Sions vises protokoller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sergej Nilus utga Sions vises protokoller i 1905 som vedlegg til tredjeutgaven av sin bok Den store og den lille: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden. Nilus påstod at «protokollene», som egentlig er en forfalskning, stammet fra den første sionistkongressen i Basel i 1897.

Bildet viser tittelbladet på Nilus' bok i utgaven fra 1912. Blant symbolene er russisk-ortodoks kors øverst og flere okkulte symboler for antikrist: pentagram med tetragrammet, tarotkortet «VII - Vognen» og davidstjerne med initialer.

Sions vises protokoller (moderne russisk rettskriving: Протоколы Сионских мудрецов eller Сионские Протоколы) er et forfalsket tekstdokument[1] i form av en hemmelig møteprotokoll fra den første sionistkongressen i Basel i 1897. Teksten beskriver en angivelig plan om jødisk verdensherredømme og har blitt brukt av antisemitter som «bevis» i kampen mot jødenes påståtte, samfunnsødeleggende sammensvergelser. «Protokollene» ble utgitt i sin helhet for første gang i 1905 som vedlegg til en antijudaistisk bok om Antikrist og Satan skrevet av en russisk-ortodoks prest. I 1911 ble trykksaken publisert som selvstendig hefte. Verket ble deretter oversatt til flere språk og fikk stor spredning og betydning for synet på jødene i mellomkrigstiden.

Sions vises protokoller er et tidvis ordrett plagiat av tekster og ideer lånt, bearbeidet og utviklet fra franske og prøyssiske romaner som kom på 1850- og 1860-tallet. Opprinnelig handlet det om konspiratoriske jesuitter, siden om samfunnskritisk satire uten tanke på rase eller religion, men snart om ekstrem antisemittisme. Selve «Protokollene» ble først formidlet som pamflett i Det russiske keiserriket på 1870-tallet, så gjentatt på 1890-tallet da Russlands hemmelige politi utnyttet det antisionistiske innholdet i en svertekampanje mot moderne reformbevegelser. Jødene ble dermed gjort til syndebukker for revolusjon og arbeiderbevegelse, liberalisme, humanisme, demokrati, sekularisering (avkristning) og andre moderniteter som undergravde den tradisjonelle makten til tsarveldet og kirken.

Sions vises protokoller ble endelig avslørt som en bløff i en artikkelserie i londonavisen The Times i 1921.[2] Likevel presenterte tyske nasjonalsosialister verket i skolene i Det tredje riket på 1930-tallet. «Protokollene» ble også brukt til å legitimere holocaust, masseutryddelse av jøder under andre verdenskrig. Den falske teksten har fortsatt politisk kraft, særlig i Midtøsten i konflikten mellom arabiske grupperinger og jøder i Israel. Sions vises protokoller blir også brukt av nynazister for å rettferdiggjøre jødehat og nazisme i dagens samfunn.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

En fransk regimekritikk fra 1864[rediger | rediger kilde]

Maurice Joly (1829–1878) forfattet en fransk regimekritikk av Napoleon III
Eugène Sue (1804–1857) forfattet en roman om en konspirasjon blant jesuittene.

Omkring 40 prosent av teksten[3] i de såkalte «protokollene» er et ordrett plagiat av en bok fra 1864 med tittelen Dialogen i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu som ble forfattet av den franske satirikeren og advokaten Maurice Joly (1829-1878).[4][5] Boken beskriver ikke noen konkret konspirasjon, men renkespill og sammensvergelser som Joly mente var latente i alle regjeringer og spesielt innenfor det franske samfunnet.[6] Boken rammet likevel Napoleon III og hans politiske ambisjoner spesifikt, ettersom han var Frankrikes regent på denne tiden. Joly forteller i sin selvbiografi fra 1870 hvordan han under en vandring langs Seinen ble inspirert til å bruke Machiavelli som symbol på despotisme og Montesquieu som legemliggjørelsen av humanisme og liberalisme, og på denne måten snikformidle liberale idéer i et samfunn som var regjert av Napoleon III.[7]

Boken er blitt beskrevet som en politisk satire og en pamflett. Maurice Joly selv benektet likevel at den var noen av delene:[6]

Sitat Denne boken beskriver trekk som kan bli anvendt på alle regjeringer, men den har én spesifikk målsetning: Å personifisere et bestemt politisk system som ikke har variert sine metoder en eneste dag siden den ulykkelige og – akk ! – så pass allerede fjerne dato for dets innvielse.

