Egg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Egg fra forskjellige dyr, de nederste rekkene viser egg fra forskjellige fisk, krypdyr og virvelløse dyr.

Egg (latin: ovum) er en ikke-frittlevende forplantningsstruktur som ikke mottar næring fra moren etter at det er ferdig dannet. Dyr som legger frie egg kalles eggleggende (ovipare). Selve egget består i utgangspunktet av en eneste celle, eggcellen. Hos de fleste dyregrupper vil et egg ha en form for skall og plomme i tillegg til selve eggcellen. I vanlig dagligtale brukes uttrykket om fugleegg, vanligvis fra høns til bruk i mat.

Begrepet egg brukes bare om eggceller i dyreriket. Tilsvarende forplantningsstrukturer i andre riker kalles sporer eller (hos frøplanter) frø.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kjønnet formering

Nakensneglen Acanthodoris lutea legger egg etter befruktning
Egg fra to tvekjønnede grupper: Snegl (store hvite) og metemark (små, brune).

Hos alle tokjønnede dyr skjer forplantningen ved at egget blir befruktet av en hannlig kjønnscelle, spermien. I de aller fleste tilfeller vil egget være vesentlig større enn spermien, noen ganger flere tusen ganger større i omkrets. Mesteparten av volumet i egget vil bestå av plommemasse, hvis funksjon er å gi fosteret næring gjennom fosterutviklingen.[1]

Ytre befruktning[rediger | rediger kilde]

Hos mange dyregrupper foregår befruktningen av egget utenfor kroppen ved ytre befruktning. Egg og spermier sprøytes ut i omgivelsene, ofte i stort antall. Denne formen for formering finnes blant annet hos svamper, nesledyr, leddormer, bløtdyr, pigghuder og de fleste beinfisk og amfibier. Ettersom befruktnigen krever at en spermie fysisk tar seg fram til egget utenfor kroppen, finner vi ytre befruktning i all hovedsak hos dyr som lever i vann.

Indre befruktning[rediger | rediger kilde]

Indre befruktning foregår hos alle dyr som legger egg med en form for skall – egget må nødvendigvis befruktes før skallet dannes. Hos enkelte grupper vil hannen lage en egen pakke med sperm (en spermatofor) som hunnen tar opp i seg for så å befrukte eggene. Spermatoforer finnes hos blekkspruter, mange edderkoppdyr, noen meitemarker, de mest primitive insektene og de fleste salamandere. De fleste dyr med indre befruktning overfører imidlertid sæden direkte gjennom paring, der sæden sprøytes direkte fra hannens gonader over i hunnen. Denne formen for forplantning finnes blant annet hos mange flatormer, rundormer, krepsdyr, de fleste insekter, bruskfisker og hos firbente virveldyr.[1][2]

Tvekjønnethet og jomfrufødsler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Partenogenese

Hos mange grupper finnes tvekjønnede arter. Selv om de produserer både egg og sædceller, vil de pare seg med andre individer og bare unntaksvis befrukte sine egne egg dersom de ikke finner partnere. Tvekjønnede arter finnes både hos arter som har ytre befruktning (som metemark) og indre befruktning (snegler).[1]

Hos noen arter vil eggene i utgangspunktet være diploide og ikke trenge befruktning. Dette fenomenet kalles partenogenese og vil vanligvis bare produsere hunner. Enkelte arter er fullt partogenetiske slik som piskefirfisler og noen arter av pinnedyr, der hannkjønn er ukjent. Bladlus kan veksle mellom kjønnede og ukjønnede generasjoner, der eggene hos de ukjønnede generasjonenen er diploide, og haploide hos de kjønnede generasjonene.[3] Hos nesten alle årevinger (stilkveps og planteveps) vil ubefruktede egg utvikle seg til haploide hanner, mens befruktede egg vil bli diploide hunner.[4][5]

Eggets anatomi[rediger | rediger kilde]

Et egg vil være den største (og derved viktigste) bidragsyteren til fosterutvikling. En sædcelle vil i praksis bare bidra med genetisk materiale, all næring og intern cellestruktur kommer fra egget. Hos mange typer egg vil eggcellen allerede før befruktningen ha en klar orientering (opp-ned, foran-bak) som blir fosterets virkelige orientering. Hos andre vil punktet der sædcellen trenger igjennom, avgjøre fosterets orientering i forhold til egget.[2]

Eggeskall[rediger | rediger kilde]

Eggeskallet til fugler som i dette rødstrupeegget er en viktig kilde for kalk under fosterutviklingen

Egg er omgitt av en eller annen form for hinne eller skall. Dette skallet skal ikke bare beskytte det mot skade og uttørking, men har også en funksjon under befruktningen med å binde og sile sædceller. Hos koraller, svamper, pigghuder og andre dyr som gyter i åpne vannmasser, vil yttermembranen ha en funksjon i å sile artens egne spermier fra andre arters.

