Ambrosius av Milano

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Ambrosius
kirkefader og biskop
St. Ambrosius
Født Mellom 337 / 340
Trier, Gallia (nåv. Tyskland)
Død 4. april 397
Milano
Saligkåret -
Helligkåret Feiret siden 1000-tallet
Anerkjent av Den katolske og den ortodokse kirke
Festdag 7. september
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Birøktere, bier, gjess, husdyr, Milano og Bologna, Lombardia og Vigevano, Italia, biskoper, lysestøpere, studenter og for det franske militære kommissariat
I kunsten Med bikube, med barn, med hyrdestav

Ambrosius av Milano (lat: Sanctus Ambrosius, Ambrosius episcopus Mediolanensis; italiensk: Sant'Ambrogio; lombardisk: Sant’Ambroeus) (født mellom 337 og 340 – død 4. april 397), var biskop av Milano og en av de fire første kirkelærerne.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ambrosius var en romersk borger av adelen. Faren var prefekt i pretonianergarden (Praefectus praetorio Galliarum) og stattholder for Gallia, inkludert Spania, Nederland og Britannia.

Familien var kristne. Det fortelles at en bisverm satte seg i munnen hans da han var liten, uten å skade ham, og da den fløy bort, lå det igjen en liten dråpe honning på tungen hans. Dette skal ha gjort ham svært veltalende, og er også bakgrunnen for at bier er sentrale i hans helgen-attributter.

Etter farens død reiste familien tilbake til Roma. Søsteren gikk i kloster mens Ambrosius tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur. Han fikk etter hvert embeter, blant annet som guvernør for Liguria og Emilia, noe som medførte at han ble stasjonert i Milano, Romerrikets nest største by. Ambrosius' dyktighet gjorde ham til en populær og aktet mann.

Biskop[rediger | rediger kilde]

På den tiden var det stor konflikt innen bispedømmet mellom ortodokse og arianismen. Biskop Auxentius døde i 374 og det var fare for uro. Som prefekt ville Ambrosius formane befolkningen til ro, men ble avbrutt av folkelige rop om at han skulle bli den nye biskopen. Selv om han var en lærd mann med visse teologiske kunnskaper, var han ingen fullbefaren teolog, og avviste ønsket om å gjøre ham til biskop. Men til slutt grep keiseren inn, og Ambrosius ble innsatt som biskop og gitt nødvendig opplæring.

Som biskop gikk han over til å en asketisk og enkel livsførsel, ga bort alt han eide, bortsett fra det søsteren Marcellina trengte for å klare seg i klosteret, den senere helgenen St. Marcellina. Hans brødre fikk oppgaven med å ta seg av familien. Han ble snart regnet som en svært god predikant og hans karisma dro mange mennesker til kirken.

Ambrosius unngikk som biskop kontroverser og deltok ikke i ekteskapsarrangementer, som ofte impliserte eiendomstransaksjoner. Han overtalte aldri noen å gå inn i hæren eller anbefale aldri noen for hoffet.

Bispesetet i Milano var meget viktig, da byen var det administrative sentrum for hele den vestlige del av Romerriket. Slik ville biskopen lett bli innblandet i politikk og komme i konflikter. Samtidig var det svært mange som konverterte og dette medførte et stort undervisningsansvar.

Dette var i politisk urolige tider og som kirkens mann medførte dette mange utfordringer for Ambrosius. Særlig kjent er hendelsen da han tuktet keiser Theodosius den store. I år 390 var det opptøyer i Thessaloniki i Hellas, hvor også guvernøren ble drept. Keiser Theodosios var da i Milano og befalte brutal avstraffelse hvor rundt syv tusen, skyldige og uskyldig, menn, kvinner og barn ble drept i en tre times massakre på det lokale sirkus.

Da dette ble kjent for Ambrosius, gjorde han etter å ha konsultert de andre biskopene Theodosios personlig ansvarlig for drapene, og forlangte at keiseren skulle gjøre bot før han kunne få nattverden. Theodosios svarte ved å holde seg borte fra kirken en stund, men måtte til slutt godta Ambrosius' krav. I full offentlighet i kirken tok han av seg sine praktfulle keiserlige gevanter og ba om tilgivelse for sine synder. Etter flere slike seanser fikk han endelig sakramentet av Ambrosius juledagen. Menigheten beundret keiseren og elsket biskopen for dette oppriktige oppgjør mellom rikets to førende menn. Theodosios var meget troende, og kom under sterk innflytelse av Ambrosius. Selv om de også senere skulle komme i konflikt med hverandre ved utallige anledninger, anerkjente de hverandres posisjoner. Theodosios roste Ambrosius ved å si at han var den eneste biskop han visste om som var tittelen verdig.

