Beat-generasjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Beat-generasjonen betegner både en gruppe amerikanske forfattere som gjorde seg bemerket på 1950- og 1960-tallet, og dem som tilhørte kulturen de beskrev og inspirerte, ofte noe nedsettende kalt beatniks, et ord som ga assosiasjoner til russisk.

De viktigste beat-verkene er Jack Kerouacs roman On the Road (1957), Allen Ginsbergs dikt «Howl» (1956) og William S. Burroughs' roman Naken lunsj (1959). Både «Howl» og On the Road ble anklaget for å være obskøne og forfatterne ble stilt for retten, med en mer liberal holdning til hva som kunne trykkes i USA som resultat. De som utgjorde den løst definerte kulturen ble kjent som bohemer og hedonister som dyrket det ikke-konforme og spontan kreativitet. Adjektivet beat (engelsk) har både betydningen slått, utslitt, men i denne sammenheng la man også vekt på forbindelsen til upbeat og beatific og ordets musikalske betydning. Beatforfatterne og -poetene viste både en intens, utagerende tilstedeværelse i sine umiddelbare omgivelser og en søken etter dypere åndelig forståelse (som i stor grad fikk utløp i interesse for buddhismen). Spor av beat-kulturen er å se i mange senere subkulturer.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Kerouac introduserte begrepet en gang rundt 1948 i et brev til forfatteren John Clellon Holmes, der han refererte til de anti-konformistiske ungdommene som samlet seg i New York på den tiden. Ordet generasjon ble brukt fordi man mente de var representative for hele sin generasjon, og dessuten en analogi til den tidligere «Lost Generation». Holmes skrev en av de aller første bøkene som forbindes med beat-kulturen, Go (1952). Med Go og med artikkelen, eller manifestet, This Is the Beat Generation trykket i New York Times Magazine, var Holmes med å definere beat som bevegelse.

«Beat-generasjonen» som betegnelse ble oftest brukt av pressen om en liten gruppe forfattere knyttet til Ginsberg, Kerouac og Burroughs. Angivelig skal de selv, spøken tillegges både Gregory Corso og Gary Snyder, ha hatt en vits som gikk ut på at «tre venner er ikke en generasjon». I strengeste forstand er beat-generasjonen bare dem som gjentatte ganger definerte seg selv som beat-forfattere. Allen Ginsberg, Gregory Corso, Gary Snyder, Peter Orlovsky, Jack Kerouac og William S. Burroughs er isåfall sentrale navn, selv om de fleste tidvis avviste at de var en del av noen bevegelse. I en videre definisjon blir denne gruppen ofte kalt «The New York Beats».

Begrepet kan også sies å favne nettopp en hel generasjon forfattere som virket på 1950- og 1960-tallet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Beat-generasjonen kan sies å ha begynt med Ginsbergs første opplesning av Hyl, i Six Gallery i 1955, til utgivelsen av Naken lunsj i USA i 1959.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jónsson (1999), s. 192

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jónsson, Jón Sveinbjørn (1999): Lommebeat. En antologi. Den norske lyrikklubben. ISBN 82-525-3682-4