Hopp til innhold

Alice Cooper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alice Cooper
FødtVincent Damon Furnier
4. feb. 1948[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Detroit[5][6]
BeskjeftigelseSkuespiller, vokalist, rockemusiker, komponist, sanger Rediger på Wikidata
Utdannet vedCortez High School
Glendale Community College
EktefelleSheryl Cooper (1976–) (bryllupssted: Acapulco)
BarnCalico Cooper
NasjonalitetUSA
Medlem avAlice Cooper
UtmerkelserRock and Roll Hall of Fame (2011)[7]
Æresdoktor[8]
Heritage Award[9]
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Musikalsk karriere
PseudonymAlice Cooper
SjangerRock, hardrock, heavy metal,[10] shock rock,[11] glamrock, tradisjonell metal, garage rock, glam metal, classic rock
InstrumentMunnspill, vokal[12]
Aktive år1963–
PlateselskapStraight, Atlantic Records, Warner Music Group, MCA Records, Epic Records, Warner Records
Nettstedhttp://www.alicecooper.com
IMDbIMDb
Alice Cooper på Commons

Alice Cooper (født Vincent Damon Furnier; 1948) er en amerikansk vokalist og musiker. Alice Cooper var opprinnelig navnet på Furniers gruppe som ble stiftet i 1966, og han tok bandnavnet som sitt eget navn da han fortsatte som soloartist etter at gruppen ble oppløst i 1975. Han omtales ofte som grunnleggeren av den musikalske sjangeren og showtypen «Shock Rock» på grunn av hans horroraktige teatershow på konsertscenen. Alice Cooper er utseendemessig kjent som mannen med langt mørkt hår, påsminkede ringer rundt øynene, boaslange rundt halsen og pisk eller stav i hånda.

14. desember 2010 ble det kjent at han ville bli tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame sammen med blant andre Neil Diamond, Darlene Love, Dr. John og Tom Waits. Opptakseremonien var 14. mars 2011 på Waldorf-Astoria i New York City.

Cooper har tilkjennegjort et kristent livssyn.[13]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Bandet Alice Cooper ble dannet i Phoenix, Arizona i USA på midten av 1960-tallet. De bestod av Vincent Damon Furnier som vokalist, Glen Buxton på ledergitar, Michael Bruce på gitar og tangent, Neal Smith på perkusjon og Dennis Dunaway på bassgitar. De kalte seg for The Earwigs og var alle skolekamerater. Bandet byttet i 1965 navn til The Spiders og senere The Nazz. I 1968 gikk de over til å kalle seg Alice Cooper, fordi det viste seg at et annet band allerede hadde kalt seg The Nazz. Navnet var hentet fra en skikkelse de visstnok skulle ha fått kontakt med via spiritisme. (De brukte et Ouijabrett.) Andre grupper har i senere tid tatt etter, som et band ved navn Lizzy Borden. Lizzie Borden nevnes for øvrig i sangen «We're all Crazy» av Alice Cooper fra 1978, et kjent navn fra en amerikansk vandrehistorie om en kvinne som drepte foreldrene sine.

De første årene

[rediger | rediger kilde]

