Munnspill

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Munnspill

Munnspill (også kalt munnharmonika) er et musikkinstrument. Instrumentet er populært både som et begynner-instrument for barn og som musikkinstrument for voksne. Munnspill brukes innenfor en rekke sjangere, bl.a. blues, jazz, rock, klassisk musikk, samtidsmusikk, irsk folkemusikk, kinesisk folkemusikk og som akkompagnement til viser.

Teknisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lyden i munnspillet lages ved at man blåser luft ("utpust" for den som spiller) eller suger luft ("innpust") i hullene på framsiden. Luftstrømmen går inn i en smal gang og blir presset forbi en smal åpning i reedplata* som er nesten dekket av en metalltunge. Denne metalltunga, eller stemmetunga, er ca. 2 mm bred og fra 10 – 20 mm lang, tykkelse < 0,5 mm. Den er festet med nagler til reedplata i én ende og luftstrømmen som passerer på de tre frie sidene setter stemmetunga i bevegelse. Bevegelsene (eg. vibrasjonene) gir lyd. Lydens kvalitet (her: overtonemengde) og pitch (lys eller dyp tone) bestemmes av materialet i stemmetunga (ofte messing for å unngå rust), av tykkelsen på stemmetunga, av lengden samt av vektfordelingen (ved å slipe litt av innerst ved naglen får man dypere tone, ved å skrape ytterst på stemmetungen får man lysere tone). De kortere stemmetungene gir lys tone.

* Reedplata er en metallplate inne i munnspillet som har omtrent samme størrelse som munnspillet, og hvor det er festet mange stemmetunger.

Munnspilltyper[rediger | rediger kilde]

Diatonisk munnspill[rediger | rediger kilde]

Det vanlige diatoniske munnspillet kalles også "bluesmunnspill". Det har 10 hull, har ingen knapp, er låst til én toneart (man får kjøpt alle durskalaene), har begrenset levetid (3 – 4 måneder ved intensiv bruk). Det har to reedplater med stemmetunger montert bare på én side (én plate inneholder utpusttonene, den andre inneholder innpusttonene). Det populært sett mest karakteristiske ved instrumentet er at man kan "bende" toner på innpust. Dvs. at man setter stemmetunga for utpust i det samme hullet i bevegelse (i de to nederste oktavene er utpusttonene en halv- eller heltone lavere enn innpusttonene).

Hvilket diatonisk munnspill[rediger | rediger kilde]

Ofte spilles munnspill i en annen dur enn de er stemt. F.eks. et munnspill som er stemt i C-dur spilles i G-dur. Dette kalles for å spille "Cross harp" eller i "second position". Dette brukes ofte i blues og rock og de manglende tonene fremskaffes ved bending. Nedenfor følger en tabell over hvilken dur munnspillet skal være påstemplet for å spille i lag med en gitar eller sang. F.eks. gitar eller sang i G-dur: Bruk et munnspill som er stemt i C-dur (påstemplet C) og spill G-dur ved å spille "Cross harp" ("second position").

Sang
Munnspill
A
D
A/B
D/E
B
E
C
F
C/D
F/G
D
G
D/E
G/A
E
A
F
A/B
F/ G
B
G
C
G/A
C/D

Kromatisk munnspill[rediger | rediger kilde]

Kromatisk munnspill kjennetegnes først og fremst ved at det har en knapp på siden og at man kan spille i alle tonearter på ett munnspill. Det har stemmetunger for både ut- og innpust montert på én reedplate. Munnspillet har to reedplater, men hvis den ene er stemt i C er den andre stemt i C#. Knappen på siden av munnspillet er festet til en langsgående slide som styrer hvilken reedplate lufta skal styres til. Dermed har man tilgang til alle 12 toner i en kromatisk skala pluss noen overlappende toner/enharmoniske toner (H# = C og E# = F) (til sammen 7 + 7 = 14). De har mellom 10 og 16 hull, men 12 er vanligst (gir tre hele oktaver+). Vanlig omfang for 12-hullsmunnspill er c1 til d4. Vanlig omfang for 16-hullsmunnspill (også kalt tenorspill) er liten c til d4. I tillegg finnes 14-hulls munnspill fra liten g til d4 og 12-hullsmunnspill fra liten g til g3; begge kan kalles altmunnspill. Kromatiske munnspill er mest brukt til jazz, viser, vanlige sanger, klassisk musikk, men det finnes også noen som spiller blues på kromatisk spill. Mens det er vanlig å bruke spiss munn for å få én tone av gangen på et diatonsik spill bruker man tunga til å dekke over hull på kromatisk munnspill, noe som gir større muligheter for å variere klangen med munnen og hodet i tillegg til med hånda.

Bassmunnspill[rediger | rediger kilde]

Bassmunnspill brukes i munnspillorkestre og er stort sett kromatiske (kan spille alle tonearter). De har ikke knapp, veier mye, alle tonene er på utpust og C og C# reedplata er montert i hvert sitt munnspillhus som er hengslet sammen til en enhet. Hohner og Tombo lager bassmunnspill, men Tombo har en såkalt minibass som er en del lettere enn Hohnerbassen.

Tremolomunnspill[rediger | rediger kilde]

Tremolomunnspill er bygget opp som et diatonisk munnspill bortsett fra at det har dobbelt sett av alle toner. Tonene er stemt ørlite forskjellig og dette lager en svingningsforskjell som oppfattes som tremolo. Stemmetungene for både ut- og innpust er montert på samme reedplate, og som nevnt har man to tilnærmet identiske reedplater på munnspillet. Tremolomunnspillet har en karakteristisk deling av hullene på langs (sett forfra). Instrumentet brukes stort sett i Asia og til folkemusikk. Kan låte ganske stygt etter kort tid og holder ikke lenge.

Akkordmunnspill[rediger | rediger kilde]

Akkordmunnspill kan sammenlignes med akkordseksjonen på et trekkspill og er satt sammen av ulike tre- og firklanger. Brukes kun i orkestre, særlig i Tyskland og Asia (og Bergen Munnspillorkester i Norge).

Markedet[rediger | rediger kilde]

Prisen for et munnspill varierer fra diatoniske munnspill for 10 kroner, via 400 kroner for et bra diatonisk munnspill som egner seg (og tåler) blues og rock, via de enkleste kromatiske (av dem som ikke er søppel) til 600 kroner, via de beste entusiastmunnspillene til rundt 2000 kroner, og helt opp til 40 – 50 tusen kroner for de aller beste konsertmunnspillene i massivt sølv.

Viktige musikere[rediger | rediger kilde]

Blues og rock
Kim Wilson, (Little Walter) Sonny Boy Williamson II (James Cotton) Lee Oskar, Charlie Musselwhite, Steve Baker, Carlos Del Junco, Bob Dylan, Steven Tyler, Neil Young.
Klassisk og vise
Tommy Reilly, Sigmund Groven, Larry Adler, Joe Sakimoto.
Jazz
Toots Thielemanns, Mike Turk.
Folkemusikk
Brendan Power (irsk/keltisk).
Populærmusikk
Stevie Wonder.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

bt.no: Se munnspillklubben Club Harmonica spille.