Ringo Starr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Richard Starkey
Ringo Starr
Richard Starkey
Den britiske musikeren Ringo Starr fotografert i 2007.
Født 7. juli 1940 (74 år)
Liverpool, England
Yrke Musiker, skuespiller, vokalist, låtskriver
Nasjonalitet England
Sjanger Rock, pop
Instrument Trommer, perkusjon, piano, vokal, munnspill, gitar, orgel
Stemmetype Baryton
Aktive år 1957 til i dag
Plateselskap Parlophone, United Artists Records, Capitol, Apple, Swan Records, Vee-Jay, Tollie Records, MGM Records, Polydor, Atlantic, RCA, Mercury, Koch Private Music, Boardwalk Records, Rykodisc
Nettsted ringostarr.com
Band
The Beatles, Rory Storm and the Hurricanes, Ringo Starr & His All-Starr Band, Plastic Ono Band
Notable instrument(er)
Ludwig Super Classic Drumset
Ludwig Black Oyster Pearl Drumset


Richard Starkey (født 7. juli 1940 i Liverpool i England) er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i den verdensberømte popgruppa The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Som Beatles-medlem er han innvotert i Rockens æresgalleri.

Før The Beatles[rediger | rediger kilde]

Richard Starkey vokste opp som enebarn i en arbeiderklassefamilie i Liverpool. I barneårene var han ofte syk og stadig fraværende på skolen. Spesielt dramatisk var en blindtarmbetennelse han fikk i tiårs alderen. Som mange andre ungdommer på 1950-tallet ble han begeistret for rockemusikk og skiffle. Han tok artistnavnet Ringo Starr og begynte i 1959 å spille trommer som medlem i ett av Liverpools mest populære band på den tid, Rory Storm & The Hurricanes.

Bandet reiste til Hamburg, hvor flere britiske band hadde spillejobber rundt omkring på de ulike nattklubbene. En av disse var det talentfulle, hardtarbeidende og fremadstormende Liverpoolbandet The Beatles. Ringo satt i blant inn på trommer for The Beatles, om deres egen trommeslager, Pete Best, uteble. Da George Martin uttalte at han i forbindelse med innspillingen av "Love Me Do ønsket en annen tommeslager i studio førte det til omrokeringer. Det ble klart for de andre medlemmene og manager Brian Epstein at Pete ikke hadde det nødvendige potensialet til å nå de målene de hadde satt seg. 16. august 1962 ble Pete sparket og Ringo ble hentet inn som hans erstatter og etterfølger.

I The Beatles[rediger | rediger kilde]

Den siste rokeringen i The Beatles skjedde nettopp som bandet var i ferd med til å spille inn debutsingelen "Love Me Do", men det er verken Pete Best eller Ringo som sitter ved trommene. For anledningen hadde produsenten George Martin hyret inn den rutinerte studiomusikeren Andy White. På albumet Please Please Me (1963) kan Ringo kun høres på tamburin, men på singleversjonen av sangen er det han som trakterer trommene. Senere skulle hans disiplinerte, stramme og presise trommespill sette preg på bandets sanger. Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlesfeberen (Beatlemania) brøt løs, utmerket Ringo seg som bandets moromann.

Ringo sang gjerne en sang på hver av LP-ene som The Beatles utga. Han sang på coverlåter som ”Boys” (1963) og ”Honey Don’t” (1964) og ”Act Naturally” (1965), på en låt John og Paul skrev for The Rolling Stones, «I Wanna Be Your Man» (1963), og flere skrevet spesielt med tanke på at Ringo skulle være vokalist; ”What Goes On” (1965), hvor også Ringo er kreditert som komponist sammen med John og Paul, ” Yellow Submarine” (1966) og ”With a Little Help From My Friends” (1967). Selv komponerte han og fremførte ”Don’t Pass Me By” (1968) og ”Octopus’s Garden” (1969). Ringo har en varm, melodiøs stemme, men noen stor sanger har han aldri blitt regnet for å være.

Maureen Cox[rediger | rediger kilde]

Maureen Cox (født i Liverpool 4. august 1946) var en ivrig publikummer på The Cavern, og hadde en tid fast følge med Johnny ”Guitar” Byrne, som var gitarist i Rory Storm & The Hurricanes. Maureen falt etter hvert for den seks år eldre trommeslageren i bandet. De hadde nettopp blitt sammen da Ringo ble fast medlem i Beatles.