Dette er ikke en parodi eller en pamflett. Sansene til moderne mennesker har allerede blitt for mye polerte til å akseptere de brutale sannhetene om samtidens politikk. Den overnaturlige varigheten til enkelte suksesser på dette området, er videre ment å korrumpere ærligheten selv, men almenhetens samvittighet lever fortsatt, og himmelen vil en dag gripe inn mot de renkespillene som blir spilt mot den.
Sitat
– (Forordet)

Boken benytter djevelske renkesmeder i helvete som dramaturgisk grep. Napoleon III angripes i en dialog mellom Machiavelli og Montesquieu, som sitter i helvete og diskuterer verdensherredømmet. I 25 dialoger forsvarer «Montesquieu» (forfatteren) de humanistiske verdier som Maurice Joly anklager Napoleon III for å ha avskaffet, mens Napoleon III er forkledd som «Machiavelli» for å unngå fransk sensur.

Første del består av 7 dialoger. Andre del består av dialogene 8-17 og beskriver machiavellisk politikk i praksis (8) og renkespill knyttet til den franske grunnloven (9-10), lovene (11), pressen (12), hemmelige selskaper uten å nevne frimureriet spesielt (13), tidligere eksisterende institusjoner (14), stemmerett (15), kommersielle laug (16) og politiet (17). Tredje del beskriver renkespill innenfor finansverdenen (18), budsjettsystemet (19-20) og bankenes utlånspolitikk (21). Fjerde og siste del omhandler megalomani eller stormannsgalskap (Grandeur) hos makthaverne (22), metoder for å oppnå verdensherredømmet (23), en ny verdenshersker (24) og det fremtidige verdensdiktaturet (25).[4]

Ettersom det var ulovlig å kritisere monarkiet, lot Joly boken trykke i Genève den 15. oktober 1864.[6] Litt senere ble den trykket i Brussel, og deretter forsøkte Joly å smugle den inn i Frankrike. Politiet konfiskerte så mange eksemplarer de kunne på grensen, og boken ble forbudt og definert som en politisk pamflett. Etter at forfatterskapet ble tilbakeført til Joly, ble han stilt for retten den 25. april 1865 og dømt til 15 måneders fengsel ved fengselet Sainte-Pélagie i Paris. Den 14. juli 1878 begikk Joly selvmord.

Syv sider eller mer i Joly's «dialoger» er et plagiat fra den populære romanen «Folkets mysterier» (Les mystéres du peuple, 1849–1856) av den franske romanforfatteren Eugène Sue (1804–1857).[8] I Sue's roman figurerte jesuittene som konspiratørene.

Ingen av disse to arbeidene nevnte jødene, og de hadde heller ingen antisemittisk undertone. Jolys bok omhandlet heller ikke rase eller religion.

Teksteksempler
Dialogene «Protokollene»
Sitat Hvordan blir lån foretatt? Jo, ved utstedelsen av obligasjoner som medfører regjeringens plikt til å betale renter proporsjonalt med kapitalen den har utbetalt. Hvis et lån er på 5%, vil derfor staten etter 20 år ha utbetalt en sum som er lik den lånte kapitalen. Når 40 år har forløpt har den betalt det dobbelte, etter 60 år det tredobbelte, men likevel forblir den skyldig hele kapitalsummen. Sitat
– Montesquieu, Dialogues, dialog 20[9]
Sitat Et lån er en utstedelse av et regjeringsdokument som omfatter en forpliktelse til å betale renter som utgjør en prosent av totalsummen til de lånte pengene. Hvis et lån er på 5%, da vil regjeringen i løpet av 20 år unødvendig ha utbetalt en sum identisk med dette lånet for å dekke prosenten. På 40 år vil den ha betalt det dobbelte; og på 60 år det tredobbelte av denne summen, men lånet vil fortsatt forbli der som en ubetalt gjeld. Sitat
– protokoll 20
Sitat Liksom guden Vishnu vil min presse ha hundre armer, og disse armene vil gi deres hender til alle de forskjellige avskygninger av opinionen utover hele landet. Sitat
– Machiavelli, Dialogues, dialog 12[10]
Sitat Disse avisene vil, liksom den indiske guden Vishnu, være i besittelse av hundrevis av hender, som hver enkelt vil føle pulsen av den varierende offentlige opinionen. Sitat
– protokoll 12
Sitat Nå forstår jeg skikkelsen til guden Vishnu; du har hundre armer liksom det indiske gudebildet, og hver enkelt av dine fingre berører en kilde. Sitat
– Montesquieu, Dialogues, dialog 17[11]
Sitat Vår regjering vil ligne på Hinduguden Vishnu. Hver enkelt av våre hundre hender vil holde en kilde til det sosiale maskineriet i staten. Sitat
– protokoll 17

