Svebere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sveberne var et germansk folkeslag. Svebere (suebi eller suevi, fra urgermansk *swēbaz basert på en urgermansk rot *swē- i betydningen «ens egen» i form av folk, slekt[1], fra en indoeuropeisk rot *swe-[2], tredje person refleksivt pronomen)[3] ble først nevnt av Julius Cæsar i forbindelse med Ariovistus' hærtokt, ca. år 58 f.Kr.[4]

Noen svebere forble en periodevis trussel mot romerne langs elven Rhinen inntil slutten av Romerriket. En annen germansk folkegruppe, alamannerne, sammen med svebere, overfalt og ødela romerske festningsverk og okkuperte Alsace (i dagens Frankrike mot den tyske grensen), og derfra mot Bavaria (Bayern) og Sveits. Omkring 150 e.Kr. forsvinner navnet fra kildene, men dukker så opp igjen under folkevandringstiden. Sveberne krysset Rhinen i år 406 sammen med alanerne og vandalene. Med unntak av en lomme i Schwaben, som de har gitt navn til, invaderte de Gallia og videre til Spania hvor de grunnla et kongerike i Galicia. Dette riket ble til slutt knust av vestgoterne i 585. Navnet forsvant da folket gikk opp i den øvrige stedfaste befolkningen der.

I norrøn mytologi[rediger | rediger kilde]

Navnet til sveberne går også igjen i norrøn mytologi og i de tidligste norrøne kildene. Det tidligste vitnesbyrd er det urnordiske navnet Swabaharjaz («svebersk kriger») på runesteinen Rö i det tidligere norske området Båhuslen (dagens Bohuslän i Sverige) og i stedsnavnet Svogerslev.[5] Sváfa, viss navn betyr «svebersk»[6] var en valkyrie som nevnes i Edda-diktet Kvadet om Helge Hjorvardsson (Helgakviða Hjörvarðssonar). Kongedømmet «Sváfaland» nevnes i dette kvadet og i Tidreks saga (Þiðrekssaga).

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Klassifisering i de klassiske kilder[rediger | rediger kilde]

Svebere i de klassiske kilder blir brukt mot to forskjellige meninger: den bestemte stammen i Julius Cæsars hærtokt, «oppholder seg ved (elva) Main», og «hovedsakelig, dekker et stort antall stammer i det sentrale Germania»[7] Dette synet er uttrykt i verket Germania av den romerske historikeren Tacitus, en grunnleggende skriftlig kilde om sveberne. Dette verket slår fast at[8]:

«Vi må nå tale om sveberne, som i motsetningen til chatti eller tencteri ikke utgjør en enkeltstående nasjon. Faktisk okkuperer de mer en halvparten av Germania, og de er delt i en antall av atskilte stammer under ulike navn, skjønt alle blir vanligvis kalt for svebere.»

Sveberne besto av semnonene, som er «de eldste og edleste av sveberne»[9], langobardere[10], de syv stammene i Jylland og Holsten: reudigni, avionene, anglii (anglerne), varini, eudosere (judere), suarini, nuitonere[11]; hermundui ved Elben[12]; tre langs Donau: naristi (variskere), marcomanni (markomannere), quadi[13]; marsigni og buri.[14] Deretter er det en fjellkjede og bortenfor denne i avløpsområdet til Wisła fem stammer fra lugii inkludert harii, helveconere (hillevionene?), manimi, helsii og naharvali; gotere, rugii (rugiere / rugere), lemovii langs den baltiske sjøen (Østersjøen)[15]; alle stammene av svebene, lokalisert på halvøya Skandinavia[16]; og til slutt også de ikke-germanske aestii[17], og sitonene, bortenfor aestii langs Baltikum «fortsette med sveberne». Deretter sier Tacitus: «Her slutter Svebia».[18]

Det er blir dog gitt få holdepunkter på identiteten til sveberne. De kan bli identifisert ved deres tradisjon med å knyte en svebersk hårknute som «skiller en fri mann fra en slave»[19], i andre ord, en form for markering av sosial rang. Det samme avsnittet slår fast at høvdingene «brukte en mer utsøkt stil».