Etter hvert som The Beatles’ popularitet tiltok, flyttet Ringo og resten av bandet til London. Dermed tok forholdet til Maureen slutt. Ringo ble nå ofte sett sammen med modellen Vicki Hodge. Da Ringo i desember 1964 fikk operert bort mandlene, besøkte Maureen sykehuset med iskrem til pasienten. Ikke lenge etter var Maureen gravid.

Under en belivet aften på Ad Lib Club i London gikk en temmelig full Ringo ned i knestående og fridde til Maureen. De giftet seg i Caxton Hall 11. februar 1965 med manager Brian Epstein som forlover. Foruten parets foreldre var John og hans kone Cynthia og George Harrison eneste gjester. George kom slengende til bryllupet på tråsykkel. Ringo og Maureen fikk tre barn: Zak (1965), Jason (1967) og Lee (1971).

Da ekteskapet gikk over styr i 1975 fikk Maureen i skilsmisseoppgjøret tilkjent 500 000 britiske pund. Senere kjøpte også Ringo et hus til henne for 250 000 pund. I tillegg hjalp han henne økonomisk inntil hun 27. mai 1989 giftet seg (med Hard Rock Café-gründeren og milliardæren Isaac Tigrett).

Maureen fikk benmargsbrokk og mottok benmargstransplantasjon fra sønnen Zak, men operasjonen var til ingen nytte. 30. desember 1994 døde Maureen av leukemi. Ringo tok dødsfallet svært tungt, og Paul McCartney hyllet henne gjennom å dedikere henne balladen "Little Willow" (som han spilte inn på CDen ”Flaming Pie” (1997).

Maureen var en stor Beatles-fan. Under The Beatles’ konsert på taket av Applebygningen i 1969 la Paul merke til at hun var deres mest entusiastiske tilhører, og i det "Get Back" toner ut kan en høre ham si: ”Thanks, Mo!” ”Mo” var Maureens kallenavn. Hun satte derimot ikke mye pris på Ringos kallenavn. ”Jeg vet ikke hvorfor, men 'Ringo' høres fjollete ut,” sa hun og la spøkefullt til: ”Hans navn er Ritchie”.

Etter Beatlesepoken[rediger | rediger kilde]

It Don’t Come Easy[rediger | rediger kilde]

«The Beatles Story Exhibition»

«Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig.» Ringo Starr, 1981.

Ringos solokarriere startet ganske svakt, samme år som The Beatles formelt ble oppløst. Som soloartist debuterte Ringo med et album med evergreens, ”Sentimental Journey”. Til tittelsangen og ”Stardust” fikk han hjelp med arrangementene fra Paul McCartney. Denne samlingen med coverversjoner var ment som en gave til moren Elsie. Ringo fulgte opp samme år med country-LPen ”Beaucoups Of Blues”. Den ble spilt inn av rutinerte musikere i Nashville i løpet av bare seks dager. Dermed hadde Ringo, som lenge hadde vist spesiell interesse for countrymusikk også gitt seg selv en gave, men LPene solgte ikke bra.

I 1971 utga han hitsinglen «It Don't Come Easy» (med musikkvideo innspilt på Geilo i Norge. Mottakelsen var overraskende god.[1] George Harrison og Stephen Stills spiller gitarer, Klaus Voormann bass, Ron Cattermole saxofoner og trompeter og Ringo selv sang og trommet. Samme år deltok han også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George.

Back of Boogaloo[rediger | rediger kilde]

I 1972 ble Ringo så fascinert av Marc Bolan og T. Rex, at han fikk laget en dokumentar konsertfilm om bandet. Blant dette publikumet var ikke Ringo stjernen. Han kunne uforstyrret vandre omkring i den overfylte salen, tilsynelatende uten at noen syntes å bry seg om hvem han var. Filmen fikk navnet ”Born To Boogie.”

Nok en gang lot Ringo seg inspirere til å skrive en stor hitlåt, ” Back Off Boogaloo”. John Lennons kommentar til Ringos suksess som låtskriver var at han håpet han en dag ville se seg i stand til å komponere en hitlåt til ham også. I stedet var det John som satte seg ned og skrev en svingende boogie-inspirert sang for Ringos neste album; ”I’m The Greatest”.

