The Beatles (White Album)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Beatles (White Album)
The Beatles (White Album)
Studioalbum med The Beatles
Format LP
Artist, band The Beatles
Utgitt 1968
Innspilt 1968
Sjanger Rock
Lengde 1:33.22
Plateselskap Apple/EMI
Produsent(er) George Martin
Chris Thomas
Anmeldelse(r)
The Beatless kronologi
Magical Mystery Tour
(1967)
The Beatles (White Album)
(1968)
Yellow Submarine
(1969)
Beatles logo.png

The Beatles er det niende studioalbumet av den britiske rockegruppa The Beatles, utgitt 22. november 1968. På grunn av mangelen på synlig tittel og det minimalistiske omslagsdesignet blir albumet også kalt «Det hvite albumet» (engelsk «White Album»). Omslaget ble formgitt av popkunstneren Richard Hamilton. Det doble albumet ble utgitt mens The Beatles var på sitt mest populære, og har nærmest blitt for en institusjon å regne innenfor populærmusikk.

John Lennon ønsket opprinnelig å kalle albumet A Doll's House etter Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem, men den ideen ble senere forkastet. Et fargerikt cover ble også designet.[trenger referanse]

I 1997 ble The Beatles (White Album) erklært til å være det 10. beste albumet gjennom alle tider i en «Music of the Millennium»-avstemning holdt av aviser, radiostasjoner, og TV-kanaler i England. I 1998 valgte leserne i Q Magazine albumet til å være det 17. beste, mens i 2003 kom albumet på 10. plass på det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stones liste over «Tidenes 500 beste album».[1]

Begynnelsen på slutten for The Beatles[rediger | rediger kilde]

Oppfølgeren til Magical Mystery Tour, albumet og filmen, var The Beatles (White Album) som markerte et vendepunkt for bandet, og ble tolket av noen tilhengere til å være begynnelsen på slutten for The Beatles.

Med dette albumet begynte hvert enkelt medlem i The Beatles å arbeide med å vise dybden og rekkevidden for deres individuelle talenter i å komponere. Den musikk og stil som ble spilt inn på dette albumet peker direkte framover mot det som skulle bli hver enkelts solokarriere. I steden for et samlet hele er det doble albumet et sprikende kaos av meget geniale sanger.[trenger referanse]

Sammen med standardrockere som åpningsporet «Back in the USSR» (ofte tolket som en parodi og samtidig en hyllest til Beach Boys' sang «California Girls»); har albumet klassiske ballader som «I Will» og «Julia» (siste skrevet av John Lennon, en av hans få ballader, dedikert til hans avdøde mor); muntre og nesten tøvete sanger som Paul McCartneys «Rocky Raccoon» og «Ob-La-Di, Ob-La-Da»; og sosiale kommentarer som George Harrisons «Piggies» og Lennons «Happiness Is A Warm Gun». I tillegg finnes Ringo Starrs første komposisjon, «Don't Pass Me By».

Et markert høydepunkt er side 3 av LP-utgaven (disk 2 på CD-utgaven) med McCartneys tøffe tungmetall-sang før heavy metal i musikk var funnet opp: «Helter Skelter». «Helter skelter» er et fast uttrykk på engelsk og betyr «over hals og hode», «a fun ride», som de sier i England, og teksten levner ingen tvil. Dessverre har sangen fått et dystert ettermæle ved at Charles Manson og hans morderbande feiltolket sangen til å mene at den betydde en form for apokalypse og stimuli for massemord.

Sangene[rediger | rediger kilde]

De fleste sangene på albumet er personlige og refererer til interne forhold. Eksempelvis er sangen «Dear Prudence» om skuespillerinne Mia Farrows søster Prudence som var med de transcendentale meditasjonsklassene i Rishikesh i India på den samme tiden som enkeltmedlemmene av The Beatles var der med venner. Faktisk er mange av sangene på Det hvite albumet skrevet på den mislykkede turen til India. Sangen «Sexy Sadie» handler om Maharishi Mahesh Yogi som ledet meditasjonsklassene. «Glass Onion» er Lennons sang som synger direkte til trofaste tilhengerne som benyttet all sin tid på å finne skjult mening i tekstene til Beatles-sanger. Sangen referer til mange andre sanger og driver gjøn med disse.