Bandet startet med å spille såkalt garasjerock og opptrådte på diverse mindre arrangementer rundt om i hjembyen. Det kunne være alt fra bursdagsselskaper til skoleavslutninger. De reiste så til Los Angeles i 1968, hvor de ville prøve lykken. Etter å ha fartet rundt i byen uten penger til verken mat eller klær, traff de til slutt på Frank Zappa som straks tok dem under vingene sine. Bandet ble gradvis beryktet for sine konserter, men ikke fordi de spilte bra musikk. De fleste mente nemlig at det hele låt svært så grusomt, og det gikk sport i å møte opp på en Alice Cooper-konsert for så bare å gå etter en sang og to. Gjennom Frank Zappa fikk de signere på Straight Records i 1969, og de spilte inn albumet Pretties for You. Dette var et svært eksperimentelt rockealbum som ikke svarte til datidens musikalske ideologi. Albumet blir i dag av mange fans sett på som en spesiell kuriositet, men det gjorde seg aldri bemerket i musikkhistorien som et sterkt debutalbum. Rett etter utgivelsen spilte bandet på Toronto Peace Festival sammen med blant andre Yoko Ono, John Lennon og The Doors. Under konserten ble en kylling kastet opp på scenen. Cooper trodde imidlertid at den ikke var ekte og kastet den tilbake med det resultatet at blodet sprutet til alle kanter, og dermed oppsto ryktet om at han bet hodet av kyllinger på scenen. Denne konserten er for øvrig gitt ut i mer enn 50 (!) ulike utgaver, hvorav ingen er godkjent av bandet. Oppfølgerplaten Easy Action, som ble gitt ut i 1970, skapte heller ikke stor suksess. Bandet var på randen av å gå konkurs, og fremtiden så ikke lys ut for gutta fra Phoenix. De hadde uansett gjort seg bemerket i kultmiljøet med sin ukurrante musikk og sitt spesielle sceneshow.

Starten av 70-tallet

[rediger | rediger kilde]
Cooper opptrer i 1972

Da de flyttet til Detroit (USAs største scene for hardrock på den tiden) sent i 1970, møtte de Bob Ezrin. Han ønsket å gi bandet en sjanse og mente de hadde potensial til å bli noe stort. Bandet signerte året etter for Warner Bros, og sammen med Jack Richardson produserte Bob Ezrin bandets tredje studioalbum, Love it to Death. Ezrins arbeid bar frukter, og plata ble fort et av tidenes store hardrockalbum. Alice Cooper fikk sin første hit inn på listene i USA, en låt ved navn «I'm Eighteen». Nå gikk det bare en vei for bandet, og det var rett mot stjernene. Senere samme år ga de ut Killer, og for første gang tok de i bruk strykere i musikken sin. Denne rockeoperaen gikk i en tyngre retning med lange instrumentale komposisjoner tett fulgt av små korte hitlåter. Låten «Under My Wheels» gikk inn på listene både i USA og andre land, og flere andre låter fra albumet har blitt stående som klassiske Alice Cooper-låter.

Alice Cooper opptrådte på Strawberry Fields Festival nære Toronto i Ontario, i august 1970. The band's mix v glam og voldsom opptreden på scenen stod out i sterk kontrast til skjeggete olabuksekledde hippie-bandet på den tiden. As Cooper uttalte at: "We were into fun, sex, death and money when everybody was into peace and love. We wanted to see what was next. It turned out we were next, and we drove a stake through the heart of the Love Generation"

Bandets klimaks og død

[rediger | rediger kilde]

Da bandet gikk i studio igjen i 1972, ante de nok lite av hva som ventet. Albumet School's Out skulle bli husket av generasjoner og forhatt av datidens foreldre. Bandet hadde laget en bauta som symboliserte akademisk anarki, noe som provoserte svært mange mennesker i de pene kretsene. Tittellåten gikk rett inn på førsteplass på den britiske hitlisten og havnet på #7 på den amerikanske Billboard listen. Singelen solgte i et førsteopplag på over 1 000 000. De tjente store penger på den bråttkommende suksessen og markerte hva de syntes om de kapitalistiske samfunnet med påfølgende plate, Billion Dollar Babies, i 1973. Singelen «No More Mr. Nice Guy» gjorde det også bra på listene, og selve albumet ble deres aller største i forhold til salgstall. Samme år stilte Vincent selv som kandidat til presidentvalget og kastet rundt seg med dollarsedler i musikkvideoen «Elected». Suksessen skulle vise seg å være kortvarig, og senere samme året ble albumet Muscle of Love tatt mindre i godt mot. Også dette albumet er godt likt av fansen og fremstår på mange måter som en glemt skatt. Allikevel skulle den manglende suksessen bety kroken på døren for bandet, og etter at Alice Cooper's Greatest Hits ble gitt ut i 1974, ble bandet oppløst. Alice Cooper satset videre på solokarriere, mens de resterende medlemmene startet bandet Billion Dollar Babies. De gjorde imidlertid ingen suksess og gikk etter hvert over i andre yrker og ble glemt. Glen Buxton døde den 18. oktober 1997 av lungebetennelse.

