Alarik I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alarik omdirigerer hit. Se også Alarik II (død 509).
Begravelsen av Alarik på bunnen av elva Busento.

Alarik I (gotisk: Alareiks, latin: Alaricus) var antagelig født rundt 370 på øya Peuce ved munningen av Donau, ble vestgoternes konge fra 395 til 410 og var den første germanske lederen som erobret byen Roma.

Han var balti som var regnet som de edleste gotiske krigere bare bak amaliene. Da han ble født, holdt vestgoterne til i dagens Bulgaria etter å ha flyktet forbi myrområdene til Donau til dens sørlige bredde for å bli fulgt av deres fiende fra steppene, hunnerne.

I romersk tjeneste[rediger | rediger kilde]

I løpet av det 4. århundre hadde det blitt vanlig praksis å ansette foederati, germanske irregulære styrker under romersk kommando, men organisert under stammestrukturer. Provinsbefolkningen kunne ikke lenger utruste soldater i det antall som trengtes for å beskytte riket, de var allerede tungt skattlagt. Videre fryktet keiserne stadig at en brilliant romersk general skulle bli utropt til Augustus av hans tilhengere og foretrakk at militære kommandanter skulle være i hendene på folk som ikke kunne stige til tronen. Den største av disse kontingentene var goterne som i 382 fikk slå seg ned innenfor rikets grenser med stor grad av autonomi.

Alarik tjente i 394 som leder for foedrati under Theodosius I i kampanjen hvor han knuste tronraneren Eugenius. Ettersom slaget ved Frigidus som gjorde slutt på denne kampanjen, ble utkjempet i passene i De julianske alpene, lærte Alarik antagelig svakhetene til Italias naturlige forsvar på dens nordøstlige grense ved Adriaterhavet.

Theodsius døde i 395 og riket ble delt mellom hans to sønner Arcadius i øst og Honorius i vest. Arcadius viste liten interesse i å styre og overlot mye av den reelle makten til sin pretorianprefekt Rufinus. Honorius var fremdeles mindreårig, som hans verge hadde Theodosius utnevnt magister militum Stilicho. Stilicho gjorde også krav på å være Arcadius sin verge, noe som førte til rivalisering mellom hoffene i vest og øst.

I endringene i embeter som fant sted i begynnelsen av dette nye styret, håpet tydeligvis Alarik at han ville bli forfremmet fra kommandant av foederati til general av en av de regulære arméene. Dette fikk han ikke. Blant vestgoterne som hadde slått seg ned i nedre Moesia var stemningen på grensen til opprør. Ved Frigidus hadde de lidd uproporsjonelt høye tap, ifølge rykter var dette en beleilig måte å svekke de gotiske stammene. Deres belønning etter kampanjen hadde også uteblitt. De hevet Alarik på et skjold og utropte ham til konge. Både leder og tilhengere ropte (ifølge Jordanes, den gotiske historikeren) «heller se nye kongedømmer ved deres eget verk, enn å skrumpe inn i fredelig underkastelse av andre».

I Hellas[rediger | rediger kilde]

Alarik slo først til mot det østlige riket. Han marsjerte til nabolaget til Konstantinopel, men da han oppdaget at han ikke kunne klare å beleire den fryktelig sterke byen, trakk han seg vestover og marsjerte sørover gjennom Thessalia og det ubevoktede passet Thermopylae inn i Hellas.

Arméene til det østlige riket var opptatt med hunnerske trefninger i Lilleasia og Syria. Rufinus forsøkte istedet å forhandle med Alarik personlig. Eneste resultatet var mistanke i Konstantinopel om Rufinus var i ledetog med goterne. Stilicho marsjerte nå østover mot Alarik. Ifølge Claudius Claudianus var Stilicho i posisjon til å knuse goterne da han ble beordret av Arcadius om å forlate Illyricum. Kort tid etter ble Rufinus drept av sine egne soldater. Makten i Konstantinopel gikk nå til evnukken Eutropius.

Alarik hadde frie tømmer etter at Rufinus var død og Stilicho hadde forlatt området. Han herjet Attika, men sparte Athen som umiddelbart overgav seg til erobreren. Så trengte han inn på Peloponnesos og erobret dens mest kjente byer, Korint, Argos og Sparta, og solgte mange av deres innbyggere som slaver.

Men her endte derimot hans seirende karriere. I 397 krysset Stilicho over sjøen til Hellas og klarte å stenge goterne inne i fjellene ved Pholoe på grensene til Elis og Arkadia på halvøya. Derfra hadde Alarik problemer med å slippe unna, og ikke uten mistanke på Stilichos rolle som antagelig fikk ordrer om å reise. Alarik krysser så Korintgulfen og marsjerte med byttet fra Hellas nordover til Epiros. Her fortsatte hans plyndring til det østlige styre utropte ham til magister militum per Illyricum og gav ham den romerske kommandoen han hadde ønsket og autoritet til å forsyne sine menn fra de keiserlige lagre.

