Gene Vincent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gene Vincent
Vincent Eugene Craddock
Gene Vincent
Født 11. februar 1935
Norfolk, Virginia, USA
Død 12. oktober 1971 (36 år)
California, USA
Yrke Vokalist, musiker, låtskriver
Sjanger Rockabilly, rock and roll
Instrument Gitar
Aktive år 19551971
Plateselskap Capitol Records
Challenge Records
Dandelion Records

Vincent Eugene Craddock, best kjent som Gene Vincent, (født 11. februar 1935 i Norfolk i Virginia, død 12. oktober 1971 i California), var en amerikansk vokalist, gitarist og låtskriver. Han er regnet som en av pionerene innen rock and roll og rockabilly. Av hans mest kjente sanger er «Be-Bop-A-Lula», «Woman Love», «Blue Jean Bop», «Race with the Devil», «Lotta Lovin'» og «Dance to the Bop». Han er medlem av både Rockens æresgalleri og Rockabillyens æresgalleri.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble tidlig inspirert av country, rhythm and blues og gospel, og fikk 12 år gammel sin første gitar i gave av en venn. Som 17-åring slutten han på skolen, og gikk inn i marinen i 1952. Han ble stasjonert i Korea, men deltok ikke i kamphandlinger under Koreakrigen. Han var i juli 1955 utsatt for en motorsykkelulykke der han fikk store skader i venstre ben, men han nektet å amputere. Dette gjorde at han haltet og hadde kroniske smerter resten av livet.

Etter at karrieren i marinen brått var over, startet han rockabilly-bandet Blue Caps og skiftet navn til Gene Vincent. Bandet vant en lokal talentkonkurranse, og ble oppdaget av DJ-en «Sheriff Tex» Davis som ble deres manager. I 1956 skrev Vincent sangen «Be-Bop-A-Lula» og Davis tok en demo av sangen med til plateselskapet Capitol Records, som straks skrev platekontrakt med Gene Vincent and his Blue Caps.

Suksessrike år[rediger | rediger kilde]

Sangen som hadde sikret bandet kontrakt var ikke med på deres debutalbum, og var heller ikke valgt ut som deres første singel. Sangen ble B-siden til «Woman Love», men var allerede blitt en radiofavoritt. «Be-Bop-A-Lula» overskygget A-siden, og etablerte Gene Vincent som rock 'n' roll-stjerne. Gene Vincent and his Blue Caps klarte aldri å kopiere denne suksessen, men ble kritikerrost for sanger som «Race with the Devil» (Nr. 96 på Billboard-listen) og «Blue Jean Bop» (Nr. 49). Bandet fikk en hit i 1957 med «Lotta Lovin'», som lå på Billboard-listen i 19 uker med 13. plass som høyeste plassering.

Gene Vincent ble i 1957 tildelt gullplate for 2 millioner solgte eksemplarer av «Be-Bop-A-Lula» og 1,5 millioner solgte av« Lotta Lovin'». Senere samme år var han med på en turné i Australia med Little Richard og Eddie Cochran. Vincent hadde også en liten opptreden i filmen The Girl Can't Help It med Jayne Mansfield, hvor han og Blue Caps spilte «Be-Bop-A-Lula».

«Dance to the Bop» ble utgitt 28. oktober 1957, og 17. november opptrådte Gene Vincent and his Blue Caps på Ed Sullivan Show. Singelen ble Vincents siste hit i USA, og lå på Billboard-listen i ni uker med 23. plass som beste plassering. Sangen ble også brukt i filmen Hot Rod Gang.

Slutten av karrieren og tidlig død[rediger | rediger kilde]

I 1959 reiste Vincent til Europa for å fortsette karrieren etter at den hadde gått i stå i USA. Under en TV-opptreden i England skiftet han stil, og brukte svarte skinnklær. Han turnerte i Frankrike, Nederland, Tyskland og Storbritannia med sin «gamle» klesstil, men skinnbekledningen var tilbake da han i 1960 turnerte i Storbritannia sammen med Eddie Cochran. 16. april 1960 var han, Cochran og Cochrans forlovede, Sharon Sheely, involvert i en bilulykke. De var på vei til London Airport i en privatleid drosje da sjåføren mistet kontroll over bilen. Sheeley og Vincent ble skadet, men overlevde. Cochran ble kastet ut av bilen og døde dagen etter.

