesquieu (Machiavellis og Montesquieus dialog i helvete), forfattet av den franske satiriker Maurice Joly (1829-1878).
Satiren angriper Napoleon IIIs politiske ambisjoner, og benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. Napoleon III angripes i en dialog mellom Machiavelli og Montesquieu, som sitter i helvete og diskuterer verdensherredømmet. I 25 dialoger forsvarer «Montesquieu» (forfatteren) de humanistiske verdier som Maurice Joly anklager Napoleon for å ha avskaffet, mens Napoleon er forkledt som «Machiavelli» for å unngå fransk sensur.
Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet, lot Joly sin pamflett trykke i Belgia, og forsøkte å smugle den inn i Frankrike. Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne, og pamfletten ble forbudt. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 25. april 1865 og dømt til 15 måneders fengel. I 1878 begikk Joly selvmord.
Joly synes selv å ha lånt fra en populær roman av Eugène Sue, Folkets mysterier, hvori konspiratorene var jesuittene. Jøder nevnes ikke i noen av disse to arbeidene.
[rediger] «Protokollene» fabrikkeres i 1868
Den tyske anti-semitten Hermann Goedsche (1815-1878) hadde vært spion for Preussens hemmelige politi. Der fikk han sparken etter å ha fabrikkert falske anklager mot den venstreorienterte politiske reformatoren Benedict Waldeck i 1849. Under pseudonymet «Sir John Retcliffe» utga han i 1868 romanen Biarritz, som ligner et 160 siders ordrett plagiat av Maurice Jolys satire. Men istedet for debattantene Machiavelli og Montesquieu, plasseres ordene i munnen til fedrene for Israels 12 stammer, «Sions Vise». I kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» skrev Goedsche om et nattlig møte av medlemmer av en mysteriøs jødisk kabal, og beskriver at Djevelen ved midnatt viser seg blant de fremmøtte representanter for å planlegge en jødisk sammensvergelse.
I romanen planlegges verdensherredømmet. Jesu’ korsfestelse fremstilles som en del av planen. Hensikten med liberalismen og den franske revolusjon er «å ødelegge grunnlaget for de ikke-jødiske statene».
Fremstillingen ligner en skildring i Alexandre Dumas' Joseph Balsamo, der Cagliostro med ledsagere planlegger affæren om diamanthalsbåndet.
Ettersom Biarritz utkom omtrent samtidig med Dialogue aux enfers entre Machiavel et Montesquieu er det tenkelig at Goedsche ble inspirert av Jolys pamflett, særlig der det dreier seg om detaljer i resultatene av det nattlige møte.
Dette ble for første gang avdekket av Philip Graves i artikkelserien «The Source of The Protocols of Zion», trykket i «The Times» den 16., 17. og 18. august 1921, og avsløringen er senere blitt utdypet og bekreftet en rekke ganger.
[rediger] Brukt som propaganda av tsarens hemmelige politi
En russisk oversettelse av Dialogue aux enfers kom ut i 1872. Etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 begynte kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» fra Goedsches Biarritz å sirkulere som pamflett i Russland. Okhranka, tsarens hemmelige politi fant utdraget nyttig, og prøvde i 1891 å sverte liberale reformatorer og revolusjonære ved å henvise til «protokollene».
Det var her den angivelige rabbinske sammensvergelse mot europeisk sivilisasjon skildres. Liberale reformatorer og revolusjonære begynte å få større tilløp i landet, ikke minst blant undertrykte minoritetsgrupper som blant annet de russiske jøder.
Den russiske historiker Mikhail Lepekhine mener at man kan spore «protokollene» til Matvei Golovinski, en agent provocateur i Okhrankas tjeneste, og at det var del av et fremstøt som hadde til hensikt å overbevise tsar Nikolai II om at moderniseringen av Russland inngikk i en jødisk sammensvergelse som tok sikte på verdensherredømmet. Lepekhine avdekket Golovinskis forfatterskap i tidligere lukkede arkiver i Russland, og offentliggjorde sine funn i november 1999 i det franske ukebladet L'Express. Golovinski hadde allerede tidligere blitt utpekt som «protokollenes» opphavsmann av en tysk forfatter, Konrad Heiden, i 1944. Språklige elementer synes å ha vært lånt eller inspirert fra Fjodor Dostojevskijs forfatterskap.
Golovinski skal ha samarbeidet med Charles Joly (sønn av Maurice Joly) ved Le Figaro i Paris og skrev artikler på oppdrag av Piotr Rachkovskij, lederen for det russiske hemmelige politi. Etter 1917-revolusjonen i Russland ble Golovinski en propagandist for bolsjevikene.
[rediger] «Protokollene» brukt i Dreyfussaken
Under Dreyfus-affæren i Frankrike, da jødehatet nådde nye høyder, begynte «Protokollene» å anta sin endelige form. En privat distribusjon av «protokollene» ble satt i scene i 1897.
[rediger] Falsumet antar sin endelige form
I 1895 dukket denne versjonen opp i Russland, og i 1897 ble den utgitt av Matvei Golovinski på oppdrag fra Tsarens hemmelige politi. «Protokollene» var nå plutselig inndelt i kapitler, 1.dag, 2.dag osv., for å få det til å ligne en «jødisk kongress».
