Stilicho

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stilicho med sin hustru Serena og sønn Eucherius

Flavius Stilicho (død 22. august 408) var en romersk general av germansk ætt. Som verge for den mindreårige keiser Honorius dominerte Stilicho Vestromerriket fra 395 fram til sin død i 408. De store folkevandringene på denne tiden førte til et sterkt økende press mot Romerrikets grenser og Stilicho maktet bare delvis å løse disse problemene. Han falt til slutt i unåde og ble henrettet etter en palasskonspirasjon.

Stilicho kommer til makta[rediger | rediger kilde]

Romerriket ved Theodosius den stores død i 395

Stilichos far var en kavalrioffiser av vandalsk opprinnelse mens moren var romersk. Stilicho gikk gradene i militæret under keiser Theodosius I som hadde sete i Konstantinopel. I 394 var han utsending til kong Sjahpur III av Persia for å forhandle fram deling av Armenia. Omkring samme tid ble han gift med keiserens adopterte niese, Serena. De fikk sønnen Eucharius.

I 394 tok Stilicho del i felttoget mot usurpatoren Eugenius som hadde utropt seg selv til keiser i Italia. Krigen endte med Theodosius’ seier i det blodige slaget ved Frigidus. I etterkant av dette slaget ble Stilicho utnevnt til magister utriusque militiae, rikets høyeste militære grad. Theodosius slo seg til i Italia med Milano som hovedstad, men ble så brått syk og døde 17. januar 395. Riket ble delt mellom Theodosius’ to sønner. Den eldste sønnen Arcadius fikk den østlige delen mens den andre sønnen, Honorius, fikk den vestlige delen av riket. Selv om samtiden neppe var klar over det, ble dette en varig todeling av riket i Vest- og Østromerriket.

Honorius var ved sin fars død kun ti år gammel og var lett å dominere for Stilicho. Gjennom sitt giftemål kunne Stilicho også påberope seg å være keiserfamiliens eldste medlem. Stilicho hadde også større ambisjoner, han hevdet at Theodosius i fortrolige samtaler på dødsleiet hadde utpekt Stilicho til verge for både Honorius og Arcadius. Arcadius var sytten og egentlig gammel nok til å styre selv, men var gjennom hele livet en svak hersker. I 395 lå derfor den virkelige makta hos pretorianerprefekten Rufinus. Hoffintriger førte til hyppige og brutale utskiftninger, men ingen av lederne i Konstantinopel ønsket å anerkjenne vestlig overhøyet.

Strid med Alarik i Hellas[rediger | rediger kilde]

Honorius, vestromersk keiser 395 – 423

I 395, samme år som Theodosius døde, gjorde visigoterne ledet av Alarik opprør. Visigoterne var bosatt i Moesia som romerske foederati og hadde deltatt i felttoget mot Eugenius. Visigoterne hadde lidd uforholdsmessig store tap ved Frigidus og opprøret kan skyldes misnøye med belønningen. I forbindelse med det samme felttoget var store deler av den romerske hæren flyttet fra øst mot vest og disse styrkene hadde ennå ikke vendt tilbake. Stilicho var derfor den eneste i posisjon til å ta seg av Alarik. Han marsjerte østover for å møte Alarik i Thessalia. I følge kildene skal Stilicho ha vært i posisjon til å knuse goterne da han mottok ordre fra Arcadius om å sende de østlige troppene tilbake til Konstantinopel og forlate Illyricum. Stilicho lystret og Alarik slapp unna. Hvorfor han handlet slik er ukjent, men det kan ha vært gnisninger mellom vestlige og østlige elementer i hæren og kanskje var ikke overtaket på goterne så stort som kildene vet å berette.

Arcadius, østromersk keiser 395-408

Stilicho trakk seg tilbake og begynte arbeidet med å bygge opp igjen Vestromerrikets militære styrke. De vestlige legionene var blitt betydelig svekket i krigen mellom Eugenius og Theodosius. For å fylle rekkene rekrutterte Stilicho hovedsakelig fra forskjellige barbariske allierte. Dette gav Alarik pusterom til å plyndre fritt i Hellas. Våren 397 krysset Stilicho med hæren over til Hellas, men fikk ingen hjelp fra Konstantinopel. Stilicho skal visstnok ha klart å sperre Alarik inne i fjellene ved Foloi, men latt ham unnslippe til Epirus. Også denne gangen er årsakene uklare; Stilicho kan igjen blitt beordret av Arcadius til å trekke seg ut, muligens var de nyrekrutterte soldatene upålitelige.