Vincent flyttet til England i 1963, og fortsatte sin karriere der. I 1966 og 1967 var han tilbake i USA for å gjøre et forsøk på å gjenopplive karrieren der som folkrock og countryrock-artist, men uten særlig suksess. Han forble best husket for sine hitsingler på 1950-tallet. 12. oktober 1971 døde han av blødende magesår under et besøk hos faren i California, og han ble begravet på Eternal Valley Memorial Park i Newhall i California.

Gene Vincent var den første som ble innvalgt i Rockabillyens æresgalleri i 1997, og ble i 1998 valgt inn i Rockens æresgalleri. Han har også en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Diskografi[1][rediger | rediger kilde]

Singler[rediger | rediger kilde]

  • 1956 «Woman Love»/«Be-Bop-A-Lula»
  • 1956 «Race with the Devil»/«Gonna Back Up Baby»
  • 1956 «Blue Jean Bop»/«Who Slapped John»
  • 1957 «Crazy Legs»/«Important Words»
  • 1957 «Five Days»/«Bi Bickey Bi Bo Bo Go»
  • 1957 «Lotta Lovin'»/«Wear My Ring»
  • 1957 «Dance to the Bop»/«I Got It»
  • 1957 «Lotta Lovin'»/«Be-Bop-A-Lula»
  • 1958 «I Got a Baby»/«Walking Home from School»
  • 1958 «Baby Blue»/«True to You»
  • 1958 «Rocky Road Blues»/«Yes I Love You Baby»
  • 1958 «Git It»/«Little Lover»
  • 1958 «Say Mama»/«Be Bop Boogie Boy»
  • 1959 «Over the Rainbow»/«Who's Pushing Your Swing»
  • 1959 «The Night Is So Lonely»/«Right Now»
  • 1959 «Wild Cat»/«Right Here on Earth»
  • 1960 «Anna Annabelle»/«Pistol Packin' Mama»
  • 1961 «If You Want My Lovin'»/«Mister Loneliness»
  • 1962 «Lucky Star»/«Baby Don't Believe Him»
  • 1966 «Bird Doggin'»/«Ain't That Too Much»
  • 1966 «Lonely Street»/«I've Got My Eyes on You»
  • 1967 «Born to be a Rolling Stone»/«Hurtin' for You Baby»
  • 1968 «Story of the Rockers»/«Pickin' Poppies»
  • 1969 «Story of the Rockers»/«Pickin' Poppies» (samme sanger, annet plateselskap)
  • 1969 «Be-Bop-A-Lula»/«Lotta Lovin'»
  • 1970 «Sunshine»/«Geese»
  • 1970 «The Day the World Turned Blue»/«How I Love Them Old Songs»
  • 1973 «Be-Bop-A-Lula»/«Lotta Lovin'»

Album[rediger | rediger kilde]

  • 1956 Blue Jean Bop
  • 1957 Gene Vincent and His Blue Caps
  • 1958 Gene Vincent Rocks! And The Blue Caps Roll
  • 1958 Gene Vincent Record Date
  • 1959 Sounds Like Gene Vincent
  • 1960 Crazy Times
  • 1963 The Crazy Beat of Gene Vincent
  • 1964 Shakin' up a Storm
  • 1967 Gene Vincent
  • 1967 The Best of Gene Vincent[2]
  • 1969 The Best of Gene Vincent Vol. 2[2]
  • 1969 I'm Back and I'm Proud
  • 1970 If You Could Only See Me Today
  • 1971 The Day the World Turned Blue
  • 1974 The Bop That Won't Stop
  • 1980 Forever Gene Vincent
  • 1987 The Last Session (spilt inn i BBC 1. oktober 1971)
  • 2000 The Very Best of Gene Vincent
  • 2005 The Road Is Rocky – The Complete Studio Masters 1956 – 1971 (8-CD samleboks)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gene Vincents diskografi på Rokabillyhall.com
  2. ^ a b The Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll, 1983 - side 576. ISBN 0-671-43457-8