Et annet kriterium for være en sveber er å bo i området «Svebia». Dette landområdet strekker seg utover der hvor man snakker germansk. Det er ikke bare det at sveberne er alle stammene i sentrale Germania eller selv en blokk av stammer som deler det samme språket og vanene: «det er klart at det er ingen monolittisk (enhetlig) ‘svebersk’ gruppe, men en rekke av stammer som kan dele noen vaner (eksempelvis krigergraver), men de kan også være svært ulike.»[20] Tacitus’ beskrivelse av Svebia består av hele omkretsen av Østersjøen, inkludert innenfor det, stammene med sitonere som må ha oppholdt seg der hvor Finland er nå, og som snakket finsk-ugriske språk, og det har ikke blitt en endring av disse språk siden antikken. På sørenden av Østersjøen er aestii i området til dagens baltiske språk, og som også er like gamle språk som germansk.

Et tredje kriterium er å dele navnet sveber som er «virkelig ekte og gammelt».[21] Øyensynlig er navnet således fleretnisk og multikulturelt, men det er grunn til å påstå at den opprinnelige gruppen av germanskspråklige var de som ble kalt for svebere og som for en tid ved erobring eller kolonisering dominerte de finsk-ugriske og balterne. Hovedstammen av sveberne var semnonene – og deres navn betyr svebere.

Maurers kulturkretser[rediger | rediger kilde]

Friedrich Maurer[22] baserte arkeologiske og litterære analyser av germanske stammer på forskning som tidligere var blitt gjort av Gustaf Kossinna[23] og sitt eget lingvistiske arbeid med isogloss. Han delte germanerne fra første århundre f.Kr. til fjerde århundret e.Kr. i fem kulturkretser eller kulturgrupper: de nordlige, Oder-Vistula, Elben, Weser-Rhinen og Nordsjø-germanerne.[24] Herminonene besto av svebere (i smal forstand), hermunduri og andre var gruppen rundt Elben. De var ble stamfedre til dagens moderne høytysk. Disse fem gruppene dannet seg i den romerske jernalderen en gang etter 800 f.Kr.

Maurer tilegner urgermansk til den nordiske bronsealder som han daterer til 1200-800 f.Kr. i henhold den informasjon som var tilgjengelig for ham. Datoene har endret seg noe og en pre-romersk jernalder har siden blitt brutt ut som en del forskere har tildelt et urspråk. Det strakte seg over en grov triangel med vertikaler i sørlige Skandinavia, munningen av elven Rhinen og munningen av Wisła. Faktisk var Østersjøen var kjent for romerne som Mare Suebicum, et navn som uten tvil var bebodd fra tid til annen av svebere da de bosatte seg på kystene og sannsynligvis var felles med suionene / svearne[25]

Sveberne utvandret etterhvert sør- og vestover for å oppholde seg for en til i området Rhinland i dagens Tyskland hvor deres navn har overlevd i den historiske regionen som Schwaben («Svabia»). Sveberne under Ariovistus ble invitert til Gallia av sequani, men kom snart til å dominere disse og ble til slutt beseiret av Julius Cæsar i år 58 f.Kr.

Julius Cæsars svebere[rediger | rediger kilde]

De svebere som nevnes i Julius Cæsars Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen eller bare Gallerkrigen) levde i 100 distrikter av oppdyrket åkerland hvor hvert område var selvstendige, utstykning av gårder til individer for å bruke opp til ett år. De var kledd i dyreskinn, badet i elver og drakk ikke vin. De tillot bare handel for å bli kvitt krigsbytte og hadde ellers ingenting å handle med.

De sto til militær disposisjon, innkalte årlig 1000 mann for hvert distrikt for militærtjeneste i et år. Med disse troppene herjet de ofte i Gallia på den andre siden av Rhinen, således involverte Gallias beskytter, den romerske republikk, hvis representant i området er en av dets største generaler, Julius Cæsar. Ved at de ikke hadde en sentralregjering og ingen respekt for autoriteter støttet de seg på tjenestene til krigshøvdinger som folkevandringstiden ble svebernes konger.

Angående deres lokalitet var de naboer til cherusci. Det plasserer dem ved elven Rhinen og midten av elven Elben. Deres innerste tilfluktssted er Silva Bacenis («Bøkskogen») som flere forfattere antar må være Thüringer Wald, fjellområdet Harz og Schwarzwald, eller en kombinasjon av disse. I gamle tider var Tyskland dekket av skog og disse tre skogsområdene var bortimot sammenhengende. De kunne ikke ha jordbruk i skogsområdene, noe som betydde at disse stedene var sørenden av elven Main og de øvrige områdene av elven Elben som eneste muligheter.