Hos mange dyr med ytre befruktning vil egget gjennomgå en forandring etter befruktningen, der eggets ytterskall forandrer seg og blir mindre gjennomtrengelig. Hos amfibier kommer eggene ut som pepperkornstore klumper. Umiddelbart etter at de kommer ut av hunnen, vil eggene reagere med vann og det ytre laget ese opp til en gelékappe. Befruktningen må skje før eggene eser opp; etter dette vil de være ugjennomtrengelige. Meitemark legger eggene i en slimkokong som gjør samme nytten. Slimkokongen vil etterhvert tørke inn og utgjøre en form for skall. Egg hos insekter, snegler, krypdyr, fugler og andre dyr med indre befruktning utrustes med et skall i morens kropp etter at egget er befruktet. Den ytre hinnen på egget hos morkakedyr er en viktig faktor i dannelsen av morkaken.

Hos dyr med svært tykke eggeskall (slik man finner hos fugler) vil skallet også ha en funksjon med å frakte oksygen til fosteret og karbondioksid ut. Slike eggeskall er derfor porøse. Disse porene er fra 5 til 15 µm, store nok til å slippe gjennom de aktuelle gassene, men ikke så store at vann siver ut og egget tørker inn.[6] Mengden porer i overflaten og tykkelsen på skallet vil være begrenset. Blir eggeskallet for tykt og porene derved for lange vil ikke diffusjonen av gasser gjennom porene være effektiv nok. Dette kan kompenseres med flere porer, men det vil i sin tur gå ut over styrken til skallet. Virkelig store egg vil derved nærme seg grensen for hvor store egg kan være uten enten å knuse under sin egen vekt eller kvele fosteret. Fossile eggeskall fra langhalsdinosaurer viser egg på størrelse med en basketball, noe som trolig er den praktiske øvre grensen for hvor stort et egg kan bli.

Hos fugler, skilpadder og i noen grad krokodiller fungerer eggeskallet som en kilde for kalk til skjelettet.[7] Eggeskallet hos de fleste krypdyr og hos eggleggende pattedyr er læraktig og har lite kalk. Hos disse gruppene er plommen hovedkilden til kalk for fosteret, hvilket har gjort det mulig å utvikle forskjellige former for levendefødsel hos disse gruppene.[8]

Plomme og hvite[rediger | rediger kilde]

Plomme er næringen fosteret skal bruke for å gjennomføre utviklingen i egget. Plomme består vanligvis av en varierende blanding fett, protein og mineraler. Hos mange typer egg vil næringsinnholdet i egget være delt i forskjellige deler med forskjellig funksjon, der mye av proteinene vil utgjøre eggehvite (proteiner kalles ofte «eggehvitestoffer») som gir byggemateriale direkte til fosterets celler, mens den mer fettholdige plommen omsluttes av fosterets mage (se gastrula) og først og fremst er energikilde. Hos de fleste arter med små egg vil det ikke være noen distinkt forskjell på hvite og plomme, men plommen vil ligge som små korn jevnt fordelt i egget.[9]

Vanligvis vil hunnen bruke av sine egne fettreserver til å danne plomme. Hos noen dyr som veps og fluer vil hannens sædceller fordøyes og være bidrag til eggeplommen. Hos edderkopper og knelere vil hunnen hos en del arter spise hannen i samme hensikt. Hos svamper vil egget selv spise en del av de omliggende cellene og legge seg opp plommemasse på den måten.[1]

Typer av egg[rediger | rediger kilde]

Egg deles ofte inn etter den relative mengden plomme som micro-, meso- og macrolecithale egg (av latin lecithus - plomme) og måten slike egg danner de første fosterstadiene.[2] Celledelingen og dannelsene av fostre varierer en del i dyreriket, men hos alle rekker med unntak av svamper vil det dannes en blastula, en hul ball av celler.[10]

Hos egg med ingen eller lite plomme er denne prosessen relativt ukomplisert. Hos egg med middels plomme vil celledelingen ha problemer med å nå gjennom plommemassen, og blastulaen vil ofte ha en vegg bestående av flere celler, der hulrommet vil være i den minst plommerike delen. Hos egg med stor plomme (slik som fugleegg) vil celledelingen ikke ha noen mulighet til å splitte opp plommemassen, men vil i stedet danne en skive på toppen av plommen, som senere vil vokse rundt og omslutte den.

