Folkemordet på armenerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Armenia-massakren)
Jump to navigation Jump to search
Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker.

Folkemordet på armenerne (armensk: Հայոց Ցեղասպանություն, tyrkisk: Sözde Ermeni Soykırımı) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner. Deportasjonene og overgrepene skjedde i ly av første verdenskrig under de osmanske rikets siste fase.[1][2][3][4][5]

Hendelsene var godt og offentlig kjent i samtiden og sakens grunnleggende fakta er godt etablert av forskning basert blant annet på osmanske/tyrkiske arkiv.[6][7] Hendelsene i 1915 er fortsatt gjenstand for omfattende kontrovers og diskusjon mellom Tyrkia og andre land særlig Armenia. Tyrkiske nasjonalister hevder at deportasjonen var et nødvendig og legitimt tiltak stilt overfor et armensk opprør, og at deportasjonen ikke var et folkemord. På den motsatte siden hevdes det at folkemordet hadde vært planlagt lenge av ungtyrkerne.[8] Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger og benekter at det var noen form for plan om utslette den armenske befolkningen.[6] Den tyrkiske staten bestrider folkemordet for å beskytte sin nasjonal identitet og den ideologien som det moderne Tyrkia bygger på.[9][8][10] Internasjonalt, men også blant stadig flere tyrkere, ansees folkemordet på armenerne et ubestridt faktum.[trenger referanse] Raphael Lemkin utformet folkemordkonvensjonen på bakgrunn av folkemordet på armenerne og holocaust, og han var i 1949 den første som brukte betegnelsen «Armenian genocide».[11]

Det bor nå omkring 60 000-80 000 etniske armenere i Tyrkia, de fleste i Istanbul.[12][13] Regimet gjennomførte også betydelig intern forflytning av andre folkegrupper blant annet tjerkessere, arabere og jøder. Flere hundre tusen kurdere ble deportert under krigen, men ikke massakrert. Armenerne var gjenstand for mest omfattende forflytning og den eneste etniske gruppen som ble nesten utryddet.[8](s147) 24. april 1915 blir regnet som datoen da folkemordet begynte.[6]

Terminologi[rediger | rediger kilde]

Viktigste etnisk armenske områder i Det osmanske riket før folkemordet markert med rosa.

Mens de fleste land, deriblant Norge, ikke offisielt karakteriserer det som skjedde som folkemord, finnes det også noen land som direkte støtter Tyrkias syn, eksempelvis Pakistan, Georgia, Aserbajdsjan, Israel, Storbritannia og Bulgaria. Et økende antall stater (per april 2015 totalt 26[trenger referanse][trenger oppdatering]), inkludert Armenia, Frankrike, Argentina, Sveits, Russland og Tyskland[14], støtter Armenias syn og betegner hendelsen offisielt som folkemord. I noen av disse landene er det straffbart å hevde at hendelsen ikke kan betegnes som folkemord. Tyrkia benekter ikke hendelsene som førte til at så mange osmanske armenere døde, men har konsekvent nektet å anerkjenne at det var et folkemord, og mener at antallet døde er overdrevet. Tyrkia anslår at 400 000 omkom, mens Armenia hevder at tallet var 1,5 millioner og det er uenighet blant forskere internasjonalt.

Encyclopædia Britannica bruker overskriften «genocide» og beskriver det som skjedde som «campaign of deportation and mass killing»[1], viser til Arnold J. Toynbees forskning og anslår at 600 000 armenere døde eller ble massakrert under deportasjonene i disse årene. Mange forskere mener dessuten at osmanske armenere døde som et resultat av sykdom, sult og intern etnisk strid i den enorme forvirringen som oppstod på slutten av første verdenskrig, noe som også tas grundig opp i boka Folkemordenes svarte bok, utgitt av Universitetsforlaget.[15]

Tyrkia og de fleste tyrkiske intellektuelle offisielt benekter at dette var et folkemord. En del tyrkiske intellektuelle som er av en annen oppfatning. I 2005 uttalte forfatteren Orhan Pamuk i et intervju at en million armenere var blitt drept av den osmanske regjeringen.[16] Tyrkia stilte forfatteren for retten i desember 2005, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia».[17] Saken ble senere henlagt etter sterkt internasjonalt press.[18][19]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter hvert som det osmanske riket mistet kontroll over provinser på Balkan, begynte tyrkiske nasjonalister å fokusere på Anatolia som tyrkernes udelelige hjemland. Det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia) var etnisk mangfoldig med blant annet armenere, kurdere og tyrkere, og ingen etnisk gruppe i flertall før første verdenskrig. De etniske armeneren ble av tyrkiske nasjonalister etter hvert oppfattet som et hinder for etnisk-religiøs homogenitet, samtidig som armenernes egen økende nasjonale bevissthet gjorde dem potensielt illojale.[8](s148)

Situasjonen for armenere i Anatolia[rediger | rediger kilde]

I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde én til to millioner armenere i Det osmanske rike[20]. De fleste av disse var armensk-apostoliske kristne av religion, med et mindretall av armenske katolikker og armenske protestanter. De fleste bodde i det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia), men det bodde også mange armenere vest i Det osmanske riket, særlig i hovedstaden Istanbul.[trenger referanse] Fra midten av 1800-tallet strømmet muslimske flyktninger inn i Anatolia fra Balkan og Kaukasus. Den demografiske endringen medvirket til at den kristne befolkningen etter hvert ble mer marginalisert. Det medvirket også til at organisert befolkningsforflytning i stor skala ble oppfattet som normalt og til at regimet før 1915 hadde etablert et administrativt apparat for folkeforflytning.[8](s146)

Før slutten på 1800-tallet ble armenerne omtalt som «millet-i sadika» (lojal nasjon) av osmanene. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger, og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «dhimmi»-loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter. De slapp blant annet å betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «Tanzimat»-grunnloven fra midten av 1800-tallet gav dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men sultan Abd-ul-Hamid II suspenderte grunnloven tidlig i sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig.[trenger referanse] I årene 1894-1896 ble 80 000-100 000 etniske armenere massakrert i øst i imperiet under den brutale sultan Abdülhamit II. Dette hadde ikke preg av folkemord fordi målet var voksne menn i visse regioner. Etter Ungtyrkernes maktovertakelse ble 20 000 armenere drept i Adana-provinsen i 1909, som en reaksjon på krav om selvstendighet for armenerne.[8](s149)

Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være forløper til folkemordet, er mest sannsynlig Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) som endte med russisk seier. Men det er vanskelig å fastslå når det som osmanene kalte «det armenske problemet» oppstod. Ved krigens slutt hadde Russland kontroll over store landområder med armensk bosetning, og russerne hevdet at de kjempet for de kristne i Det osmanske rike. Derfor fikk de støtte fra en god del armenere, som til gjengjeld fikk våpen av russerne. Russland var militært overlegent Det osmanske rike, og på bakgrunn av støtteerklæringen fra Russland og den vaklende osmanske regjeringen gjennom de neste 15 årene, begynte mange armenere å tro på at de kunne danne en selvstendig stat.

Før første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Enver Pasja (egentlig İsmail Enver) ledet ungtyrkerne som hadde makten i landet fra 1908. Sultan Mehmet V var i praksis en marionett.

Et mindre armensk opprør i Bitlis-provinsen ble slått ned i 1894, men det kom flere armenske opprør. Det er blitt rapportert om armenske grupper som angrep landsbyer og drepte sivile i Det osmanske rike for å danne en selvstendig armensk stat[21], og mange av disse samarbeidet med både Russland, England og Frankrike. 4. mars 1896 beskrev Williams fra det britiske konsulatet dette slik:

«The Dashnaks and Hunchaks have terrorized their own countrymen, they have stirred up the Muslim people with their thefts and insanities, and have paralyzed all efforts made to carry out reforms; all the events that have taken place in Anatolia are the responsibility of the crimes committed by the Armenian revolutionary committees.»[21]

Armenske samfunn over hele riket ble i de tre påfølgende årene mål for forskjellige angrep. Det er få bevis for at det var regjeringen som stod bak, men den unnlot i alle fall å beskytte dem. Det blir anslått at 80 000 til 300 000 armenere ble drept fra 1894 til 1897.[trenger referanse]

Ungtyrkerne og oppløsningen av imperiet[rediger | rediger kilde]

Bare fem år før første verdenskrig tok «Ungtyrkerne» i form av «komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: İttihat ve Terakki Cemiyeti). Dette var opprinnelig en hemmelig forening innenfor den ungtyrkiske bevegelsen.[22] Denne bevegelsen oppstod blant hemmelige foreninger av progressive studenter og militære kadetter med ulik etnisk bakgrunn. De kom til makten i Det osmanske imperiet ved en «fredelig» revolusjon i 1908. Sultan Abd-ul-Hamid II ville ikke sende sine styrker mot de revolusjonære, selv om han sto sterkere, i frykt for at det svekkede riket kunne bli enda mer svekket av en borgerkrig. Den gamle sultanen Abd-ul-Hamid II ble etterfulgt av sin langt mer sjenerte, engstelige og tilbakeholdne yngre bror Mehmet V. Han hadde praktisk talt ingen makt, den reelle makt lå hos ungtyrkerne Enver Pasja, Talat Pasja og Djemal Pasja. Til å begynne med støttet den armenske befolkningen og enkelte armenske politiske partier Ungtyrkerne i håp om at Ungtyrkerne ville bedre deres situasjon, og noen armenere ble valgt inn i det nye osmanske parlamentet.[trenger referanse] Ved et militærkupp i 1912 tok «de tre pasjaene» full kontroll over de fallerte imperiet, mens sultan Mehmet V forble en gallionsfigur uten reell makt. Regimet hadde en aggressiv, reaksjonær agenda der de ville gjenopplive de osmanske rikets glansdager. Den ungtyrkiske ledelsen ville gjenskape imperiet basert på tyrkisk etnisitet og islam. Zarakol beskriver bevegelsen som proto-fascistisk med sjåvinistisk og fremmedfiendtlig ideologi. Disse ideene fikk grobunn i en situasjon der den gamle imperiet falt fra hverandre samtidig som tyrkerne følte seg underlegne de Europeiske landene.[22]

Før første verdenskrig tapte det osmanske riket territorium på Balkan: Bosnia-Hercegovina ble annektert av Østerrike-Ungarn i 1908, Albania gjorde opprør i 1910 og Rumelia ble overtatt av Bulgaria. Det var opprør i Jemen og druserne ved Damaskus gjorde opprør i 1910. Den italiensk-tyrkiske krig førte til at Italia tok kontroll over Libya. Dette skapte grunnlag for at de tyrkiske nasjonalistene, ungtyrkerne, festet grepet om makten. Regimet fryktet for ytterligere tap av terroitorium i Midtøsten.[8](s149-150) Regimet deporterte i 1913-1914 etniske grekere fra Trakia, de egeiske øyer og de vestlige Anatolia. Ungtyrkerne med Enver Pasja i spissen trappet i 1914 opp retorikken og snakket om rense Anatolia for kristne og erstatte dem med mer «pålitelige» muslimer.[8](s153)

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Şükrü Kaya.

Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja var å ta tilbake områdene som gikk tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere, og Det osmanske rike allierte seg med sentralmaktene under krigen. Til tross for at Tyskland rådet Enver Pasja fra å angripe Russland, gjorde han det noen få måneder etter at krigen brøt ut. Det er anslått at den osmanske hæren bestod av 100 000 – 190 000 soldater, men de var meget dårlig utstyrt, spesielt med tanke på den kommende vinteren. Russerne på sin side hadde 100 000 soldater stasjonert i området. Russland tapte stort på den prøyssiske fronten og flyttet nesten halvparten av soldatene fra den tyrkiske fronten dit, og etterlot seg da drøyt 60 000 soldater. I begynnelsen avanserte den osmanske hæren langt, og nådde på slutten av 1914 byen Sarikamis som ligger omtrent 100 km fra den nåværende grensen mellom Armenia og Tyrkia. Her tapte osmanene slaget om byen og mistet mellom 60 000 og 175 000 soldater. Tallene er usikre, men det er klart at de tapte omtrent 70 – 80 % av styrkene sine. De måtte trekke seg langt tilbake og mistet store landområder.

Enver Pasja trakk seg som øverstkommanderende for hæren og beskyldte offentlig armenerne for å ha skylden for det katastrofale nederlaget i krigen mot Russland da en del armenske opprørsgrupper hadde angrepet tyrkiske forsyningsruter og gjort væpnet opprør mot osmanske styrker i håp om å få sin selvstendighet. Armenske partier og geriljaer som ønsket selvstendighet hadde eksistert lenge og armenske grupper hadde lenge samarbeidet med Russland [4], men dette førte til at mange flyktet til de russisk kontrollerte områdene og vervet seg til den russiske hæren.[4] Disse begynte å kjempe på russernes side mot Det osmanske riket [4].

Deportasjon og massakrer[rediger | rediger kilde]

Fra sensommeren 1914 ble armenske bosettinger på begge sider av grensen med Persia og Russland plyndret av osmanske styrker og mennene ble drept.[8] Armensk nasjonalisme innenfor og utenfor det osmanske imperiets grenser styrket ungtyrkernes forestillinger om armenerne som et problem. Ungtyrkernes vurderinger av situasjonen var samtidig sterkt farget av sjåvinistiske holdninger.[8](s143-144) Etnisk armenere i den osmanske hæren måtte tidlig i 1915 gi fra seg sine våpen og ble overført til ubevæpnet arbeidstjeneste fordi ikke-tyrkere ble ansett som upålitelige. Behandlingen av armenerne begynte som en generell anti-kristen sjåvinisme hos ungtyrkerne blant annet i form av erklæring av jihad i november 1914. Kristne innbyggere av riket og borgere fra ententelandene ble av regimet slått sammen til ett felles mål. Enver Pasja og Djemal Pasja ivret for å bruke menneskelige skjold av franske og britiske borgere i Konstantinopel.[8](s155-157)

Forløp[rediger | rediger kilde]

Henry Morgenthau sr.s kommentar til bildet: «Those who fell by the wayside. Scenes like this were common all over the Armenian provinces in the spring and summer months of 1915. Death in its several forms—massacre, starvation, exhaustion—destroyed the larger part of the refugees. The Turkish policy was that of extermination under the guise of deportation.»[23]

Tidlig i april 1915 ble et mindre antall armenerne deportert fra Kilikia. Gallipoli-halvøya ble evakuert 10. april og deretter ble all kristne (hovedsakelig greske) bosettinger langs Marmara evakuert.[8](s157) Fra 24. april 1915 ble ledende medlemmer av det armenske samfunnet arrestert i stort antall i Konstantinopel.[24] Fra mars til mai 1915 ble etniske armenere internert ved İskenderunbukta og i Kilikia-regionen, og deportasjoner ble gjennomført i begrenset omfang. Fra slutten av mai gjennomførte det osmanske regimet, ledet av İttihad ve Terakki Cemiyeti («komiteen for enhet og fremskritt», Ungtyrkerne), et stadig mer radikalt program med deportasjon og mord på etniske armenere. Det begynte øst i Anatolia i områdene med størst armensk befolkning og ble gjennomført i en bølge vestover og sørover gjennom hele imperiet. Lokale ledere og mannlige sivile ble fengslet eller drept umiddelbart. Kvinner, barn og eldre ble tvunget til å reise sørover til ørkenområdene i det som senere ble Syria og Irak. Under fordrivelsen døde armenere i stort antall av mishandling, sult og tørste. Voldtekt og drap var utbredt. Overgrepene ble utført av soldater, politifolk, lokale stammefolk og andre. Blant de som overlevde forflytningen døde mange av sult og sykdom i konsentrasjonsleirer der var etterlatt uten forsyninger, og i 1916 ble de internerte utsatt for nye massakrer. Minst 1 million døde, mer enn ⅔ av de som ble deportert. En del ble kidnappet, blant annet et ukjent antall foreldreløse barn, og tvunget til å konvertere til islam - 5 til 10 % av etniske armenere i riket. Omkring 400 000 armenere overlevde krigen innenfor imperiet, særlig i Konstantinopel der det bare var selektiv deportering av ledende personer.[8](s141-142) De som ble deportert fikk bare noen timer på seg til å forberede avreisen. Eiendeler måtte etterlates og disse ble konfiskert av myndighetene eller overtatt av naboer.[24]

Inntil slutten av mai 1915 gjennomførte det osmanske regimet anti-armenske operasjoner ofte reaktivt og til dels som det ungtyrkerne oppfattet som forkjøpsangrep.[8](s144) 25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million, etniske armenere fra hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Mange armenere dro til den syriske byen Dayr az Zawr og den omkringliggende ørkenen. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet av kurdiske landveisrøvere. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater. Noen av overgriperne ble senere straffet av den tyrkiske regjeringen for det de hadde gjort, men det er ingen tvil om at en del også slapp unna med milde straffer eller ingen reaksjon. Deportasjonene endte med katastrofe fordi det svekkede osmanske rike ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse til armenerne, noe som førte til at de, foruten å omkomme av sult og kulde, også ble angrepet og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander.

Flere kilder[25] hevder at 25 større konsentrasjonsleire eksisterte og sto under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pasjas nærmeste medarbeidere.

Kart over de påståtte leirene

Disse var:

Dayr az-Zawr Ra's Al Gul Bonzanti Mamoura
Intili Islahiye Radjo Katma
Karlik Azaz Akhterim Mounboudji
Bab Tefridje Lale Meskene
Sebil Dipsi Abouharar Hamam
Sebka Marat Souvar Hama
Homs Kahdem

Det blir hevdet at majoriteten av disse leirene skal ha vært plassert nær grensen til Irak og Syria, og noen av disse skal ha vært midlertidige leire. Andre ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915. Noen historikere[hvem?] mener også at Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra's al-'Ain ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. De fleste av vaktene på innsiden av disse leirene var armenske. Det blir påstått at mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.

I byen Edessa (nåtidens Şanlıurfa) gjorde den armenske befolkningen opprør mot den osmanske regjeringen tidlig i 1916 og fikk kontroll over byen. Osmanske styrker angrep byen med artilleri, men klarte allikevel ikke å erobre den. Friherre Colmar von der Goltz, som var den nærmeste tyske generalen, klarte å forhandle fram en avtale med armenerne om at de skulle godta å bli avvæpnet mot løfte om at de ikke skulle deporteres. Dette gikk armenerne med på, men de ble likevel deportert på et senere tidspunkt.

Armenske flyktninger på vei mot Aleppo

Internasjonalt kjennskap til massakrene[rediger | rediger kilde]

Tyskland, det osmanske rikets allierte, fikk kjennskap til deportasjoner og massakrer på forsommeren 1915. Ambassadør Wangenheim meldte 7. juli 1915 til rikskansler Bethmann-Hollweg at fordrivelsene av armenere da var utvidete til områder som ikke var berørt av krigshandlinger noe som innebar at den tyrkiske regjeringen åpenbart tok sikte på å utslette den armenske rase fra det tyrkiske imperiet («extermination of the Armenian race in the Turkish empire»). Johannes Lepsius, en tysk prest, reiste ned og fikk møte Enver Pasja, men fikk ikke reise rundt i landet. Med hjelp fra øyenvitner og ambassadør Morgenthau skaffet Lepsius informasjon om det som foregikk. Regjeringen i Berlin ville ikke legge hardt press på sin allierte, men Wangenheim appellerte likevel direkte til myndighetene i Konstantinopel. Wangenheims etterfølger Paul Wolff Metternich tok også opp saken med de tyrkiske lederne og ba regjeringen i Berlin utstede en offentlig kritikk av deportasjonen, men regjeringen ville ikke kritisere en viktig alliert. I løpet av 1915 ble utviklingen i Anatolia allment kjent i Tyskland og Lepsius forsøkte mobilisere både den katolske og protestantiske kirken til hjelp for armenerne. Karl Liebknecht utfordret rikskansleren i Riksdagens sesjon januar 1916 til å iverksette tiltak til hjelp for armenerne. Liebknect siterte Lepsius som beskrev behandlingen av armenerne for «utryddelse» (tysk: Ausrottung).[24](s4-5) Morgenthau beskrev i 1915 det som foregikk som «race murder» (mord på en rase).[26]

Overskrift i New York Times, 15. desember 1915. Samuel Train Dutton (American Committee for Armenian and Syrina Relief) uttalte til avisen: «...it is probably well within the truth to say that of 2,000,000 Armenians in Turkey a year ago, at least 1,000,000 have been killed or forced into Islam, or compelled to flee the country, or have died upon the way to exile, or are now upon the road to the deserts of Northern Arabia, or are already there.»[27]

I juli 1915 meldte USAs ambassadør (USA var på dette tidspunktet ikke involvert i krigen), Henry Morgenthau, til Washington at regimet drev systematisk arbeid for å fjerne hele den fredelige armenske befolkningen fra hele riket. Morgenthau skrev at deportasjonene ble fulgt av voldtekt, plyndring, mord og massakrer, og han advarte om at dette trolig var forsøk på å utrydde en rase («attempt to exterminate a race»). Omfanget var så stort at det var vanskelig å overse. [28] Hendelsene sommeren 1915 nådde et internasjonalt publikum gjennom nyhetsreportasjer. New York Times meldte i et oppslag 18. august 1915 at armenere sendes til ørkenen for å dø («Armenians Are Sent to Perish in Desert. Turks accused of plan to exterminate Whole population...») og i desember 1915 at en million armenere drept eller i eksil («Million Armenians Killed or in Exile»).[6]

Deporteringens natur[rediger | rediger kilde]

Deportasjonen av etniske armenere ble administrert av innenriksdepartementets avdeling for bosetting av stammer og immigranter.[8](s146) Det er antatt at mellom 400 000 og litt over en million armenere ble deportert i denne perioden.[trenger referanse] Ordet «deportasjon» er blitt tolket forskjellig opp gjennom tidene. Noen bruker ord som «omplassering» om «deportasjon», andre «landsforvisning» eller til og med «etnisk rensing». Mange historikere[hvem?] mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. Men det finnes også historikere som mener at deportasjonene ikke hadde til hensikt å drepe armenere.

