Bassgitar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Firestrengs precision bass, også kalt P-Bass

Bassgitar (også kalt elektrisk bass, eller bare bass) er et strengeinstrument som minner om en lang elektrisk gitar med tykkere, og vanligvis færre, strenger.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den elektriske bassgitaren ble først laget i sin nåværende form på 1930-tallet av Paul Tutmarc. Dette var den første elektriske bassgitaren laget for å spilles horisontalt, og som hadde bånd.

Bassgitaren ble først masseprodusert av Leo Fender i 1951, i det fremdeles eksisterende selskapet Fender. De laget en bass som ble kalt Precision Bass. Navnet Precision kom av at bassen hadde tverrbånd som delte inn halsen i nøyaktig tonehøyde. Dermed ble den lettere å spille rent på enn en (båndløs) kontrabass.

Bassen[rediger | rediger kilde]

En AX Stagg fretless hals

Det finnes to grunntyper av el-bassen, båndbass (engelsk: fretted) og båndløs (engelsk: fretless).

Båndbass

Båndbass er utstyrt med bånd av metall som ligger på tvers av halsen. Dette er det samme båndsystemet som er å finne på mandoliner eller gitarer. Båndene gir en klar og metallisk tone. Båndbassen er den vanligste begynnerbassen ettersom at det er lettere å spille rent.

Fretless

En fretlessbass har ingen bånd, men i stedet en glatt hals likesom en kontrabass eller fiolin. Lyden i en fretless bass er mykere enn i båndbassen. Denne bassvarianten krever mer presisjon for å få en ren tone.

Begge variantene er vanlige og har forskjellige bruksområder i forskjellige musikksjangre. Den fretlesse bassen utmerker seg spesielt til jazz, men båndbassen er også mye brukt her. Båndbassen er den vanligste bassen i rock og pop.

Spillteknikk[rediger | rediger kilde]

De spilleteknikkene på bassgitar som det er vanlig å klassifisere, dreier seg hovedsakelig om måten høyre hånd (hos høyrehendte bassister) plukker strengene på. Dette kan deles inn i to hovedteknikker, fingerspill og plekterbass. Med fingerspill har bassisten mulighet til å variere fortløpende mellom fingerplukking og pop/slap-teknikk.

Plekter[rediger | rediger kilde]

Plekterbruk på bass minner om plekter brukt på gitar. Plekter på bass gir tonen et harderde anslag med mer diskant enn vanlig fingerplukking, men ikke i like stor grad som slap/pop-teknikk. Det er vanlig at bassister har en preferanse for å spille med plekter eller uten.

Fingerteknikk[rediger | rediger kilde]

Fingerplukking

Med vanlig fingerteknikk på bass brukes oftest pekefingeren og langfingeren, skjønt man kan også bruke én finger hvis man ønsker å lage monotone basslinjer. Enkelte viritouser som f.eks. John Myung, bruker også ringfingeren og lillefingeren. Fingerplukking gir en rundere lyd enn plekterbruk, og gir mer kontroll og frihet. For eksempel kan man lettere spille på kombinasjoner av flere strenger samtidig, og det er lettere å bruke høyre hånd for å dempe strengene.

Slapping og popping

Slapping er en fingerteknikk hvor man med den laterale siden av tommelens ytterste ledd, treffer strengen i nærheten av bass-halsens øverste bånd. Popping går ut på å plassere pekefingeren under strengen og dra strengen ut fra halsen, til strengen sklir av fingeren og treffer halsens øverste bånd. I begge tilfellene er det strengens kollisjon med båndet som skaper størstedelen av det harde anslaget som man gjerne forbinder med denne teknikken. Slapping og popping brukes gjerne i kombinasjon, hvor man i hovedsak slapper mer på de tykkeste strengene og popper mer på de tynneste. Denne spillestilen er ofte brukt i funk, fusion og enkelte typer jazz. Ett eksempel på en som bruker denne spillestilen, er Johan Asmundsson, som er bassist i Mezzoforte. Teknikken har også blitt popularisert av bassister som Flea i Red Hot Chili Peppers, Les Claypool i Primus, Mark King i Level 42 og Billy Gould i Faith No More.

Tapping

Likedan som på gitar, kan man «tappe» på instrumenthalsen. Dette vil si å presse fingeren ned på strengen så strengen ligger imellom fingeren og båndet. Her kan begge hendene brukes. Siden bass-strenger er mye tykkere og mer massive enn gitarstrenger, samt at de vanligvis er satt opp med større avstand til halsen, er det vanskeligere å tappe fort og rent på elbass, enn på elgitar.

Strengeoppsett og stemming[rediger | rediger kilde]

En elektrisk 5-strengers Warwick bassgitar
4 strenger

Tradisjonelt har en bassgitar fire strenger.

  • E – A – D – G — vanlig stemming
  • D – A – D – G — alternativ stemming, også kalt drop-D.
  • H – E – A – D — alternativ stemming, hvor man bruker de fire dypeste strengene fra en 5-strenger

Den vanlige stemmingen er tilsvarende den som blir brukt på en kontrabass. De fire tonene tilsvarer også de fire dypeste strengene på en vanlig gitar, men en oktav lavere.

5 strenger

Videre finnes det bassgitarer med fem strenger.

  • H – E – A – D – G — vanlig stemming
  • E – A – D – G – c — alternativ stemming

Femstrengsbassene ble lagd får å konkurrere med 70-tallets synthesizere som kom mye dypere enn den tradisjonelle firestrengs bassen.

6 strenger

I tillegg finnest det også seksstrengs basser.

  • H – E – A – D – G – c — vanlig stemming
  • E – A – D – G – h – e — alternativ stemming som er lik gitarens, bare en oktav dypere
Andre strengoppsett

Som ved alle andre strengeinstrument finnes det basser med et mer «eksotisk» antall strenger, som enstrengere, tostrengere, trestrengere, sjustrengere osv. Etter prinsippet fra tolvstrengers-gitaren finnes det også dobbelkorige el-basser, som for hver grunnstreng har en oktavstreng (eller to eller tre, for trekorige og firkorige basser) som klinger med. Basser med bare en eller to strenger produseres også for de med spesielle behov (populært innen noen typer surf-rock, funk, punk og hardcore).

Elektronikk[rediger | rediger kilde]

El-bassen er utstyrt med elektromagnetiske eller piezo-elektriske pickups, som fanger opp vibrasjonen fra strengene. Moderne el-basser har gjerne «aktiv» elektronikk, som er utstyrt med en batteridrevet forforsterker innebygget i bassen. Med denne teknologien får man bedre gjengivelse av overtoner, og man kan heve eller senke de høye og dype tonene. Med passiv elektronikk kan man bare senke de høye eller dype tonene. I det siste har det dukket opp optiske systemer basert på piezoelektrisitet[trenger referanse], som gjør det mulig å bruke ikke-magnetiske strenger.

For å få høyt volum på en el-bass må man ha en bassforsterker.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Gitarnorge.no – Et norsk nettsted hvor man kan lære å spille gitar og bassgitar ved hjelp av artikler, guider og et forum fullt av gitarister.