Dio Cassius’ svebere[rediger | rediger kilde]

Dio Cassius, som selv om han var en romer skrev på klassisk gresk, begynte sin opptegnelsene om sveberne med Julius Cæsars korte opphold på andre siden av Rhinen i år 55 f.Kr.[26] Hos Dio Cassius er det sugambriene som trekker seg tilbake til sine befestingssteder, men Cæsar hører at sveberne samler hæren for å komme dem til hjelp, og han trekker seg tilbake.

En generasjon senere i eller lenge før 29 f.Kr. krysser sveberne Rhinen bare for å bli beseiret av Gaius Carrinas som sammen med den unge Octavian Cæsar feiret en triumf i år 29 f.Kr.[27] Kort tid etter dukker de opp og sloss som gladiatorer mot en gruppe fra Dakia under en romersk religiøs feiring. Dio Cassius skriver at de «oppholdt seg over Rhinen (skjønt mange byer andre steder gjør hevd på deres navn)» og at de ble kalt for keltere. Tidligere hadde han forklart[28] at «...begge folk var svært gamle og oppholdt seg på begge sider og ble kalt for keltere».

I enda en generasjon, i 9 f.Kr., krysset Nero Claudius Drusus som konsul Rhinen og fortsatte mot germanerne ved å starte med chattiene. Han krysset landet «så langt unna som til sveberne» og deretter angrep cherusciene nord for sveberne. Her nådde han Elben. Det er ingen bevis hos Dio Cassius at han underkuet sveberne. Som Julius Cæsar trakk han seg tilbake til Rhinen etter kort tid, men «døde på vegen av en form for sykdom» med ulvene løpende ulende rundt leiren[29]

Florus’ svebere[rediger | rediger kilde]

Den romerske historikeren Florus rapporterte at cheruskerne, sveberne og sugambrerne dannet en allianse ved korsfeste 20 romerske centurioner, men Nero Claudius Drusus beseiret dem, konfiskerte deres krigsbytte og solgte dem som slaver.[30] Antagelig ble bare krigerne solgt ettersom sveberne fortsatte å opptre i de antikke kildene.

Strabos svebere[rediger | rediger kilde]

Den greske historikeren og geografen Strabo i Bok IV i sitt verk Geogrfi fortalte om soēboi at de levde «bortenfor hele dette elvelandet» (Rhinland) og «overgår alle andre i makt og antall».[31] Han plasserer dem også i nærheten av Herkynischer Wald, en gammel og tett skog som strakte seg østover fra elven Rhinen og tvers over sydlige Tyskland[32] som i ordene til den engelske historikeren Edward Gibbon «overskygget størstedelen av Tyskland og Polen».[33] I Bok VII[34] knytter han alle stammene mellom over Rhinen, Donau og Elben til soēboi: stammene coldui, inkludert de i Böhmen hvor markomannerne holdt til, lugii, zumi, butonene, mugilonene, sibini og semnonene som var «en store stamme av sveberne selv». Noen av disse stammene var «inne i skogen»” og noen «utenfor den».

Dette avsnittet er den første skjelningen mellom snevre og brede begrep av svebere, men bred er ikke så bred som hos Tacitus: «stammen til sveberne... strakte seg fra Rhenus (Rhinen) til Albis (Elben); og en del av dem var også på den motsatte siden av Albis, som for eksempel hermondori og langobardere». De siste ble framstilt som omstreifere som levde i små, midlertidige hytter og fraktet sin eiendeler i vogner og levde «av deres flokker».

Svebere hos Plinius den eldre[rediger | rediger kilde]

Plinius den eldre skrev en nå tapt Historie om de germanske krigene, og av den følge hadde han lite å si om germanerne i Naturalis Historia, men ettersom det meste av hans militære tjeneste var langs den germanske grensen var han sannsynligvis en autoritet og det er antatt at han var kilde for Tacitus, skjønt den siste oppgir ikke nøyaktig hva som kommer fra Plinius den eldre. Plinius deler germanerne i fem genera («typer»), deriblant hermionere (irminonere) som består av gentes («stammer») av svebere, hermunduri, chatti og cheruskere.[35] I hans øvrige tekst er de bare spredt nevnt.