Det er mange historikeres[hvem?] oppfatning at det omstridte folkemordet på armenerne startet etter krigserklæringen i oktober 1914. Andre mener at det begynte allerede i februar 1914 etter et osmansk-tysk møte, der et forslag om å deportere alle osman-armenere ble lagt fram. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. Donald Bluxham skriver at armenske bosetninger nær rikets grenser ble plyndret av osmanske styrker sommeren 1914.

I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe. Dette resulterte i at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste.

Ifølge Balakian kjennetegnes folkemordet på armenerne av: fokusert innsats av offentlige myndigheter (byråkrati, militæret, lokale og nasjonale politienheter, og moderne elektronisk kommunikasjon) og en ideologisk propaganda og mobilisering (på nasjonalistisk, rasistisk og islamistisk grunnlag) for å skille ut og hurtig eliminere en hel etnisk gruppe. I tiårene etter folkemordet fortsatte den nye tyrkiske staten å fjerne eller ødelegge armenske kulturminner som kirker, klostre og monumenter. Før første verdenskrig fantes det flere tusen armenske kirker på osmansk territorium, de fleste av disse ble ødelagt.[11]

I Antep, nå kalt Gaziantep, døde 20 000 av byens 32 000 etniske armenere. De ble sendt til fots i retning Aleppo eller Deir ez-Zor. I den lokale deportasjonskomiteene, som avgjorde armenerens skjebne, satt ledende personer i lokalsamfunnet som medlemmer av bystyret, ordføreren, tjenestemenn ved skattekontoret, dommere, leger, advokater og lederen for et barnehjem - ingen av disse gjorde noe for å stanse folkemordet. Fordrivelsen fra Antep ble stimulert ved utsikter til økonomisk gevinst da armenernes etterlatte eiendeler ble konfiskert.[29][30]

Opprøret i Van[rediger | rediger kilde]

Armenske styrker som kjemper mot osmanske styrker i Van.
Rafael de Nogales Méndez (1879–1936), en offiser fra Venezuela som tjenestegjorde i den osmanske hæren, skrev en detaljert redegjørelse for massakrene i sin bok Cuatro años bajo la media luna.

Det var trolig i forbindelse med opprøret i Van at det hadde oppstått en konsensus i regimet om å drepe de etniske armenerne. Opprøret begynte 20. april 1915. Massearrestasjonene 24. april kan tolkes som reaksjon på opprøret i Van og i tillegg som en reaksjon på angrepet på Gallipoli. Regimet fryktet en russisk offensiv fra Kaukasus våren 1915, mens britiske styrker vant terreng langs Tigris og Eufrat.[8](s155-156) 2. mars 1915 ble armenerne i Dörtyol evakuert av osmanske styresmakter. Russiske styrker nærmet seg Van-sjøen, og derfor beordret den regionale ledelsen henrettelse av fem armenske ledere som hadde samarbeidet med russerne. Dette uløste en revolusjon i Van 20. april. Denne revolusjonen svekket Det osmanske riket ytterligere. Det blir også påstått at guvernøren av Van, Jevdet, angrep byen under påskudd av at det skulle hindre opprør. Det hevdes også at Jevdet hadde en plan om å drepe alle menn i Van. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanene tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter at urolighetene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2 345 armenske intellektuelle. Det er antatt at de fleste av disse raskt ble henrettet. Grunnen til dette skulle være at «Ungtyrkerne» ønsket å stoppe «Tashnak-bevegelsen», som var en militær-politisk organisasjon som samarbeidet med russerne om en selvstendig armensk stat. Den 24. april er i dag en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene.

Teşkilat-ı Mahsusa og «Spesialorganisasjonen»[rediger | rediger kilde]

Teşkilat-ı Mahsusa var en organisasjon opprettet av det ottomanske forsvarsdepartement for å bekjempe arabisk separatisme og vestlig imperialisme. Dens formål var å bekjempe undergravingsvirksomhet og mulig samarbeid med ytre fiender. Formålet ble utvidet til å omfatte forfølgelse av armenerne som sto i ledtog med Russland. De tidligste kildene som refererer til organisasjonen skriver seg fra 1903 og 1907. Den ble styrket organisatorisk i 1913 etter Balkankrigene. Lederen var forsvarsminister Enver Pasja, som rekrutterte mange dyktige offiserer til å bygge opp en irregulær militær enhet, en «spesialstyrke».

I tillegg skal Ungtyrkernes ledelse İttihat ve Terakki Cemiyeti i juli 1914 ha opprettet en halvoffentlig «spesialorganisasjon» som skulle gjennomføre depotasjonen av armenerne. Den skulle være en «stat i staten» og stå fritt til å handle uten direkte ordre.

Senere i 1914 løslot den osmanske regjeringen flere kriminelle for å bemanne denne organisasjonen. Ifølge Mazhar-kommisjonen ble 124 kriminelle løslatt fra Pimian-fengselet. Og mange flere fulgte; noen måneder senere ble 49 kriminelle løslatt i Ankara. Litt etter litt ble flere og flere løslatt, og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i denne organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, øverstkommanderende for den osmanske hæren, kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen».

Organisasjonen ble ledet av sentralkomiteens medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza og direktøren for offentlig sikkerhet, Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra ledet han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og iverksatt av Cevat Bey, militærguvernøren i Istanbul.

Ifølge den samme kommisjonen og annen dokumentasjon, ble de kriminelle bevisst valgt ut for formålet. De måtte være nærmest umenneskelige for å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar-kommisjonen oppgav som dokumentasjon for krigsretten lister over noen av de kriminelle. En av listene viser at 50 av de 65 løslatte kriminelle var fengslet for mord. Denne utvelgelsesprosessen viser etter manges mening at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen.

Døde i perioden 1914 til 1923[rediger | rediger kilde]

20 ledere av det armenske sosial-demokratiske partiet (armensk: Սոցիալ Դեմոկրատ Հնչակյան Կուսակցություն; ՍԴՀԿ) ble hengt på Beyazıt-plassen i sentrum av Konstantinopel 15. juni 1915.

Det er ingen klare tall på hvor mange armenere som døde i denne perioden. Ei heller over hvor mange som døde som følge av osmanske forbrytelser. Tallene varierer fra 250 000 til 1,5 millioner mennesker. Det er imidlertid strid om hvor mange armenere som var i Tyrkia i denne perioden. Noen av anslagene ligger på mellom 1,5 millioner til 2 millioner armenere. Samtidig osmansk statistikk viser at det bodde rundt 1,2 mill armenere innenfor rikets grenser. Anslaget på oppmot 2 mill drepte virker derfor urealistisk.[hvem?] I diskusjonen om antallet drepte blir heller ikke drepte på den tyrkiske siden nevnt. Kilder nevner oppmot 500 000 drepte tyrkere i samme periode.[31][32] Om lag 523 000 tyrkiske muslimer ble drept i perioden 1910-1922.[33] Tyrkiske muslimer ble hovedsakelig drept i områder som kom midlertidig under armensk kontroll ved hjelp av russiske invasjonsstyrker.[trenger referanse]

Rettsoppgjør og hevn[rediger | rediger kilde]

Osmansk krigsrett[rediger | rediger kilde]

Ofte kalt «den armenske Nürnberg».[trenger referanse]

Enver Pasja og Mehmed Talat («Talaat Pasja») rømte til Berlin for å unnslippe rettsforfølgelse og levde der inkognito. En tyrkisk domstol i Konstantinopel dømte dem begge in absentia til døden for krigsforbrytelser.[34] Ahmed Djemal («Djemal Pasja») ble også dømt til døden og rømte også til Tyskland. Djemal ga ut sine memoarer på tysk og innrømmet der at 600 000 armenere død, men la skylden på Enver og Talat Pasja samtidig som han forsvarte deportasjonene som nødvendige.[24](s11)

«Ungtyrkerne» (som offisielt kalte seg Komiteen for Enhet og Fremskritt) hadde hatt makten i Det osmanske rike i 10 år. Sultan Mehmet VI, med støtte i en bred opinion, ga dem skylden for ødeleggelsen av riket ved å ha presset det inn i første verdenskrig. Sultanen beordret lederne stilt for en krigsrett, som trådte i funksjon 23. november 1918. Rettsoppgjøret skjedde delvis etter press fra Storbritannia og andre land mens Konstantinopel var okkupert av de allierte.[9] Sultanen benyttet også anledningen til å kvitte seg med og diskreditere sine politiske fiender blant ungtyrkerne.[22]

I januar 1919 fikk sultan Mehmet VI en rapport som pekte ut 130 mistenkte, de fleste av dem høytstående embetsmenn. De armenskrelaterte hendelsene ble brukt under rettssakene for å dømme ledelsen.

Krigsretten dømte alle ledere som ble funnet skyldige til forvisning, og deres formuer ble inndratt til «teceddüt firkasi». Mehmed Talat Pasja og Enver Pasja hadde forlatt Det osmanske rike før 1919, siden de visste at sultan Mehmed VI ikke ville akseptere noen annen straff enn dødsstraff for de to. «De tre Pasjaene» ble funnet skyldige in absentia. Alle bortsett fra «de tre Pasjaene» ble overført til fengsler i Bekiraga og så flyttet til Malta, hvor de senere ble stilt for en internasjonal domstol. Mange av dokumentene som ble skrevet under disse rettssakene ble brukt igjen under de senere internasjonale rettssakene.

Internasjonal rett[rediger | rediger kilde]

«Mordet på en rase», faksimile av The Independent, forsiden 18. oktober 1915.

24. mai 1915 varslet Trippelententen Det osmanske rike at «med tanke på de ... kriminelle handlinger begått av Det osmanske rike mot menneskeheten og sivilisasjonen ... vil de allierte regjeringene offentlig ... holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen personlig ansvarlige og de av deres agenter som er innblandet i slike massakre.»

Etter Mudros-våpenhvilen i januar 1919 ble det holdt en innledende fredskonferanse i Paris. Der ble det opprettet en «Kommisjon for ansvar og sanksjoner» under ledelse av USA. Som resultat av kommisjonens arbeid ble det tilføyd flere artikler til Sèvres-traktaten. Traktaten anerkjente den første armenske republikken og la grunnlaget for å stevne for retten de som med «barbariske og ulovlige krigsmidler begikk handlinger mot krigens lover og menneskelige prinsipper». Traktatens artikkel 230 krever at Det osmanske rike «skal utlevere til de allierte makter de som overgir seg, der hvor den sistnevnte kan holde dem ansvarlige for massakrene som er utført under krigen på territorier som tilhørte Det osmanske rike 1. august 1914». Den daværende regjeringen i Det osmanske rike, ledet av sultan Mehmet VI og Damat Adil Ferit Pasja, ble stevnet for retten.