Grunnlaget for «protokollene» fabrikkeres i 1868[rediger | rediger kilde]

Herrmann Goedsche (1815–1878), antisemitt og Agent provocateur for kongeriket Preussens hemmelige politi, bidro til å fabrikkere grunnlaget for de angivelige «protokollene».

Den som fabrikkerte grunnlaget for de angivelige «protokollene» var en ekstremt reaksjonær prøyssisk antisemitt ved navn Hermann Goedsche (1815–1878). Han var en sentral intrigemaker i den reaksjonære æra i kongeriket Preussen og det tyske forbund. Goedsche manglet utdannelse, og ble i februar 1833 ansatt som postfunksjonær i den lille grensebyen Stralkowo i den prøyssiske provinsen Posen. I 1834 ble han overflyttet til Suhl, og kom derifra til Berlin i 1838, til Bocholt i 1839 og til Düsseldorf i 1844. I embedet som postfunksjonær misbrukte Goedsche sin stilling til å forfalske brev for å ramme demokratisk tenkende politikere. Han var samtidig spion og Agent provocateur for kongeriket Preussens hemmelige politi. Han ble tvunget til å forlate både postjobben og etterretningsjobben etter å ha fabrikkert falske anklager mot den venstreorienterte politiske reformatoren Franz Leo Benedikt Waldeck i 1849.[12] Waldeck var den førende prøyssiske representanten for sosialliberalismen under og etter marsrevolusjonen i 1848-1849, og en av de viktigste innenrikspolitiske motstandere til Otto von Bismarck.

I mars 1848 ble han redaksjonskollega med Theodor Fontane i den reaksjonære og pietistiske avisen Neue Preußische Zeitung («Kreuzzeitung»). Etter å ha fått sparken som agent i det hemmelige politiet, fortsatte han som journalist og forfattet «historisk-politiske» antisionistiske tendensromaner. Han malte et storpolitisk bilde med jødedommen sentralt i en verdensomfattende konspirasjon. I denne paranoide tankeverden stod Deutschkonservative Partei i Preussen og dets kongedømme, kirken i den gammelprøyssiske union og det gamle, konservative miljøet i Ostelbien på det godes side. Ondskapen var organisert i et hemmelig politisk forbund med verdensherredømmet som mål, forkledd som den engelske kapitalismen, frimureriet, jesuittene og de jødiske frontorganisasjonene – som i beste fall bare var viljeløse marionetter i et renkespill. I kulissene stod de hemmelige selskapene, som verden over samarbeidet innenfor alle revolusjonære bevegelser. Han valgte pseudonymet «Sir John Retcliffe» for å suggerere frem hos leserne bildet av en autentisk person, som formidlet «hemmelig bakgrunnsinformasjon» fra det fiendtlige England.

Slik la han et teoretisk grunnlag for Dolkestøtlegenden som ikke skal undervurderes under Kappkuppet i Fristaten Preussen i mars 1920 og under ølkjellerkuppet Fristaten Bayern i november 1923. Nasjonalsosialistene brukte teoriene i propagandaen, og reiste en minnestein over Goedsche i den lille grensebyen Warmbrunn (idag en bydel av Jelenia Góra) i provinsen Nedre Schlesien.

Det er lite sannsynlig at Goedsche var ukjent med Jolys bok. Som tilhenger av Bismarck og monarkiet hadde han tilgang til hoffet og bibliotekene. I mars 1868 utga han under pseudonymet «Sir John Retcliffe» romanen Biarritz på 477 sider.[13] Tittelen henspiller på den franske byen Biarritz, som ofte ble besøkt av både Napoleon III og Bismarck – konservative «helter» som bekjempet liberalismens oppviglere. Han satte på denne måten et likhetstegn mellom kommunismen og deler av borgerskapet, som begge angivelig var styrt av jødene. Nasjonalsosialistene poengterte i sin propaganda at oktoberrevolusjonen i Russland var finansiert av grådige kapitalister, og dette er et sentralt poeng i de senere «protokollene».