Alice går solo

[rediger | rediger kilde]

Selv om de andre medlemmene ikke gjorde stor suksess da de forsøkte å fortsette, gjorde Vincent selv det bedre. Han tok bandnavnet som sitt eget artistnavn og startet et samarbeid med de to kjente artistene Dick Wagner og Steve Hunter. Resultatet ble et strålende debutsoloalbum i 1974 som gjorde stor internasjonal suksess. Welcome to my Nightmare klatret raskt opp på listene, og låter som «Only Women Bleed» og «Cold Ethyl» gjorde seg bemerket. Samtidig slet Alice Cooper med et stort alkoholproblem, og han hevdet selv at han drakk flere bokser Budweiser daglig. Goes to Hell fra 1976 gjorde det også bra på listene med hitsanger som «Go to Hell» og «I Never Cry», men etter dette bar det bare ein vei, og det var nedover. To album, henholdsvis Lace and Whiskey og From the Inside fulgte på slutten av 70-tallet, hvor deler av det siste albumet ble skrevet mens Alice Cooper var innlagt på et mentalsykehus på grunn av sine problemer. Der skrev han blant annet en kjærlighetserklærende sang til kona, «How You Gonna' See Me Now». I 1978 spilte han også i nyinnspillingen av Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band sammen med blant andre Bee Gees og Peter Frampton.

De vanskelige årene

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha kommet seg på bena igjen, gikk Alice Cooper på nytt i studio i 1980, denne gangen med en ny profil. Han hadde lagt fra seg sjokkrock-alteregoet og sto frem i ny korthåret, personlig figur. Med albumet Flush the Fashion som kom ut samme året, kastet han seg på punkbølgen uten å bli lagt særlig merke til. Verken albumene Special Forces fra 1981, Zipper Catches Skin fra 1982 eller DaDa fra 1983 resulterte i et comeback for Cooper, selv om sistnevnte album faktisk er blant et av de mer anerkjente studioalbumene fra artisten. I nyere intervjuer har Cooper selv sagt at han ikke husker noe som helst fra den perioden. Hvis han hører på sangene i dag, klarer han ikke en gang å kjenne dem igjen. Cooper var nær døden på begynnelsen av åttitallet på grunn av et stadig økende misbruk av alkohol og holdt på å omkomme for andre gang i sitt liv. Første gang var som liten guttunge, da han ble rammet av en mystisk og ukjent sykdom som gjorde ham underernært. Men med god hjelp fra kona og familie, klarte han også denne gangen å komme til hektene igjen. I 1986 gravde han frem alteregoet sitt igjen, men denne gangen i ny profil. Siden albumet Constrictor kom ut i 1986, har Alice Cooper nemlig fremstått som avholdsmann og lovlydig, kristen, amerikansk statsborger. Han lagde tre sanger for filmen Fredag den trettende del VI, men to av dem ble endret fordi filmmakeren følte at de var for harde. Den tredje sangen, som ble tatt med i sin fulle og hele versjon, het «He's Back (The Man Behind the Mask)» og ble Alices største hitsingel på mange år. I 1987 fulgte albumet Raise Your Fist and Yell, og han hadde virkelig lagt seg på Heavy Metal-bølgen.

Det store «comebacket»

[rediger | rediger kilde]

I 1989 fikk verden et brakende gjensyn med Alice Cooper, da han ga ut albumet Trash og hitsingelen «Poison». Sangen «Poison» ble mye spilt på diskoteker og radiokanaler verden over, og Cooper hadde dermed gjort seg bemerket på nytt. Oppturen fortsatte med Hey Stoopid i 1991 og The Last Temptation i 1994. Alkoholproblemene var borte for godt, og han profilerte seg blant annet som aktiv golfspiller på fritiden. En rekke verdensturneer ble gjennomført i samme tidsrom, men så var det stille fra Alice Cooper-kanten helt frem til 2000. Igjen kom det en rekke mer anonyme album ut som manglet listeplasseringer av betydning, men fansen sviktet ham ikke. Siste album ble gitt ut i 2005, og etter dette albumet var han på verdensturné. Den 7. juni 2006 besøkte han Tennishallen i Stavanger.

