Det galliske riket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Utbryterstatene: Det galliske rike i grønt og det palmyrenske riket i gult. Også Hispania lå en kort stund under det galliske riket.

Det galliske rike (latin: Imperium Galliarum) er det moderne navnet på et utbryterrike fra Romerriket som eksisterte fra 260 til 274. Det oppsto i kjølvannet av krisen på 200-tallet, i en periode da Romerrike var på sammenbruddets rand.

Det ble grunnlagt av Postumus i 260 etter invasjoner fra nordeuropeiske barbarer og politisk uro og ustabilitet i Roma. På høyden av det galliske rike besto det av områdene i Germania, Gallia, Romersk Britannia og kortvarig også Hispania. Etter at Postumus ble myrdet i 268 tapte riket mye av sine områder, men fortsatte videre under en rekke keisere og usurpatorer. Hovedstaden var Colonia Agrippinensis, dagens Köln. Riket ble gjenerobret av den romerske keiseren Aurelian etter slaget ved Châlons i 274.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Krisen på 200-tallet begynte i 235, da Alexander Severus ble myrdet. Den ble forverret da keiser Valerian ble beseiret og tatt til fange av sasanide-dynastiets Persia. Det etterlot hans sønn Gallienus med en svært skrøpelig kontroll over Romerriket. Kort tid etter brøt deler av de romerske provinsene i øst ut og opprettet det palmyrenske riket, bestående av Syria, deler av Anatolia, Libanon, Judea og Egypt.

Guvernørene i Pannonia (grenset nord og øst av Donau) forsøkte seg med flere mislykte lokale opprør. Keiseren dro til Donau for å fjerne forstyrrelsen. Det etterlot Postumus, guvernør av Germania Superior og Inferior, med ansvaret for grensen av Rhinen. Keiserarvingen Saloninus og den pretoriske prefekt Silvanus ble værende ved Colonia Agrippina (Köln), for å holde den unge arvingen utenfor fare og kanskje også for å stagge og kontrollere Postumus' ambisjoner. Ikke lenge etter kom Postumus med en hær og beleiret Colonia Agrippina, tok stedet og drepte den unge arvingen og hans verge. Postumus etablerte deretter sitt hovedkvarter i Köln.

Det galliske rike hadde sitt eget senat, to årlig valgte konsuler (ikke alle navnene på konsulene har blitt bevart til ettertiden) og sin egen pretorianergarde (spesialstyrke av livvakter). Postumus selv synes å ha holdt posisjonen som konsul fem ganger.

Postumus klarte med hell å slå tilbake Gallienus i 263, og ble aldri utfordret av ham igjen. Imidlertid ble han tidlig i 268 utfordret av Laelianus, antagelig en av hans egne hærførere. Han lot seg erklære som keiser ved Mogontiacum (Mainz) av sin hær Legio XXII Primigenia. Postumus erobret raskt Mogontiacum og fikk Laelianus drept. Imidlertid betydde denne suksessen lite og han ble selv veltet og drept av sine egne soldater, etter sigende ettersom han ikke tillot dem å herje byen.[1]

Etter Postumus[rediger | rediger kilde]

Mynt av Tetricus, den siste keiser (271–274) av det galliske rike

Etter at Postumus var død, begynte det galliske rike å falle fra hverandre. Den romerske keiser Claudius II Gothicus reetablerte romersk autoritet i Gallia Narbonensis og i deler av Gallia Aquitania, og det er en del hentydninger til at provinsene i Hispania, som ikke anerkjente de påfølgende galliske keiserne, kan ha blitt gjenetablert med Roma. [2] [3]