Kirkelærer[rediger | rediger kilde]

Anthonis van Dyck: St. Ambrosius og keiser Theodosius den store

Nettopp fordi Ambrosius var lite skolert teologisk da han ble valgt til biskop, hev han seg over teologiske studier med stor kraft. Natten gikk med til studier og bønn, mens dagen var fylt med embetspliktene. Men Ambrosius' sterke engasjement og pliktfølelse førte til at han sammen med den hellige Augustin, den hellige Hieronymus og Gregor I den store regnes blant de første kirkelærerne. Han sammenlignes med Hilarius av Poitiers, som riktignok ikke hadde Ambrosius' administrative dyktighet, men kanskje enda større teologiske ferdigheter. Til tross for sin juridiske bakgrunn og sene teologiske studier, lyktes allikevel Ambrosius som teolog.

Hans åndelige etterfølger Augustin av Hippo tillegger Ambrosius' innflytelse svært stor betydning, kanskje bare overgått av apostelen Paulus. Høsten 386 ble Augustin døpt av Ambrosius, bare seks måneder etter at han hadde kommet til Milano fra Afrika.

Blant Ambrosius' arbeider var katekismen De mysteriis for nydøpte om dåpen, konfirmasjonen og nattverden. Han ga undervisning i første rekke i form av prekener, mer enn skriftlig avhandlinger. Målgruppen hans var vanlige folk, slik at han uttrykte seg rett fram og konkret. Ambrosius var stor nok som teolog til at han fant plass til Seneca og Cicero i sin kristne lære. Da hans søster Marcellina avla de evige klosterløftene, samlet han sine prekener om kyskhet til en traktat som ble svært populær, De Virginibus eller Libri III de virginibus ad Marcellinam.

Det var Ambrosius' prekener som fikk æren av å ha omvendt Augustin til kristendommen. I år 384 kom den da trettiårige professoren i latinsk retorikk, Augustin, til Milano for å undervise i litteratur og veltalenhet. Han oppsøkte byens biskop for å stille ham noen spørsmål om troen. Ambrosius satt og leste i sin celle, og Augustin forteller i sin selvbiografi, Bekjennelser: "Når han leste, løp hans øyne over siden, og hans hjerte søkte meningen, men hans stemme var taus, og tungen stille. Hvem som helst kunne fritt nærme seg ham, og gjester ble vanligvis ikke meldt. Derfor skjedde det ofte når vi kom for å besøke ham, at vi fant ham slik, lesende i stillhet. For han leste aldri høyt." Dette skal være ett av de første eksemplene på stillelesing i vestlig litteratur. I dag ser vi ikke noe rart i dette, men den gang leste folk som regel høyt. Tegnsetting som komma, punktum og små og store bokstaver kom først i bruk utover 400-tallet, og gjorde stillelesing lettere. Augustin, som Cicero før ham, måtte øve på en tekst før han leste den opp.[1]

Skrifter[rediger | rediger kilde]

Ambrosius var den første som benyttet sanger og hymner for å nå ut til folket og fremme av den rette tro. Han både diktet, komponerte og skrev bøker. Det hevdes at den såkalte ambrosiske sang (av ambrosia, gudenes føde), den liturgiske sangen i kirken i Milano, stammer fra ham.

Noen få av hans salmer har overlevd og brukes stadig, for eksempel breviarhymnen Aeterne rerum conditor og adventshymnen Veni redemptor gentiumFolkefrelsar til oss kom»). Flere av hans hymner står i Breviarium Romanum. Det berømte Te Deum, som kalles «Den ambrosianske lovsang» og som tradisjonen hevder at Ambrosius og Augustin skrev sammen til Augustins dåp, er likevel ikke av ham. Noen moderne forskere foreslår den hellige biskop Niketas av Remesiana (ca. 340-414) som Te Deums opphavsmann, men hymnen har først gradvis fått sin nåværende form.

Ambrosius var den første brukte begrepet «Messe» om nattverdsfeiringen. Han innførte seks søndager i advent, som begynner nærmeste søndag etter 11. november, festa di San Martino.

Skrifter som er tillagt Ambrosius:

  • De fide ad Gratianum Augustum
  • De Spiritu Sancto
  • De incarnationis Dominicae sacramento
  • De mysteriis
  • Kommentarer til skapelsesberetningen og beretningen om Abraham fra Gamle Testamentet, samt Salmenes bok og Lukasevangeliet.
  • endel gravferdsoratorier
  • 91 brev
  • Ambrosiaster eller «pseudo-Ambrosius» er en del kommentarer til Paulus' Epistler

Musikk[rediger | rediger kilde]

Salmer:

  • Deus Creator Omnium
  • Aeterne rerum conditor
  • Jam surgit hora tertia
  • Jam Christus astra ascendante"
  • Veni redemptor gentium (julesalme)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Inge Eidsvåg: "Om lesningens velsignelser og fryd", P2-akademiet XXXVII (s. 108), forlaget Transit, Oslo 2006, ISBN 82-7596-161-0