[rediger] «Protokollene» nevnes i russisk presse (1902)
«Protokollene» ble nevnt i russisk presse for første gang i 1902, i Sankt Petersburg-avisen Novoje Vremja (Новое Время - De nye tider). Den kjente konservative publisist Mikhail Mensjikov presenterte dem som del av sin faste spalte Brev til naboer ("Письма к ближним") i en artikkel kalt Sammensvergelser mot menneskeheten. Men Mensjikov var nokså skeptisk til «protokollene» og unnlot å publisere dem etter at han hadde fått lest noen utdrag derfra.
[rediger] De første publiseringer i 1903 og 1905
«Protokollene» ble offentliggjort i forkortet utgave som serie i dagsavisen Znamya (Знамя - Banneret) mellom 28. august og 7. september 1903. Denne avisen ble drevet av tsarens terrorgruppe «de sorte hunder».
I 1905 offentliggjorde den russisk-ortodokse presten Sergeij Nilus teksten i sin helhet, som appendiks til tredjeutgaven av sin bok Den store og den lille: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden. Det var Nilus som introduserte løgnen om «protokollenes» opprinnelse på den første sionistkongress i Basel i 1897.
Da det kom innvendinger om at dette hadde vært et åpent arrangement med mange ikke-jødiske deltakere, fremholdt han istedet at de jødiske eldste hadde utarbeidet protokollene i 1902 og 1903.
En hemmelig etterforskning beordret av den nyutnevnte formann for ministerrådet, Piotr Stolypin, kom i 1905 raskt til at «protokollene» var skrevet av Okhranka-agenter i Paris. Når ikke dette ble gjort alminnelig kjent, var det for å skjerme ledelsen for de hemmelige tjenester og deres agenter, deriblant Golovinski. Da Nikolaj II ble informert om resultatet av granskningen, ba han om at protokollene måtte konfiskeres, for «en god sak kan ikke bli forsvart med skitne metoder». Men til tross for dette, kanskje på grunn av «den gode sak», ble det stadig utgitt nye opptrykk.
[rediger] «Protokollene» legitimerte forfølgelser
Etter 1905 ble «protokollene» systematisk brukt av tsarens hemmelige politi som propaganda for å legitimere jødeforfølgelsene i 1903-1906. Jødene ble syndebukk for sosiale problemer i Russland, i stedet for det sosiale/politiske systemet. Tsar Nikolaj II av Russland ga jødene skylden for de sosiale opptøyene i 1915. I 1919 ble «protokollene» utdelt til troppene i Den Hvite Russiske Hær, som i løpet av to år henrettet 60,000 jøder, fordi de var «ansvarlige» for revolusjonen i 1917.
[rediger] «Protokollenes» innhold
De 24 protokoller fremstår som anvisninger til en ny eldstebroder, der det beskrives hvordan gruppen akter å virkeliggjøre verdensherredømmet. De eldste vil narre alle «hedningefolk», som de kaller «goyim», til å gjøre som de vil. De foretrukne metoder er:
| Protokoll | Tema |
|---|---|
| 1 | Alkoholisme |
| 2, 9, 12 | Utbredelsen av alskens tankegods som vil bidra til å undergrave det etablerte samfunn, som darwinisme, marxisme, «nietzscheisme», liberalisme, sosialisme, kommunisme, anarkisme og utopianisme |
| 4 | Materialisme |
| 5 | Verdensregjering |
| 7 | Verdenskriger |
| 10 | Alminnelig stemmerett |
| 11 | Innskrenkelse av borgerrettighetene under påskudd av å nedkjempe fredsfiendene |
| 11, 12, 17 | Skape inntrykk av pressefrihet, talefrihet, demokrati og menneskerettigheter, men som alt sammen i virkeligheten uthules og blir til rene illusjoner eller røyktepper som skjuler den faktiske undertrykkelse |
| 13 | Avledningsmanøvre |
| 14 | Pornografisk litteratur |
| 14, 17 | Ødeleggelsen av kristendommen og andre religioner, fulgt av ateismen som et overgangsfenomen før jødedommens hegemoni blir endelig virkeliggjort |
| 16 | Hjernevask |
| 20 | Økonomiske nedgangstider |
| 20 | Progressiv eiendomsbeskatning |
| 20 | Svekkelse av statene ved utenlandslån |
| 23 | Anspore til voldelige utskeielser under dekke av å respektere frihetens prinsipper, for bare å la jødenes konge til slutt knuse disse krefter og dermed fremstå som redningsmann |
Kontroll med massemediene og finansvesenet vil muliggjøre tilsidesettelsen av den sosiale ordens tradisjonelle kilder. Dette erstattes av manipulasjon av folkemassene og statsstyrt propaganda slik at de nye mektige eliter og institusjoner kan tildekke den nakne og skitne sannhet for massene. Her er «protokollene» inspirert av tidens foreliggende kritikk av modernitet, radikalisme og kapitalisme, men fremstiller disse krefter som del av en sammensvergelse og ikke som følger av upersonlige historiske prosesser.