Ptolemaios’ svebere[rediger | rediger kilde]

Den greske geografen Klaudios Ptolemaios har også to meninger av begrepet sveber i sitt omfattende opptegnelse av Stor-Germania[36]

‘Sveber-langobardere’ er lokalisert nord for sugambrere som er ved Rhinen, et sted vest for Strabos, kanskje kilden til Strabos omstreifere i vogner. Øst for langobarderne, muligens de samme eller forbundet med ‘sveber-langobardere’, er ‘sveber-anglere’, men disse er innlands i sør, og strekker seg så langt nord som på midten av Elben, oppstrøms fra chaukere, en senere gruppe som ble saksere. Til øst er sveber-semnonnene mellom Elben og en mystisk, ukjent elv, Suevus, som åpenbart er navngitt etter dem, og som renner ut i Østersjøen mellom Oder og Elben. Og til slutt er det en stamme som blir kalt for kun svebere og som finnes ved Rhinen øst for elven Ems, omtrent der hvor Svebia (Schwaben) senere ble lokalisert.

Selv om Ptolemaios gir koordinater for elver, byer og fjell er han upresis ved å plassere folk og grupper, en del er faktisk gjentatt med ulik stavemåte. Han etterlater leseren til å gjette hvilken by som skal knyttes til hvilket folk. Hans liste på rundt 94 byer gjør det åpenbart at Tacitus’ beretning om germanerne som kun landsens folk ikke er helt nøyaktig, selv om det kanskje var hovedtrekkene.

Lucanus’ svebere[rediger | rediger kilde]

Den romerske forfatteren Marcus Annæus Lucanus forteller både om sveberenes sted og opptreden[37] «...forlot Elbens og Rhinens uerobrede hode løst fra lengre nord de blonde (flavi) svebere; ...kun henimot borgerkrig». Dette stedplasserer sveberne i smal betydning og varierer Tacitus’ tema som hevdet at alle germanere var utelukkende rødhårete.

Folkevandringstiden[rediger | rediger kilde]

Nært beslektet med alamannerne og ofte i samarbeid med dem forble sveberne for det meste på den høyre siden av Rhinen inntil 31. desember 406 da det meste av stammen slo seg sammen med vandalene og alanerne brøt gjennom de romerske befestningene ved Mainz og således innledet en invasjon av den romerske provinsen Gallia.

Deler av sveberne, de nordlige svebere, ble nevnt i 569 under merovingernes kong Sigibert I i de områder som i dag er Sachsen-Anhalt. I sammenheng med sveberne ble saksere og langobardere som kom tilbake fra den italiske halvøya i 573 også nevnt.

Da vandalene og alanerne støtet sammen med de romerske allierte frankerne i kampen om overherredømmet i Gallia dro sveberne under deres konge Hermeric sørover, krysset Pyreneene og dro inn i den iberiske halvøy som romerne ikke lenger styrte etter opprøret til Gerontius og Maximus i 409.

Kongedømme i Gallaecia[rediger | rediger kilde]

Sveberne passerte gjennom det baskiske området før de slo seg ned i den romerske provinsen Gallaecia i det nordvestlige Hispania (dagens Galicia og nordlige Portugal), sverget troskap til keiser Honorius og ble akseptert som foederati, allierte, og gitt tillatelse til å slå seg ned under deres egen selvstyre og lover. Samtidig med den selvstyrte provinsen Britannia ble svebernes kongedømme i Gallaecia det første kongedømme innenfor Romerriket. Sveberske Gallaecia var også det første kongedømme løsrevet fra Romerriket som begynte å prege mynter, noe som tidligere var en del av det romerske systemet og infrastrukturen.

Svebernes kongedømme i Gallaecia og nordlige Lusitania ble etablert i 410 og varte til 484 etter et århundre i langsom nedgang. Mindre enn det østgotiske kongedømmet Italia eller det vestgotiske kongedømmet i Hispania, og nådde aldri betydelig politisk betydning. Etter at svebernes kongedømme ble erobret av vestgoterne i 585 fremstilte Braulio av Zaragoza (590651) regionen som «på kanten i vest er det en uutdannet landområde hvor man hører intet annet enn lyden av stormene».