Krigsretten i Istanbul dømte i 1919 mange av de ansvarlige for folkemordet til døden in absentia, etter at de hadde unnsluppet i 1918. Det antas at de fleste dokumentene som kunne brukes som bevis, ble ødelagt av de anklagede før de rømte. Admiral Calthorpe, den britiske høykommissæren, beskrev ødeleggelsen av dokumenter: «rett før våpenhvilen gikk tjenestemenn til arkivet om natten og ryddet bort mesteparten av dokumentene». Aydemir, S.S. skriver i sin bok «Makedonyadan Ortaasyaya Enver Pasa»:

SitatFør flukten til toppene i Komiteen for Enhet og Fremskritt stoppet Talat Pasja ved et av husene til en av hans venner som lå ved vannbredden i Arnavudköy og la fra seg en mappe med dokumenter. Det ble sagt at dokumentene ble brent i kjelleren. Og faktisk ... dokumentene og andre papirer etter Komiteen for Enhet og Fremskritt er ikke å finne noe sted.Sitat

Krigsrettens dom i Istanbul, 1919, lyder som følger:

SitatI betraktning av de ovennevnte forbrytelser erklærer Krigsretten enstemmig at de som i første hånd er skyldige i disse forbrytelsene, de flyktende Talat Pasja, tidligere storvesir, og Enver Efendi, tidligere krigsminister, skal strykes fra den keiserlige hærs ruller; og at Cemal Efendi, tidligere marineminister også skal strykes fra rullene, og Dr. Nazim Efendi, tidligere undervisningsminister, som medlemmer av Hovedkomiteen for Enhet og Fremskritt, og som moralsk ansvarlige for dette partiet; ... Krigsretten idømmer, i overensstemmelse med de nevnte bestemmelser i loven, dødsdommer for Talat, Enver, Cemal og Dr. Nazim.Sitat


Operasjon Nemesis[rediger | rediger kilde]

Den revolusjonære armenske føderasjon (armensk: Հայ Յեղափոխական Դաշնակցութիւն, ՀՅԴ) iverksatte i 1920-1922 «Operasjon Nemesis» (armensk: Նեմեսիս» գործողութիւն) som var en hevnaksjon mot det sentrale lederne bak folkemordet. Operasjonen hadde base utenfor Boston, USA, og ble finansiert av armensk-amerikanere. Mindre enn 20 personer ble drept av attentatmenn fra operasjonen.[35][36][37][38] Den revolusjonære armenske føderasjon var en av de radikale gruppene stiftet på slutten av 1800-tallet for å bekjempe osmanenes undertrykking av armenerne. Gruppen forsøkte blant annet å drepe sultanen i 1905. Syv ledende menn ble oppsporet og drept av Nemesis av armenske kongresser.[34]

  • Talaat Pasja, ble drept av Soghomon Tehlirjan i Berlin, 15. mars 1921.[39] Tehlirjan ble løslatt av tysk rett juni 1921 på grunnlag av den traumatisering han hadde gjennomgått etter at hele familie var utryddet. Johannes Lepsius med flere vitnet til fordel for Tehlirjan.[24](s9-10) For å sikre oppmerksomhet om folkemordet gjennom en rettssak i Berlin, lot Tehlirjan seg arrestere ved å bli stående ved liket av Talat (ifølge Eric Bogosian forsøkte Tehlirjan å stikke av[35]). «They Simply Had to Let Him Go» var New York Times overskrift om frifinnelsen.[34] «Rettferdig hevn» («Vengance Justified») var Los Angeles Times overskrift. Straffesaken mot Tehlirjan fokuserte på folkemordet og Talats medvirkning, og ga bred oppmerksomhet om armenernes sak akkurat som planlagt av operasjon nemesis.[36] For å ikke avsløre operasjonen og teamet han medvirket, hevdet Tehlirjan at han var alene og traff Talat tilfeldig på gaten. Eric Bogosian tror at den britiske etterretningsoffiseren Aubrey Herbert tipset armenerne om hvor Talat befant seg. Tehlirjan skiftet navn og slo seg ned i Serbia. Etter 1945 var tyrkiske agenter på sporet av ham.[35]
  • Behboud Khan Javanshir, drept av Misak Torlakjan 18. juli 1921 i ved inngangen til Pera Palas hotell, Konstantinopel.[40] Byen var på den tiden okkuperte av seierherrene fra første verdenskrig og gjerningsmannen ble stilt for en britisk domstol og frifunnet med samme begrunnelse som Tehlirjan i Berlin.[35]
  • Jemal Azmi («Azmi Bey»), drept i Berlin[24](s11) av Arsjavir Sjirakjan og Aram Jerganjan 17. april 1922. De ble ikke arrestert.
  • Behaeddin Shakir, drept i Berlin[24] av Uhland, Arsjavir Sjirakjan og Aram Jerganjan 17. april 1922. De ble ikke arrestert.
  • Djemal Pasja, i Tbilisi av Stepan Dzaghikjan, Bedros Der Boghosian og Ardasjes Kevorkjan 21. juli 1922. Dzaghikjan ble arrestert sammen med flere hundre andre. Drastamat Kanajan («general Dro»), en armensk general, sørget for å få de fleste løslatt, mens Dzaghikjan trolig forsvant i Gulag.[40]
  • Enver Pasja, drept i august 1922 (eller 1923) da han ledet tadsjikiske opprørere i kamp mot sovjetiske styrker.[41] Ifølge Cheterian ble Enver Pasja drept av Hagop Melkumian, en armensk leder for bolsjevikstyrker i Sentral-Asia.[42]

Tyrkias posisjon[rediger | rediger kilde]

Tyrkia, det osmanske rikets etterfølger, har siden første verdenskrig ikke vært villige til betrakte hendelsene i 1915 som et folkemord. Over 20 land og flere internasjonale organisasjoner har offisielt anerkjent folkemordet. I 2006 vedtok EU-parlamentet at Tyrkias anerkjennelse av folkemord var en forutsetning for at landet kunne bli medlem av EU, kravet ble senere frafalt. Folkemordet har også vært et vanskelig tema i relasjonen til USA der betegnelsen «folkemord» ikke har blitt vedtatt av kongressen av strategiske grunner. Slike vedtak i andre lands parlamenter er ikke bindende i internasjonale relasjoner og har liten betydning for eventuelle søksmål mot Tyrkia.[22]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal ledet osmanske styrker under slaget om Gallipoli da deportasjoner og massakrer på armenere foregikk våren og sommeren 1915. Han skapte etter krigen det nye Tyrkia som la lokk på historien om armenerne.

Etter første verdenskrig var massakren av armenere og andre grupper kjent og debattert internt i riket. Det ble gjennomført interne granskinger i regi av parlamentet og det ble gjennomført rettsoppgjør for en militær domstol. Etter hvert som Den tyrkiske frigjøringskrigen utviklet seg ble landets ledelse stadig mindre interessert i å diskutere saken og på slutten av 1920-tallet ble offisielt ansvar for folkemordet avvist av regimet. Dette skyldes blant annet at erkjennelse av ansvar kunne undergrave nasjonalistenes mål om å sikre sentrale deler av Anatolia for den nye tyrkiske staten. Det skyldes også at mange gjerningsmenn og ansvarlige for massakren var sentrale i den nasjonalistiske bevegelsen; deres administrative kunnskaper og støtte var verdifull for det nye regimet. Tyrkia ville ikke akseptere at armenernes skjebne ble omtalt i Lausannetraktaten av 1923. Tyrkias strategiske rolle i den kalde krigen og mangelen på demokratiske retter i landet gjorde det mulig å legge lokk på temaet. Den tyrkiske regjeringen fortsatte å arbeide for at temaet ikke skulle komme på den internasjonale dagsordenen gjennom blant annet diplomatiske kanaler og press.[9] Flere ledende personer i den nye tyrkiske republikkene medvirket til gjennomføring av folkemordet og beriket seg på beslaglagt eiendom, men trolig ikke Mustafa Kemal selv.[6]

Kemalistene i den nye tyrkiske republikken videreført på mange måter det tidligere regimets holdning til armenerne som ble sett som landets erkefiende. Den offisielle versjonen var at armenerne gjorde opprør og fortjente sin skjebne som trussel mot rikets sikkerhet. I dette perspektivet var armenerne aggressorer og muslimene de egentlige ofrene. Hendelsene i 1915 beskrives i den offisielle versjonen som en midlertidig forflytning ut av krigssonen.[5] Under kemalistene gjennomgikk landet «tyrkifisering» der fortiden ble visket ut og landets multietniske historie ble benektet.[6] Under kemalistenes nasjonsbygging med dyrking av det tyrkiske passet det ikke inn med historier om etnisk rensing.[34] Mustafa Kemals («Atatürk» eller «Kemal Paşa») regime avsto fra å konfrontere forbrytelsene i 1915. Å innrømme skyld eller ansvar ville undergrave det Kemals ambisjoner om å skape et moderne, stolt og europeisk Tyrkia. Freden i Sèvres inneholdt bestemmelser om rettsoppgjør med krigsforbrytere og flere profilerte gjerningsmenn var i varetekt på Malta i påvente av rettssak. Kemals nye regime i Ankara hevdet at regimet i Istanbul, som hadde signert fredstraktaten i Sèvres, ikke var suverent og dermed at Ankara ikke var bundet av traktaten. I stedet forhandlet kemalistene Lausannetraktaten. Det ble etter dette ikke flere rettssaker. Kemal og det nye republikanske regimet var nøye med å distansere seg fra forløperen, men ville ikke vedstå det som skjedde med armenerne og kostet det hele under teppet.[43] Under Kemals lederskap ble myten både om de «morderiske armenerne» og om tyrkerne som en undertrykt nasjon (tyrkisk: mazlum millet) befestet. Kemals fremstilling av armenerne og deres skjebne gjenspeiles fortsatt i tyrkiske fremstillinger hendelsene i 1915.[44] Ifølge Taner Akçam skal Kemal i lukkede møter ha omtalte hendelsene som massakre og kalt det som skjedde for skammelig.[44][45]

Tyrkia etter 1980[rediger | rediger kilde]

I frustrasjon over Tyrkias holdning innledet «Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia» (ASALA) attentat mot tyrkiske diplomater og politikere. ASALA drepte 36 tyrkere i Frankrike, USA, Canada, Iran og USA frem til omkring 1990. Gruppen samarbeidet med PLO og fikk til dels opplæring der.[34] Gruppen sprengte også en bombe på Anakara flyplass i 1982. ASALA ble stiftet av Hagop Hagopian, født i Libanon av armensk herkomst.[46]

Militærkuppet i 1980 gjorde det mulig for myndighetene å sikre kontroll over Tyrkias offisiell versjon av hendelsene: Påstandene om folkemord er grunnløse, påstandene om folkemord er armensk propaganda, armenerne var en liten minoritet i det osmanske riket, armenerne fikk god behandling av det osmanske regimet, armenere samarbeidet med rikets fiender under første verdenskrig og drev opprør for å løsrive seg, og armenere begikk overgrep og massakrer mot sivile etniske tyrkere. For å imøtekomme kritikk ble tyrkiske arkiver åpnet for innsyn fra 1985.[9] Tyrkia innrømmer at mange døde, men at dødstallene er overdrevet og at dødsårsakene som regel var sult og sykdom.[10] Tyrkiske lærebøker beskriver fortsatt armenerne som forrædere, kaller folkemordet for en løgn og argumenterer med at det osmanske regimet satt i verk nødvendige tiltak mot de armenske separatistene. Ved militærmuseet i Istanbul viser et eget rom muslimenes lidelser under militante armenere.[6]

Regjeringen har stadig protestert mot at andre land anerkjenner hendelsene i 1914-16 som folkemord. På 1980-tallet drev Tyrkia lobbyvirksomhet rettet mot akademikere, næringsliv og politikere i USA med sikte på å styrke den offisielle versjonen.[9] Folkemordet på armenerne blir i Tyrkia oppfattet som et utenrikspolitisk spørsmål og diskutert som «armenske beskyldninger». Offentlig opinion i Tyrkia har i stor grad fulgt regjeringens linje. Oppfatninger om at beskyldninger mot Tyrkia er urettferdig styrker den nasjonalistiske responsen.[47] Tyrkias mål om å bli EU-medlem har lagt presse på landet. Frankrikes anerkjennelse av folkemordet i 2001 og forsøk på å få noe tilsvarende vedtatt i USAs kongress var særlig provoserende for Tyrkias regjering.[9]

Tyrkia aksepterer ikke at armenerne som døde under det som kalles «evakueringen» eller «deportasjonen» (Tyrkia bruker ordet «relokalisering») kan knyttes direkte til en intensjon om å eliminere det armenske folket. Tyrkia nekter også for at det foregikk systematisk etnisk rensing i tiden da Det osmanske rike forfalt. De hevder at «blåboka» som brukes av armenerne blir tillagt altfor stor vekt som kilde, og at mye av det som står der egentlig ikke er holdbart.

Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, som forbyr å «fornærme tyrkiskheten», mot intellektuelle som antyder at hendelsene virkelig kan kalles et folkemord.[48] Tyrkiske domstoler påstås å ha frikjent de intellektuelle i disse sakene. Den avdøde tyrkiske forleggeren Ayşe Nur Zarakolu ble dømt til to års fengsel for å ha utgitt en oversettelse av boken Histoire d'un génocide av den franske forskeren Yves Ternon i 1993.

Tyrkia under Erdoğan[rediger | rediger kilde]

Da outsiderne i Rettferdighets- og utviklingspartiet (tyrkisk: Adalet ve Kalkınma Partisi, AKP) kom til makten etter valget i 2002 ble institusjoner etablert etter første verdenskrig utfordret, men det har bare svært små endringer i den offisielle holdningen til den armenske spørsmålet.[9] I forbindelse med 100 årsmarkeringen og EU-parlamentets behandling av spørsmålet om folkemord uttalte Erdoğan at Tyrkia umulig kunne akseptere at hendelsene i 1915 ble betegnet som folkemord.[49]

Recep Tayyip Erdoğan og Abdullah Gül avviste i 2005 at det skjedde et folkemord i regi den osmanske hæren, men erkjente at mange innbyggere i riket gjennomgikk lidelser under krigen. I 2005 ønsket Erdoğan velkommen en konferanse om saken i Istanbul og trosset da en rettslig kjennelse som forbød konferansen.[50] Erdoğan har kommet armenerne mer i møte en noen tidligere leder. Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger der mange andre døde og benekter at det var noen form for plan om utslette den armenske befolkningen. I forbindelse med 100 år siden folkemordet holdt Erdoğan seg mer til den offisiell versjonen. Tyrkiske myndigheter medvirket ikke til 100 årsmarkeringen i 2015, og markerte i stedet slaget ved Gallipoli 24. april (årsdagen for folkemordet) og ikke 25. april som er årsdagen for Gallipoli.[6]

Den tyrkiske statsministeren, Recep Tayyip Erdoğan, inviterte i mars 2005 armenske, tyrkiske og internasjonale historikere til å danne en kommisjon for å utrede hendelsene i 1915.[51] Armenias president svarte i sitt brev at «et forslag om å ta opp fortidens forhold kan ikke bli virkningsfullt hvis det avsporer fra å ta opp forhold i nåtid og fremtid. For å få igang en nyttig dialog, må vi skape passende og stimulerende politiske omstendigheter. Det er regjeringenes ansvar å utvikle bilaterale relasjoner, og vi har ikke rett til å delegere det ansvaret til historikere. Derfor har vi foreslått, og vi foreslår igjen, at vi uten å stille betingelser oppretter normale forbindelser mellom våre to land». Ved samme anledning sa president Robert Kocharian «en kommisjon oppnevnt av begge regjeringer kan møtes for å diskutere alle uløste spørsmål mellom våre to folk, med det formål å løse dem og komme til en felles forsåelse».

Relasjonene mellom Tyrkia og Armenia er fortsatt frosset. Tyrkia har stengt sine grenser mot Armenia pga. den pågående konflikten om Nagorno-Karabagh og det faktum at Armenia militært okkuperer 16% av Aserbajdsjan. Armenia ønsker å åpne grensen igjen, men nekter å trekke seg ut av de okkuperte områdene. De krever dessuten at Tyrkia skal anerkjenne det som skjedde under første verdenskrig som «folkemord» og gi østlige områder av Tyrkia til Armenia, som de mener at de har krav på.

Tyrkiske nasjonalister har vist til opprører i Van som eksempel på armenernes forræderi for slik å legitimere regimets behandling av armenerne.[8] Frykten for å måtte avstå land kan være en grunn til at Tyrkia ikke vil komme med innrømmelser.[6]

Et meningsmålingsbyrå Istanbul fant i 2015 at 9 % av befolkningen mente myndigheten i landet burde bruke betegnelsen folkemord og be om unnskyldning for det som skjedde.[6]

Posisjonen til tyrkiske akademikere og intellektuelle[rediger | rediger kilde]

De fleste tyrkiske historikere og andre intellektuelle godtar at mange armenere døde under konfliktene, men de betrakter ikke nødvendigvis disse hendelsene som folkemord.

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordsteorien til tross for motstanden fra tyrkiske nasjonalister. Blant disse er Ragıp Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam, Halil Berktay, Yektan Türkyilmaz, Fatma Müge Göcek, Dr. Fikret Adanır og Seyla Benhabib. I 2004 protesterte fem hundre intellektuelle mot at et nytt historiepensum for den videregående skole påla lærerne å fordømme overfor elevene armenernes «ubegrunnede påstander».

Tyrkiske historikere har vært sene med å svare på de armenske påstandene. I 1975 ga Sevket Sureyya Aydemir, en tyrkisk historiker og biograf, en begrunnelse for denne forsinkelsen:

SitatDen beste veien mener jeg er ikke å dvele ved dette emnet og dermed tillate begge parter å glemme (roe ned) denne delen av historien.Sitat

Den samme oppfatningen hadde Tyrkias daværende utenriksminister. Tyrkia mente at det burde være helt åpenbart for alle parter at det ikke var snakk om et folkemord, og ville ikke gjøre mye ut av denne konflikten.

Zeki Kuneralp, en tidligere ambassadør, hadde en alternativ forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid å offentliggjøre de osmanske papirene. Han mente fordelene ved å ikke offentliggjøre dokumentene var altfor store for Tyrkia. Avhandlingen til armenske og utenlandske historikere ble besvart med analyser av antall døde fra deporteringen og de intern-etniske kampene. Flesteparten av disse studiene har som mål å finne ut mer om bakgrunnen for disse kontroversielle hendelsene i Det osmanske rike og forstå «hvorfor riket tok de valgene de gjorde».

Politiske argumenter[rediger | rediger kilde]

  • Tyrkiske myndigheter er av den mening at de som døde, døde som følge av forvirringen og kaoset rundt første verdenskrig, og at Det osmanske rike kjempet mot Russland som støttet armenske opprørere.
  • Tyrkiske myndigheter er av den mening at Det osmanske rike ikke hadde så stor kontroll som den motsatte siden mener. Tyrkia aksepterer likevel at et enormt antall armenere døde som følge av Det osmanske rikes valg og beslutninger. Tyrkia fastholder at osmanske byråkrater og militære ledere ikke gjorde jobben sin med å sikre armenernes helse og velbefinnende under deportasjonen, og dermed er direkte ansvarlige for deres død. Dette blir også bekreftet av rettssaken mot disse lederne på den tiden.
  • Tyrkiske myndigheter mener at de tvungne deportasjonene ikke kan klassifiseres som folkemord gjennomført av staten. De påpeker at det i 1915 fantes bare én jernbane som bandt sammen vest og øst, og at det ikke var en sammensvergelse for å utrydde armenere, men heller en omplassering av dem. Tyrkiske myndigheter benekter også på det sterkeste at de konsentrasjonsleirene som nevnes i noen kilder var utslag av en konspirasjon for å tilintetgjøre alle armenere.
  • Tyrkiske myndigheter mener at historisk forsoning ville fremme politisk forsoning mellom dem selv og Armenia, til tross for at det også er andre problemer mellom statene. De mener at historien er noe som forskere og historikere skal kommentere, ikke politikere. Politisk forsoning før historisk forsoning, eller det å tale om folkemord, fremmer ikke forsoning.
  • Enkelte tyrkiske forskere hevder at Tyrkia ikke har noe juridisk ansvar uansett hva som har skjedd. Siden handlingene skjedde i Det osmanske rike, mener de at det er urimelig å holde republikken Tyrkia ansvarlig.
  • Tyrkia hevder at det først og fremst var armenere i det østlige Tyrkia, som hadde samarbeidet med russerne, som ble rammet av deportasjonene, mens armenere i storbyene og armenere med katolsk og protestantisk bakgrunn ikke ble berørt. Det var aldri snakk om å utslette alle armenere.

Antall døde[rediger | rediger kilde]

Tyrkia mener det reelle tallet er et sted mellom 200 000 og 600 000. Det vises til at det ifølge demografiske studier ikke bodde så mange som 1,5 millioner armenere i de berørte områdene før første verdenskrig.

  • Hvis antall døde er en måte å avgjøre spørsmålet på, minner Tyrkia om at landet mistet mange flere enn 1,5 millioner mennesker i samme periode. Yusuf Halacoglu mener at over 500 000 osman-tyrkere ble drept av armenere.[trenger referanse]

Likheter med holocaust[rediger | rediger kilde]

Tyrkia avviser også enhver sammenligning med holocaust.[52]

  • I motsetning til armenerne ønsket ikke jødene noen nasjonal separasjon. Armenske intellektuelle mener de som nekter for holocaust tvert om mener at jødene samarbeidet med Russland for å ta over Tyskland.[trenger referanse]
  • Argumenter mot denne sammenligningen er: (a) det er ingen dokumentasjon på en systematisk innsats for å utvikle et system for å eliminere armenere[53]. (b) Det eksisterer ingen liste eller lignende for å skille ut armenere i befolkningen for å samle dem for så å eliminere dem. (c) Det var ingen ressurser tilgjengelige for å eliminere armenere. (d) Det er ingen dokumentasjon på at deporterte armenere ble behandlet som fanger. (e) Påstandene om fanger begrenser seg kun til militsledelsen og er ikke begrenset av etnisitet; kravet om størrelse på en slik hær strekker seg langt ut over det den osmanske hæren var i stand til i 1915. (f) Det er ingen dokumentasjon på fengsler som er bygd eller innrettet for en slikt omfang som holocaust. (g) Det var ingen offisielle taler som rettet hat mot armenere eller gjorde dem til mål for resten av befolkningen.
  • Tyrkiske myndigheter har vært nøye med å anerkjenne holocaust og vise medfølelse med jødenes lidelser. Samtidig har myndighetene motarbeidet jødiske forskere å gjøre sammenligninger med armenernes skjebne.[52]

Tyrkiske intellektuelle[rediger | rediger kilde]

Imot[rediger | rediger kilde]

Nesten alle tyrkiske intellektuelle, vitenskapsmenn og historikere aksepterer at veldig mange armenere døde under konflikten, men de klassifiserer ikke disse hendelsene som folkemord. Noen akademiske poenger er at armenerne ble omplassert for å beskytte kurdiske og tyrkiske minoriteter som ble drept av armenere i denne perioden.

