Honorius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Honorius
Honorius
Honorius
Født 9. september 384
-
Død 15. august 423
Ravenna
sykdom
Navn før tiltredelse Flavius Honorius
Navn som keiser: Flavius Augustus Honorius
Regjerte 17. januar 395
15. august 423
Dynasti Theodosiske
Forgjenger Theodosius den store
Etterfølger opprørske konger Konstantin III, Jovinus, Sebastianus, Priscus Attalus. Den rettmessige keiseren var Valentinian III

Flavius Augustus Honorius (9. september 38415. august 423) var vestromersk keiser fra 395 til hans død. Han var den yngre av keiser Theodosius den stores to sønner med hans første hustru, Aelia Flaccilla. Hans bror Arcadius ble den første østromerske keiseren.

Honorius blir sett på som en av de svakeste av de romerske keisere. I de første årene da han var mindreårig styrte vandalen Stilicho som regent, men selv i voksen alder tok Honorius kun liten del i styringen av riket i egne hender og overlot for det meste den virkelige makta hos andre. Honorius’ regjeringstid faller sammen med begynnelsen av folkevandringstida. Indre uroligheter og angrep fra forskjellige germanske folkegrupper satte Vestromerriket under et voldsomt press. I 410 ble Roma plyndret av Alariks visigotere. I andre halvdel av hans regjeringstid maktet medkeiseren Konstantius III å gjenopprette en viss orden, men da denne døde i 421 oppsto en maktkamp som bidro sterkt til å akselerere disintegrasjonen av Romerriket.

Stilicho[rediger | rediger kilde]

Honorius’ far, Theodosius I, var den siste keiseren som hersket alene i hele det romerske keiserriket. Han døde i Milano 17. januar 395. Riket ble da delt mellom hans to sønner. I en alder av ti år Honorius fikk den vestlige, mens storebroren Arcadius fikk den østlige. Som regent for den unge Honorius hadde Theodosius utpekt Stilicho som med tittelen magister utriusque militiae var rikets fremste general. Stilicho hevdet at Theodosius på dødsleiet hadde utpekt ham til regent også for Arcadius, men hoffet i Konstantinopel motsatte seg dette. Det oppsto derfor et svært anspent forhold mellom øst og vest.

Sent i 397 byttet Gildo, kommandanten i Africa lojalitet fra vest til øst. Dette var en svært alvorlig trussel da Romas befolkning var helt avhengig av kornleveranser derfra, men Stilichos håndtering av krisa var rask og effektiv og opprøret ble slått ned i løpet av våren 398. Samme år giftet Honorius seg, som nå var i tenårene, med Stilichos datter Maria.

Balkan-huset på denne tiden et folkeslag kalt visigoterne. På papiret var visigoterne bosatt på romersk territorium som romerske allierte, men i praksis var de et brysomt fremmedelement som romerne høyst motvillig hadde akseptert over grensa i 376 og siden ikke hadde klart å kaste ut. For første gang samlet under en konge, Alarik, gjorde visigoterne opprør i 395, samme år som Honorius ble keiser. Stilicho gjorde to forsøk på å underkue dem, i 395 og 397, men begge strandet på grunn av motvilje fra Østromerriket. I 401 invaderte Alarik Italia, kanskje på oppfordring fra Konstantinopel. Det tok noe tid å mobilisere i mot, men påsken 402 beseiret Stilicho Alarik i et slag ved Pollentia og visigoterne ble tvunget til å trekke seg tilbake til Dalmatia. Denne invasjonen fikk to viktige langtidsfølger. For å forsterke forsvaret av Italia ble soldater flyttet fra Britannia og Rhinen. I tillegg flyttet Honorius og hoffet fra det strategiske knutepunktet Milano til det tryggere, men mer avstedsliggende Ravenna.

Sent i 406 gjorde Stilicho krav på Dacia og Makedonia for Vestromerriket. Disse områdene hadde tradisjonelt tilhørt den vestlige delen av riket, men under keiser Theodosius hadde de blitt administrert fra Konstantinopel. For å sette makt bak kravene inngikk Stilicho en allianse med Alarik. I påvente av forsterkninger fra Italia ledet Alarik visigoterne inn i Epirus. Disse planene måtte imidlertid snart skrinlegges som følge av hendelser lengre vest.

31. desember gikk en stor hærskare alanere, svebere og vandaler over Rhinen nær Mainz. Fikk nærmest fritt spillerom til å plyndre Gallia. Omtrent samtidig gjorde soldatene i Britannia opprør utropte Konstantin III til keiser. Konstantin III krysset kanalen med så godt som alle soldatene som fantes på øya, vant Gallia for sin sak og marsjerte sørover for å styrte Honorius. En hær ledet av den gotiske generalen Sarus ble sendt i mot, men ble beseiret.

Alarik hadde ikke oppnådd noe med sin allianse med Vestromerriket og i 408 ledet han visigoterne nordover til Noricum. Her truet han med krig dersom han ikke snart mottok betaling for seg og sine menn. Honorius ønsket å gå til krig mot visigoterne, men lot seg overtale av Stilicho til å akseptere Alariks betingelser. Det hadde nå dannet seg en aktiv opposisjon mot Stilicho ledet av embetsmannen Olypmius. Forholdet mellom Honorius og Stilicho var også forverret. Det hjalp lite at Honorius for andre gang giftet seg med en av Stilichos døtre, Thermantia.

Østromerrikets keiser, Arcadius, døde 1. mai 408. Han etterlot seg en sjuårig sønn, Theodosius II. Honorius ønsket å reise østover for å sikre sin nevøs tronbestigelse, men lot seg igjen overtale av Stilicho som ønsket. Da dette ble kjent begynte Olympius og hans tilhengere å spre rykter om at Stilichos virkelige hensikt var å utrope sin egen sønn Eucherius til østromersk keiser.

11. august var Honorius i Pavia for å inspisere tropper samlet for å marsjere mot Konstantin III. Under inspeksjonen gjorde soldatene plutselig opprør og drepte mange av Stilichos hovedtilhengere, men keiseren selv ble ikke rørt. Stilicho var ved Bologna, men istedenfor å starte en borgerkrig mot Honorius valgte han å vende tilbake til Ravenna. Her ble han arrestert og siden henrettet 22. august.

Olympius overtok nå regjeringen. Stilicho ble stemplet som statsfiende og mange av tilhengerne hans drept.

Honorius døde av ødem i 423.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heather, Peter, The Fall of the Roman Empire, London: Macmillan. 2005
  • The Cambridge Ancient History, Volume XIII, Cambridge University Press 1998


SPQRomani.svg  Vestromersk keiser  SPQRomani.svg
Theodosiske dynasti
Forgjenger:
Theodosius den store
395423 Etterfølger:
Valentinian III
Vestromerriket