Den justinianske pesten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pesten i senantikken er oppkalt den bysantinske keiser Justinian I.

Den justinianske pesten eller «den senantikke svartedauden» var en pandemi som rammet Østromerriket (det bysantinske riket), inkludert hovedstaden Konstantinopel, i årene 541542 e.Kr. Den årsaken som de fleste forskere synes er mest sannsynlig er at pandemien var byllepest, som senere ble beryktet for enten å ha ført til eller bidratt til Svartedauden1300-tallet.[1] Pesten sosial og kulturelle nedslag og innvirkning er sammenlignbart med Svartedauden. Mellom 40-50 prosent, nær halvparten av befolkningen i det gamle Romerriket er antatt å ha dødd i pesten, omkring 25 millioner mennesker.

Hele Europa ble berørt og det er også indikasjoner på at den nådde Norge, selv om historiske bevis for det siste mangler, men den benyttes som den viktigste forklaringen på de endringer som skjedde i Norge på 500-tallet. Vesteuropeiske historikere på 500-tallet mente at den var verdensomspennende (innenfor datidens kjente verden), og rammet sentrale og sørlige Asia, Nord-Afrika, Arabia og sørlige og nordlige Europa. Genetiske studier peker mot Kina som hovedkilden til smitten.[1] Fra til rundt 750 kom pesten tilbake for hver ny generasjon over hele middelhavsregionen. Sykdombølgen hadde også en betydelig innvirkning på den framtidige kursen til europeisk historie. Moderne historikere har navngitt denne pesten etter den østromerske keiseren Justinian I, som hadde makten på denne tiden. Han ble selv smittet, men var en av de få som overlevde.

Opprinnelse og spredning[rediger | rediger kilde]

Tap av vev i hånd smittet av pest

Pest i oldtiden


Se også: PestByllepestPandemi

Utbruddet i Konstantinopel er antatt å ha blitt ført til byen via kornskip fra Egypt.[1] For å skaffe mat til byens befolkning var byen og de omliggende områdene avhengig av at store mengder med korn bli importert, hovedsakelig fra Egypt. Kornskip kan ha vært den opprinnelige smittekilden da store offentlige kornlagre tiltrakk seg rotter og fluer. Epidemien ble først rapportert av den bysantinske historikeren Procopios i år 541 i havnebyen Pelusium i Egypt, ikke langt fra Suez.[1]

Han rapporterte at da pesten var på sitt høyeste døde 10 000 mennesker i Konstantinopel hver dag, men nøyaktigheten i dette antallet er tvilsomt og det nøyaktige tallet er vanskelig å anslå. Det fortelles imidlertid at det ikke var plass til å gravlegge de døde, og likene ble liggende i hauger i gatene og på åpne plasser.

Den østromerske keiseren Justinian I den store hadde benyttet store pengesummer på krigføring mot vandalene i Kartago og det østgotiske kongedømmet i Italia. Han hadde også avsatt betydelige summer til å bygge store kirker som blant annet Hagia Sofia. Etter hvert som imperiet behandlet disse utgiftene kom pesten og fikk katastrofale følger for skatteinnkrevingen selv om keiseren raskt fikk fram en ny lovgivning for mer effektiv å behandle de mengder med arvetvister som kom i kjølvannet av de store antallet med døde.[2]

Etter hvert som sykdommen spredde seg videre til andre havnebyer rundt om i Middelhavet førte den til at de krigførende goterne fikk nye muligheter i deres strid med Konstantinopel. Pesten svekket det bysantinske riket ved et kritisk tidspunkt da Justinians hær hadde bortimot erobret hele Italia og den vestlige middelhavskysten. Denne gjenerobringen kunne ha ført det svekkede Vestromerriket hadde blitt forent med Østromerriket under en keiser for første gang siden år 395. Svekkelsen førte til at dette ikke skjedde. Pesten kan også ha bidratt til arabernes suksess noen få generasjoner senere i de bysantinsk-arabiske krigene.[1][3]

De langvarige effektene på europeisk og kristen historie var enorm. Justinians keiserlige gambit feilet til sist på grunn av pestens herjinger. Troppene, strukket ut over store områder, kunne ikke stå imot. Da pesten avtok i smitte ble Italia gjenerobret, men troppene greide ikke å avansere lengre nordover. Østromerriket holdt på Italia for resten av Justinians liv, men etter at han døde tapte imperiet raskt alle de områder som var blitt gjenerobret, unntatt den sørlige delen. Italia var herjet av krig og fragmentert i århundrer da langobardiske stammer angrep Italia fra nord.

Giftighet og dødelighet[rediger | rediger kilde]

Det nøyaktige antallet døde vil alltid være usikkert. Moderne forskere antar at pesten drepte opp til 5 000 mennesker daglig i Konstantinopel på pandemiens høydepunkt. Den drepte totalt sett kanskje så mye som 40 prosent av byens befolkning. Den begynnende pesten fortsatte med å drepe bortimot en fjerdedel av den menneskelige befolkningen i det østlige delen av Middelhavet. Nye, hyppige pestbølger fortsatte å herje gjennom 500-, 600- og 700-tallet, ofte mer lokalt og mindre ondartet. Det er løselig beregnet at pesten drepte kanskje så mye som 100 millioner mennesker over hele verden.[4][5] En del historikere som eksempelvis Josiah C. Russell (1958) har foreslått at det var et befolkningstap på mellom 50 og 60 prosent mellom årene 541 og 700.[6]

Etter 750 skjedde det ikke flere betydelige epidemiske sykdommer på nytt i Europa før Svartedauden på 1300-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Wade, Nicholas (31. oktober 2010): «Europe’s Plagues Came From China, Study Finds». New York Times: «Den oppsto først på 500-tallet i løpet av styret til keiser Justinian, nådde hans hovedstad Konstantinopel på kornskip fra Egypt. Den justianianske pesten, som historikerne kaller den, er antatt å ha drept kanskje så mye som halvparten av befolkningen i Europa og ha lettet den arabiske overtagelsen av de bysantinske provinsene i Midtøsten og Afrika.»
  2. ^ J. Moorhead 1994.
  3. ^ Rosen, William. Justinian's Flea: Plague, Empire, and the Birth of Europe. Viking Adult, 2007. ISBN 978-0670038558.
  4. ^ Scientists Identify Genes Critical to Transmission of Bubonic Plague.
  5. ^ The History of the Bubonic Plague
  6. ^ An Empire's Epidemic.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]