Bonzo Dog Doo-Dah Band

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Bonzo Dog Band
Nasjonalitet London
Kallenavn The Bonzo Dog Dada Band
The Bonzo Dog Doo-Dah Band
Sjanger Jazzrock
Comedy rock
Psykedelisk rock
Avant-garde
Aktive år 1962-1972
2006-present
Plateselskap Liberty Records, Parlophone
Nettsted http://www.bonzodog.co.uk
Band
Neil Innes
Rodney "Rhino" Desborough Slater
Sam Spoons
Roger Ruskin Spear
Vernon Dudley Bohay-Nowell
"Legs" Larry Smith
Bob Kerr
Tidligere band
Vivian Stanshall
En rekke andre, se: Band members.


The Bonzo Dog Band er en britisk komiker- og musikkgruppe, som ble startet i Lewisham, London, England i 1962. The Bonzo Dog Doo-Dah Band 40th Anniversary Celebration (DVD CRP 2072).

Ved siden av beatmusikken var britisk plateindustri på 1960-tallet også sterkt influert av musikalske stuntpoeter og komikere, men disse var langt mindre kjent i utlandet. I fremste rekke blant komigruppene sto The Scaffold og The Bonzo Dog Band.

Tidlig «hundeliv»[rediger | rediger kilde]

Til å begynne med kalte de seg The Bonzo Dog Dada Band (etter kunstretningen dadaismen), så The Bonzo Dog Doo-Dah Band, men navnet ble allerede da det første album ble sluppet kortet ned til The Bonzo Dog Band, (i muntlig tale ble de som regel bare omtalt som "The Bonzos"). Navnet refererer til den populære britiske tegneseriefiguren Bonzo the dog, som ble skapt på 1920-tallet av tegneren og humoristen George E. Studdy. Figuren var også kjent i Norge, blant annet som populære postkort med humoristiske kommentarer og gjennom et hundretalls ulike samlekortmotiv som fulgte med sigarettpakkene fra Sossidi. Den originale tegneserierfiguren tjente naturligvis også som maskot for gruppa.

Konkret skriver gruppas tidligste historie seg til en helt spesiell begivenhet den 25. september 1962. Denne dagen var nemlig Vivian Stanshall (tuba) og Rodney Slater (saksofon), sammen med andre kunststudenter på diverse blåseinstrumenter, blitt hyret inn for å spille under den transatlantiske radiosendingen av boksekampen mellom Floyd Patterson og Sonny Liston. Likevel var det først noe senere at det utkrystalliserte seg en mer eller mindre fast kjerne, som med en viss velvilje kunne kalles et band.

Rodney Slater hadde tidligere spilt i høyskolens trad. jazzband med Chris Jennings (trombone) og Tom Parkinson (sousafon). Med tiden kom også Roger Wilkes (trompet) og Trevor Brown (banjo) fra Royal College of Art med. Med disse ble repertoaret stadig mer revypreget. Vivian Stanshall var den neste fra miljøet av kunststudenter som sluttet seg til. Det skjedde i 1962, og det var Rodney og han som fant på å døpe gruppa for The Bonzo Dog Dada Band. Siden de i denne sammenhengen var mer inspirert av musikk enn av kunst, ble Dada ganske raskt endret til Doo-Dah.

Ikke lenge etter at Vivian, Rodney og Tom ble kastet ut fra en leilighet de delte pga. øving og spilling til alle døgnets tider, ble bandet styrket med to nye medlemmer; Vernon Dudley Bohay-Nowell, som underviste ved Goldsmiths College, og hans hybelboer og leietaker, låtskriveren og pianisten Neil Innes. Ifølge Neil Innes' website,[1] var det Vivian Stanshall som kom på den sære idé å legge Bohay-Nowell til Vernon Dudleys egentlige navn.

Bandet hadde Tom Hedges som trommeslager inntil Rodney møtte Martin Ash, som senere tok artistnavnet Sam Spoons. Sam Spoons skaffet dem deres første spillejobb på en pub. Her vanket en eklektisk orientert artist Roger Ruskin Spear. Han var sønn av en britisk kunstmaler og elsket alle slags rare duppedingser, Carlie Parker, teaterdukker og alle former for lydkulisser. Roger påsto senere om opptredenen på stampuben: "I couldn't believe anyone was that bad." Like fullt kom han med i gjengen og bidro sterkt til at bandet ikke skulle lyde spesielt samstemt. Med sin sære interesse for tidlige elektroniske dingser (objets d'art) og alt som kunne avgi merkelige lyder eller støy, utførte Roger Ruskin Spear sine ablegøyer uten å ense hva resten av bandet holdt på med. Han forsynte bandet med en rekke roboter, utstillingsdukker, pappfigurer og underlige maskiner. En av robotene sang med metallisk røst "I'm Forever Blowing Bubbles", mens den blåste såpebobler!