160 sider i denne romanen ligner et ordrett plagiat av Maurice Jolys satire.[14][15] Men i stedet for debattantene Machiavelli og Montesquieu, plasseres ordene i munnen til fedrene for Israels 12 stammer, i munnen til «Sions vise». I kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» skrev Goedsche om et nattlig møte av medlemmer av en mysteriøs jødisk kabal, og beskriver at Djevelen ved midnatt viser seg blant de fremmøtte representanter for å planlegge en jødisk sammensvergelse.

I romanen planlegges verdensherredømmet. Jesu’ korsfestelse fremstilles som en del av planen. Hensikten med liberalismen og den franske revolusjon er «å ødelegge grunnlaget for de ikke-jødiske statene».

Fremstillingen ligner en skildring i Alexandre Dumas' Joseph Balsamo, der Cagliostro med ledsagere planlegger affæren om diamanthalsbåndet.

Brukt som propaganda av tsarens hemmelige politi[rediger | rediger kilde]

Tittelbladet på en polsk utgave.
En amerikansk utgave av Sions vises protokoller, et forfalsket, angivelig hemmelig, jødisk dokument, utgitt i Chicago i USA 1934. Utgaven har forord og forklaringer.

En russisk oversettelse av Dialogue aux enfers kom ut i 1872. Etter mordet på tsar Aleksander II i 1881 begynte kapittelet «På den jødiske gravplass i Praha» fra Goedsches Biarritz å sirkulere som pamflett i Russland.[16] Okhranka, tsarens hemmelige politi fant utdraget nyttig, og prøvde i 1891 å sverte liberale reformatorer og revolusjonære ved å henvise til «protokollene».

Det var her den angivelige rabbinske sammensvergelse mot europeisk sivilisasjon skildres. Liberale reformatorer og revolusjonære begynte å få større tilløp i landet, ikke minst blant undertrykte minoritetsgrupper som blant annet de russiske jøder.

Den russiske historiker Mikhail Lepekhine mener at man kan spore «protokollene» til Matvei Golovinski, en agent provocateur i Okhrankas tjeneste, og at det var del av et fremstøt som hadde til hensikt å overbevise tsar Nikolai II om at moderniseringen av Russland inngikk i en jødisk sammensvergelse som tok sikte på verdensherredømmet. Lepekhine avdekket Golovinskis forfatterskap i tidligere lukkede arkiver i Russland, og offentliggjorde sine funn i november 1999 i det franske ukebladet L'Express.[17] Golovinski hadde allerede tidligere blitt utpekt som «protokollenes» opphavsmann av en tysk forfatter, Konrad Heiden, i 1944.[18] Språklige elementer synes å ha vært lånt eller inspirert fra Fjodor Dostojevskijs forfatterskap.

Golovinski skal ha samarbeidet med Charles Joly (sønn av Maurice Joly) ved Le Figaro i Paris og skrev artikler på oppdrag av Piotr Rachkovskij, lederen for det russiske hemmelige politi. Etter 1917-revolusjonen i Russland ble Golovinski en propagandist for bolsjevikene.

«Protokollene» brukt i Dreyfussaken[rediger | rediger kilde]

Under Dreyfus-affæren i Frankrike, da jødehatet nådde nye høyder, begynte «Protokollene» å anta sin endelige form. En privat distribusjon av «protokollene» ble satt i scene i 1897.

Falsumet antar sin endelige form[rediger | rediger kilde]

I 1895 dukket denne versjonen opp i Russland, og i 1897 ble den utgitt av Matvei Golovinski på oppdrag fra Tsarens hemmelige politi. «Protokollene» var nå plutselig inndelt i kapitler, 1.dag, 2.dag osv., for å få det til å ligne en «jødisk kongress».[19][20]

«Protokollene» nevnes i russisk presse (1902)[rediger | rediger kilde]

«Protokollene» ble nevnt i russisk presse for første gang i 1902, i Sankt Petersburg-avisen Novoje Vremja (Новое ВремяDe nye tider).[21] Den kjente konservative publisist Mikhail Mensjikov presenterte dem som del av sin faste spalte Brev til naboer ("Письма к ближним") i en artikkel kalt Sammensvergelser mot menneskeheten. Men Mensjikov var nokså skeptisk til «protokollene» og unnlot å publisere dem etter at han hadde fått lest noen utdrag derfra.