Bosetning og integrering[rediger | rediger kilde]

De germanske inntrengerne bosatte seg hovedsakelig i områdene Braga (Bracara Augusta), Porto (Portus Cale), Lugo (Lucus Augusta) og Astorga (Asturica Augusta). Bracara Augusta, den moderne byen Braga og tidligere hovedstad i romerske Gallaecia ble hovedstaden for sveberne. En annen germansk stamme som fulgte med sveberne og bosatte seg i Gallaecia var buri. De bosatte seg regionen mellom elvene Cávado og Homem i det området som også i dag kjennes som Terras de Bouro («Burienes land»).[38]

Etter som sveberne hurtig gikk over til å snakke det lokale spansk-romerske språket er det få spor igjen av deres germanske språk. Noen påvirkninger på den galiciske språket og portugisiske språket har likevel skjedd, som lawerka på portugisisk og laverca på galicisk som er synonymt for cotovia = moro og leven.

Hedensk kongedømme[rediger | rediger kilde]

I årene 416 til 418 førte visigoterne, som allierte av den romerske keiseren, krig mot vandalene og alanerne i Spania. Da visigoterne til slutt forlot halvøya for å bosette seg i Gallia Aquitania etterlot de disse to folkegruppene sterkt redusert, men forent under en felles konge, Gunderik. Gunderik forsøkte så å undertvinge seg sveberne også, men dette mislyktes etter romersk inngripen. I 429 krysset vandalene over til Afrika, og etterlot seg dermed sveberne som den eneste germanske folkegruppa i Spania.

I 438 ratifiserte Hermeric en fred med den lokale spansk-romerske befolkningen, og trøtt av krig gikk han av som konge til fordel for sin sønn Rechila.

Rechila innledet en ny ekspansjonistisk politikk. Vestromerriket, på denne tiden styrt av generalen Aetius, var opptatt på andre fronter. Dette skapte et maktvakuum i Spania som sveberne utnyttet til å utvide sitt herredømme. På det meste strakte det sveberske kongedømmet seg så langt unna som til Mérida og Sevilla.

I 448 døde Rechila, og hans sønn Rechiarius ble konge. Sistnevnte hadde konvertert til katolisismen en gang rundt 447. I 456 døde han, etter å ha blitt beseiret av den visigotiske kongen Teoderik, og svebernes storhet begynte å falme. Svebernes kongedømme ble satt i et hjørne i fiendtlig nordvest, og politisk ble de delt langs elven Minius (Minho eller Miño), med to ulike konger på hver sin side av elven.

Sveberne forble stort sett hedenske og deres tillegg priscillianisme[klargjør] inntil en ariansk misjonær ved navn Alex, sendt av den vestgotiske kongen Teoderik etter sigende på forespørsel av den sveberske kongen Remismund i 466 for å konvertere dem. Således ble den arianske kirke etablert som kom til dominere troen til befolkningen inntil de ble konvertert på nytt til katolisismen560-tallet.

Konvertering til katolisismen[rediger | rediger kilde]

Svebernes konvertering til katolisismen blir presentert svært forskjellige i opprinnelige opptegnelsene. Den eneste samtidige opptegnelsen, referatene fra Det første kirkemøtet i Braga som kom sammen den 1. mai 561 uttaler uttrykkelig at kirkemøtet ble holdt på ordre fra en konge ved navn Ariamir. Mens man ikke tviler på dennes katolisisme vet man ikke om han var den første katolske konge siden Rechiarius ble motarbeidet på de grunner at han ikke uttrykkelig slo fast at han var det.[39] Han var derimot den første til å holde et katolsk kirkemøte. Historia Suevorum av historikeren og kirkefaderen Isidor av Sevilla forteller at en konge ved navn Teodemar fikk sitt folk konvertert fra arianismen ved hjelp av misjonæren Martin av Dumio[40]

I henhold til den frankiske historikeren Gregorius av Tours på den andre siden var det en ellers ukjent hersker ved navn Cararic som hadde hørt om Martin av Tours og lovte å akseptere helgenens tro om hans sønn ble kurert fra spedalskhet. Ved hjelp av relikvier og forbønn fra Sankt Martin ble sønnen leget, Cararic og hele den kongelige familie og husholdning konverterte til katolisismen.[41]

Endelig ble svebernes konvensjon tilskrevet, ikke til en sveber, men til en vestgoter ved Johannes av Biclaro, som konverterte dem samtidig med goterne, noe som skjedde under den vestgotiske kongen Reccared I i 587589.