På 2000-tallet fikk han et eget radioprogram med sendetid fem timer tre kvelder i uken, hvor han intervjuer andre kjente rockeartister. Han har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Trivia

[rediger | rediger kilde]

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum som band

[rediger | rediger kilde]

Studioalbum som soloartist

[rediger | rediger kilde]

Livealbum

[rediger | rediger kilde]
  • 1977 – The Alice Cooper Show
  • 1982 – Toronto Rock 'n' Roll Revival 1969, Volume IV
  • 1991 – Live at the Whiskey a Go-Go, 1969
  • 1997 – A Fistful of Alice (gjenutgitt i 2005 som Live at Cabo Wabo '96)
  • 2000 – Brutally Live
  • 2006 – Live at Montreux 2005
  • 2007 – Extended Versions Live
  • 2010 – Theatre of Death: Live at Hammersmith 2009
  • 2012 – No More Mr. Nice Guy: Live
  • 2014 – Raise the Dead: Live from Wacken
  • 2018 – A Paranormal Evening at the Olympia Paris

Singler (med The Spiders og Nazz)

[rediger | rediger kilde]
  • 1965 – The Spiders: "Why Don't You Love Me / "Hitch Hike"
  • 1966 – The Spiders: "Don't Blow Your Mind" / "No Price Tag"
  • 1967 – Nazz: "Wonder Who's Loving Her Now?" / "Lay Down And Die, Goodbye"

Singler (med The Alice Cooper Group)

[rediger | rediger kilde]
  • 1968 – "Reflected" / "Living"
  • 1970 – "Shoe Salesman" / "Return of the Spiders"
  • 1970 – "I'm Eighteen" / "Body (Is It My Body?)"
  • 1971 – "Caught in a Dream" / "Hallowed Be My Name"
  • 1971 – "Under My Wheels" / "Desperado"

EP'er

[rediger | rediger kilde]
  • 1977 – Four Tracks from Alice Cooper
  • 2010 – Alice Does Alice
  • 2019 – Breadcrumbs

Offisielle samlingsalbum

[rediger | rediger kilde]

Det er utgitt en rekke samlealbum gjennom årene, men svært mange av disse er forkledde bootlegs. Her er kun en oversikt over de albumene som er garantert originale utgivelser

  • 1969 – Live at the Whisky A Go Go (Konsertalbum)
  • 1974 – Alice Cooper's Greatest Hits
  • 1974 – Prince of Darkness
  • 1974 – Classicks
  • 1977 – Alice Cooper Show (Konsertalbum)
  • 1989 – The Beast of Alice Cooper
  • 1997 – Fistful of Alice (Konsertalbum)
  • 1999 – The Life and Crimes of Alice Cooper (4 cd-boks)
  • 2001 – Billion Dollar Babies (Deluxe Edition) (2 cd hvor disk to er Billion Dollar Babies-albumet i konsertversjon)
  • 2003 – Hell is