Marcus Aurelius Marius ble innsatt som keiser ved Postumus' død, men han døde meget kort tid etter; tekstkildene sier han styrte i kun to dager, men det er mer sannsynlig at han satt i noen måneder.[4] Deretter kom Victorinus til makten og ble anerkjent som keiser i nordlige Gallia og Britannia, men ikke i Hispania.[2] Victorinus tilbrakte det meste av sin tid med å håndtere opprør og forsøke å gjenvinne galliske områder som hadde blitt tatt av Claudius Gothicus. Han ble myrdet i 271, men hans mor Victoria tok kontroll over hans hær og benyttet sin makt til å få innflytelse på valget av hans etterfølger.[2] Med Victorias støtte ble Tetricus I gjort til keiser, og ble anerkjent i Britannia og i deler av Gallia fortsatt kontrollert av riket.[5] Tetricus bekjempet germanske barbarer som hadde herjet Gallia etter at Victorinus var død, og klarte å gjenerobre Gallia Aquitania og vestlige Gallia Narbonensis mens den romerske keiser Aurelian var opptatt av å ta seg av dronning Zenobias palmyrenske rike i øst. Han etablerte keiserlig hoff i Trier, og i 273 utnevnte han sin sønn Tetricus II til rangen som cæsar. Det påfølgende året ble sønnen gjort til medkonsul, men hans rike ble åpenbart svekket av indre stridigheter, inkludert et mytteri ledet av usurpatoren Faustinus.[5] Ved den tiden da Aurelian hadde nedkjempet det palmyrenske rike og gjort planer for å gjenerobre Vest-Europa. han forflyttet seg til Gallia og beseiret Tetricus i slaget ved Châlons i 274. I henhold til kildene hadde Tetricus, trett av de indre stridighetene, tilbudt seg å overgi seg i bytte for nåde for seg selv og sin sønn.[5] Denne detaljen kan være senere propaganda, men uansett var Aurelian seierrik, og det kortvarige galliske riket ble effektivt oppløst.[5]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Hinsides kun et symptom på kaoset i krisen på 200-tallet, kan det galliske rike bli tolket som et omfang av provinsiell identifisering som konkurrerte med den tradisjonelle følelsen av romanitas, av den bindekraftige lojaliteten til de enkelte legioner, og av den makten som ble samlet av befestete romaniserte aristokratisk slektsnettverk hvor de lokale maktbasene strakte seg fra Rhinen til Hispania Baetica, skjønt omfanget av "gallisk" egenforståelse som nasjonalistiske historikere har lest i det, er antagelig overdrevet. Postumus erklærte at hans eneste hensikt var å beskytte Gallia og i 261 bekjempet og slo han tilbake en blandet gruppe av frankere og alamannere for å holde limes, grensefestninger, ved Rhinen trygge. Dog måtte landområdene bortenfor øvre Rhinen og Donau overlates til barbarer innen et par år.

Bemektigelse av makten i Britannia og nordlige Gallia under Carausius kun tyve år senere reflekterer denne tendensen. Lokal lojalitet fra jordbruksaristokratiet og den stadig dårligere moralen i legionene gjorde det mulig for ham å ta makten i Britannia og deretter forsøke å skape et «britannisk» rike basert på den romerske modell i Britannia og nordlige Gallia. Tilsvarende med tilbaketrekningen av legioner etter 408 var det mange i Britannia som foretrakk en lokal romersk autoritet framfor et nasjonalistisk opprør. behovet for romersk orden og statlige institusjoner var derfor sammenlignbar med en grad av nasjonal separatisme.

Galliske keisere[rediger | rediger kilde]

De skriftlige opptegnelsene er sparsommelige og de galliske keiserne er kjent hovedsakelig fra de mynter de preget. Den politisk og militære historie i det galliske riket kan bli skissert fra deres karrierer. Deres navn er som følgende:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Aurelius Victor 33.8; Eutropius 9.9.1.
  2. ^ a b c Polfer, Michel (3. juni 2000): «Victorinus (A.D. 269–271)». De Imperatoribus Romanis: An Online Encyclopedia of Roman Rulers and Their Families.
  3. ^ Weigel, Richard D. (19. juni 2001): «Claudius II Gothicus (268–270)». De Imperatoribus Romanis: An Online Encyclopedia of Roman Rulers and Their Families.
  4. ^ Polfer, Michael (24. juni 1999): «Marius (A.D. 269)». De Imperatoribus Romanis: An Online Encyclopedia of Roman Rulers and Their Families.
  5. ^ a b c d Polfer, Michel (28. januar 2000): «Tetricus I (AD 271–273)». De Imperatoribus Romanis: An Online Encyclopedia of Roman Rulers and Their Families.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]