De første publiseringer i 1903 og 1905[rediger | rediger kilde]

«Protokollene» ble offentliggjort i forkortet utgave som serie i dagsavisen Znamya (Знамя - Banneret) mellom 28. august og 7. september 1903.[22] Denne avisen ble drevet av tsarens terrorgruppe «de sorte hundre».

I 1905 offentliggjorde den russisk-ortodokse presten Sergej Nilus (1869–1929) teksten i sin helhet, som vedlegg til tredjeutgaven av sin bok Den store og den lille: Antikrists komme og Satans herredømme over jorden.[23] Det var Nilus som introduserte løgnen om «protokollenes» opprinnelse på den første sionistkongress i Basel i 1897.[24]

Da det kom innvendinger om at dette hadde vært et åpent arrangement med mange ikke-jødiske deltakere, fremholdt han istedet at de jødiske eldste hadde utarbeidet protokollene i 1902 og 1903.

En hemmelig etterforskning beordret av den nyutnevnte formann for ministerrådet, Piotr Stolypin, kom i 1905 raskt til at «protokollene» var skrevet av Okhranka-agenter i Paris. Når ikke dette ble gjort alminnelig kjent, var det for å skjerme ledelsen for de hemmelige tjenester og deres agenter, deriblant Golovinski. Da Nikolaj II ble informert om resultatet av granskningen, ba han om at protokollene måtte konfiskeres, for «en god sak kan ikke bli forsvart med skitne metoder». Men til tross for dette, kanskje på grunn av «den gode sak», ble det stadig utgitt nye opptrykk.[25][2]

«Protokollene» legitimerte forfølgelser[rediger | rediger kilde]

Etter 1905 ble «protokollene» systematisk brukt av tsarens hemmelige politi som propaganda for å legitimere jødeforfølgelsene i 1903-1906. Jødene ble syndebukk for sosiale problemer i Russland, i stedet for det sosiale/politiske systemet. Tsar Nikolaj II av Russland ga jødene skylden for de sosiale opptøyene i 1915. I 1919 ble «protokollene» utdelt til troppene i Den hvite russiske hær, som i løpet av to år henrettet 60.000 jøder, fordi de «var ansvarlige» for revolusjonen i 1917.

«Protokollenes» innhold[rediger | rediger kilde]

De 24 protokoller fremstår som anvisninger til en ny eldstebroder, der det beskrives hvordan gruppen akter å virkeliggjøre verdensherredømmet. De eldste vil narre alle «hedningefolk», som de kaller «goyim», til å gjøre som de vil. De foretrukne metoder er:

Protokoll Tema
1 Alkoholisme
2, 9, 12 Utbredelsen av alskens tankegods som vil bidra til å undergrave det etablerte samfunn, som darwinisme, marxisme, «nietzscheisme», liberalisme, sosialisme, kommunisme, anarkisme og utopianisme
4 Materialisme
5 Verdensregjering
7 Verdenskriger
10 Alminnelig stemmerett
11 Innskrenkelse av borgerrettighetene under påskudd av å nedkjempe fredsfiendene
11, 12, 17 Skape inntrykk av pressefrihet, talefrihet, demokrati og menneskerettigheter, men som alt sammen i virkeligheten uthules og blir til rene illusjoner eller røyktepper som skjuler den faktiske undertrykkelse
13 Avledningsmanøvre
14 Pornografisk litteratur
14, 17 Ødeleggelsen av kristendommen og andre religioner, fulgt av ateismen som et overgangsfenomen før jødedommens hegemoni blir endelig virkeliggjort
16 Hjernevask
20 Økonomiske nedgangstider
20 Progressiv eiendomsbeskatning
20 Svekkelse av statene ved utenlandslån
23 Anspore til voldelige utskeielser under dekke av å respektere frihetens prinsipper, for bare å la jødenes konge til slutt knuse disse krefter og dermed fremstå som redningsmann

Kontroll med massemediene og finansvesenet vil muliggjøre tilsidesettelsen av den sosiale ordens tradisjonelle kilder. Dette erstattes av manipulasjon av folkemassene og statsstyrt propaganda slik at de nye mektige eliter og institusjoner kan tildekke den nakne og skitne sannhet for massene. Her er «protokollene» inspirert av tidens foreliggende kritikk av modernitet, radikalisme og kapitalisme, men fremstiller disse krefter som del av en sammensvergelse og ikke som følger av upersonlige historiske prosesser.