Teksten forutsetter at leseren tror at frimurerne er et hemmelig samfunn med en skjult politisk agenda. «Protokollene» hevder at denne skjulte agenda i sin tur er fjernstyrt av det jødiske eldstefellesskap; altså har man en konspirasjonsteori inne i en annen konspirasjonsteori. Både frimurere og «liberale tenkere» fremstilles som blotte redskaper i de eldstes hender, som til slutt er ment å resultere i et jødisk teokrati. «Protokollene» beskriver et kommende «kongedømme» og går i stor detalj inn på hvordan det skal styres. Men selv i dette kongedømme vil de eldste avstå fra åpen politisk kontroll; de vil gjøre seg gjeldende via åger og pengemanipulasjoner. Selv «jødenes konge» vil bare være en galleonsfigur.
[rediger] Spredning etter den russiske revolusjon
Etter den russiske revolusjon ble «protokollene» brukt av grupperinger knyttet til «de hvite» for å bygge opp om hat og vold mot jødene. En forestilling om at bolsjevismen var et jødisk komplott med sikte på verdensherredømme, og det faktum at enkelte ledende bolsjeviker (og spesielt Leo Trotskij) var jøder, sikret at «protokollene» vekket internasjonal interesse.
I den engelskspråklige verden ble de raskt kjent. I ett år ble fem utgaver utsolgt i Storbritannia, og i USA finansierte Henry Ford trykkingen av 500.000 eksemplarer. Den første utgaven på tysk var Ludwig Müller von Hausens oversettelse av 1920. Den ble fulgt av Alfred Rosenbergs utgivelse i 1923: Die Protokolle der Weisen von Zion und die jüdische Weltpolitik.
The Times avslørte forfalskningen for den engelskspråklige opinion i august 1921, og avsløringene var såpass grundige at den videre spredning av «protokollene» i ettertiden vanskelig kan ansees for å ha skjedd i helt god tro. Det ble også ført rettssaker mot publikasjonen. En sveitsisk nazist, Dr. A. Zander, som i 1934 utgav en rekke artikler som bygde på «protokollene», ble saksøkt, og domstolen i Bern erklærte i sin dom at de var forfalskninger, plagiat og obskøn litteratur. Dommen ble omgjort etter en appell, men dommerne i appellinstansen gjorde det klart at førsteinstans hadde rett i sin karakteristikk av «protokollene», men tilføyde at strafferettsbestemmelsene manglet mandat til å stanse spredningen av dem og slik beskytte jødene mot denslags.
I Sør-Afrika kom det også til rettssak; der ble tre menn som hadde spredt en versjon av «protokollene», dømt til bøter for dette.
«Protokollene» ble utgitt i Italia i 1937. I Tyskland inngikk de som et av flere propagandiske virkemidler mot jødene. De ble pliktpensum for studenter der. Adolf Hitler nevnte dem i Mein Kampf. De ble også oversatt til en rekke andre språk, og fikk en vedvarende appell i arabiske land.
[rediger] Tiden etter annen verdenskrig
Etter annen verdenskrig mistet «protokollene» sin brede appell de fleste steder. Det største unntaket er i Midtøsten og Nordafrika, der et stort antall arabiske og muslimske ledere har gått god for dem. Man kan nevne president Gamal Abdel Nasser og Anwar Sadat i Egypt, kong Faisal av Saudi-Arabia, oberst Muammar al-Gaddafi i Libya, stormufti sheik Ekrima Sa'id Sabri av Jerusalem, Hamas, Islamic Jihad, ledere i Iran, Hezbollah og PLO.
Mer marginale miljøer i andre land gjør også bruk av «protokollene», f.eks. i Russland og i USA.
[rediger] Norsk utgave
«Protokollene» ble første gang utgitt i Norge i 1921 med tittelen «Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller». Under andre verdenskrig ble de utgitt i stadig nye opplag av den nazistiske okkupasjonsmakten.
Boken ble utgitt på norsk i 1999 på Nordisk Boktjeneste av NNSB (Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse) og Jan Erik Kvamsdahl.
Den ble også utgitt på 1990-tallet av Alfred Olsen, under tittelen "B'nai B'rith" og er utgitt cirka 2003 i Ørsta, av Bergmann Forlag.
[rediger] Litteraturhenvisninger
- Norman Rufus Colin Cohn: Warrant for Genocide, The Myth of the Jewish World Conspiracy and the Protocols of the Elders of Zion, Harper & Row Publishers, New York, 1967, ASIN:B0006BQ9HQ; Eyre & Spottiswoode, London, 1996; Serif Publishing; London, 2. utgave, 30. januar, 2006, ISBN 1-897959-49-4
- Cesare G. De Michelis: La giudeofobia in Russia, Bollati Boringhieri red., Torino, november 2001, ISBN 8833913503, ISBN 9788833913506
- Cesare G. De Michelis: The Non-Existent Manuscript: a Study of the Protocols of the Sages of Zion, University of Nebraska Press, 2004, ISBN 0-8032-1727-7
