Eric Clapton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eric Clapton
Eric Clapton
Eric Clapton i 2010.
Født 30. mars 1945 (69 år)
England Ripley, Surrey, England
Yrke gitarist, sanger, låtskriver
Sjanger Rock, blues, bluesrock, poprock
Aktive år 1963 – idag
Plateselskap Polydor, Warner Bros., Reprise Records
Nettsted http://www.ericclapton.com

Eric Patrick Clapton (født 30. mars 1945 i Surrey, England) er en engelsk gitarist, sanger og låtskriver.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Clapton slo igjennom for første gang på begynnelsen av 1960-tallet som gitarist i den britiske gruppa The Yardbirds. Han forlot gruppa i 1965 som protest mot at de valgte «For Your Love» som A-siden på den neste singelen. Clapton ville heller at de skulle velge Otis Redding-låta «Your One and Only Man». Da denne ble B-side, takket Clapton for seg og fikk plass i John Mayalls band The Bluesbreakers. Sammen med The Bluesbreakers ga Clapton ut ett album. Her sang han for første gang solo på plate. Låta var den gamle Robert Johnson-låta «Ramblin' On My Mind». Clapton likte seg godt i John Mayall and The Bluesbreakers, men fant ikke roen. Etter diverse forskjellige stoppesteder, startet han supergruppen Cream sammen med Ginger Baker og Jack Bruce. I 1968 bidro han med gitarsoloen på The Beatles-sangen «While My Guitar Gently Weeps», og ble dermed den eneste outsideren som har bidratt med gitar på en Beatles-innspilling.

Cream[rediger | rediger kilde]

Cream er kjent som verdens første supergruppe, og tok verden med storm. I løpet av snaut tre år ga de ut fire album, og solgte millioner av plater. Cream hadde sin avslutningskonsert i Royal Albert Hall i London den 28. november 1968. I mai 2005 hadde de fire reunion-konserter samme sted.

Derek and the Dominos[rediger | rediger kilde]

Etter et kort opphold i gruppa Blind Faith, som ga ut ett album, gikk Clapton solo under navnet Derek and the Dominos i 1970. Han likte ikke fokuset han hadde fått som gitargud. Derfor skjulte han seg bak Derek-navnet. Albumet Layla and Other Assorted Love Songs solgte nesten ingenting da det ble sluppet. Først senere tok salget av. Mange fans mener dette albumet er Claptons mesterverk. Det inneholder blant annet «Layla» og «Bell bottom blues».

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Solokarrieren til Clapton har vært preget av store nedturer. På begynnelsen av 1970-tallet slet han med heroinavhengighet. Da han ble kvitt det, startet han å drikke alkohol. Først på midten av 1980-tallet ble han ren. Til tross for avhengighetsproblemene, var det i denne perioden at Clapton ga ut noen av sine beste album. 461 Ocean Boulevard i 1974 og Slowhand i 1977 er nok de mest kjente. Disse inneholder hits som «Wonderful Tonight», «I Shot the Sheriff», «Cocaine» og «Lay Down Sally».

1990-tallet[rediger | rediger kilde]

Clapton fortsatte å gi ut plater jevnt og trutt utover 1980-tallet. Rundt 1990 begynte livet hans å komme på rett kjøl igjen. Ikke før han var på rett vei, ble han truffet av enda en stor nedtur. I 1991 falt hans fire år gamle sønn Conor ut av et vindu i 54. etasje på en skyskraper i New York. Conor lekte i vinduskarmen hjemme hos sin mor, den italienske modellen Lori Del Santo. Clapton ble knust. Bare en uke før ble hans nære venn og kollega Stevie Ray Vaughan drept i en helikopterulykke. Clapton avreagerte med å skrive sangene «Tears in Heaven» og «My Fathers Eyes». Den første ble en stor hit på utgivelsen Unplugged. Den andre ble også spilt inn under Unplugged-opptakene, men ble spart til utgivelsen Pilgrim i 1998.

2000-tallet[rediger | rediger kilde]

Eric Clapton under Tsunami Relief konserten i Millennium stadium i Cardiff, 22. januar 2005

Den 29. november 2002 arrangerte han The Concert for George til ære for hans avdøde venn George Harrison.

I 2004 ble Clapton utnevnt til Commander of the British Empire.

Albumet Back Home ble sluppet 29. august 2005.

Annet[rediger | rediger kilde]

Han er grunnlegger av et senter for rusmisbrukere.[1]

Band og diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

The Roosters
Januar – oktober 1963
The Engineers
1963
The Yardbirds
Oktober 1963 – 1965
  • Sonny Boy Williamson & The Yardbirds 1963
  • Five Live Yardbirds (live), 1964
  • For Your Love, 1965
  • Having a Rave Up, 1965
John Mayalls Blues Breakers
April 1965 – 1966
  • Blues Breakers With Eric Clapton, 1966
Cream
Våren 1966 – 26. november 1968
Blind Faith
April 1969 – vinteren 69/70
  • Blind Faith, august 1969
Delaney & Bonnie
  • On Tour With Eric Clapton, juni 1970
Derek & The Dominoes
Januar 1970 – 1971
Eric Clapton med andre musikere
Eric Clapton som bandleder
  • Eric Clapton, august 1970
  • Eric Clapton's Rainbow Concert (live), september 1973
  • 461 Ocean Boulevard, 1974
  • There's One in Every Crowd, april 1975
  • E.C. Was Here (live), august 1975
  • No Reason to Cry, 1976
  • Slowhand, 1977
  • Backless, 1978
  • Just One Night (live), 1980
  • Another Ticket, 1981
  • Money and Cigarettes, 1983
  • Behind the Sun, 1985
  • August, 1986
  • Journeyman, 1989
  • 24 Nights (live), 1991
  • Unplugged (live), 1992
  • From The Cradle, 1994
  • Pilgrim, 1998
  • Riding With The King, 2000, med B. B. King
  • Reptile, 2001
  • One More Car, One More Rider (live), 2002
  • Me And Mr. Johnson, 2004
  • Sessions for Robert J (med DVD), desember 2004
  • Back Home, 2005
  • Old Sock, 2013[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]