Yoko Ono gjør sin første opptreden, forøvrig sammen med Pattie Harrison, med å kore på den skranglete sangen «Birthday». Ono sang også en enkelt strofe på Lennons «Bungalow Bill» og hadde en særdeles sterk innflytelse på utformingen av Lennons musique concrète kalt «Revolution 9»

Eric Clapton, på Harrisons invitasjon, spilte førstegitar på Harrisons egen sang «While My Guitar Gently Weeps». Spenningen i bandet var allerede begynt å bli anspent og Harrison følte at de andre ikke tok sangene hans alvorlig.[trenger referanse] Han inviterte derfor en utenforstående til innspillingen slik at de andre var nødt til oppføre seg profesjonelt. Clapton trengte den samme tjenesten selv senere og fikk Harrison til å delta på innspillingen av sangen «Badge» for gruppen Cream. Harrison benyttet da pseudonymet «L'Angelo Misterioso».

Flere av sangene som ble innspilt for dette albumet ble ikke benyttet i det endelige albumet, og noen av disse skulle bli The Beatles' største listetoppere. «Hey Jude» (utgitt som singel med Revolution som B-side) var en slik sang. To andre sanger som ikke ble benyttet ville senere dukke opp i piratutgave og sirkulere i flere tiår i undergrunnen før de endelig ble offisielle med utgivelsen av de tre Anthology-utgavene: Harrisons «Not Guilty» og Lennons «What's The New Mary Jane?».

Albumet ble produsert og arrangert av George Martin, og var det første albumet som ble utgitt på det nye plateselskapet Apple Records, og det eneste originale dobbeltalbum fra The Beatles. Martin selv var misfornøyd med utformingen av dobbeltalbumet og rådet The Beatles til å redusere antallet sanger og heller la de sterkeste sangene råde grunnen på et enkelt album. The Beatles overstyrte ham på godt og vondt.

Mono-versjonen[rediger | rediger kilde]

The Beatles (White Album) var også det aller siste albumet som også ble utgitt i en egen og unik monomiks kun i Storbritannia som alternativ til stereoutgaven. 29 av albumets 30 sanger fikk egen monomiks, anti-sangen «Revolution 9» var unntaket, og har aldri blitt gjenutgitt på CD. Enkelte land fikk egne monoutgaver senere, men det var mikset fra stereoutgaven, ikke en unik miks i seg selv.

Mono-utgaven ble tilgjengelig for resten av verden i forbindelse med nyutgivelsen på CD 9. september 2009.

Omslaget[rediger | rediger kilde]

Omslaget var formgitt av Richard Hamilton, en kjent popkunstner som hadde organisert en retrospektiv utstilling med dadaisten Marcel DuchampTate Gallery det foregående året. Hamiltons design var i sterk kontrast til Peter Blakes livlige og fargerike omslagsdesign til albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band som ble utgitt 1967. Hamiltons formgivning var kun en enkel, naken, hvit kvadrat med gruppens navn (som også var tittelen) diskret uthevet i pappen på første side. Hvert enkelt omslag hadde også et unikt trykket serienummer, som i Hamiltons ord for «å skape den ironiske situasjonen av en nummerert utgave av noe som var utgitt i fem millioner kopier…». Senere utgivelser fant det praktisk å trykke albumets tittel i svart. Albumets ermer inkluderte foruten platene også en poster, sangtekstene og fire portrettfotografier som var blitt tatt av John Kelley i august 1968. Disse portrettene har siden blitt fotografiske ikoner.

Påvirkninger[rediger | rediger kilde]

Det hvite albumet, både musikken og albumets konsept, har hatt stor påvirkning på populærmusikken og dens indre kultur. På 1990-tallet har både Prince og Metallica laget album med sine egne navn som titler som er blitt trykket på helt svarte omslag. Begge blir omtalt som Det sorte album (Black Album). I 2003 utga rapperen Jay-Z et album som også offisielt ble hetende The Black Album. To samlinger av Beatles-sanger, utgitt i 1973 som The Beatles 1962-1966 og The Beatles 1967-1970, har uoffisielt blitt kalt for Det røde albumet og Det blå albumet med klar referanse til farvesystemet. Tre av albumene til Weezer med artistens navn som tittel har blitt hetende Det blå albumet (1994), Det grønne albumet (2001) og Det røde albumet (2008).

I den oppdiktede verdenen til Spinal Tap var gruppens 1983-album Smell the Glove utgitt med et helt svart omslag, skjønt mer på grunn av diskusjon om formgivningen enn en hyllest til The Beatles, men i tilfellet «liv etterligner kunst»; omslaget til filmmusikken ble faktisk utgitt i et helt svart omslag med gruppens navn i relieff. Praksisen med å referere til album med gruppens navn som tittel ved dens farveskjema er nå blitt vanlig.