Besetningen skiftet nok en gang da Roger Wilkes’ kjæreste stilte ultimatum om at han enten måtte slutte med det musikalske fjolleriet eller at fikk bryte forbindelsen. Samtidig takket også trombonisten, John Parry, for seg. De to ble erstattet av henholdsvis Bob Kerr og "Big" Sid Nichols. Det siste av kjernemedlemmene som sluttet seg til var "Legs" Larry Smith. På Vivians invitasjon kom han med som tubaist i 1963, men med stepping som spesialie. Senere gikk han over til å traktere trommene.

Etablering og platekontrakt[rediger | rediger kilde]

Den kaotiske forhistorien førte til at gruppa først kom til å regne sin historie fra det tidspunkt de fikk platekontrakt. Med navnene som undertegnet platekontrakten i 1966 hadde de omsider fått så mye å holde seg til at de visste hvem som burde kontaktes når de ble tilbudt spillejobber. Det var manageren Reg Tracey som så bandets potensial, og som i april 1966 sikret dem en avtale med Parlophone Records.

Bonzo Dog Bands første singelplate var en revyvise fra 1920-årene, "My Brother Makes The Noises For The Talkies" med "I'm Going To Bring A Watermelon To My Girl Tonight" som B-side. Teksten på sistnevnte ble stemplet uegnet for spilling på radio. Neste singelutgivelse var "Alley Oop" med "Button Up Your Overcoat" som B-side.

Med suksessen som The New Vaudeville Band opplevde rundt singelen Winchester Cathedral og Peek-a-boo (i norsk oversettelse: «Sussebass»), innenfor omtrent samme musikkgenré som The Bonzos, aksepterte Bob Kerr et tilbud om å gå over til konkurrenten. Senere dannet han sitt eget band, Bob Kerr's Whoopee Band.

Top Five Hit[rediger | rediger kilde]

Til tross for den McCartney-produserte hitsingelen ”I’m the Urban Spaceman”, og invitasjonen til å opptre for The Beatles i fjernsynskomedien Magical Mystery Tour, forble bandet på mange måter en godt bevart britisk hemmelighet. De ble derimot dyrket av artister som Eric Clapton, George Harrison og Keith Moon. I 1969 deltok de også i fjernsynserien ”Do Not Adjust Your Set” sammen med senere medlemmer av The Monty Python.

Alt i 1972 ble The Bonzos oppløst. Musikalsk leder, Neil Innes, som også regnes som The 7th Python, gjorde seg senere bemerket med Beatles-parodien The Rutles. I anledning 40 års jubileet i 2006 samlet de sju gjenlevende medlemmene seg, og konserten ble filmet av BBC. Slike gjenopplivingsforsøk slår gjerne feil, og bare de mest ihuga fans er istand til å se noe spektakulært og fantastisk i revitaliseringen. Imidlertid viser DVD-utgivelsen et 89 minutters forrykende sceneshow med Roger Ruskin Spears' elektriske buksepresse og roboter, ’Legs’ Larry Smiths stepping, bevegelige mimedukker, såpeboblemaskin og lydeffekter, og gjesteopptredener av skuespiller Stephen Fry og gitarist Phill Jupitus. Disse var satt inn for å erstatte plassen etter frontfiguren Viv Stanshall, som omkom i brann i 1995. Konsertopptakene av renspikket galskap og mediaomtalene levnet ingen tvil om bandets legendariske posisjon. Massive krav har ført til at bandet fra tid til annen har gjenoppsstått og har fortsatt å turnere Storbritannia.