Filmografi

[rediger | rediger kilde]
  • 1970 – Diary of a Mad Housewife (som seg selv)
  • 1971 – We Have Come for Your Daughters (som seg selv)
  • 1974 – Good to See You Again, Alice Cooper (konsertfilm)
  • 1976 – Welcome to My Nightmare (konsertfilm)
  • 1978 – Sextette (som Father Sun)
  • 1979 – The Strange Case of Alice Cooper (som seg selv)
  • 1980 – Roadie (som seg selv)
  • 1986 – Monster Dog (som Vincent Raven, spansk skrekkfilm)
  • 1987 – The Nightmare Returns (konsertvideo)
  • 1987 – Prince of Darkness (som Street schizo)
  • 1988 – The Decline of Western Civilization Part II: The Metal Years (som seg selv)
  • 1988 – The Freddy Krueger Special (som seg selv)
  • 1988 – Trashes the World (konsertfilm)
  • 1991 – Alice Cooper: Prime Cuts (som seg selv)
  • 1991 – Freddy's Dead: The Final Nightmare (som Freddy's fosterfar) (ukreditert)
  • 1992 – Wayne’s World (som seg selv)
  • 1996 – Fairway to Heaven (som seg selv)
  • 1999 – Sofia Eriksson möter Alice Cooper Alice Cooper (som seg selv, svensk film)
  • 1999 – British Rock Symphony (konsertfilm)
  • 2000 – Alice Cooper: Brutally Live (konsertfilm)
  • 2000 – Dario Argento: An Eye for Horror (som seg selv)
  • 2001 – The Attic Expeditions (som seg selv)
  • 2001 – 25 Years of Punk (som seg selv)
  • 2002 – Adventures in Rock (Kanadisk dokumentar)
  • 2003 – Mayor of the Sunset Strip (som seg selv)
  • 2004 – John Carpenter: Fear Is Just the Beginning... The Man and His Movies (som seg selv)
  • 2004 – Spooks & Creeps (som seg selv, en samling av skrekkfilmer)
  • 2005 – Metal: A Headbanger's Journey (som seg selv)
  • 2005 – Unauthorized and Proud of It: The Story of Todd Loren's Rock 'N' Roll Comics (som seg selv)
  • 2006 – Live at Montreux (konsertfilm)
  • 2006 – I Did Not Know That (som seg selv)
  • 2009 – Suck (som Vampire bartender)
  • 2010 – Lemmy (som seg selv)
  • 2010 – Mother of Rock: The Life and Times of Lillian Roxon (som seg selv)
  • 2010 – Horrorween (som seg selv)
  • 2011 – Rock 'N' Roll Exposed: The Photography of Bob Gruen (som seg selv)
  • 2012 – Sunset Strip (som seg selv)
  • 2012 – Louder Than Love: The Grande Ballroom Story (som seg selv)
  • 2012 – Dark Shadows (som seg selv)
  • 2012 – A Band Called Death (som seg selv)
  • 2012 – Bigfoot (som seg selv)
  • 2013 – Who Shot Rock & Roll: The Film (som seg selv)
  • 2013 – Drew: The Man Behind the Poster (som seg selv)
  • 2013 – Supermensch: The Legend of Shep Gordon (som seg selv)
  • 2013 – Crystal Lake Memories: The Complete History of Friday the 13th (som seg selv)
  • 2013 – Skum Rocks! (som forteller)
  • 2014 – Super Duper Alice Cooper (som Vincent Furnier)
  • 2014 – An Honest Liar (som seg selv, rockestjerne)
  • 2014 – Wacken 3D (som seg selv)
  • 2015 – Danny Says (som seg selv, dokumentarfilm)
  • 2015 – Smoke and Mirrors: The Story of Tom Savini (som seg selv)
  • 2015 - To Be Frank: Sinatra at 100 (som seg selv)
  • 2016 – Hired Gun (som seg selv)
  • 2017 – Here's to Life: The Story of The Refreshments (som seg selv)
  • 2017 – Cum on Feel the Noize: The Story of How Rock Became Metal (som seg selv)
  • 2018 – Detroit: Comeback City (som seg selv)
  • 2018 – Hellfest (som seg selv, konsertfilm)
  • 2018 – Udo Lindenberg - MTV Unplugged - Live vom Atlantik (som seg selv, tysk film)
  • 2018 – Chuck Berry (dokumenterfilm, som seg selv)
  • 2019 – Boy Howdy: The Story of Creem Magazine (dokumenterfilm, som seg selv)
  • 2019 – Live from the Astroturf, Alice Cooper (dokumentar og konsertfilm, som seg selv)
  • 2019 – Suzi Q (Australsk dokumentarfilm. som seg selv)
  • 2019 – House of Cardin (Amerikansk dokumentarfilm om Pierre Cardin, som seg selv)
  • 2019 – You Wanted the Best... You Got the Best: The Official KISS Movie (som seg selv)
  • 2020 – Rock Camp: The Movie (Dokumentarfilm om seg selv)