Fire beatler på samme album[rediger | rediger kilde]

Ringo var også den eneste beatle som opprettholdt kontakten med samtlige. Overfor de andre forkynte han at de i grunnen var for brødre å regne, noe som førte til at de verste kontroversene ga seg også mellom John og Paul. Med sitt tredje album ”Ringo” (1973) lyktes det ham å få sanger fra både John, Paul og George, og samtlige beatleser spiller også på platen, men ikke på de samme sporene. Det nærmeste en kommer en Beatles-gjenforening er nettopp på John Lennons "I’m The Greatest". I den spesialskrevne sangen er både John, George, Ringo med, samtidig som de Beatlesrelaterte musikerne Klaus Voormann og Billy Preston deltar under innspillingen. Produsenten Richard Perry har senere uttalt at dette var det mest fascinerende og morsomme opptaket han noen gang hadde vært vitne til.[2] Platen ble påbegynt på initiativ fra Richard Perry i forbindelse med innspillingen av ”Son of Schmilsson” for Harry Nilsson i 1972 og tatt opp igjen etter at artisten og produsenten møttes under Grammy Awards i Nashville i mars 1973. De avtalte å møtes i Sunset Sound Studios i Los Angeles. Albumet ble utgitt i USA 2. november 1973.

I 1974 fulgte Ringo opp med LPen ”Goodnight Vienna”, som også oppnådde både publikumssuksess og rosende ord fra et samlet kritikerkorps. Singelen ”No No Song” klatret helt til topps på de amerikanske hitlistene.

Ringo holder i ettertid personlig ”Goodnight Vienna” for å være en bedre LP enn ”Ringo”, men dette beror vel knapt på noen objektiv dom og helst en smakssak. I 1974 opptrådte Ringo som ett av forbildene i en stor kampanje mot rusmidler. Ironisk nok slet Ringo selv med alvorlige rusproblemer på denne tiden. Konsumet av whisky var enormt. Fra 1974 og utover falt Ringos stjerne dramatisk. ”Platene ble dårlige fordi jeg var dårlig,” forklarte Ringo i 1998. ”Jeg brukte energien min på alt annet enn å spille musikk. Det var min egen feil.”

Hans utagerende livsstil skulle prege ham frem til høsten 1988. Fyllekalasene i Hollywood i 1973 og 1974 sammen med svirebrødrene Keith Moon, John Lennon og Harry Nilsson førte også til ekteskapet med Maureen skar seg. Etter gjentatte sidesprang fra Ringos side ble paret skilt (som gode venner) i 1975.

Farvel med EMI[rediger | rediger kilde]

26. januar 1976 utløp den niårige EMI-kontrakten til John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo. For å melke Beatles-fansen for noen ekstra kroner ga EMI ut samle-LP-ene ”The Best Of George Harrison,” ”Shaved Fish” (av John Lennon) og ”Blast From Your Past” av Ringo, som samtidig ble den siste platen utgitt på Beatles egen etikett (label) Apple Corps Limited. Derimot ga EMI ikke ut noen tilsvarende samleplate med Paul ettersom han valgte å fornye kontrakten med selskapet. På toppen av alt kaoset på midten av 70-tallet lå det evige maset om gjenforening av The Beatles, noe kollegenes medvirkning på Ringos album ”Ringo” og ”Goodnight Vienna” sterkt bidro til. Ryktene svirret rundt både veldedighetskonserten for Bangladesh i 1971, hvor John, i følge Yoko Ono, var på vei til, uten å nå frem, med intensjoner om å slutte seg til George og Ringo, og i forbindelse med verdensturneen til Wings. 21. juni 1976 gjorde Ringo faktisk en overraskende gjesteopptreden med Wings i Los Angeles.

Personlige og økonomiske problemer[rediger | rediger kilde]

Ringo hadde av økonomiske årsaker kjøpt hus i skatteparadiset Monte Carlo. ”Hvis man vil beholde noen av pengene man tjener, er det opplagt at en må flytte bort fra England,” sa Ringo i 1976. Motgang på midten av 70-tallet gjorde at Ringo søkte trøst hos den amerikanske skuespillerinnen Nancy Andrews – som Ringo var utro med mens han fremdeles var gift med Maureen.

