The Four Seasons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

The Four Seasons er ei pop-/rock-gruppe fra USA, særlig kjent for sine vokalarrangementer, som har likhetstrekk med doo-wop-stilen. Gruppa har eksistert sia slutten på 1950-tallet under skiftende navn og med ulike besetninger. Bare frontfigur og førstesanger Frankie Valli har stått fast. Øvrige medlemmer i den klassiske utgaven av gruppa, som i 1990 blei innvotert i Rockens æresgalleri, var Bob Gaudio (tangentinstrumenter og tenorsang), Tommy DeVito (gitar og barytonsang) og Nick Massi (bassgitar og bass-sang).

Ifølge Vokalgruppenes æresgalleri, der The Four Seasons blei innvalgt i 1999, var gruppa det mest populære hvite rockebandet før The Beatles. På verdensbasis sies de å ha solgt over 175 millioner plater.

The Four Seasons (navnet og det meste av musikken de har utgitt) eies juridisk av Valli og Gaudio i et likeverdig partnerskap.

I 2008 hadde den norske gruppa Madcon stor suksess med Four Seasons-låten «Beggin'».

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Valli gav ut si første plate, «My Mother's Eyes», i 1953 (som Frank Valley). Året etter danna han gruppa The Variatones sammen med blant annet Tommy DeVito. De opptrådte under flere ulike navn fram til 1960. Som The Four Lovers gav de i 1956 ut singelen «You're the Apple of My Eye», som kom inn på Billboard Hot 100 (topplassering var 62. plass). De hadde ei rekke andre plateutgivelser, men ingen av dem vakte særlig oppsikt.

I 1959–60 kom Bob Gaudio og Nick Massi inn i gruppa. Charles Calello spilte bass en kort periode før Massi overtok. Callelo fungerte seinere som arrangør. Det nye mannskapet førte ikke umiddelbart til store endringer i gruppas popularitet. I 1961 tapte de i kampen om å få et spilleoppdrag på bowlinghallen The Four Seasons i New Jersey. Guttene syntes de skulle ha noe igjen for forsøket, og tok hallens navn som nytt bandnavn.

Suksess med The Four Seasons[rediger | rediger kilde]

The Four Seasons gav ut sin første singel i 1961 («Bermuda»/«Spanish Lace»). Heller ikke denne kom på listene, men den var bra nok til at de – som de første ikke-svarte artistene – fikk fast kontrakt med Vee-Jay Records. I 1962 kom deres første album. Singelen «Sherry» fra dette gikk til topps på hitlistene i USA. Dette blei fulgt opp med flere millionselgere, blant andre «Big Girls Don't Cry», «Walk Like a Man», «Candy Girl» og «Ain't That a Shame». I 1962 gav de ut et julealbum, og deres versjon av «Santa Claus Is Coming to Town» blei også svært populær. Fra 1962 til tidlig i 1964 var det bare The Beach Boys som kunne matche The Four Seasons i platesalg.

Overgang til Philips[rediger | rediger kilde]

Plateselskapet Vee-Jay hadde stor suksess, kanskje for stor. De hadde ansvaret for distribusjon av The Beatles' første singler i USA, og da beatlemaniaen slo til for fullt, hadde selskapet ikke økonomi til å bære utgiftene som påløp før inntektene kom. The Four Seasons flytta derfor mot slutten av 1963 over til Philips Records, samtidig som de gikk til søksmål mot Vee-Jay på grunn av manglende utbetalinger. Saken endte med forlik i 1965.

Også med det nye selskapet hadde gruppa suksess. Den var av de få som levde godt samtidig med suksessen til The Beatles. Hitlåter i 1964 var «Rag Doll», «Ronnie», «Big Man in Town», «Save It for Me», «Bye, Bye, Baby (Baby Goodbye)» og «Girl Come Running». Som et resultat av rettsforliket kunne Vee-Jay fortsette å gi ut gruppas tidligere materiale. Blant annet kom dobbeltalbumet The Beatles vs. the Four Seasons: The International Battle of the Century!.

Ei gruppe med mange navn[rediger | rediger kilde]

Nick Massi gikk ut av The Four Seasons i september 1965. Charles Calello var inne igjen en kort periode, før Joe Long overtok bassplassen på permanent basis. Gruppa spilte nå inn plater under en rekke navn, blant annet The Valli Boys og The Wonder Who? – pluss ganske enkelt Frankie Valli (som framstod som soloplater, men med de samme musikerne og produsentene).

I 1965–67 hadde de (altså under skiftende navn) en rad låter blant Topp 20 på listene: «Let's Hang On!», «Don't Think Twice, It's All Right», «Working My Way Back to You», «Opus 17 (Don't You Worry 'bout Me)», «I've Got You Under My Skin», «Can't Take My Eyes off You», «Beggin'», «Tell It to the Rain», «C'mon Marianne» og «I Make a Fool of Myself».