Egg med lite plomme gir gjerne opphav til ganske uferdige organismer som ikke likner de voksne (larver), mens egg med mye plomme kan gi opphav til velutviklede ungdyr, såkalt direkte utvikling. Inndelingen av egg etter den relative mengden med plomme er i utgangspunktet ment for egg av virveldyr, men prinsippet gjelder for mange dyregrupper. Ikke alle egg passer inn i dette skjemaet. En del insekter, slik som maur og sommerfugler, har ganske store egg i forhold til det voksne dyret som likevel klekker til larver helt forskjellig fra de voksne.

Egg med lite plomme[rediger | rediger kilde]

Microlecithale egg fra rundormen Toxocara
Froskeegg er mesolecithale
En gresk landskilpadde (Testudo hermanni) kommer fullt utviklet ut av egget
Nyfødt kenguru viser pungdyrenes korte fosterutvikling.

Microlecithale egg er små egg med liten plomme. Plommemassen er jevnt fordelt i egget. Hos svamper og nesledyr vil eggcellen dele seg direkte og forme en larve som nærmest er en morula med flimmerhår (hos nesledyr kalt planula), som så vokser direkte opp til det voksne individet eller danner voksne individer gjennom knoppskyting.[1]

Microlecitale egg krever bare et minimum av plomme. Denne typen egg finner man hos flatormer, rundormer, leddormer, skjell, pigghuder, lansettfisker og de fleste leddyr. Hos grupper med enkel bygning vil fosterutviklingen ofte være kort, og selv egg med lite plomme vil kunne utvikle seg direkte. Fordelen med microlecithale egg er at de kan produseres i store mengder. Hos dyr der dødeligheten er høy, vil slike microlecithale egg være vanlig. Dette fenomenet finner man blant annet hos mange muslinger og leddyr. I motsetning til flatormer og rundormer har disse kompleks kroppsbygning. Det lave plommeinnholdet i egget tillater ikke fosteret å utvikle alle de voksne strukturene. I stedet vil fosteret utvikle seg til en larve. Hos disse er larvestadiet ofte vesensforskjellig fra de voksne, og tilpasset å ta til seg store mengder føde.

Hos placentale pattedyr, der næring til fosteret kommer fra moren og hele fosterutvikling foregår innen i moren, har egget blitt redusert i størrelse til det essensielt er en naken eggcelle; se zygote.

Egg med middels plomme[rediger | rediger kilde]

Mesolecithale egg har relativt sett mer plomme enn de microlecithale. Plommen er konsentrert i en del av egget, men cellekjernen og meste parten av cytoplasmaen i den andre delen. Celledelingen er ujevn og i utgangspunktet konsentrert i den cytoplasmarike delen av egget.

En større mengde plomme vil tillate fosteret å være mer utviklet før det forlater egget. Hos dyr med relativt enkel bygning vil fosteret kunne forlate egget i en form som kan kjennes igjen som en ung utgave av den voksne arten, slik som hos kjeveløs fisk og enkelte snegler. Hos dyr med mer avansert bygning vil det likevel være et distinkt larvestadium, selv om larver fra mesolecithale egg likner mer på det voksne dyret, slik som hos kvastfinnefisker og de fleste amfibier.

Egg med stor plomme[rediger | rediger kilde]

Macrolecithale egg har en stor plomme. Eggene er fåtallige, men fosteret rekker å gjennomgå en mer eller mindre fullstendig fosterutvikling før de forlate egget. Virkelig macrolecithale egg finnes bare hos to dyregrupper: Blekkspruter og virveldyr.