De fleste forskere har forsøkt å forene disse motstridende informasjonene. Det har blitt påstått at Cararic og Teodemir må ha vært etterfølgere til Ariamir ettersom denne var den første sveberske monark som løftet forbudet mot katolske kirkemøter. Isidor har derfor blandet sin kronologi.[42] Reinhart foreslår at Cararic ble konvertert først via Sankt Martins relikvier og at Teodemir ble konvertert senere ved prekenene til Martin av Dumio.[43] Dahn utligninger Cararic med Teodemir og går så langt som å si at den siste var det navn som den første tok ved dåpen. Det har også blitt foreslått at Teodemir og Ariamir var samme person og sønn av Cararic.[44] Enkelte historikere hevder at navnet Cararic er ikke noe annet enn en trykkfeil fra Gregorius av Tours og har aldri eksistert[45] Endelig mener Ferreiro at svebernes konvertering var progressiv og gradvis og at Cararics offentlige konvensjon var bare en følge da forbudet mot katolske kirkemøter ble fjernet under regimet til hans etterfølger som kan ha vært Ariamir. Toedemir var ansvarlig for at arianere ble forfulgt for å fjerne deres kjetteri.[46]

Kongedømmets skumring[rediger | rediger kilde]

I 569 kalte Teodemir Det første kirkemøtet i Lugo[47] som handlet om arianismen hvor kirkemøtet i Braga i 561 hadde behandlet priscillianismen.

I 570 gjorde den arianske kongen til vestgoterne, Liuvigild, det første militære angrepet på sveberne. Mellom 572 og 574 invaderte Liuvigild og hæren hans dalen til elven Douro og presset sveberne nordover. I 575 gikk den sveberske kongen Miro en fredsavtale med Liuvigild, men i 583 støttet han opprøret til den gotiske og katolske prinsen Hermenegild og ble selv avsatt. Svebernes kongedømme kunne overleve Liuvigilds press. Først ble kong Andeca beseiret i 585 og deretter kong Malarik og det sveberske kongedømmet ble utslettet. Den sveberske befolkningen gikk opp i den øvrige lokale befolkningen.