Teksten forutsetter at leseren tror at frimurerne er et hemmelig samfunn med en skjult politisk agenda. «Protokollene» hevder at denne skjulte agenda i sin tur er fjernstyrt av det jødiske eldstefellesskap; altså har man en konspirasjonsteori inne i en annen konspirasjonsteori. Både frimurere og «liberale tenkere» fremstilles som blotte redskaper i de eldstes hender, som til slutt er ment å resultere i et jødisk teokrati. «Protokollene» beskriver et kommende «kongedømme» og går i stor detalj inn på hvordan det skal styres. Men selv i dette kongedømme vil de eldste avstå fra åpen politisk kontroll; de vil gjøre seg gjeldende via åger og pengemanipulasjoner. Selv «jødenes konge» vil bare være en galleonsfigur.

Spredning etter den russiske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Fra avisartikkelen i The Times i 1921 som beviser at Sions vises protokoller er en forfalskning.

Etter den russiske revolusjon ble «protokollene» brukt av grupperinger knyttet til «de hvite» for å bygge opp om hat og vold mot jødene. En forestilling om at bolsjevismen var et jødisk komplott med sikte på verdensherredømme, og det faktum at enkelte ledende bolsjeviker (og spesielt Leo Trotskij) var jøder, sikret at «protokollene» vekket internasjonal interesse.

I den engelskspråklige verden ble de raskt kjent. I ett år ble fem utgaver utsolgt i Storbritannia, og i USA finansierte Henry Ford trykkingen av 500.000 eksemplarer. Den første utgaven på tysk var Ludwig Müller von Hausens oversettelse av 1920. Den ble fulgt av Alfred Rosenbergs utgivelse i 1923: Die Protokolle der Weisen von Zion und die jüdische Weltpolitik.[26]

The Times avslørte forfalskningen[27] for den engelskspråklige opinion den 16., 17. og 18. august 1921 i en artikkelserie av Philip Graves med tittelen The Source of The Protocols of Zion. Avsløringene var såpass grundige at den videre spredning av «protokollene» i ettertiden vanskelig kan ansees for å ha skjedd i helt god tro. Det ble også ført rettssaker mot publikasjonen. En sveitsisk nazist, Dr. A. Zander, som i 1934 utgav en rekke artikler som bygde på «protokollene», ble saksøkt, og domstolen i Bern erklærte i sin dom at de var forfalskninger, plagiat og obskøn litteratur.[28] Dommen ble omgjort etter en appell, men dommerne i appellinstansen gjorde det klart at førsteinstans hadde rett i sin karakteristikk av «protokollene», men tilføyde at strafferettsbestemmelsene manglet mandat til å stanse spredningen av dem og slik beskytte jødene mot denslags.[29]

I Sør-Afrika kom det også til rettssak; der ble tre menn som hadde spredt en versjon av «protokollene», dømt til bøter for dette.

«Protokollene» ble utgitt i Italia i 1937. I Tyskland inngikk de som et av flere propagandistiske virkemidler mot jødene. De ble pliktpensum for studenter der. Adolf Hitler nevnte dem i Mein Kampf.[30] De ble også oversatt til en rekke andre språk, og fikk en vedvarende appell i arabiske land.

Tiden etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Engelskspråklig utgave av Sions vises protokoller utgitt i Malaysia og til salgs på Kuala Lumpur International Airport 2008.

Etter annen verdenskrig mistet «protokollene» sin brede appell de fleste steder. Det største unntaket er i Midtøsten og Nordafrika, der et stort antall arabiske og muslimske ledere har gått god for dem. Man kan nevne president Gamal Abdel Nasser og Anwar Sadat i Egypt, kong Faisal av Saudi-Arabia, oberst Muammar al-Gaddafi i Libya, stormufti sheik Ekrima Sa'id Sabri av Jerusalem, Hamas, Islamic Jihad, ledere i Iran, Hezbollah og PLO .[trenger referanse]

Mer marginale miljøer i andre land gjør også bruk av «protokollene», f.eks. i Russland og i USA.