Den første invasjonen av Italia[rediger | rediger kilde]

Det var antagelig i år 400 at Alarik satte i gang sin første invasjon av Italia i samarbeid med en annen gotisk høvding kalt Radagaisus. Overnaturlig innflytelse skal ha oppfordret ham til dette store foretaket. Noen linjer i et romersk dikt sier at han skal ha hørt en stemme som kom fra en hellig skog, «Bryt av alle utsettelser, Alarik. Dette år skal du forsere Italias alpine barriere. Du skal trenge frem til byen.» Men profetien skulle ikke fullføres denne gang. Etter å ha trengt seg frem gjennom Nord-Italia og spredt frykt blant innbyggerne i Roma, ble Alarik møtt av Stilicho ved Pollentia, i dag i Piemonte. Slaget som fulgte den 6. april 402 (som sammenfalt med påske) ble en seier for Roma, men det ble en dyr seier. Fremrykningen til goterne var derimot stoppet for denne gang.

Stilichos fiender kritiserte ham senere for å ha utnyttet den store kristne høytiden til å vinne sin seier. Alarik var også kristen, og han hadde stolt på immunitet mot angrep i påsken.

Alariks kone skal ha blitt tatt til fange etter dette slaget, og der er grunner til å anta at han ble hindret i sine forflytninger på grunn av det store antallet barn og kvinner i hans nærvær, noe som gav hans invasjon av Italia karakter av en nasjonal migrasjon.

Etter et nytt nederlag ved Verona, forlot Alarik Italia, antagelig i 403. Han hadde virkelig ikke «trengt frem til byen», men hans invasjon hadde skapt viktige resultater. Den hadde ført til at den keiserlige bolig ble flyttet fra Milano til Ravenna, den hadde ført til at Legio XX Valeria Victrix ble trukket tilbake fra Storbritannia og den hadde antagelig satt i gang den store invasjonen til vandalene, sueviene og alanerne inn i Gallia, noe som gjorde at Gallia og provinsene i Hispania gikk tapt for keiserriket.

Den andre invasjonen av Italia[rediger | rediger kilde]

Roma blir beleiret[rediger | rediger kilde]

Neste gang vi hører om Alarik er han venn og alliert av sin tidligere motstander Stilicho. Fremmedgjøringen mellom de østlige og vestlige hoffene hadde i 407 blitt så bitter at borgerkrig truet, og Stilicho foreslo faktisk å bruke styrkene til Alarik for å påtvinge kravene til Honorius på prefekturet Illyricum. Arcadius' død i mai 408 førte til at det ble gitt mildere råd i det vestlige kabinettet, men Alarik som faktisk hadde gått inn i Epiros, krevde på truende vis at dersom han så plutselig skulle avstå fra krig, skulle han betales rikt for det som i dag ville kalles utgifter til mobilisering. Summen han krevde var stor, 4000 pund gull. Under sterkt press fra Stilicho gikk det romerske senatet med på å love betaling.

Men tre måneder senere ble Stilicho og de viktigste ministrene i hans parti forrådt og drept etter ordre fra en sjalu Honorius. I urolighetene som fulgte ble koner og barn av foederatiene drept i hele Italia. Den naturlige konsekvensen av dette var at disse mennene, som talte 30 000, sluttet seg til Alariks leir og krevde å bli ledet mot sine feige fiender. Han førte dem over de julianske Alpene, og i september 408 stod han foran murene til Roma som nå ikke hadde en dyktig general som Stilicho til å forsvare seg, og begynte en streng blokade.

Det ble ikke utgytt blod denne gang. Alarik stolte på sult som våpen. Da ambassadører fra det romerske senatet forsøkte å skremme ham med deres antydninger om hva fortvilte borgere kunne klare i et forsøk på å inngå fred, gav han med latter sitt berømte svar: «Dess tykkere høyet er, dess lettere blir det skåret ned!» Etter mye forhandling, gikk de hungersrammede borgerne med på å betale mer enn 2000 pund gull i tillegg til kostbare klær av silke og lær og 3000 pund med pepper. På den måten endte Alariks første beleiring av Roma.