Liste over sveberske konger i Gallaecia[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peterson, Lena. Swābaharjaz (pdf). Lexikon över urnordiska personnamn, side 16. Institutet för språk och folkminnen, Sverige. For en alternativ betydning som «fri, uavhengig», se Room, Adrian (2006), «Swabia, Sweden», Placenames of the World: Origins and Meanings of the Names for 6,600 Countries, Cities, Territories, Natural Features and Historic Sites: Second Edition, Jefferson, North Carolina, and London: McFarland & Company, Inc., Publishers, sidene 363, 364, ISBN 0-7864-2248-3; sammenlign med suionere/sveaere/Svitjod.
  2. ^ Pokorny, Julius. Root/Lemma se- (html). Indogermanisches Etymologisches Wörterbuch, side 882-884. Indo-European Etymological Dictionary (IEED), Department of Comparative Indo-European Linguistics, Leiden University. Lokaliseres ved å søke på sidenummer. Tyskspråklig tekst. Köbler, Gerhard (2000). *se- (pdf). Indogermanisches Wörterbuch: 3. Auflage page 188. Tyskspråklig tekst. De som ønsker å se etymologien på engelsk kan referere til Watkins, Calvert (2000). s(w)e- (html). Appendix I: Indo-European Roots. The American Heritage® Dictionary of the English Language: Fourth Edition.
  3. ^ De etymologiske kildene lister disse etniske navnene ved å være fra samme rot: suioner, semnoner, samniter, sabelli, sabini, noe som kan indikere muligheten av et tidligere indoeuropeisk etnisk navn, «vårt eget folk/familie».
  4. ^ Menzel, Wolfgang; Mrs. George Horrocks (Oversetter); Edgar Saltus (Tilleggskapittel) (MDCCCXCIX). Germany from the Earliest Period: Volume I. New York: Peter Fenelon Collier, side 89.
  5. ^ Peterson, Lena: Swābaharjaz. Lexikon över urnordiska personnamn, se note 1.
  6. ^ Peterson, Lena (2002): Nordiskt runnamnslexikon, hos Institutet för språk och folkminnen, Sverige.
  7. ^ Chambers, R.W. (1912): Widseth: a Study in Old English Heroic Legend. Cambridge: University Press, side 194, merk linje 22 av Widsith. Gjenutgitt i 2006 av Kissinger Publishing as ISBN 1-4254-9551-6.
  8. ^ Seksjon 8
  9. ^ Seksjon 39
  10. ^ Seksjon 41
  11. ^ Seksjon 42
  12. ^ Seksjon 41.
  13. ^ Seksjon 42.
  14. ^ Seksjon 43.
  15. ^ Seksjon 43.
  16. ^ Seksjon 44.
  17. ^ Seksjon 45.
  18. ^ Seksjon 46.
  19. ^ Seksjon 38.
  20. ^ Pomeroy, Arthur J. (1994). «Tacitus' Germania». The Classical Review: New Series 44 (1): pages 58-59. A review in English of Neumann, Gunter; Henning Seemann. Beitrage zum Verstandnis der Germania des Tacitus, Teil II: Bericht uber die Kolloquien der Kommission fur die Altertumskunde Nord- und Mitteleuropas im Jahre 1986 und 1987.
  21. ^ Seksjon 2.
  22. ^ Maurer, Friedrich ([1942] 1952): Nordgermanen und Alemannen: Studien zur germanischen und frühdeutschen Sprachgeschichte, Stammes – und Volkskunde. Bern, München: A. Franke Verlag, Leo Lehnen Verlag.
  23. ^ Kossinna, Gustaf (1911). Die Herkunft der Germanen. Leipzig: Kabitsch.
  24. ^ De tyskspråklige bøkene nevnes av referansehensyn, men engelskspråklige kan finne det samme konseptet i Nielsen, Hans-Frede (2003): «Friedrich Maurer and the Dialectical Links of Upper German to Nordic» i: Naumann, Hans-Peter, Alemannien und der Norden, Berlin, New York: Walter de Gruyter, ISBN 3-11-017891-5
  25. ^ Se referanse 3.
  26. ^ Dio, Lucius Claudius Cassius; Earnest Cary (oversetter). Roman History (html). Lacus Curtius Book 39 section 48. Bill Thayer.
  27. ^ Dio, Lucius Claudius Cassius; Herbert Baldwin Foster (oversetter). Dio's Rome (ascii text). Project Gutenberg Bok 51 seksjonene 21, 22.
  28. ^ Bok 39 seksjon 49. Mange oversettere, derimot, unngår denne spissfindighet ved å oversette «keltere» som «germanere».
  29. ^ Dio, Lucius Claudius Cassius; Earnest Cary (oversetter). Roman History (html). LacusCurtius Bok 50 seksjon 1. Bill Thayer.
  30. ^ Florus, Lucius Annaeus. Utdrag fra romersk historie, Bok II, seksjon 30.
  31. ^ Strabon (omtrentlig 20 f.Kr.). Geografika, Bok IV, kapittel 3, seksjon 4.
  32. ^ Bok IV, kapittel 6, seksjon 9.
  33. ^ Gibbon, Edward: Decline and Fall of the Roman Empire: Kapittel IX. Sidenummeret er avhengig av utgivelsen, men utsagnet er merket med note 4 som tilskriver det til Julius Cæsar.
  34. ^ kapittel 1, seksjon 3.
  35. ^ Bok IV, seksjon XIV.
  36. ^ Geografi, Bok II, kapittel X.
  37. ^ Lucanus, Marcus Annaeus; Susan H. Braund (oversetter) (1999): Civil War. Oxford University Press, side 23, Bok II omtrent linje 50. ISBN 0-19-283949-7.
  38. ^ Domingos Maria da Silva, Os Búrios, Terras de Bouro, Câmara Municipal de Terras de Bouro, 2006. (På portugisisk)
  39. ^ Thompson, 86.
  40. ^ Ferreiro, 198 n8.
  41. ^ Thompson, 83.
  42. ^ Thompson, 87. Ferreiro, 199.
  43. ^ Thompson, 86.
  44. ^ Thompson, 86.
  45. ^ Thompson, 88.
  46. ^ Ferreiro, 207.
  47. ^ Ferreiro, 199 n11.

Litteratur og kilder[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Suebi – bilder, video eller lyd