Synkende popularitet[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av årtiet hadde musikksmaken blant publikum endra seg, og interessen for platene til The Four Seasons avtok sterkt. De skifta navn til Frankie Valli & the Four Seasons, uten at det hjalp særlig. I 1971 tok de overgang til plateselskapet Motown. Det virka heller ikke. I 1974 forlot de igjen Motown. Valli kjøpte en mastertape av uutgitt materiale og fikk utgitt «My Eyes Adored You» som soloartist på Private Stock Records.

Ny interesse[rediger | rediger kilde]

The Four Seasons hadde heile tida turnert med relativt stor suksess. I 1975 forlot Joe Long gruppa, og to nye sangere kom inn, Don Ciccone og Gerry Polci. Dette letta presset på Frankie Valli, som var i ferd med å miste hørselen (noe som seinere blei ordna gjennom kirurgi). «My Eyes Adored You» blei en suksess, og gruppa fikk kontrakt med Warner Bros. Samtidig gav Private Stock ut et dobbeltalbum med gruppas singelslagere. Dette solgte i over en million.

Disco-en kom nå for fullt, noe som gav både Valli og The Four Seasons en ny vår. «My Eyes Adored You» kom på førsteplass i USA i mars, og «Who Loves You» på tredjeplass i november. I Storbritannia nådde «The Night» en sjuendeplass.

Valli gav også ut «Swearin' to God», som var hans første egentlige soloplate, og den nådde sjetteplass på Hot 100.

Også albumet Who Loves You blei en millionselger for The Four Seasons. Singelen «December, 1963» fra albumet blei gruppas femte listetopp. (En dance-remiks av denne kom igjen inn på Billboard-lista i 1994.) Men nå var det stopp igjen. De neste par åra hadde gruppa bare et par låter inne på Hot 100, og ingen av dem høyt oppe.

Valli hadde imidlertid en superslager i 1978, nemlig tittellåten fra filmen Grease. Denne lå 24 uker på den norske VG-lista, med en andreplass som beste plassering.

Etter disco-perioden[rediger | rediger kilde]

I 1984 kom «East Meets West», et samarbeid mellom The Four Seasons og The Beach Boys. Plata blei ingen storselger.

The Four Seasons har fortsatt turnevirksomheten og er nokså populære. Besetninga skifter hyppig, med Valli som det eneste faste holdepunktet. Gaudio er framleis medeier og offisielt et medlem av gruppa, men hans rolle er nå stort sett innen skriving og produksjon.

I 2007 kom ei omfattende samling av gruppas innspillinger på tre cd-er og en dvd, Jersey Beat: The Music Of Frankie Valli & The Four Seasons.

I 2008 blei sangen «Beggin'» gjenoppliva både som elektro-remiks av Pilooski og som rap av Madcon. Den første blei populær som reklame for Adidas, mens den siste blei en slager i store deler av Europa.

I 2005 hadde musikalen Jersey Boys premiere i San Diego. Stykket, som baserer seg på historia til The Four Seasons, fikk flere Tony-priser. Året etter blei det satt opp på Broadway. Denne oppsetninga fikk fire Tony-er, blant annet for beste musikal.

Utvalgte singler[rediger | rediger kilde]

Dette er ei oversikt over singler som har nådd 30. plass eller høyere på Billboard Hot 100 i USA. Høyeste plassering står bak tittelen. Plater utgitt som solo for Frankie Valli er ikke tatt med.

  • 1962: «Sherry», #1
  • 1962: «Big Girls Don't Cry», #1
  • 1963: «Walk Like a Man», #1
  • 1963: «Ain't That a Shame», #22
  • 1963: «Candy Girl», #3 / «Marlena», #36
  • 1964: «Dawn (Go Away)», #3
  • 1964: «Stay», #16
  • 1964: «Ronnie», #6
  • 1964: «Alone», #28
  • 1964: «Rag Doll», #1
  • 1964: «Save It for Me», #10
  • 1964: «Big Man in Town», #20
  • 1965: «Bye, Bye, Baby (Baby Goodbye)», #12
  • 1965: «Girl Come Running», #30
  • 1965: «Let's Hang On!», #3
  • 1965: «Don't Think Twice», #12
  • 1966: «Working My Way Back to You», #9
  • 1966: «Opus 17 (Don't You Worry 'bout Me)», #13
  • 1966: «I've Got You Under My Skin», #9
  • 1966: «Tell It to the Rain», #10
  • 1967: «Beggin'», #16
  • 1967: «C'mon Marianne», #9
  • 1967: «Watch the Flowers Grow», #30
  • 1968: «Will You Love Me Tomorrow», #24
  • 1975: «Who Loves You», #3
  • 1975: «December, 1963 (Oh, What a Night)», #1
  • 1994: «December, 1963 (Oh, What a Night)», #14 (remiksa dance-versjon)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]