Første gang Nancy Andrews og Ringo viste seg offentlig sammen, var i august 1975 på ”Rock Music Awards” i California. Ringos nye, amerikanske plateselskap, Atlantic Records, signerte samtidig en avtale med Polydor om at de skulle utgi platene i resten av verden.

I juli 1976 endret Ringo frisyre fra den velkjente mop-top- og 70-tallssveisen og lot seg snauklippe. Det var også en korthåret Ringo som et par måneder senere prydet omslaget til den første soloplaten utenfor EMI-systemet: ”Ringo’s Rotogravure”. Platen var laget etter gammel oppskrift i det også denne bød på bidrag fra de tre øvrige beatlene. Platen ble utgitt med en plastlupe slik at en ble i stand til å lese graffitien på baksiden av coveret; som viser inngangsdøren til Apple-kontoret i Savile Row.

Bad Boy[rediger | rediger kilde]

Mens punken regjerte i England, ga Ringo i september 1977 ut et rent popalbum, ”Ringo The 4th.” Dette var ifølge Ringo selv hans fjerde soloplate – fordi han valgte ikke å telle med ”Sentimental Journey” og ”Beaucoups Of Blues”, som kun inneholdt coverversjoner. ”Ringo The 4th” ble nådeløst slaktet av kritikerne, og i likhet med den forrige platen solgte den dårlig.

9. desember 1977 ga Polydor ut barneplaten ”Scouse The Mouse” der Ringo har stemmen til Liverpool-musen Scouse. Ringo synger åtte av de femten låtene på platen, som i dag har antatt særdeles høy samleverdi. Ringo avsluttet Polydor-kontrakten med pop-LPen ”Bad Boy” i 1978. ”Bad Boy” ble i USA utgitt av plateselskapet Portrait, ikke av Atlantic. For å promotere ”Bad Boy” fikk Ringo laget et 48 minutter langt komishow, ”Ringo” (ofte kalt ”Ognir Rrats”), for fjernsyn. Her medvirket blant andre Hollywood-stjernene John Ritter og Carrie Fisher, og fortellerstemmen tilhørte George Harrison. Innslaget hjalp ikke synderlig på platesalget. På toppen av all motgangen døde også den virkelige ”Bad Boy”, bestevennen Keith Moon.

Ringo holdt som den eneste av de fire Beatler kontakten med de andre gjennom hele 1970-tallet. Så ofte anledningen bød seg avla han visitter hos John, Paul og George, og var hos dem alle en kjærkommen gjest. 5. november 1979 besøkte han John, og fikk han overlevert en demo til låta Life Begins At Forty, som John ønsket at Ringo skulle benytte seg av på sin neste plate. 28. november samme år brant i Ringos hus i Hollywood Hills ned. Uerstattelige gjenstander og minner fra tiden med The Beatles gikk tapt like foran øynene på Ringo, som bivånet flammenes rov fra gaten utenfor. I løpet av 1979 var Nancy Andrews ute av bildet, et siste, mindre hyggelig gjensyn, skjedde da hun 1. april 1981 saksøkte ham for 35 millioner kroner. I Nancys sted var han nå oftere å se sammen med blant andre 20-åringen Stephanie La Motta, og med sangerinnen Lynsey De Paul.

Katastrofal inngang til 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Ungkarstilværelsen tok imidlertid slutt da han 18. februar 1980 møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach under innspillingen av filmen ”Caveman” i Mexico by. De falt for hverandre, og ble uatskillige.

19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara og fikk ja.

Høsten 1980 jobbet Ringo i Nord-Hollywood med platen ”Can’t Fight The Lightening”, og det var meningen at musikerne skulle videre for å assistere John Lennon med oppfølgeren til ”Double Fantasy” da han ble skutt og drept på åpen gate utenfor hjemmet sitt i New York. Hendelisen gjorde at Ringo fullstendig mistet lysten til å arbeide, og plate ble først fullført uten Ringos deltakelse av nære venner i 1981. 27. april 1981 ble Ringo og Barbara gift i England, og juvelen i gifteringen var en glassbit fra frontruten på bilen de kjørte da de krasjet året før. ”Overlevde vi den bilulykken, kan vi overleve alt,” sa Ringo. Blant bryllupsgjestene var både Paul og George.