Macrolecithale egg gjennomgår en annen type fosterutvikling enn de mindre typene. Fosteret vil ikke være i stand til å omslutte hele plommen med en gang, og vil utvikle seg som en fosterplate på toppen av plommen, og først senere omslutte hele plommemassen. Denne formen for fosterutvikling er den vanlige hos beinfisk, selv om fiskerogn kan være svært små. Beinfiskenes små egg er ikke store nok til å gi direkte utvikling på tross av den relativt store andelen plomme, og gir opphav til yngel. Hos landlevende dyr gjør det store volumet i forhold til overflate at macrolecithale egg må ha strukturer som hjelper til med å frakte oksygen til fosteret og frakte bort eller oppbevare avføring, slik at fosteret ikke blir forgiftet i egget.

Foruten blekkspruter finnes macrolecithale egg hos bruskfisk, krypdyr, fugler og eggleggende pattedyr. Eggene til kvastfinnefisker er opptil 9 centimeter i diameter, og ungene gjennomgår fullstendig forvandling mens de lever av plommen i hunnens livmor.[11]

Egg hos pattedyr[rediger | rediger kilde]

Eggene til de eggleggende pattedyrene (nebbdyr og maurpiggsvin) er macrolecithale egg som likner dem vi finner hos krypdyr. Eggene hos pungdyr utvikler seg innen i kroppen til hunnen, men fosteret er fortsatt svært lite utviklet når de fødes, og må kunne betegnes som en «larve» i den biologiske betydningen av ordet.[12] Hos pattedyr med morkake er selve egget helt uten plomme, men utvikler en navlestreng fra strukturer som ellers ville vært en del av plommesekken, slik at fosteret kan gjennomføre en direkte utvikling i morens liv.

Oversikt over eggtyper hos virveldyr[rediger | rediger kilde]

Klasse Eggtype Avkom
Kjeveløs fisk Mesolecithale egg, spesielt store hos slimåler Yngelstadier hos niøyer, direkte utvikling hos slimål
Bruskfisker Macrolecithale egg med eggkapsel Direkte utvikling, levendefødte i noen arter
Beinfisker Små eller middelsstore egg med macrolecithal
fosterutvikling, store egg hos kvastfinnefisk
Yngelstadier hos alle arter, noen ovovivipare
Amfibier Mesolecithale egg hos alle arter Rumpetrollstadier, direkte utvikling forekommer, særlig hos trangmunnfrosker.
Krypdyr Macrolecithale egg hos alle arter, tørketålende Direkte utvikling, noen ovovivipare
Fugler Macrolecithale egg hos alle arter, tørketålende Ungene mer eller mindre fullt utviklet,
ingen distinkte larvestadier
Pattedyr Macrolecithale egg hos kloakk- og pungdyr,
microlecithale hos placentale pattedyr
Ungene lite utviklet, uklart larvestadie hos
kloakk- og pungdyr, direkte utvikling hos morkakedyr.

Eggkapsler[rediger | rediger kilde]

Eggkapsel med foster hos revehai.

En eggkapsel (ootheca, oothek) er en struktur som ligger utenå et eller flere egg for å beskytte dem. De fleste eggkapsler dannes fra et proteinrikt skum som skilles ut fra moren sammen med egget og herder i kontakt med det ytre miljøet (vann eller luft). Hos noen arter blir eggkapslene forsterket med materiale fra omgivelsene, og det finnes grupper som bygger eggkapslene sine selv.

Enkelte dyr med microlecithale egg, som kakerlakker, skiller ut eggkapsler som kan inneholde mange små egg.[13] Blekkspruter, skater og mange haier, som har macrolecithale egg, skiller ut eggkapsler som inneholder et enkelt egg.[14][15] Bare to rokkearter har eggkapsler med flere egg.[16] Eggkapslene fra rokker driver ofte i land langs kysten. Edderkopper vil spinne et underlag av edderkoppsilke som hunnen legger eggene på. Dette pakker de så sammen ved hjelp av mer silke og lager en eggkapsel på den måten.[1] Noen arter av skolopendere bygger mange enkeltkapsler av jord og legger et egg i hver. [17] Slimet som omgir metemarkens egg vil danne et rør, og lukke seg i begge ender i det partnerne kryper videre. Denne slimkapselen vil stivne når den tørker og utgjøre en eggkapsel.[18]

Eggleggende og levendefødende[rediger | rediger kilde]