For[rediger | rediger kilde]

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordtesen, eksempelvis Ragıp Zarakolu, Taner Akçam[5], Ali Ertem og Halil Berktay.[trenger referanse] Zarakolus forlagsvirksomhet førte i 2008 til at tyrkiske myndigheter tiltalte ham etter paragraf 301 i landets straffelov.[54] Hrant Dink ble i 2005 dømt for omtale av folkemordet (etter § 301) og ble skutt og drept utenfor sitt kontor i Istanbul i 2007.[55] En titusenvis møtte opp i Dinks begravelse og sang "vi er alle armenere" i Istanbuls gater. Erdoğan uttalte da at folk hadde "gått for langt".[48]

De viser til at de som ble sendt for å deportere armenerne var kriminelle og at de på grunn av sin bakgrunn ble spesielt utvalgt til denne oppgaven. Dette mener de viser regjeringens kriminelle hensikt. Det faktum at armenere utenfor krigssonen også ble deportert, tilbakeviser påstanden om at deportasjonen var en militær nødvendighet. De mener at 800 000 eller flere armenere døde. Orhan Pamuk skapte også avisoverskrifter da han i et intervju med Das Magazin i februar 2005 uttalte at Tyrkia var skyldig i folkemord.

Sitat30 000 kurdere og en million armenere ble drept i disse landene og ingen våger å snakke om det bortsett fra meg.Sitat
– Orhan Pamuk, februar 2005

Pamuk ble trakassert i Tyrkia, og forlot landet, før han senere returnerte for å forsvare sin ytringsfrihet. «Hva som skjedde med osman-armenerne i 1915 var en stor hendelse som har blitt skjult for det tyrkiske folket, det har blitt tabu. Men vi må kunne snakke om det.»[56] Pamuk ble anmeldt for å ha «fornærmet Tyrkia», men tiltalen ble senere frafalt etter massivt internasjonalt press, noe som blant annet EU applauderte. Han ble igjen forsøkt tiltalt, men fredag 28. juli 2006 ble saken avvist av en tyrkisk domstol.[19]

Omverdenens vurderinger[rediger | rediger kilde]

Politisk kart over de land som anerkjenner folkemordet.
Armenias offisielle minnesmerke på Tsitsernakaberd-høyden i Jerevan[57].

Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet, ble i 1921 drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Raphael Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett. Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne og holocaust under andre verdenskrig inspirerte Lemkin til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide».[58][59]

Forskning[rediger | rediger kilde]

Hendelsene var godt og offentlig kjent i samtiden og sakens grunnleggende fakta er godt etablert av forskning basert blant annet på osmanske/tyrkiske arkiv.[6][60] Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres. Noen mener at regimet begikk et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store, at armenere døde som følge av krigen og at regimet ikke hadde noen plan om å utrydde armenerne. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene Heath W. Lowry, Stanford J. Shaw, Justin A. McCarthy, Bernard Lewis og Guenter Lewy, den tyske historikeren Eberhard Jäckel og den britiske Norman Stone. Kjent er også «Lewis-affæren» fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord, da både tyrkere og armenerne led store tap som følge av krigen.[61] Bernard Lewis var i Istanbul da arkivene ble åpnet for historikere i 1950. Lewis erkjente og fordømte at det hadde skjedde en nedslakting av armenere, men mente det ikke var planlagt («premeditated») av myndighetene. Armenerne mente Lewis nære samarbeid med tyrkiske myndigheter påvirket denne konklusjonen.[62] Norman Stone erkjenner armenernes skjebne, men mener dette ikke var et resultat av at regimet bestemte seg for og la en plan for å utslette armenerne. I 1997 sluttet han ved Oxford University og begynte ved Bilkent-universitetet i Ankara.[63][64] Guenter Lewys bok The Armenian Massacres in Ottoman Turkey (2005) ble publisert av University of Utah Press etter at Oxford University Press skal ha latt være å publisere boken etter for press fra Peter Balakian.[65]

Heath W. Lowrys professorat fra 1994 ved Princeton University («Atatürk chair of Turkish Studies») ble finansiert av en donasjon fra den tyrkiske stat. Lowry var fra 1982 til 1994 direktør for Institute of Turkish Studies (Washington, D.C.) opprettet av Tyrkia i 1982. Lowry har gitt råd til tyrkiske myndigheter, blant annet ambassadøren til USA, om offentlig benektelse av folkemordet og press mot andre akademikere.[52] Lowry mener at de armenske dødsfallene skyldes sult og andre utilsiktede konsekvenser av første verdenskrig. Utnevnelsen av Lowry til professor ved Princeton var omstridt. Princeton ble beskyldt for å la seg bruke av tyrkiske myndigheter til å drive propaganda. Lowrys nære samarbeid med tyrkiske myndigheter om benektelse av folkemordet ble avslørt i 1990 da den tyrkiske ambassdør i et brev til professor Robert Jay Lifton kom i skade for å legge ved korrespondansen mellom ambassadøren og Lowry.[66]

Rudolph Rummel klassifiserer folkemordet på armenerne som et av det største på 1900-tallet («lesser megamurders») i klassen under Tysklands drap på østfronten («deka-megamurders»). Ungtyrkernes regime har Rummel på listen over de 15 meste dødelig regimene på 1900-tallet. Folkemordet skjedde i ly av verdenskrigen og i slike tilfeller kan det være vanskelig å skille fra dødsfall som følge av krigshandlinger, men Rummel skriver at for armenernes tilfelle var dette lette på samme måte som massedrap på jødene under andre verdenskrig («The Holocaust during the Second World War and genocide of the Armenians during the First World War are easy cases of this separation.»)[67](s2) Ifølge Rummels forskning skjer folkemord av denne type stort sett bare i regi av autoritære eller totalitære regimer, mens demokratiske land sjelden eller i liten utstrekning dreper egne borgere.[67](s10)

Donald Bloxham skriver at folkemordet var vellykket på den måten at armenerne innenfor Tyrkia ikke lenger var i stand til å danne selvstendig minoritet.[8](s186) Bloxham mener at folkemordet ikke fantes som en ferdig og utførlig plan («blueprint») før krigen, men at folkemordet ble til som følge av en serie regionale tiltak som ble stadig mer ekstreme.[8](s143) Bloxham avviser at regimets behandling av armenerne kan rettferdiggjøres av trusselen fra et armensk opprør. Armenerne i det osmanske riket ble angrepet på grunn av sin etnisk tilhørighet noe som bare kan forklares med ungtyrkernes stadig mer ytterliggående ideologi om etnisk renhet.[8](s142) Bloxham konkluderer med at det osmanske rikets sikkerhet var et motiv, men at dette motivet bare ble dominerende på grunn av koblingen at ungtyrkerne koblet dette til etnisk renhet i rikets kjerneområder. Armenerne i Kilikia og det østlige Anatolia ble ansett som hindringer for ungtyrkernes mål om en stat basert på tyrkisk etnisitet. Krigens gang og armeneres involvering ga næring til ungtyrkernes forestilling om en indre fiende som konspirerte med verden utenfor mot riket. Bloxham avviser som «absurd» påstander om at det, fordi det ikke var en samlet plan før mai 1915, ikke var folkemord. Han understreker at det er vanskelig å finne et nøyaktig tidspunkt for når den statlige politikken med mord og overgrep tydelig ble en politikk for folkemord. I stedet beskriver Bloxham en utvikling av et konsensus om at det armenske samfunnet i det osmanske riket måtte ødelegges. Konsensus ble styrket av en generell rasisme og utviklet seg fra ideer om assimilering eller «uttynning» til ideer om fysisk fjerning ved deportasjon og/eller drap. Bloxham skriver at folkemord er et juridisk begrep som egner seg lite for historikere som forsøker å forstå hvordan hendelsene utviklet seg.[8](s186-190)

I Norge har blant andre Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap og redaktør av boken Folkemordenes svarte bok,[trenger referanse] samt Ragnar Næss (sønn av Arne Næss) tatt til orde for at tragedien var et resultat av flere faktorer, og at det aldri var Det osmanske rikets intensjon å utslette armenere.[53]

Ifølge Deborah Lipstadt er en typisk form eller strategi for holocaustbenektelse «ja, men». De som benekter folkemordet på armenerne bruker tildels samme strategi: ja armenere døde, men tyrkere døde også; ja armenere ble drept, men de var selv skyld idet; ja armenere ble drept, men det skjedde i en borgerkrig innenfor verdenskrigen. Israel Charney peker på det som kalles «mal for benektelse»: ikke innrøm at det skjedde; omdefiner det til en annen slags hendelse; fremstilling ofrene som gjerningsmenn; insister på at det var flere ofre i gjerningsmennene gruppe; og relativiser hendelsen mest mulig.[52] Et viktig mål med denne strategien er å skape forvirring og tvil om historien.[68][69][70] Frykt for erstatningskrav kan være en forklaring på Tyrkias motstand mot å erkjenne folkemordet.[71]

Politiske posisjoner[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke i São Paulo, Brasil.

Politisk har de fleste land ikke tatt stilling til det som skjedde. Aserbajdsjan og Pakistan, som ikke anerkjenner Armenia som en selvstendig stat,[72] er de landene som har gitt mest støtte til Tyrkia. De fleste regjeringer, bl.a. USA, Storbritannia,[73] Israel, Ukraina, Bulgaria, Georgia, og Norge bruker ikke betegnelsen folkemord offisielt om det som har hendt.[trenger referanse]

I USA har spørsmålet flere ganger vært behandlet i kongressen (blant annet i 2007), uten å få flertall. Forslaget til kongressen i 2007 var ikke ønsket av presidenten og ble motarbeidet av lobbyister betalt av Tyrkia.[47][74][75] Barack Obama brukte uttrykket folkemord («genocide») i løpet av sin valgkamp. Tyrkias strategiske rolle i kampen mot Den islamske staten Irak og Levanten («IS») gjorde Obama tilbakeholden med å bruke betegnelsen.[6] En mulig forklaring på at USA ikke ønsker å definere hendelsene som folkemord er USAs vanskelig forhold til sin egen fortid og urbefolkning, i tillegg til at Tyrkia er en viktig alliert. Ronald Reagan er den eneste amerikanske president som brukte betegnelsen «genocide». Russland har flere ganger etter Sovjetunionens oppløsning anerkjent dette som folkemord.[76][77] Pave Frans brukte betegnelsen folkemord i forbindelse med 100 års jubileet. Tyrkia kalte hjem sin ambassadør til Vatikanet etter uttalelsen.[73]

Israel har ikke offisielt anerkjent folkemord på armenerne av hensyn til relasjonen til Tyrkia. Innenfor Israel er det et betydelig press, også fra ledende politikere som Reuven Rivlin (president siden 2014) og Yuli-Yoel Edelstein (president i Knesset siden 2013), om å anerkjenne folkemordet.[78][79] Tyrkia advarte i mai 2018 Israel mot å anerkjenne folkemordet på linje med holocaust.[80]

Norges offisielle posisjon er at betegnelsen folkemord er omstridt. Statsminister Erna Solberg avslo i 2015 invitasjon til å delta ved markering i forbindelse med at det var 100 år siden folkemordet begynte.[81] Enkelte[hvem?] mener dette er politisk motivert, og at de landene som avstår fra betegnelsen folkemord ikke gjør dette pga. mangelen på bevis, men fordi de frykter Tyrkias reaksjoner. Omvendt mener andre[hvem?] at land som bruker betegnelsen «folkemord» ikke gjør det på bakgrunn av evidens, men fordi de har politiske motiver, blant annet for å hindre Tyrkias EU-medlemskap.