En genréreise fra jazz via psykedelia til rock[rediger | rediger kilde]

Bandet startet nærmest innenfor jazzgenren med en blanding av britisk music hall og amerikansk trad. jazz, men utviklet seg både i retning psykedelia, avant-garde og rock. Spesielt ble de kjent for sine fullstendig kaotisk sceneshow med roboter, såpeboblemaskiner, elektriske buksepressere, kostymer, hodepynt, merkelige briller i alle rare fasonger og ansiktsmaling. Hjemmepublikumet elsket showene. Det samme gjorde tydeligvis de mer seriøse popgruppene, noe som førte til spillejobber for The Beatles på film, og at de ble dratt med som oppvarmingsband på lengre turneer både med The Who, The Kinks og Cream. The Bonzos turnerte Statene med The Who og opptrådte blant annet på Fillmore East med The Kinks. The Kinks gikk selv i perioden 1971-1975 langt i retning av The Bonzo Dag Bands musikalske uttrykk med Music Hall og bruk av hornorkestre både på konserter og plater.

Bandets kaotiske medlemsregister[rediger | rediger kilde]

Mange artister var i årenes løp løselig bundet til The Bonzos. Gruppa kunne til tider fortone seg som et omreisende, musikalsk kollektiv, men den faste kjernen i gruppa besto av:

  • Vivian Stanshall (1943 – 1995): vokalist, trompet, tuba og ukulele. Medlem 1966-1972 og 1987.
  • Neil Innes (f. 1944): piano, gitar, gitarbanjo og sang. Medlem 1966-1972, 1987 og 2006-.
  • Rodney "Rhino" Desborough Slater (f. 1944): saksofon og diverse blåseinstrumenter. Medlem 1966-1970, 1987 og 2006-.
  • Roger Ruskin Spear (f. 1943): tenorsaksofon, roboter og ulike elektriske innretninger og dingser. Medlem 1966-1972, 1987 og 2006-.
  • "Legs" Larry Smith (f. 1944): trommer og perkusjon. Medlem 1966-1972, 1987 og 2006-.
  • Dennis Cowan (d. 1972): bass. Medlem 1968-1972.
  • Joel Druckman (): bass. Medlem 1967-1968.
  • Dave Clague (): bass. Medlem 1967–1968.
  • Vernon Dudley Bohay-Nowell (f.): banjo og bass. Medlem 1966-1967 og 2006-.
  • Ellers er også Sam Spoons (pseudonym for Martin Ash), "Happy" Wally Wilks, Tom Parkinson, Chris Jennings, Claude Abbo, Trevor Brown, Tom Hedge, Eric Idle, Eric Clapton, Elton John, Paul McCartney, Leon Williams, John Parry, Raymond Lewitt, "Big" Sydney Nicholls, James "Jim Strobes" Chambers og Bob Kerr vært løslig knyttet til gruppa i en tidlig fase.
  • I senere formasjoner av gruppa har "Borneo" Fred Munt (ex-roadie), Chalky Chalkey, Aynsley Dunbar, Jim Capaldi (fra The Traffic), Anthony "Bubs" White, Andy Roberts (fra Liverpool Scene og The Grimms, Dave Richards, Dick Parry, Hughie Flint (fra McGuinness Flint) og Glen Colson vært assosierte medlemmer.

The Intro and the outro[rediger | rediger kilde]

Det viste seg at Parlophone ikke lot seg overbevise om å låne studiotid for gruppa, og først etter overgangen til Liberty Records fikk The Bonzos utgitt sitt første album, Gorilla. På låta "Jazz, Delicious Hot, Disgusting Cold" parodierte de sine tidlige trad. jazz røtter og leverte noen av de mest overlagt malplasserte jazzriff som noen gang er blitt festet til platerillene. Plateselskapet ga dem kun to timer til innspillingen av hvert spor. Dermed valgte de å feste samtlige låter til mastertapen på første takning for å kunne tillate seg litt mer tid til innspillingen av "The Intro and the Outro", som med datidens innspillingsteknikk virket som en totalt ugjørlig oppgave. Vanskeligheten besto i å la hver enkelt av musikerne bli introdusert for å spille en kort solo mens kompet gikk. Den starter for så vidt greit med presentasjon av de ordinære medlemmene av bandet.[2]:

Hi there, nice to be with you, happy you could stick around.
Like to introduce "Legs" Larry Smith, drums
And Sam Spoons, rhythm pole [rytmepinner]
And Vernon Dudley Bohay-Nowell, bass guitar
And Neil Innes, piano.
Come in Rodney Slater alto saxophone
With Roger Ruskin Spear on tenor sax.
I, Vivian Stanshall, trumpet. (Stanshall som er forteller rekker å blåse en skingrende tone)

Så fortsetter presentasjonene med en rekke imaginære deltakere:

Big hello to big John Wayne, xylophone
And Robert Morley, guitar.
Billy Butlin, spoons.
Looking very relaxed Adolf Hitler on vibes. Nice.
Princess Anne on sousaphone. Mmm.
Introducing Liberace on clarinet
With Garner Ted Armstrong on vocals
Lord Snooty and his pals tapdancing
In the groove with Harold Wilson, violin
Franklyn MacCormack on harmonica
Eric Clapton on ukelele [det er faktisk ingen ringere enn Clapton som spiller ukulele på platen], Hi Eric!
On my left, Sir Kenneth Clark, bass sax. Great honour, sir.
And specially flown in for us, the session's gorilla on vox humana. [høyt, sint brøll]
Nice to see Incredible Shrinking Man on euphonium.
Drop out with Peter Scott on duck call. [kvekking]
Hearing from you later, Casanova on horn.
Yeah! Digging General de Gaulle on accordion. [kort trekkspillsolo] Really wild, General! Thank you, sir.
Roy Rogers on Trigger [lyden av alkohol som helles opp i et glass].
Tune in Wild Man of Borneo on bongos
Count Basie Orchestra on triangle. [en enkelt tone slås på triangel] Thank you.
Great to hear the Rawlinsons on trombone
Back from his recent operation, Dan Druff harp
And, representing the Flower people, Quasimodo on bells,
Wonderful to hear Brainiac on banjo,
We welcome Val Doonican as himself. [med tydelig irsk aksent svares det "Hello there!"].
Very appealing, Max Jaffa. Mmm... that's nice, Max.
What a team, Zebra Kid and Horace Batchelor on percussion.
A great favorite and wonderful performer for all of us here, J. Arthur Rank on gong

Innspillingen av dette sporet foregikk på en enkel firespors båndopptaker, hvor de ulike instrumentene ganske enkelt ble fadet inn og ut fra siste spor. Senere fikk Stanshall, som Master of the Ceremony, lese introduksjonene på Mike Oldfields Tubular Bells, som et svakt ekko av The Intro and the Outro, uten de samme grovkornede absurditetene.

The Urban Spaceman og andre låter[rediger | rediger kilde]

Gruppas største hit kom med låten I'm the Urban Spaceman, skrevet av Neil Innes og produsert av Paul McCartney og Gus Dudgeon under et felles pseudonym; "Apollo C. Vermouth". The Urban Spaceman ble gruppas største hit, og klatret i 1968 helt opp på femteplassen på de britiske platebarometerne.

"Trouser Press" har en solo av Roger Ruskin Spear spilt på en buksepresser, som det var festet en mikrofonpickup til. Sangen inspirerte det anglofile, amerikanske rockemagasinet til å kalle bladet Trouser Press.

"Can Blue Men Sing the Whites?" gjorde narr av den britiske bluesbølgen John Mayall, Fleetwood Mac, etc.. "Legs" Larry Smith ble en scenisk attraksjon med sitt steppenummer. Mange av sangene parodierte provinsielt, britisk drabantbyliv. En fin miljøskildring forekommer på sangen "My Pink Half of the Drainpipe" på albumet The Doughnut in Granny's Greenhouse.[3]

I august 1969 ble deres tredje album Tadpoles sluppet. De fleste sangene ble dette album ble også fremfort i fjernsynsshowet Do Not Adjust Your Set. Allerede i november samme år utkom deres fjerde album, Keynsham. The Bonzo Dog Band spilte også på Isle of Wight Festival. Keynsham er en landsby nær Bristol i sørvestre England. Albumets navn bar trolig avledet fra et reklameinnslag på Radio Luxembourg over en tvilsom metode å forutsi resultene av fotballkamper (og nyttiggjøre seg informasjonene ved tipping). I reklamen, som utgjorde et langt programinnslag, ble en mann med det uvirkelige navnet Horace Batchelor fremstilt som oppfinneren av den utrolige Infra Draw metoden, ville gjentatt og endeløst lire av seg K-E-Y-N-S-H-A-M for de lettroende lytterne som ønsket å kjøpe hans idiotsikre hemmelighet.

Et nytt, kortlevd kapittel i The Bonzos liv[rediger | rediger kilde]

Mens bandet formelt ble avviklet i 1970 fikk plateselskapet overtalt dem til å komme sammen i 1971 for å spille inn et siste album, titulert Let's Make Up And Be Friendly. LPen ble sluppet i 1972.