Siden plateselskapet Portrait ikke hadde større tillit til Ringo som artist, signerte han i 1981 ny platekontrakt med det nystartede, amerikanske Boardwalk, hvor sjefen Neil Bogart viste grenseløs begeistring og entusiasmr over Ringos plate ”Can’t Fight The Lightening.” Bogart forandret tittelen til ”Stop And Smell The Roses” og var den som utga platen i USA. I resten av verden utkom platen på RCA. Ringo var aktiv til å gi intervjuer og lage videosnutter for å promotere plate, som i enkelte land var utstyrt med roselukt på omslaget! Bestrebelsene hjalp imidlertid lite på platesalget, og det var bare så vidt den nådde innom hit 100-listene i USA. Det hjalp heller ikke på oppmerksomheten at platen ble den tvilsomme ære til del i USA å bli kåret til ”The Worst Album of 1981”.

Mens promoteringen av «Stop And Smell The Roses» fremdeles ble holdt i hevd knyttet Ringo i 1982 kontakt og uslitelig vennskap med seg Eagles-gitaristen Joe Walsh. Sammen med Walsh startet han innspillingen av albumet «Old Wave» – med sarkastisk hilsen til den nye musikkstilen new wave som gikk som en farsott over musikkverdenen på den tid. I forbindelse med plateutgivelsen uttalte Ringo: «Alle sa; det er new wave, datt er new wave’. Jeg valgte derfor å kalle platen for ’Old Wave’. På toppen av det hele var coverfotoet et bilde av meg som 18-åring med en gedigen sleik – en ’big wave’, he-he».

De fleste av låtene var signert Joe Walsh og Ringo, mens musikere som Gary Brooker, John Entwistle og Eric Clapton dukket opp opp og spilte på noen spor hver. Platen ble spilt inn i ”Tittenhurst” der Ringo fikk installert toppmoderne studioutstyr. Dessverre døde Boardwalk-sjefen Bogart av kreft i 1982, og dermed kollapset også selskapet. Da «Old Wave» omsider var klart for utgivelse måtte Ringo oppsøke RCA for å få dem til å overta.

Merkelig nok våget ikke RCA å gi platen ut verken i England eller USA, kun i Canada, Brasil og Japan. Original-LPen er derfor blitt et ettertraktet objekt for Ringos tilhengere. «Old Wave» skulle på grunn av alkoholproblemer bli Ringos siste studioplate på hele ni år.

Ringo får vanskeligheter med alkoholforbruket igjen[rediger | rediger kilde]

Om det skyldtes at «Old Wave» floppet eller det var andre vanskeligheter som var skyld i det høye alkoholkonsumet gikk både Ringo og Barbara inn i en intens periode med fyll og spetakkel. Frem til avvendingskuren i 1988 gjorde sin virkning satte Ringo til livs ei flaske whisky om dagen. Han var full på TV, på scenen, i platestudioet og hjemme.

Til tross for alkoholproblemene bidro han stadig på andres plater, og både George og Paul forsøkte å involvere ham i sine prosjekter. I 1984 ble Ringo den nye fortelleren i den britiske fjernsynsserien for barn om lokomotivet Thomas. Ringo stemme er å høre i 26 episoder av serien. ”Det eneste problemet med den rollen var at jeg var full hele tiden,” mintes Ringo noen år senere.

Samme år fikk både Barbara og Ringo roller i Paul McCartneys musikkfilm ”Give My Regards To Broad Street,” en film som for øvrig ble slaktet av pressen da den fant veien til kinolerretet. Ringo gjorde i februar 1987 et forsøk på å spille inn nye låter, men fyllerøret kunne merkes på resultatet, og Ringo måtte til sist saksøke produsenten for å unngå at sangene ble utgitt mot hans egen vilje.

På vannvogna[rediger | rediger kilde]

Vendepunktet i deres ørkesløse liv i sus og dus skjedde 11. oktober 1988 da både Barbara og Ringo gikk med på et treukers avrusningsprogram i Tucscon, Arizona. ”Jeg er veldig glad for at Ringo gjør noe nå. Han er en flott kar og en god venn,” lød George Harrison kommentar. 23. Fullt restituert og edru la Ringo i juli 1989 ut på en omfattende USA-turné. For første gang siden turnéen med The Beatles i 1966 var han på veien med eget band av kjente og kjære musikervenner.