Den andre beleiringen av Roma[rediger | rediger kilde]

På dette tidspunktet, og heller ikke gjennom hans karriere, var ikke Alariks hovedmål å rive ned imperiet, men å sikre for seg selv en regulær og anerkjent posisjon innenfor dets grenser gjennom forhandlinger med dets herskere. Hans krav var høye, kontroll (antagelig med minimal avhengighet av imperiet) over et område 320 km langt og 220 km bredt mellom Donau og gulfen ved Venezia og tittelen kommandant over den imperielle hær, men selv om de var store, ville keiseren antagelig gjort lurt i å akseptere dem. Men Honorius nektet å se lenger enn hans egen personlige sikkerhet, garantert som den var av dikene og myrene ved Ravenna. Ettersom alle forsøk på å gjennomføre akseptable forhandlinger med keiseren strandet, kom Alarik til enighet med senatet etter å ha satt i gang en ny beleiring og blokade av Roma i 409. Med deres godkjennelse innsatte han en rivaliserende keiser, prefekten i byen, en greker kalt Priscus Attalus.

Men det viste seg at Attalus ikke var rett mann for en slik høy posisjon. Han avslo rådet til Alarik og mistet provinsen Afrika, Romas kornlager, som ble forsvart av Honorius sine partisaner. Hungersvåpenet som Alarik tidligere hadde brukt, ble dermed vendt mot ham, og konsekvenser var høye klager fra den romerske befolkningen. Honorius ble også styrket av ankomsten til seks legioner som ble sendt til hans bistand fra Konstantinopel av hans nevø Theodosius II.

Stormingen av Roma[rediger | rediger kilde]

Alarik kvittet seg derfor med sin marionettkeiser etter elleve måneders ineffektivt styre, og igjen forsøkte han å forhandle med Honorius. Disse forhandlingene kunne antagelig ha lyktes, hadde det ikke vært for innflytelsen til en annen goter, Sarus, en trosfiende av Alarik og hans familie. Da Alarik igjen fant seg utmanøvrert av handlingene til en slik fiende, marsjerte han sørover og begynte han sin tredje beleiring av byen. Forsvar var tydeligvis umulig, der finnes antydninger, men ikke godt underbygget, om svik, der er enda større mulighet for at byen ble overrasket. Men den 24. august 410 trengte Alarik og hans vestgotere seg inn gjennom den salariske porten nordøst i byen. Byen som hadde vært verdens hersker, lå nå for føttene på en utenlandsk fiende.

Men vestgoterne var ikke totalt hensynsløse i sin plyndring av byen. Samtidig kirkelige nedtegnelser viser forundringen over mange tilfeller av måtehold. Kristne kirker ble reddet fra ødeleggelse, beskyttelse ble gitt store forskjellige grupper av både hedninger og kristne som tok tilflukt i kirkene, mengder med gull og sølv som ble funnet i private kjellere, spart fordi de «tilhørte St. Peter». I minst et tilfelle appellerte en romersk kvinne til det gode i de gotiske soldatene som forsøkte å vanære henne. Men selv disse unntakene viser at Roma ble ikke helt spart for skrekkscener som vanligvis fulgte stormingen av en beleiret by. De skrevne kildene forteller ikke noe om hvilken skade branner gjorde, med unntak av Sallust sitt palass som lå nær porten som goterne kom inn gjennom. Men der er heller ingen grunn til å tilskrive Alarik og hans tilhengere betydelige skader mot bygningene i byen. Basilica Aemilia i Forum Romanum brant ned, noe som kanskje kan tilskrives Alarik basert på arkeologiske funn: mynter som var datert fra 410 ble funnet smeltet i gulvet.

Alariks død[rediger | rediger kilde]

Hans arbeid var utført og Alarik hadde trengt inn til byen, ingenting gjenstod for ham enn å dø. Han marsjerte sørover til Calabria. Han ønsket å invadere Afrika som på grunn av sine kornavlinger nå var nøkkelen til hans posisjon, men skipene hans ble knust av en storm hvor mange av hans soldater omkom. Han døde i Cosenza kort tid etter, antagelig av feber og hans lik ble gravlagt på elvebunnen til Busento. Elven ble midlertidig vendt til siden fra sin kurs mens graven ble forberedt, og høvdingen og noe av hans mest verdifulle bytte ble lagt ned. Da arbeidet var over, ble elven snudd tilbake til sin vanlige retning og fangene som hadde utført arbeidet ble drept slik at ingen skulle vite om elvas hemmelighet.

Alarik ble etterfulgt av sin svoger, Ataulf, som gotersk kommandant.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Vår viktigste kilde for Alariks karriere, er historikeren Orosius og poeten Claudius Claudianus, begge nokså samtidige. Zosimus, en noe fordomsfull hedensk historiker som levde rundt et halvt århundre etter at Alarik døde, og Jordanes, en goter som skrev den gotiske nasjons historie i år 551, baserte sitt arbeid på den tidligere historien til Cassiodorus (nå tapt), som ble skrevet rundt 520.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Edward Gibbon, History of the Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel 30 og 31.


Forgjenger:
 - 
Vestgoternes konge
(395410)
Etterfølger:
 Ataulf