Stanshall og Innes var i praksis gruppas låtskrivere. Etter at bandet ble oppløst ble de begge med på å etablere The Grimms, sammen med trioen The Scaffold og Andy Roberts fra Liverpool Scene. Neil Innes, som var en venn av Eric Idle, ble gjennom ham trukket inn som musiker for Monty Python. Han opptrer blant annet med egenkomponerte sanger som minstrel og syngende munk i «King Arthur and the Holy Grail», men er med både på deres turneer og på flere av de senere Pyhonfilmene. Han opptrådte også sammen med de gjenværende medlemmene av komikergruppa under minnekonserten for George Harrison i 2002.

"Legs" Larry Smith turnerte både med Eric Clapton og Elton John, og er den som utfører steppdansen på Elton Johns "I Think I'm Going to Kill Myself". George Harrison var også en nær venn av Larry Smith og dedikerte ham sangen "His Name is Legs (Ladies and Gentlemen)", som finnes på albumet Extra Texture (1975). På sporet høres en samtale med "Legs" under instrumentalsoloen og helt mot slutten av låta. "Legs" Larry Smith designet dessuten coveret til George Harrisons album Gone Troppo i 1982.

Musikalske innslag på TV[rediger | rediger kilde]

Bandet opptrådte i TV-programerie for barn Do Not Adjust Your Set, hvor de fremførte sanger som "Hello Mabel", "Rhinocratic Oaths" og "Trouser Press". På samme show var flere av de senere medlemmene av Monty Python's Flying Circus med; (Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin).

The Bonzo Dog Band fikk dessuten opptre med en låt; Death Cab For Cutie, under strippescenen i Beatlesfilmen Magical Mystery Tour, 1967.

Gjenforeningsturnéen i 2006 og senere[rediger | rediger kilde]

28. januar 2006 samlet en hel gjeng av tidligere bandmedlemmer seg om en lenge etterlengtet gjenforeningskonsert i anledning 40 års jubileet for The Bonzos første plateutgivelse på Astoria i London. Nå kalte de seg The Bonzo Dog Doo-Dah Band igjen. Neil Innes opptrådte som kapellmester og frontfigur. Ellers deltok "Legs" Larry Smith, Roger Ruskin Spear, Rodney Slater, Bob Kerr, Sam Spoons og Vernon Dudley Bohay-Nowell appeared, foruten en rekke gjesteartister for å fylle plassen etter Vivian Stanshall, som så tragisk omkom i en brann i 1995, blant annet Stephen Fry, Ade Edmondson, Phill Jupitus og Paul Merton. Deres sceniske fakter var i høyeste grad til stede med steppenummer, gags, vitser, og de elektriske buksepresserne traktert av Roger Ruskin Spear som viste seg å være like ustyrlig og uregjerlig som før. Konserten ble filmet av BBC 4 og ble i mai 2006 utgitt på DVD. Konserten resulterte også i en dobbel CD med tittelen Wrestle Poodles... And Win!, som ble sluppet 13. november 2006.

Jubileumskonserten førte til et massivt krav fra en trofast fanskare, som hadde ventet på dette øyeblikket i nær 35 år, at det ikke kunne bli med denne ene opptredenen. I november samme år la gruppa ut på en landsomfattende turné, sammen med Ade Edmondson og Phill Jupitus. Også sologitaristen David Catlin-Birch fra World Party og et medlem av The Bootleg Beatles tok del i turneen. Første konsert ble holdt i Ipswich, og turnéen endte med to opptredener i Shepherds Bush Empire, hvor også Paul Merton og Bill Bailey var tilstede og spilte på flere av sangene.

Den gjenoppståtte gruppa ble nok en gang overtalt til å gjøre et 'The Bonzo Dog Doo-Dah Band Christmas Show' ved Shepherds Bush Empire i London fredag 21. og lørdag 22. desember 2007, men konserten ble på kort varsel avlyst, uten noen nærmere begrunnelse, men prosjektet ble lovet tatt opp igjen senere.

10. desember 2007 utga The Bonzo Dog Doo-Dah Band sitt første studioalbum på 35 år, med 28 spor. Albumet fikk tittelen Pour l'Amour des Chiens (= "Av kjærlighet til hundene").