Jeg var i England i 1989 og lurte på hva jeg skulle gjøre fremover. Jeg fant ut at jeg ville turnere, men visste ikke hvordan,” uttalte Ringo til Billboard i 2001. ”Like etter fikk jeg tilbud fra konsertarrangøren David Fishof om å legge ut på turné. Det var som en beskjed fra høyere makter! Jeg spurte noen gamle musikervenner, blant andre Dr. John, Joe Walsh, Levon Helm, Garth Hudson og Nils Lofgren, om de ville ha det litt moro i sommer. Og slik startet det.” Også Paul McCartney var glad over Ringos nye liv. ”Det har gledet meg at Ringos turné gikk så bra som den gjorde. Jeg er glad han har skjerpet seg. Han innrømmer jo at han surret bort livet sitt, og når det gjelder en såpass flott fyr er det veldig trist,” sa Paul til MTV i 1990. ”Du vet, mennesker har mye sinne som ligger og dveler, og noen ganger kommer det ut i forskjellige former. Men han er storartet, jeg møtte ham for et par kvelder siden.”

Ringo fortsatte turnelivet med sitt All-Starr Band, og stadig nye innslag av celebre medlemmer som † John Entwistle fra (The Who), Gary Brooker fra (Procol Harum), Joe Walsh fra (The Eagles), † Rick Danko fra (The Band), Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra (Cream), som alle gis rom til å fremføre sine hits under konsertene. Live-CDene og -DVDene har formelig flommet ut fra turneene. I 1992 ga Ringo ut comebackplaten Time Takes Time på platemerket Private Music. Albumet ble omfavnet av både pressen og av Ringos trofaste fans. Platen ble fulgt opp med en Europa-turné, hvor Norge ikke var inkludert i reiseplanen.

Travel og produktiv[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr griper fatt i mikrofonen under åpeningsseremonien for Capital of Culture, 11. januar 2007. Foto:Darren Foster.

Midt på 1990-tallet var Ringo travelt opptatt med The Beatles’ ”Anthology”-prosjektet sammen med de andre gjenlevne medlemmer av bandet. Samtidig turnerte han verden rundt med Ringo Starr And His All-Starr Band.

Ringo satt inn på trommer på deler av Paul McCartneys ”Flaming Pie”-album i 1997. og i 1998 utga han studioplaten ”Vertical Man” på Mercury Records. Platen var ifølge kritikerne den beste platen han hade begått siden ”Ringo”, og hadde bidrag fra både Paul, George, Brian Wilson, Ozzy Osbourne, Alanis Morissette og Tom Petty. Likevel solgte den katastrofalt dårlig, og havnet fort som billigplate i butikkhyllene. Samme år la Ringo ut på ny Europa-turné, også denne gang uten at Norge ble berørt. Samme høst ga han ut liveplaten ”VH1 Storytellers.”

Knapt et år senere tolket Ringo noen av sine favorittjulesanger på platen ”I Wanna Be Santa Claus.” Da den lenge forventede dødsfallet til kreftsyke George Harrison inntraff 29. november 2001, gikk Ringo nok en gang inn i en periode av taushet og uvrksomhet. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003.

I 2003 var Ringo plateaktuell med ”Ringo Rama,” som kom ut på Koch Records. Nok en gang var kritikerne begeistret, men i likhet med Ringos tidligere plater ble det heller ikke denne gang noen bestselger. På ”Ringo Rama” er den rørende hyllesten til George Harrison, "Never Without You".

For Ringo som for de andre medlemmene av The Beatles har det vist seg umulig å løpe fra det de utrettet sammen på 1960-tallet, og det har da også blitt til at samtlige med tiden ga etter for publikums ønske om å høre de kjente stemmene foredra sine slagere fra den gang. I 1981 uttalte riktignok Ringo oppgitt at ”Det er morsommere for meg å snakke om platene jeg lager nå, fremfor dem vi har snakket om de siste tjue årene…”, men alle sangene han ble betrodd av John og Paul, sangene han selv komponerte for gruppa og standardrockere han fikk synge på plater og konserter da Beatlemania feberen herjet verden finnes inkludert i dagens konsertrepertoar.