Et 1998-album av nye sanger fra de gule tegnefilmfigurene The Simpsons fikk naturlig nok tittelen The Yellow Album, men albumets omslagsdesign var derimot en parodi på The Beatles' Sgt. Pepper-album.

I 2004 utga Brian Burton (også kjent som DJ Danger Mouse) albumet The Grey Album, et uautorisert remikset album som senere ble distribuert på internett med strofer fra The Beatles (White Album) sammen med a cappella-versjonen av Jaj-Zs The Black Album. EMI og Apple Records var ikke blide.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

  • Alle sanger ved Lennon-McCartney, unntatt når annet er merket.

Side 1[rediger | rediger kilde]

  1. «Back in the U.S.S.R.» – 2:43
  2. «Dear Prudence» – 3:56
  3. «Glass Onion» – 2:17
  4. «Ob-La-Di, Ob-La-Da» – 3:08
  5. «Wild Honey Pie» – 1:01
  6. «The Continuing Story of Bungalow Bill» – 3:05
  7. «While My Guitar Gently Weeps» (Harrison) – 4:45
  8. «Happiness Is A Warm Gun» – 2:43

Side 2[rediger | rediger kilde]

  1. «Martha My Dear» – 2:28
  2. «I'm So Tired» – 2:03
  3. «Blackbird» – 2:18
  4. «Piggies» (Harrison) – 2:04
  5. «Rocky Raccoon» – 3:41
  6. «Don't Pass Me By» (Starkey) – 3:42
  7. «Why Don't We Do It in the Road?» – 1:41
  8. «I Will» – 1:46
  9. «Julia» – 2:54

Side 3[rediger | rediger kilde]

  1. «Birthday» – 2:42
  2. «Yer Blues» – 4:01
  3. «Mother Nature's Son» – 2:48
  4. «Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey» – 2:24
  5. «Sexy Sadie» – 3:15
  6. «Helter Skelter» – 4:29
  7. «Long, Long, Long» (Harrison) – 3:04

Side 4[rediger | rediger kilde]

  1. «Revolution 1» – 4:15
  2. «Honey Pie» – 2:41
  3. «Savoy Truffle» (Harrison) – 2:54
  4. «Cry Baby Cry» – 3:11
  5. «Revolution 9» – 8:13
  6. «Good Night» – 3:11

Personell[rediger | rediger kilde]

Andre medvirkende[rediger | rediger kilde]

  • Eric Clapton – gitar på «While my Guitar Gently Weeps»
  • Mal Evans – bakgrunnsvokal og perkusjon på «Dear Prudence» og «Birthday», trompet på «Helter Skelter»
  • Jack Fallon – fiolin på «Don't Pass Me By»
  • Pattie Harrison – bakgrunnsvokal på «Birthday»
  • Jackie Lomax – bakgrunnsvokal og perkusjon på «Dear Prudence»
  • Maureen Starkey – bakgrunnsvokal på «The Continuing Story of Bungalow Bill»
  • Yoko Ono – bakgrunnsvokal og perkusjon på «The Continuing Story of Bungalow Bill» og «Birthday», tale og lydeffekter på «Revolution 9»
  • Ted Barker – trombone på «Martha My Dear»
  • Leon Calvert – trompet og flygelhorn på «Martha My Dear»
  • Henry Datyner, Eric Bowie, Norman Lederman og Ronald Thomas – fiolin på «Glass Onion»
  • Bernard Miller, Dennis McConnell, Lou Soufier og Les Maddox – fiolin på «Martha My Dear»
  • Reginald Kilby – cello på «Glass Onion»
  • Eldon Fox  – cello på «Glass Onion»
  • Frederick Alexander  – cello på «Martha My Dear»
  • Harry Klein – saksofon på «Savoy Truffle»
  • Dennis Walton, Ronald Chamberlain, Jim Chest og Rex Morris – saksofon på «Honey Pie»
  • Raymond Newman og David Smith – klarinett på «Honey Pie»
  • Art Ellefson, Danny Moss og Derek Collins – tenorsaksofon på «Savoy Truffle»
  • Ronnie Ross og Bernard George – barytonsaksofon på «Savoy Truffle»
  • Alf Reece – tuba på «Martha My Dear»
  • The Mike Sammes Singers – bakgrunnsvokal på «Good Night»
  • Stanley Reynolds og Ronnie Hughes – trompet på «Martha My Dear»
  • Tony Tunstall – valthorn på «Martha My Dear»
  • John Underwood og Keith Cummings – bratsj på «Glass Onion»
  • Leo Birnbaum og Henry Myerscough – bratsj på «Martha My Dear»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]