Egg finnes hos alle dyr som reproduserer seksuelt, selv hos de som vi vanligvis kaller levendefødende. Det finnes en rekke mellomformer, fra fullt eggleggende til virkelig levendefødende. Slike tilpasninger finnes hos alle klasser av virveldyr, med unntak av kjeveløs fisk og fugler.[19] Avhengigheten av eggeskallet som en kalkkilde hos fugler, skilpadder og i noen grad krokodiller har gjort at ovovivipari og levendefødsel aldri har utviklet seg i disse gruppene.[7]

Ruge ut egg i kroppen (ovovivipari)[rediger | rediger kilde]

Hos noen dyr beholdes eggene inne i hunnens kropp til de klekkes. Denne formen for egglegging kalles ovovivipari - «egg-levendefødende». Det fines hos en del fluer, beinfisk, haier og hos mange grupper av skjellkrypdyr, blant annet våre hjemlige firfisle og huggorm.[20]

Plommesekk som morkake[rediger | rediger kilde]

Hos mange skjellkrypdyr er det utviklet strukturer som tillater plommesekken å feste seg til livmoren og i varierende grad ta opp næring.[21] Denne formen for fosterutvikling faller midt mellom ovovivipari og virkelig levendefødende. Pungdyrene har en liknende sitiasjon der egget klekker i morens livmor, og moren skiller ut en «livmormelk» som taes direkte opp av fosteret. Plommesekken fester seg til livmorveggen og tar opp noe næring. Likevel er det i det vesentlige plommen som er hovednæringen, i alle fall for de tidligste stadiene.[22] En tilsvarende blandet situasjon finnes hos en del haier.[23] Funn av fossile fostere i panserhaier viser at denne formen for fosterutvikling er gammel.[24]

Levendefødende (vivipari)[rediger | rediger kilde]

Virkelig levendefødende (vivipari) er en situasjon der fosteret ikke først og fremst lever av plommen, men får all eller nesten all næring dirkete fra moren. Egget er lite og inneholder nesten ikke plomme. Dette finnes fullt utviklet bare hos de placentale pattedyrene, noen haier og skinkene i slekten Mabuya. [25][20] Her gir moren fosteret næring gjennom en modifisert plommesekk. Levendefødsel har utviklet seg separat i de tre gruppene.

Alternative næringskilder i fosterperioden[rediger | rediger kilde]

Hos enkelte jomfrufødende gallmygg finnes en underlig avart av levendefødsel. Her klekker larvene inne i morens kroppe allerede mens hun er en larve. I stedet for å leve av plomme lever de av morens vev. Når larvene blir store nok, spiser de moren levende innefra og bryter ut gjennom skinnet hennes. På dette stadier er de allerede selv verter for neste generasjon.[26]

Flere haiarter, blant annet hvithai og tigerhai har fostre som i livmoren lever av ubefruktede egg moren produserer (og noen ganger av sine søsken).[27]

Egg som næring[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Egg (mat)

Egg fra kråkebolle regnes som en delikatesse

Egg, særlig eggeplommer, er næringsrike. Egg fra fugler, spesielt høns, utgjør et nyttig næringsmiddel og eggproduksjon er en viktig del av landbruket.