Ringo oppsummerte sine talenter i 1995:

Sitat «På en skala fra én til ti, gir jeg sangstemmen min en femmer – men en tier for hvordan jeg evner å gjøre sangene til mine egne. Jeg blir en bedre og bedre låtskriver, så der gir jeg meg selv en åtter. Og trommespill? Ti! Nei vent, vi sier hundre». Sitat
– Ringo Starr, 1995

Ringos skuespillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Ringo har tidvis jobbet som skuespiller over tre decennier siden han i 1964 debuterte i A Hard Day’sight. Han spilte mot bla. Marlon Brando og Richard Burton i "Candy" (1968)og mot Peter Sellers i The Magic Christian (1969) og sammen med Frank Zappa som hans alter-ego i ”200 Motels” (1971). Han hadde også en sentral rolle i ”That’ll Be The Day” (1973. Han gryntet seg gjennom "The Caveman" (1980) og ikke å forglemme den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984) og deltakelsen i Paul McCartneys musikkfilm ”Give My Regards To Broad Street” (1984). De fleste filmene finnes tilgjengelige på DVD.

Ringos barn[rediger | rediger kilde]

Ringo fikk tre barn med sin første kone Maureen Cox. Barbara Bach og Ringo har ingen barn sammen.

Zak Starkey , født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og erstattet i 1996 Keith Moon som trommeslager i The Who. Han var med da The Who gjestet Oslo Spektrum 26. april 1997. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle. Han kan nærmest regnes som frilans trommeslager, med en fot godt innenfor The Who-leieren. I dag spiller han fast med Oasis.

Jason Starkey ble født 19. august 1967, midt under Sgt. Pepper-hysteriet. I likhet med storebror og pappa, spiller også Jason trommer.

Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971.

Ringo i dag[rediger | rediger kilde]

Ringo er stadig travelt opptatt med CD- og DVD-utgivelser, konsertvirksomhet, og gjestespilling på andre artisters plater. Han rører ikke lenger rusmidler, og har sluttet å røyke. Han er som Paul, og tidligere også George, vegetarianer.

I 2003 utga Ringo billedboka Postcards From The Boys. Boka består av postkort som opp gjennom årene har blitt sendt til ham fra John, Paul og George. «Det er ganske utrolig at alle postkortene kom frem! Hadde Paul sendt meg et postkort med en tegning og en hilsen i dag, ville det havnet på E-Bay i morgen,» sa Ringo under boklanseringen.

«De siste 14 årene har Barbara og jeg bodd i Monaco, men vi har hus i England, Los Angeles og Colorado,» sa Ringo i 2003 om parets bosituasjon. Han reiser aldri langt uten sin kjære Barbara.

Flere studioalbum har det også blitt. I juni 2005 kom Choose Love og i 2008 Liverpool 8.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • Sentimental Journey (1970, Apple)
  • Beaucoups Of Blues (1970, Apple)
  • Ringo (1973, Apple)
  • Goodnight Vienna (1974, Apple)
  • Blast From Your Past (1975, Apple)
  • Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
  • Ringo The 4th (1977, Polydor/Atlantic)
  • Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
  • Stop And Smell The Roses (1981, RCA/Boardwalk)
  • Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
  • Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
  • Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
  • Time Takes Time (1992, Private Music)
  • Live From Montreux (1993, Rykodisc)
  • Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
  • Vertical Man (1998, Mercury Records)
  • Storyteller (1998, Mercury Records)
  • I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
  • The Anthology… So Far (2000, EMG)
  • Ringo Starr And His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
  • Extended Versions (2003, BMG)
  • Tour 2003 (2003, Koch Records)
  • Ringo Rama (2003, Koch Records)
  • Choose Love (2005, Koch Records)
  • Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
  • Y Not (2010, Hip-O Records)
  • Ringo 2012 (2012)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I Norge fikk platen den flaue, men vittige trykkfeilen ”I Don’t Come Easy”.
  2. ^ Steffan Olander: Ringo. [Sleevenotes] til gjenutgivelsen på CD (1990).

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • After The Break-Up – Keith Badman
  • Record Collector 232, 1998
  • Working Class Hero – Neville Standard
  • Billboard, 18. mai 2001
  • Radiointervju fra 1976
  • ”Ringo Rama Radio Hour,” 2003
  • ”Old Wave”- og ”Stop And Smell The Roses”-CD-ene (innercoverord av Matt Hurwitz)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]