Jødeopprørene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jødeopprørene
Konflikt: Jøder og Romerriket
Jødeopprørene
Dato 66 - 629 f.Kr
Sted Iudaea, Palestina
Resultat
Romersk seire; jødisk folkemord og diaspora (landflyktighet).
Parter
Romerriket Jøder
Tap
Meget stor Meget stor; slaveri for noen og diaspora for andre.

Jødeopprørene i referer til en rekke kriger mellom jøder og romere. Krigene var en rekke opprør som ble utløst av jøder i den romerske provinsen Iudaea (som tilsvarer noenlunde dagens Israel) mot Romerriket. En del kilder referer til disse jødeopprørerne som Den første jødisk-romerske krig (6673) og Bar Kokhba-opprøret (132-135). Andre kilder inkluderer også Kitoskrigen eller Den andre jødisk-romerske krig (115117). Den siste opprøret startet blant jøder i utlandet, diaspora, i området Kyrenaika (den østlige kystregionen av Libya), og var hovedsakelig de siste stadier av det opprøret som begynte i Iudaea.

  • Den første jødisk-romerske krig (66–73) — også kalt for Den første jødiske opprør eller Det store jødeopprøret.
  • Kitoskrigen (115–117) — tidvis også kalt for Den andre jødisk-romerske krig.
  • Bar Kokhba-opprøret (132-135) — også kalt for Den andre jødisk-romerske krig (når Kitoskrigen ikke medregnes), eller Den tredje (når Kitoskrigen medregnes).

Andre opprør mot Roma og det senere Østromerriket i provinsen Palaestina:

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Romerriket bestod av mange forskjellige folkeslag, men få avvek så mye fra de andre som jødene. Ettersom jødedommen var en monoteistisk religion, nektet jødene å betrakte den romerske keiseren som en guddom, noe som satte jødene i en farlig politisk situasjon.

Da Julius Cæsar begynte å få makt i Romerriket, og kom i strid med Pompeius, valgte jødene å støtte Julius Cæsar i 47 f.Kr. mot Pompeius. Som takk fikk jødene lov til å fritt utøve religionen sin og jødene i Romerriket fikk lov til å betale tempelskatt til tempelet i Jerusalem. Under senere romerske keisere var forholdet vanskeligere.

Jødeopprøret 66-77[rediger | rediger kilde]

Catapulta, maleri av Edward Poynter. Beleiringsmaskiner som dette ble brukt av den romerske hæren under angrep.

I 66 e.Kr. gjorde en romersk stattholder krav på tempelskatten, noe som førte til jødisk opprør. De drepte både stattholderen og mennene hans. Roma svarte med krig, og i 70 e.Kr. erobret keiser Vespasians sønn Titus Jerusalem etter et halvt års beleiring. Byen og tempelet brant ned til grunnen, og 30 000 jødiske fanger ble solgt som slaver. Opprøret holdt imidlertid på en stund til, og er hva som senere blitt karakterisert som Det første jødisk-romerske krig (66-73 e.Kr.).

Jødeopprøret 115-117[rediger | rediger kilde]

Det andre jødeopprøret (115-117 e.Kr) eller Kitoskrigen, var et opprør i Kyrenaika. Betegnelsen «Kitoskrig» kommer av den romerske generalen Lusius Quietus som slo ned opprøret.

Jødeopprøret 132-135[rediger | rediger kilde]

Jødeopprøret (132-135) ble ledet av Simon Bar Kochba («stjernesønnen») som anså seg selv som den jødiske Messias som skulle frelse Israels barn. Opprøret kom da den ellers måteholdne keiser Hadrian begynte å bygge et tempel for Jupiter på tempelplassen i Jerusalem, og samtidig forbød jødene å omskjære guttebarn. Opprøret endte nok en gang med romersk seier og førte til at alle jødiske innbyggere i Jerusalem ble fordrevet. Utenfor byen fikk mange av jødene fortsatt lov til å bli værende, men da kristendommen ble romersk statsreligion, ble de enten kristnet, forble jøder eller gikk i landflyktighet.

Referanser[rediger | rediger kilde]