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  • 1967 Gorilla (Liberty LBL 83056) som The Bonzo Dog Doo-Dah Band
  • 1968 The Doughnut in Granny's Greenhouse (chart #40) (Liberty LBL 83158) utgitt med tittelen Urban Spaceman i USA.
  • 1969 Tadpoles (chart #36) (Liberty LBL 83257)
  • 1969 Keynsham (Liberty LBL 83290)
    • 1969 By Jingo It's... British Rubbish. Various artists (The Alberts, The Bonzo Dog Doo Dah Band, The Temperance Seven, Spike Milligan & Peter Sellers). (HUX Records 015) [CD utgitt i 1999 med ikke tidligere utgitt spor av The Bonzos: "On Her Doorstep Last Night".]
    • 1970 The Best of The Bonzos samleplate.
    • 1971 Beast Of The Bonzos (Liberty LBL 83332) samleplate.
  • 1972 Let's Make Up and Be Friendly (United Artist UAS 29288)
  • 1974 The History Of The Bonzos (United Artist UAD 60071/2) samleplate.
    • 1983 Some of the Best of The Bonzo Dog Band samleplate.
    • 1984 The Very Best Of The Bonzo Dog Doo-Dah Band (MIP MIP 4156801) samleplate.
    • 1990 Bestiality Of The Bonzos (EMI EMS 1335) samleplate.
    • 1990 The Best of the Bonzo Dog Band samleplate.
  • 1992 Cornology (EMI 0777 7 995952 5) 3 CDer komplett utgave med alle LPer og singler.
    • 1995 Unpeeled
    • 1996 Everybody Loves Irony
    • 1997 Buddha Is On Mars
  • 1999 Anthropology: The Beast Within med upublisert materiale.
  • 2007 Pour l'Amour des Chiens som The Bonzo Dog Doo-Dah Band.

Livealbum[rediger | rediger kilde]

  • 2000 New Tricks
  • 2002 The Peel Sessions
  • 2002 The complete BBC Recordings (Strange Fruit SFRSCD108) som The Bonzo Dog Doo-Dah Band.
  • 2006 Wrestle Poodles... And Win! Nyinnspilt Live-konsert fra Astoria i januar 2006.

Singler[rediger | rediger kilde]

  • 1966 "My Brother Makes the Noises for the Talkies" / "I'm Going To Bring A Watermelon To My Girl Tonight" (Parlophone R5430)
  • 1966 "Alley Oop" / "Button Up Your Overcoat" (Parlophone R5499)
  • 1967 "Equestrian Statue" / "The Intro And The Outro" (Liberty LBF 15040)
  • 1968 "I'm the Urban Spaceman" / "The Canyons Of Your Mind" (UK Singles Chart: #5) (Liberty LBF 15144)
  • 1969 "Mr Apollo" / "Ready-Mades" (Liberty LBF 15201)
  • 1969 "I Want To Be With You" / "We Were Wrong" (Liberty LBF 15273)
  • 1970 "You Done My Brain In" / "Mr. Slater’s Parrot" (Liberty LBF 15314)
  • 1972 "King of Scurf" / "Slush"
    • 1973 "The Intro And The Outro" / "Hello Mabel" (United Artist UP 35602)
    • 1973 "Mr. Slater’s Parrot" / "Noises Foor The Leg" (United Artist UP 35662)
    • 1978 "I'm the Urban Spaceman" / "The Intro And The Outro" / "The Strain" (United Artist UP 35397)
    • 1984 "I'm the Urban Spaceman" / "The Intro And The Outro" (EMI G45 33)
  • 1987 "We’re Going To Bring It On Home" / "Monster Mash" / "Sofa Head" / "Tent" (Strange Fruit SFPSO51) Reunion for Top Gear Sessions
  • 1992 "No Matter Who You Vote For the Government Always Gets In (Heigh Ho)" / "I'm the Urban Spaceman" / "The Intro And The Outro" / "Them" (China WOL CD 2021) CD singel

DVD[rediger | rediger kilde]

  • 2006 The Bonzo Dog Doo-Dah Band 40th Anniversary Celebration (Ragnarock Films Ltd CRP2072) viser konserten 28. januar 2006.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Words of Innespiration – The Lyrics & Unplanned Career of Neil Innes
  2. ^ 'The Intro and The Outro', a song by The Bonzo Dog Doo Dah Band. BBC.
  3. ^ Greenhouse er en formildende omforming (eufemisme) av ordet «utedass», som fremdeles var svært vanlig på småsteder i UK på den tiden.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]