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

«Protokollene» ble første gang utgitt i Norge i 1920 med tittelen «Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller» og var oversatt fra den engelske Nilus-oversettelsen. Under andre verdenskrig ble de utgitt i stadig nye opplag av den nazistiske okkupasjonsmakten. Norsk Front gav ut en utgave i 1940, og i 1944 kom en utgave med forord av Ørnulf Myklestad, fylkespropagandaleder i NS. I denne utgaven var referanser i protokoll nr. 9 til at «Amerika, China, Japan» var frimurerlosjens verktøy endret, og referanser til Japan var slettet fordi Japan var gått inn i krigen på Tysk side.[31]

Høyesterettsadvokat Stian Bech sr, far til Stian Bech jr., skrev i 1920 en kronikk om «Bolchevikerne og den hvite race», kronikken introduserte Sions vises protokoller i norsk offentlighet.[32]

Boken ble utgitt på norsk i 1999 på Nordisk Boktjeneste av NNSB (Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse) og Jan Erik Kvamsdahl.

Den ble også utgitt på 1990-tallet under tittelen "B'nai B'rith Sionismens planer for overtakelse av verdensherredømmet" og er utgitt cirka 2003 i Ørsta, av Bergmann Forlag. Denne utgaven hadde forord av grunnleggeren av organisasjonen «Folkets motstandsbevegelse, Det Kristne Alternativet», Alfred Olsen.[31] Denne utgaven var en språklig modernisert utgave av 1944-utgaven.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Daniel Pipes: Verschwörung. Faszination und Macht des Geheimen, Gerling Akademie Verlag München 1998, s. 64 og 72.
  2. ^ a b Poliakov 1983, side 27
  3. ^ Sammons 1998, side 12f
  4. ^ a b Joly 1864
  5. ^ Pierre Charles: «Les protocoles des sages de Sion», i Nouvelle Revue théologique, vol. 65, 1938, pp.56-78, 966-969, 1083-1084.
  6. ^ a b c Joly 1864, Forordet (Simple Avertissement)
  7. ^ Joly 1870
  8. ^ Umberto Eco: «Fiktive Protokolle.» i: Umberto Eco: Im Wald der Fiktionen. Sechs Streifzüge durch die Literatur. Harvard-Vorlesungen (Norton lectures 1992–93). Hanser, 1994, s. 177 f.
  9. ^ Joly 1864, Dialog 20 (Vingtième dialogue)
  10. ^ Joly 1864, Dialog 12 (Onzième dialogue)
  11. ^ Joly 1864, Dialog 17 (Dix-septième dialogue)
  12. ^ Keren, David, Commentary on The Protocols of the Elders of Zion, 10 February 1993, side 4. Gjengitt i innledningen til The Protocols of the Learned Elders of Zion oversatt av Victor E Marsden.
  13. ^ Goedsche 1868
  14. ^ Sammons 1998, side 8f
  15. ^ Sammons 1998, side 121-127
  16. ^ P.-A. Taguieff: L'Imaginaire du complot mondial. Aspects d'un mythe moderne, (red.), Mille et une nuits, 2006, s. 118-119.
  17. ^ Éric Conan. Les secrets d'une manipulation antisémite L’Express, 16. november 1999.
  18. ^ Forging Protocols av Charles Paul Freund. Reason Magazine, Februar 2000
  19. ^ Segel 1995, side 97
  20. ^ Pierre-André Taguieff: Les protocoles des sages de sion histoire d'un faux
  21. ^ Jacques Halbronn (thèse d'État, université Paris X, 1999, Le texte prophétique en France. Formation et Fortune
  22. ^ Hagemeister 1998, side 256ff
  23. ^ Sammons 1998, side 17f
  24. ^ Michael Hagemeister: «Die Weisen von Zion als Agenten des Antichrist.» i: Bodo Zelinsky (utg.): Das Böse in der russischen Kultur. Böhlau, Köln/Weimar/Wien 2008, s. 78 ff.
  25. ^ P.-A. Taguieff: op. cit., s. 123
  26. ^ Alfred Rosenberg: Die Protokolle der Weisen von Zion und die jüdische Weltpolitik. Boepple (= Deutscher Volksverlag), München 1923.
  27. ^ P.-A. Taguieff: L'Imaginaire du complot mondial, Mille et une nuits, 2006, s. 123.
  28. ^ Hagemeister 1998, side 268f
  29. ^ Lüthi 1992, side 45
  30. ^ Adolf Hitler: Mein Kampf bind I, kapittel XI
  31. ^ a b Rian 2003, side 145
  32. ^ Ny Tid, 31. oktober 2014.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærkildeskrift[rediger | rediger kilde]

Sekundærlitteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]