Foederati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Foederatus, tidlig i historien til den romerske republikk, var en av stammene som var tilsluttet Roma gjennom traktat (foedus) som var hverken romersk koloni eller hadde fått romersk borgerskap (civitas), men som var forventet å stille med styrker når problemer oppstod. Latinerne var regnet som allierte gjennom blod, men resten var føderater eller socii. Begrepet er roten for det moderne begrepet føderalisme.

Under den romerske republikk førte friksjonen mellom disse traktatsforpliktelsene uten de tilsvarende fordelene som romerske borgere hadde, til forbundskrigen mellom romerne, med noen få allierte, og de misfornøyde socii. En lov fra 90 f.Kr. (Lex Julia) gav romersk borgerskap til føderate stater som aksepterte kravene. Ikke alle byer (f.eks. Heraklea og Napoli) var klar for å bli absorbert i den romerske res publica. Andre foederati lå utenfor Italia: Gades i Hispania og Massilia i Gallia Narbonensis.

Senere ble begrepet foederati utvidet med den romerske praksisen i å subsidiere barbariske stammer som inkluderte attacotti, frankerne, vandalene, alanerne og, mest kjent, vestgoterne, i bytte for å gi soldater for å kjempe i de romerske hærene. Alarik begynte sin karriere med å lede en gruppe gotiske foederati.

Ordet føderasjoner kommer fra det latinske ordet foedus som indikerer en bindende traktat av gjensidig assistanse mellom Roma og en annen nasjon på fast basis. I begynnelsen bestod den romerske subsidieringen av penger eller mat, men ettersom skatteinntektene skrumpet inn i de 4. og 5. århundrene ble foederati tillagt lokale landeiere, som ble identisk med å få slå seg ned på romersk territorium. Store lokale landeiere som levde i fjerne grenseprovinser i omfattende, stort sett selvforsynte villaer, fikk sin lojalitet til den sentrale autoriteten videre undergravet i slike situasjoner. Etter som lojaliteten begynte å smuldre vekk og ble mer lokal, begynte imperiet å smuldre opp i mindre og mindre territorier.

Frankerne ble foederati i 358 da Julian den frafalne lot dem beholde områdene i det nordlige Gallia som hadde vært avfolket i løpet av det foregående århundret. Romerske soldater beskyttet Rhinen og hadde store arméer 160 km sør og vest for Rhinen. Frankiske bosettere var i området nord og øst for romerne og hjalp romerne med forsvaret. Da forsvaret ved grensen til Rhinen brøt sammen vinteren 406 og 407 gjorde det slutt på den romerske tilstedeværelsen ved Rhinen. Både romerne og frankerne ble beseiret av vandalene og alanerne.

I 376 ba vestgoterne keiser Valens om å få slå seg ned på den sørlige breddeb av Donau, og ble sluppet inn i imperiet som foederati. To år senere reiste vestgoterne seg i et opprør og beseiret romerne i slaget ved Adrianopel. Det alvorlige tapet av militær bemanning tvang Romerriket til å stole mer på foederati.

Lojaliteten til stammene og deres ledere var ikke stabil og i 395 gikk vestgoterne igjen i opprør under ledelse av Alarik. En av de mektigste sene romerske generalene, en vandal kalt Stilicho, ble født av foreldre som var fra foederati.

Innen det femte århundre var den romerske militære styrken nesten helt basert på foederati-enheter. I 451 ble Attila beseiret bare med hjelp fra foederatien (som inkluderte vestgoterne og alanerne. Foederati gav det avgjørende støtet til det døende Romerriket i 476 da deres kommandant Odoaker avsatte den siste romerske keiseren Romulus Augustulus.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]