Gildos revolt[rediger | rediger kilde]

Disse to ekspedisjonene på Østromerrikets territorium, samt forsøket på å etablere seg som Arcadius’ verge, førte til at forholdet mellom øst og vest raskt nærmet seg frysepunktet. Sent i 397 byttet Gildo, kommandanten i Africa lojalitet fra vest til øst. Dette var en svært alvorlig trussel fordi Romas befolkning var helt avhengig av kornleveranser derfra. Stilichos håndtering av denne krisa var rask og effektiv. Gildo lå i krangel med sin bror Mascezel, og da Mascezel flyktet til Honorius’ hoff ble de to sønnene hans likvidert. Stilicho ga Mascezel kommandoen over en liten avdeling elitesoldater. Mascezel slo ned Gildos revolt i løpet av våren 398 og vendte så tilbake til Italia. Han druknet kort tid etter hjemkomsten, i følge ryktene på Stilichos ordre. Stilicho brukte krisa til å bedre forholdet til det romerske senatet som ble tatt med på viktige beslutninger og han giftet bort datteren Maria til keiser Honorius som nå var i tenårene.

Alarik invaderer Italia[rediger | rediger kilde]

I 400 nådde Stilicho toppen av sin karriere da han ble valgt til konsul. Selv om embetet i seg selv var symbolsk var det et svært synlig tegn på keiserlig gunst og hadde stor prestisjemessig verdi. Allerede neste år begynte derimot problemene å tårne seg opp. Etter Stilichos felttog mot visigoterne i 397 hadde Arcadius utnevnt Alarik til magister militum per Illyricum. Dermed hadde Østromerriket offisielt godtatt visigoternes tilstedeværelse i disse traktene, men i 401 valgte Alarik allikevel å flytte visigoterne inn i Italia. Vinteren samme år var Stilicho nord i Raetia og Noricum for å ta hånd om alanske og vandalske plyndringstokt, men også for å rekruttere nye tropper. Påsken 402 beseiret Stilicho Alarik i et slag ved Pollentia. Alarik ble tvunget til å trekke seg tilbake til Dalmatia. Stilicho hadde lyktes å beskytte Italia, men hadde for tredje gang mislykkes å eleminere visigoterne som en trussel mot Roma.

Alariks felttog fikk to viktige langtidsfølger. De barbariske allierte styrkene hadde også denne gangen vist seg upålitelige. Stilicho forsøkte å bøte på dette ved å flytte regulære romerske enheter fra Britannia og Rhinen til Italia. I tillegg flyttet Honorius og hoffet fra det strategiske knutepunktet Milano til det tryggere, men mer avstedsliggende Ravenna. Virkingen var at Italia fikk en mer dominerende stilling enn tidligere, mens forsvaret av de andre provinsene ble nedprioritert.

Nye utfordringer[rediger | rediger kilde]

Neste trussel kom sent i 405, da goterkongen Radagaisus krysset Alpene fra Pannonia og inn i Nord-Italia med en stor folkestyrke av germanere. Stilicho rådde i utgangspunktet ikke over tilstrekkelige styrker til å konfrontere Radagaisus. Mens Vestromerriket samlet krefter fikk inntrengerne herje fritt, men da Stilicho omsider tok offensiven var det med overlegen makt; tretti regimenter fra den italienske feltarmeen, en stor kontingent fra grensen ved Rhinen, samt diverse allierte, inkludert hunere ledet av høvdingen Uldin. Konfrontert med denne overmakten hadde Radagaisus ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake. Retretten gikk siden over i flukt. Til slutt ble Radagaisus tatt til fange og henrettet utenfor Firenze 23. august 406. På typisk romersk vis ble flesteparten av Radagaisus’ tilhengere gjort til slaver, men Stilicho rekrutterte elitesoldatene hans inn i den romerske hæren.

Sent i 406 gjorde Stilicho krav på Dacia og Makedonia for Vestromerriket. Disse områdene hadde tradisjonelt tilhørt den vestlige delen av riket, men under keiser Theodosius var de blitt administrert fra Konstantinopel. For å sette makt bak kravene inngikk Stilicho en allianse med Alarik. I tillegg til Alariks menn skulle Stilicho bidra med deler av den italienske hæren. I påvente av disse forsterkningene ledet Alarik visigoterne inn i Epirus. Situasjonen ved Rhinen var anspent og skulle snart bli kraftig forverret. På bakgrunn av dette har Stilicho i ettertid fått mye kritikk for å yppe til ny strid med Konstantinopel og samtidig overse en alvorlig trussel mot de vestlige provinsene. En mulig forklaring er at Stilicho vurderte Vestromerrikets militære potensial til å være for svakt i forhold til de truslene det sto ovenfor og derfor fant at en overføring av militære krefter fra øst til vest var nødvendig. De omstridte områdene hadde rykte for å fostre opp dyktige soldater og hadde lange tradisjoner som rekrutteringsområde for Romerriket. Kanskje viktigere var at disse områdene allerede hadde huset visigoterne i et par tiår. Stilicho kunne nok fått til en avtale med Alarik om å bosette visigoterne lengre vest, men dette ville uunngåelig skapt stor misnøye hos de som da ville ha blitt fortrengt.