Soundtrack

[rediger | rediger kilde]
  • 1971 – Medicine Ball Caravan
  • 1975 – Flash Fearless Vs. the Zorg Women, Pts. 5 & 6
  • 1978 – Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
  • 1979 – Rock 'n' Roll High School
  • 1980 – Roadie
  • 1982 – Class of 1984
  • 1986 – Friday the 13th Part VI: Jason Lives
  • 1986 – Monster Dog
  • 1988 – Iron Eagle II
  • 1988 – The Decline of Western Civilization Part II: The Metal Years
  • 1982 – Wayne's World: Music from the Motion Picture
  • 1993 – Dazed and Confused
  • 2007 – Halloween
  • 2012 – Dark Shadows

Medlemsoppsett

[rediger | rediger kilde]
  • 1963–1972
  • 1973
  • 1974–1976
    • Alice Cooper (vokal)
    • Steve Hunter (gitar)
    • Dick Wagner (gitar)
    • Josef Chirowski (tangent)
    • Penti Glan (perskusjon)
    • Prakash John (bass)
    • Tony Levin (bass)
    • Allan Schwartzberg (perskusjon)
  • 1977–1979
    • Alice Cooper (vokal)
    • Steve Hunter (gitar)
    • Dick Wagner (gitar)
    • Allan Schwartzberg (perskusjon)
    • Dennis Conway (perskusjon)
    • Pentti Glan (perskusjon)
    • Prakash John (bass)
    • Davey Johnstone (gitar)
    • Jefferson Kewley (gitar)
    • Bob Kulick (guitar)
    • Tony Levin (bass)
    • Fred Mandel (tangent)
    • Dee Murray (bass)
    • Mark Stein (tangent)
  • 1980–1983
    • Alice Cooper (vokal)
    • Duane Hitchings (bass)
    • Prakash John (bass)
    • Davey Johnstone (gitar)
    • Craig Kampf (perkusjon)
    • Richard Kolinka (perkusjon)
    • Mike Pinera (gitar)
    • Erik Scott (bass)
    • Jan Uvena (perkusjon)
    • Dick Wagner (gitar)
  • 1984–1988
  • 1989–1993
  • 1994–2002
    • Alice Cooper (vokal)
    • Teddy Andreadis (tangent)
    • Reb Beach (gitar)
    • Stef Burns (gitar)
    • Jimmy DeGrasso (perkusjon)
    • Eric Dover (gitar)
    • Todd Jensen (bass)
    • Ryan Roxie (gitar)
    • Derek Sherinian (tangent)
    • Eric Singer (perkusjon)
    • Greg Smith (bass)
    • Paul Taylor (tangent)
    • David Uosikkinen (perkusjon)
    • Chuck Wright (bass)
    • Pete Freezin' (gitar)
  • 2003–2006
  • Nåværende medlemmer
    • Alice Cooper (vokal, munnspill, gitar, rytmeinstrument, synthesizer) (1974– )
    • Ryan Roxie (gitar) (1996–2006, 2012– )
    • Chuck Garric (bassgitar, bakgrunnsang (2002– )
    • Tommy Henriksen (gitar, bakgrunnsang) (2011 – )
    • Glen Sobel (trommer, rytmeinstrumenter) (2011 – )
    • Nita Strauss (gitar, korsang) (2014 – 2022, 2023 – )

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 160931[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID vincentdamonfurnierv[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cooper-alice[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 119323737, besøkt 28. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ arkiv-URL web.archive.org, besøkt 7. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.express.co.uk, besøkt 7. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ azchamber.com, besøkt 7. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  11. ^ (på en) Metal Evolution, Presenter: Sam Dunn. Director: Sam Dunn, Scot McFadyen, 2011, Wikidata Q1763472 
  12. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 3155, Wikidata Q99181182 
  13. ^ «Alice Cooper, en uortodoks bibellærer». dagen.no (på norsk). 9. juli 2008. Arkivert fra originalen 28. februar 2021. Besøkt 17. desember 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alice_Cooper&oldid=24390620»