Land som offisielt karakteriserer hendelsene som folkemord inkluderer: Argentina, Armenia, Belgia, Bolivia, Brasil, Bulgaria, Canada, Chile, Frankrike, Hellas, Italia, Kypros, Libanon, Litauen, Luxembourg, Nederland, Østerrike, Paraguay, Polen, Russland, Slovakia, Sveits, Sverige, Syria, Tsjekkia, Tyskland, Uruguay, Vatikanet og Venezuela.

To av de seneste regjeringene som har anerkjent dette som folkemord er Frankrike og Sveits. Frankrikes senat vedtok i januar 2012 å gjøre det ulovlig å benekte at folkemordet fant sted.[82] Loven ble imidlertid ikke ratifisert da den franske høyesterett mente at et slikt forbud ville stride mot grunnloven.[83]

Minnesmerker og kunstnerisk behandling[rediger | rediger kilde]

I 1933 presset Tyrkia MGM til ikke å lage film av Franz Werfels roman Die vierzig Tage des Musa Dagh (armensk motstand på Musa Dagh). Terry Georges film The Promise omhandler blant annet folkemordet. Atom Egoyans film Ararat (2002), Nahapet (1977) av Henrik Malyan og Fatih Akıns The Cut (2014) tematiserer folkemordet.[57]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Armenian Genocide | History & Causes». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 26. mai 2018. 
  2. ^ «Frankrike forbyr å benekte folkemord». Aftenposten. 22. desember 2011. Besøkt 30. mai 2018. 
  3. ^ Carl Bialik, «Killings From 90 Years Ago Haunt Turkey in its EU Bid Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine.», The Wall Street Journal, 16. mai 2005.
  4. ^ a b c d hlsenteret.no: -Tyrkisk folkemord på armenerne
  5. ^ a b c Turan, Ö., & Cemgil, C. (2015). Open wounds: Armenians, Turks and a century of genocide. Turkish Studies, 16(4):647-651.
  6. ^ a b c d e f g h i j k l «A Century After Armenian Genocide, Turkey’s Denial Only Deepens». The New York Times (engelsk). 16. april 2015. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. mai 2018. 
  7. ^ «Q&A: Armenian genocide dispute». BBC News (engelsk). 2. juni 2016. Besøkt 30. mai 2018. 
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Bloxham, D. (2003). The Armenian genocide of 1915-1916: cumulative radicalization and the development of a destruction policy. Past & Present, 181, 141-191.
  9. ^ a b c d e f g Dixon, J. M. (2010). Defending the nation? Maintaining Turkey's narrative of the Armenian genocide. South European Society and Politics, 15(3), 467-485.
  10. ^ a b Tait, Robert (21. september 2008). «Turkey scared to admit Armenian genocide, says historian». the Guardian (engelsk). Besøkt 28. mai 2018. 
  11. ^ a b Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89.
  12. ^ Ankara, Agence France-Presse in (15. april 2015). «Turkey cannot accept Armenian genocide label, says Erdoğan». the Guardian (engelsk). Besøkt 30. mai 2018. 
  13. ^ «An historical heroine». The Economist (engelsk). 25. mars 2004. Besøkt 26. mai 2018. 
  14. ^ Minnestund om folkemordet på armenierne i den tyske Forbundsdagen, 24. april 2015
  15. ^ Folkemordenes svarte bok, redaktør Bernt Hagtvet, artikkel av Ragnar Næss, ISBN 978-82-15-01308-4
  16. ^ Freely, Maureen (23. oktober 2005). «'I stand by my words. And even more, I stand by my right to say them...'». the Guardian (engelsk). Besøkt 26. mai 2018. «Pamuk said that 'a million Armenians and 30,000 Kurds were killed in this country and I'm the only one who dares to talk about it'. (…) So the day after his interview appeared, the Turkish press launched a fierce attack on Pamuk, branding him a traitor, accusing him of having used the virtually illegal word genocide (although he had not) and inviting 'civil society' to 'silence' him. Following several death threats, he went into hiding abroad. He returned to Turkey late last spring, hoping it had all blown over. It had not. Last August, an Istanbul public prosecutor charged him with the 'public denigration of Turkish identity'. The trial is set for 16 December. If convicted, Pamuk faces three years in prison.» 
  17. ^ Reuters (16. desember 2005). «Popular Turkish Novelist on Trial for Speaking of Armenian Genocide». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. mai 2018. 
  18. ^ «Avoiding EU Condemnation: Turkey Drops Orhan Pamuk Trial». Spiegel Online. 23. januar 2006. Besøkt 26. mai 2018. 
  19. ^ a b «Dropper sak mot Orhan Pamuk». Dagbladet.no (norsk). 28. juli 2006. Besøkt 26. mai 2018. 
  20. ^ http://www.britannica.com/topic/35178/supplemental-information
  21. ^ a b Tyrkias utenriksdepartement: «Armenske påstander og historiske fakta»
  22. ^ a b c d Zarakol, A. (2010). Ontological (in) security and state denial of historical crimes: Turkey and Japan. International Relations, 24(1), 3-23.
  23. ^ Morgenthau, Henry (1918). Ambassador Morgenthau's Story. Doubleday, Page.  s. 402
  24. ^ a b c d e f g Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.
  25. ^ Kilder som viser til dette, Le Siècle des camps av Joël Kotek og Pierre Rigoulot, JC Lattes, 2000. Ahmed Djémal pacha et le sort des déportés arméniens de Syrie-Palestine av Raymond H. Kévorkian. Der Völkermord an den Armeniern und die Shoah, Zürich: Chronos, 2002. av Hans-Lukas KIESER og Dominik J. SCHALLER (dir.), og fra samme forfatter: L’extermination des déportés arméniens ottomans dans les camps de concentration de Syrie-Mésopotamie (1915-1916), la deuxième phase du génocide, i Revue d’Histoire arménienne contemporaine II (1998). Konsentrasjonsleirkart fra J.M. Winter, professor fra Yale, America and the Armenian Genocide of 1915, Cambridge Universitet (Januar, 2004)
  26. ^ Anderton, C. H. (2010). Choosing genocide: economic perspectives on the disturbing rationality of race murder. Defence and Peace Economics, 21(5-6), 459-486.
  27. ^ New York Times, 15. desember 1915, lest 5. juni 2018.
  28. ^ Bass, Gary J. (17. desember 2006). «A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility. By Taner Akcam - Books - Review». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 29. mai 2018. «In July 1915, the American ambassador to the Ottoman Empire sent Washington a harrowing report about the Turks’ “systematic attempt to uproot peaceful Armenian populations.” He described “terrible tortures, wholesale expulsions and deportations from one end of the Empire to the other accompanied by frequent instances of rape, pillage and murder, turning into massacre.” A month later, the ambassador, Henry Morgenthau — the grandfather of the Manhattan district attorney, Robert M. Morgenthau — warned of an “attempt to exterminate a race.”» 
  29. ^ Fisk, Robert (24. mai 2018). «'Whether Armenia, the Nazis or Isis – if you're going to commit genocide, you can’t do it without the help of local people'». The Independent (engelsk). Besøkt 26. mai 2018. 
  30. ^ Kurt, Ü. (2018). Theatres of Violence on the Ottoman Periphery: Exploring the Local Roots of Genocidal Policies in Antep. Journal of Genocide Research, 1-21.
  31. ^ Lewy, Guenter. The Armenian massacres in Ottoman Turkey: a disputed genocide (2005), University of Utah Press, sf. 117
  32. ^ Ohandjanian. Österreich - Armenien, bind 6, side 4675
  33. ^ Henham, Ralph J. The criminal law of genocide: international, comparative and contextual aspects (2007), Ashgate Publishing, side 25
  34. ^ a b c d e «‘Operation Nemesis,’ by Eric Bogosian». The New York Times (engelsk). 16. april 2015. ISSN 0362-4331. Besøkt 30. mai 2018. 
  35. ^ a b c d «The long shadow of genocide: Armenia’s vengeance years». The Spectator (engelsk). 27. juni 2015. Besøkt 2. juni 2018. 
  36. ^ a b Bobelian, Michael (8. mai 2015). «Eric Bogosian's 'Operation Nemesis' chases Turkish perpetrators». Los Angeles Times. Besøkt 2. juni 2018. 
  37. ^ MacCurdy, M. M. (2017). Sacred Justice: The Voices and Legacy of the Armenian Operation Nemesis. Routledge.
  38. ^ Guroian, V. (1992). Derogy, Jacques," Resistance and Revenge: The Armenian Assassination of Turkish Leaders Responsible for the 1915 Massacres and Deportations"(Book Review). A Journal of Church and State, 34(4), 877.
  39. ^ Gary Jonathan Bass: Stay the Hand of Vengeance: The Politics of War Crimes Tribunals. Princeton University Press, 2001.
  40. ^ a b Bogosian, E. (2015). Operation Nemesis: The assassination plot that avenged the Armenian genocide. Hachette UK.
  41. ^ McNabb, D. E. (2016). Oil and the Creation of Iraq: Policy Failures and the 1914-1918 War in Mesopotamia. Routledge.
  42. ^ Cheterian, V. (2015). Open Wounds: Armenians, Turks and a Century of Genocide. Oxford University Press, USA.
  43. ^ Zarakol, A. (2010). Ontological (in)security and state denial of historical crimes: Turkey and Japan. International Relations, 24(1), 3-23.
  44. ^ a b Ulgen, F. (2010). Reading Mustafa Kemal Atatürk on the Armenian Genocide of 1915. Patterns of prejudice, 44(4), 369-391. «...his charismatic leadership helped to consolidate both the myth of ‘murderous Armenians’ and that of the Turks as an ‘oppressed nation’ (mazlum millet), monumentalizing both in official Turkish historiography. Ulgen argues that Kemal's portrayal of Armenians and the Armenian Question was generally consistent across the years and in various political documents, as well as being consistent with contemporary Turkish representations of the events of 1915.»
  45. ^ Akçam, T. (2006). A shameful act: The Armenian genocide and the question of Turkish responsibility. Macmillan.
  46. ^ «Armenian Secret Army for the Liberation of Armenia | Marxist-Leninist group». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 3. juni 2018. 
  47. ^ a b Arıkan Açar, D., & Rüma, İ. (2007). External Pressure and Turkish Discourse on ‘Recognition of the Armenian Genocide’. Southeast European and Black Sea Studies, 7(3), 449-465.
  48. ^ a b «Waving Ataturk's flag». The Economist (engelsk). 8. mars 2007. Besøkt 30. mai 2018. 
  49. ^ «Turkey cannot accept Armenian genocide label, says Erdoğan». the Guardian (engelsk). 15. april 2015. Besøkt 30. mai 2018. 
  50. ^ Watt, Nicholas (25. september 2005). «Turkish protest over genocide conference». the Guardian (engelsk). Besøkt 26. mai 2018. «But Abdullah Gul, the foreign minister, stood by the the official explanation that many citizens of the Ottoman empire suffered terribly during the war. Claims of an Armenian genocide were false, he insisted» 