Konstantin III, usurpator 407 – 411

Uansett hva den opprinnelige planen var, ble den snart kullkastet av hendelser lengre vest. Stilichos fokus på Italias forsvar hadde fått konsekvenser i resten av riket. 31. desember gikk en stor hærskare alanere, svebere og vandaler over Rhinen nær Mainz. Denne delen av grensa hadde vært urolig en stund, trolig ble invasjonen muliggjort av troppeforflytninger vekk fra Rhinen. Som følge av Stilichos fokus på Italia fikk inntrengerne nesten fritt spillerom til å plyndre Gallia. Omtrent samtidig gjorde soldatene i Britannia opprør. Etter litt om og men utropte de Konstantin III til keiser. Konstantin III tok opp kampen mot de barbariske innvandrerne og vant slik Gallia for sin sak. Stilicho sendte en styrke under den gotiske generalen Sarus mot Konstantin, men denne ble beseiret. Under disse forholdene var det helt umulig å sende en stor hærstyrke over Adriaterhavet og felttoget med Alarik mot Østromerriket måtte avblåses.

Fall fra makta[rediger | rediger kilde]

I 408 var Stilichos posisjon svært kritisk. Situasjonen i Gallia ble bare verre mens det kom stadig mer høylytte murringer fra Alarik. Han hadde ikke oppnådd noe annet fra det avblåste felttoget enn å komme på kant med Konstantinopel. Alarik og visigoterne marsjerte nordover til Noricum. Her truet han med krig dersom han ikke snart mottok betaling til seg og sine menn. Honorius og majoriteten i Senatet var i utgangspunktet beredt på krig mot goterne mens Stilicho var i mot. I en debatt i Senatet lyktes Stilicho å få flertallet med på å betale Alarik den summen han krevde. Det hadde imidlertid nå dannet seg opposisjon mot Stilicho ledet av en høyt posisjonert byråkrat, Olympius. Keiserens tillit til sin general var også skrantende.

Østromerrikets keiser, Arcadius, døde 1. mai 408. Han etterlot seg en sjuårig sønn, Theodosius II. Keiser Honorius ville reise østover for å sikre sin nevøs tronbestigelse. Stilicho ønsket å gjøre denne reisen selv og klarte å overtale Honorius til å gå med på dette. En kort stund virket Stilichos gamle ambisjoner om å styre i både øst og vest å være innenfor rekkevidde, men han prøvde nå å svelge over for mye. Olympius og hans tilhengere spredde rykter om at Stilichos virkelige hensikt var å utrope sin egen sønn Eucherius til østromersk keiser. Dette synspunktet fikk etter hvert stor oppslutning i den romerske hæren.

11. august var Honorius i Pavia for å inspisere tropper samlet for å marsjere mot Konstantin III. Under inspeksjonen gjorde soldatene plutselig opprør og drepte mange av Stilichos hovedtilhengere. Stilicho var ved Bologna da han fikk rapport om denne revolten. Lederne for Stilichos barbariske allierte ønsket å underkue opprøret med makt, men Stilicho avslo dette etter å ha mottatt en ny rapport hvor det gikk fram at det ikke var gjort forsøk på å true keiseren. De allierte soldatene det her er snakk om var sannsynligvis de soldatene som var rekruttert fra Radagaisus’ hærskare. Det var neppe noen todeling i den romerske hæren som helhet. Stilicho valgte å vende tilbake til Ravenna hvor han ble møtt av en arrestordre. Stilicho tok først tilflukt i en kirke, men valgte så å overgi seg. Han ble henrettet 22. august.

I oppvasken som fulgte Stilichos fall ble mange av tilhengerne hans drept. Samme skjebne ble også kona Serena og sønnen Eucherius til del, og Honorius skilte seg fra dattera hans. Olympias sørget for å konfiskere alt som Stilicho hadde eid etter at han var nå stemplet som statsfiende. Ettertiden har hatt svært blandede oppfatninger om Stilicho. I enkelte samtidige historieverk blir han beskyldt for å ha stått i ledtog med Alarik helt siden 395, men dette blir ansett for å være lite trolig. Han er også blitt beskyldt for å sette sine egne interesser foran keiserrikets. Selv om forsøkene på å ta kontroll i øst ikke nødvendigvis var motivert av Stilichos personlige maktambisjoner, var resultatet ikke større stabilitet og samkjøring, men splittelse og fiendskap. Flere av Stilichos strategiske valg skulle bli skjebnesvangre. Rekruttering av barbariske allierte rett inn i egne enheter var en rask måte å øke Romerrikets militære makt, men forsinket arbeidet med å gjenoppbygge den regulære romerske hæren. Fokuset på Italias forsvar ga en tilsvarende neglisjering av grenseforsvaret og førte til at de nordlige provinsene ble overkjørt. På tross av disse feilene er det liten tvil om at Stilicho var en dyktig leder. Etter hans død fulgte noen år med vaklende styre og Vestromerriket fikk en knekk det aldri reiste seg fra.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heather, Peter, The Fall of the Roman Empire, London: Macmillan. 2005
  • The Cambridge Ancient History, Volume XIII, Cambridge University Press 1998