Egg fra andre grupper er også næringsrike. I mange land jaktes det på egg fra skilpadder, og rogn fra en del fiskearter er en viktig bifangst i form av kaviar. Eggene er den eneste biten som spises av kråkeboller. Bjørn vil grave opp maurtuer for å få tak i mauregg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Barns, R.D. (1968): Invertebrate Zoology. W. B. Saunders Company, Philadelphia. 743 sider
  2. ^ a b c Romer, A.S. & Parson, T.S (1986): The vertebrate body. 6. utgave (internasjonal utgave), Sauders Colledge Publishing, USA, 679 sider. ISBN 0-03-910754-X
  3. ^ Stroyan, H.G. (1997): Aphid ["bladlus"], i McGraw-Hill Encyclopedia of Science and Technology, 8. utg, ISBN 0-07-911504-7
  4. ^ MacKensen, O. (1955): Further studies on a lethal series in the honey bee. Journal of Heredity, no 46: side 72–74.
  5. ^ Ellen van Wilgenburg (5 January 2006Feil datoformat). «Single locus complementary sex determination in Hymenoptera: an "unintelligent" design?». Frontiers in Zoology, 3 (1). doi:10.1186/1742-9994-3-1. Besøkt 22 November 2011Feil datoformat. 
  6. ^ Zimmermann, K. & Hipfner, J.M. (2007): Egg size, eggshell porosity and incubation period in the marine bird family Alcidae. The Auk no. 124 bind 1: side 307–315 [1]
  7. ^ a b Packer, M.J. (1994). «Patterns of mobilization and deposition of calcium in embryos of oviparous, amniotic vertebrates». Israel Journal of Zoology (40), s. 481-492. 
  8. ^ Stewart, J.R.; Ecay, T.W.; Heulin, B. (2009). «Patterns of maternal provision and embryonic mobilization of calcium in oviparous and viviparous squamate reptiles». Herpetological Conservation & Biology (5), s. 341-359. Besøkt 7. april 2013. 
  9. ^ Hildebran, M. & Goslow, G. (2001): Analysis of Vertebrate Structure. 5. utgave. John Wiley & sons inc, New York. 635 sider ISBN 0-471-29505-1
  10. ^ Parker, S. (1997): Invertebrate Embryology, McGraw-Hill Encyclopedia of Science & Technology McGraw-Hill 1997.
  11. ^ Fricke, H.W. & Frahm, J. (1992): Evidence for lecithotrophic viviparity in the living coelacanth. Naturwissenschaften no 79: side 476-479
  12. ^ Colbert, H.E & Morales, M. (1991): Evolution of the Vertebrates – A History of Backboned Animals Through Time. 4. utgave. John Wiely & sons inc, New York. 470 sider ISBN 0-471-85074-8
  13. ^ Ross, M.H. & Mullins, D.E. (1988): Nymphal and oothecal comparisons of Blattella asahinai and Blattella germanica (Dictyoptera: Blattellidae). Journal of Economic Entomology no 81: side 1645-1647
  14. ^ Hanlon, R.T., Smale, J.M. & Sauer, W.H.H. (2002): The Mating system of the Squid Loligo vulgaris Reynadii (Cephalopoda, Mollusca) of South Africa: Fighting, Guarding, Sneaking and Egg Laying Behaviour. Bulletin of Marine Science no 71 (bind 1): side 331–345 PDF
  15. ^ Demski, L.S & Wourms, J.P. (1993): The Reproduction and Development of Sharks, Skates, Rays, and Ratfishes. I Environmental Biology of the Fishes no 38: kapittel 1-3 (320 sider, 5 illustrasjoner) ISBN 978-0-7923-2509-3
  16. ^ Ebert, D.A., Smith, W.D., and Cailliet, G.M. (2008): Reproductive biology of two commercially exploited skates, Raja binoculata and R. rhina, in the western Gulf of Alaska. Fisheries Research, no 94: side 48-57
  17. ^ Lal, B.M. (1941): The Egg-capsule of the Millipede Thyroglutus attemes (syn. Thyrogrypus malayus Carl.). artikkel
  18. ^ Butt, K.R. & Nuutinen, V. (1998): Reproduction of the earthworm Lumbricus terrestris Linne after the first mating. Canadian Journal of Zoology no 76, side 104-109.
  19. ^ Blackburn, D.G. & Evans, H.E (1986): Why are there no viviparous birds? American Naturalist no 128: side 165-190.
  20. ^ a b Stewart, J.R. & Blackburn, D.G. (1988): Reptile placentation: structural diversity and terminology. Copeia 1988: side 839-852.
  21. ^ Hayssen, V. & Blackburn, D.G. (1985): Alpha-Lactalbumin and the origins of lactation. Evolution no 39: side 1147-1149.
  22. ^ Side om reproduksjon fra Centennial Museum, Univerity of Texas and El Paso
  23. ^ Sharks and rays, faktaark fra Australian Marine Conservation Society
  24. ^ Long, J.A., Trinajstic, K. & Johanson, Z. (2009): Devonian arthrodire embryos and the origin of internal fertilization in vertebrates. Nature no 457 (7233). Sammendrag
  25. ^ Wourms, J.P. (1981): Viviparity: The maternal-fetal relationship in fishes. American Zoologist no 21: side 473-515.
  26. ^ Wyatt I.J. (1967): Pupal paedogenesis in the Cecidomyiidae (Diptera 3: a reclassification of the Heteropezini. Transactions of the Royal Entomological Society of London no 119: side 71–98.
  27. ^ Klimley, A.P. & Ainley D.G. (1997): Great White Sharks. The Biology of Carcharodon carcharias. Academic Press, New York. 567 sider

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]