  51. ^ Zaman, Amberin (17. april 2005). «A Turk Traces Her Armenian Roots». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 26. mai 2018. «Last week, Turkish Prime Minister Recep Tayyip Erdogan renewed calls for a joint commission of Turkish and Armenian scholars to research the events of 1915. He said the findings would disprove claims of genocide -- an indication, said a Western diplomat who requested anonymity, that "they are not willing to consider any other outcome." The Armenian government has rejected the initiative as a ploy, and critics allege that Turkey's archives have been purged of incriminating documents.»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 338 (hjelp)
  52. ^ a b c d Smith, R. W., Markusen, E., & Lifton, R. J. (1995). Professional ethics and the denial of Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 9(1), 1-22.
  53. ^ a b «Dag og Tid». Dag og Tid. 21. november 2011. Besøkt 26. mai 2018. 
  54. ^ Behrens, P., Jensen, O., & Terry, N. (Eds.). (2017). Holocaust and Genocide Denial: A Contextual Perspective. Taylor & Francis.
  55. ^ «Turkish-Armenian writer shot dead». BBC news (engelsk). 19. januar 2007. Besøkt 26. mai 2018. 
  56. ^ «Author's trial set to test Turkey» (engelsk). 14. desember 2005. Besøkt 26. mai 2018. 
  57. ^ a b Shakarian, Pietro A. (13. oktober 2016). «The Armenian Genocide Finally Gets Its Due With the Film ‘The Promise’». The Nation (engelsk). ISSN 0027-8378. Besøkt 26. mai 2018. 
  58. ^ Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. Genocide Studies and Prevention, 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. (…) In 1944, Lemkin’s Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress was published containing the word ‘‘genocide’’ to describe the ‘‘crime without a name.’’»
  59. ^ Segesser, D. M., & Gessler, M. (2005). Raphael Lemkin and the international debate on the punishment of war crimes (1919–1948). Journal of Genocide Research, 7(4), 453-468.
  60. ^ «Q&A: Armenian genocide dispute». BBC News (engelsk). 2. juni 2016. Besøkt 30. mai 2018. 
  61. ^ D. Rubinstein'. Genocide: a history, Pearson Education, 2004. ISBN 0-582-50601-8, ISBN 978-0-582-50601-5. Side 145
  62. ^ «Bernard Lewis, Influential Scholar of Islam, Is Dead at 101». The New York Times (engelsk). 21. mai 2018. ISSN 0362-4331. Besøkt 1. juni 2018. 
  63. ^ https://www.telegraph.co.uk/culture/books/authorinterviews/7715518/Norman-Stone-Im-not-a-nasty-person.html
  64. ^ https://www.independent.co.uk/arts-entertainment/books/features/from-tory-to-turkey-maverick-historian-norman-stone-storms-back-with-partisan-epic-of-cold-war-world-1972554.html
  65. ^ Gauin, Maxime (2014). «Armenian History and the Question of Genocide». Review of Armenian Studies. 30 – via http://avim.org.tr/tr/Dergiler/Review-Of-Armenian-Studies. «KOMMENTAR: Review of Armenian Studies gis ut av en tyrkisk think-tank med nasjonalistisk orientering. Det er tvil om det kan regnes som vitenskapelig tidsskrift.» 
  66. ^ Honan, William H. (22. mai 1996). «Princeton Is Accused of Fronting For the Turkish Government». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. juni 2018. «A group of prominent scholars and writers contends that Princeton University is allowing itself to be used by the Turkish Government as a center for propaganda about Turkey's role in the massacre of a million Armenians during World War I. Three years ago, the university accepted $750,000 from the Government of Turkey to endow a new Ataturk Chair of Turkish Studies in the Department of Near Eastern Studies and hired a professor, Heath W. Lowry, who had worked for the Turkish government, as executive director of the Washington-based Institute of Turkish Studies.» 
  67. ^ a b Rummel, R. J. (1994). Power, genocide and mass murder. Journal of Peace Research, 31(1), 1-10.
  68. ^ Hovannisian, R. G. (1999). Denial of the Armenian Genocide in comparison with Holocaust denial. Remembrance and denial: The case of the Armenian genocide, 201-236
  69. ^ Lipstadt, D. E. (2012). Denying the Holocaust: The growing assault on truth and memory. Simon and Schuster.
  70. ^ Smith, R. W. (2014). Genocide Denial and Prevention. Genocide Studies International, 8(1), 102-109
  71. ^ Balakian, Peter (21. april 2015). «Turkey must end its 100 years of genocide denial | Peter Balakian». the Guardian (engelsk). Besøkt 3. juni 2018. «The continuing denial is also linked to the fear of reparations. What legal recourse will there be for the lost Armenian property and wealth, or the 2,500 Armenian churches and monasteries and nearly 2,000 schools destroyed? Turkey has elevated national pride over historical truth and any ethical concerns. In 1997 the International Association of Genocide Scholars unanimously passed a resolution stating that what happened to the Armenians conforms to the UN’s definition of genocide.» 
  72. ^ http://news.am/eng/news/46840.html
  73. ^ a b Black, Ian; Scammell, Rosie (12. april 2015). «Pope boosts Armenia's efforts to have Ottoman killings recognised as genocide». the Guardian (engelsk). Besøkt 29. mai 2018. «“The first, which is widely considered the first genocide of the 20th century, struck your own Armenian people,” the pontiff said. “Bishops and priests, religious women and men, the elderly and even defenceless children and the infirm were murdered.”» 
  74. ^ Hulse, Carl (26. oktober 2007). «U.S. and Turkey Thwart Armenian Genocide Bill». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 26. mai 2018. 
  75. ^ «White House And Turkey Fight Bill On Armenia». Washington Post (engelsk). 10. oktober 2007. ISSN 0190-8286. Besøkt 26. mai 2018. 
  76. ^ «Why the United States doesn’t recognize the Armenian Genocide». USC Shoah Foundation (engelsk). Besøkt 26. mai 2018. 
  77. ^ Chemali, Hagar Hajjar (23. april 2018). «How Trump could tell the truth about Armenian genocide». CNN. Besøkt 26. mai 2018. 
  78. ^ Haaretz (2015). «Israel Won't Recognize Armenian Genocide, Says Ambassador». Haaretz (engelsk). Besøkt 26. mai 2018. 
  79. ^ «Why Israel still refuses to recognize a century-old genocide». Times of Israel (engelsk). 24. april 2015. Besøkt 26. mai 2018. 
  80. ^ «Turkey says Israel will harm itself if it recognizes Armenian genocide». Times of Israel (engelsk). 25. mai 2018. Besøkt 26. mai 2018. 
  81. ^ «Erna vil ikke delta i folkemordmarkering: - Ynkelig og feigt». VG (norsk). 14. mars 2015. Besøkt 26. mai 2018. ««Som kjent er det et internasjonalt omstridt tema hvorvidt overgrepene mot armenerne i Det osmanske rike i 1915 kan klassifiseres som «folkemord» («genocid»). Departementet vil komme tilbake med en tilrådning vedr. norsk representasjon ved markeringen.» 16. februar i år sendte UD et brev til den norske ambassaden i Moskva, hvor det vises til invitasjonen fra den armenske presidenten: «Ambassaden bes meddele det armenske utenriksministeriet at Norge ved markeringen vil bli representert av ambassadør Namtvedt.»»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 254 (hjelp)
  82. ^ «French Senate passes Armenian genocide bill», CNN, 24. januar 2012.
  83. ^ Emile Picy, Nick Vinocur, Jon Hemming, «Top French court strikes down genocide bill», Reuters, 28. februar 2012.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hagtvet, Bernt (redaktør), Folkemordenes svarte bok, Universitetsforlaget 2008, ISBN 978-82-15-01308-4
  • Akcam, Taner, From Empire to Republic: Turkish Nationalism and the Armenian Genocide, Zed Books, 2004
  • Akcam, Taner, A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility, Metropolitan Books, 2006
  • Bartov, Omer, Mirrors of Destruction: War, Genocide and Modern Identity, Oxford Univ. Press, 2000
  • Dadrian, Vahakn, N., The History of the Armenian Genocide: Ethnic Conflict from the Balkans to Anatolia to the Caucasus, Berghahn Books, 1995
  • Dündar, Fuat, Ittihat ve Terakki'nin Müslümanlari Iskan Politikasi (1913–18), Iletisim, 2001
  • Fisk, Robert, The First Holocaust. In The Great War for Civilisation – The Conquest of the Middle East; (October 2005) London. Fourth Estate, pp. 388–436. ISBN 184115007X
  • Gust, Wolfgang, Der Völkermord an den Armeniern, Zu Klampen, 2005
  • Johannessen, Jon-Arild og Hopland, Siri (2015). Det armenske folkemordet 1915–17 (norsk). Oslo: Dreyer. ISBN 978-82-8265-145-5. 
  • Lepsius, Johannes, Deutschland und Armenien 1914-1918, Sammlung diplomatischer Aktenstücke, Donat & Temmen Verlag, 1986
  • Lewy, Guenter, The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide, University of Utah Press, Salt Lake City, 2005 (NEW PUBLICATION)
  • Melson, Robert, Revolution and Genocide. On the Origins of the Armenian Genocide and the Holocaust, The University of Chicago Press, 1996
  • Power, Samantha, "A Problem from Hell": America and the Age of Genocide, Harper 2003
  • Wallimann, Isidor (ed.): Genocide and the Modern Age: Etiology and Case Studies of Mass Death, Syracuse Univ. Press, 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Nettsider som støtter folkemordtesen[rediger | rediger kilde]

Media[rediger | rediger kilde]

Nettsider som er i mot folkemordtesen[rediger | rediger kilde]

Media[rediger | rediger kilde]

Uavhengige studier[rediger | rediger kilde]

Mutual Perceptions Research (Armenia/Turkey) (*.doc file) "The Turkish Economic and Social Studies Foundation (TESEV) and the Armenian Sociological Association (HASA) have organized a Mutual Perceptions Research Project. Each group is carrying out sociological research to identify key issues of cultural understanding between the neighboring countries, including the perception of Turks by Armenians and of Armenians by Turks. The study focuses on the perceptions of the majority populations in each country. The combined results will constitute study findings. Representatives from each team met in Yerevan and fieldwork was undertaken in both countries. The results of the research were presented at an international seminar jointly organized by TESEV and HASA in Tbilisi, Georgia."
Full report[død lenke] (*.pdf) Armenske og tyrkiske versjoner av rapporten er også tilgjengelige på den ovenfor nevnte hjemmesiden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: en:Armenian Genocide – sitater
Wikisource-logo.svg Wikisource: en:Category:Armenian Genocide – originaltekst
Wikinews Wikinews: French parliament approves bill on Armenian "genocide" denial – relatert engelskspråklig nyhetssak