Barokkmusikk

Klassisk musikk
Middelalder	(476 – 1400)
Renessanse	(1400 – 1600)
Barokk	(1600 – 1760)
Rokokko	(1720 – 1770)
Wienerklassisisme	(1730 – 1820)
Romantikk	(1815 – 1910)
Nyklassisisme	(1910 – 1960)

Barokkmusikk eller generalbassens tidsalder er et begrep innen europeisk kunstmusikk som betegner musikk skapt fra begynnelsen på 1600-tallet til midten av 1700-tallet.

Barokkmusikken avløste renessansen, og ble i sin tur avløst av rokokkomusikken som var en forløper til wienerklassisismen.

Claudio Monteverdi regnes som den første store barokk-komponisten. Johann Sebastian Bachs død brukes ofte som en markør for barokkepokens slutt, men det ble skrevet noe musikk i barokkstil også i tiårene etter, spesielt i England.

Barokkperioden kan deles inn i følgende omtrentlige perioder:

• Tidligbarokk (omtrent 1600 til 1650), italiensk dominans (Claudio Monteverdi).
• Høybarokk (omtrent 1650 til 1710), med betydelig fransk innflytelse (Lully (italiener, naturalisert franskmann), Louis Couperin).
• Senbarokk (omtrent 1710 til 1750), med en tendens til at de regionale stilartene smelter sammen (F. Couperin, J.S.Bach, Vivaldi og Händel).

Musikkformer i barokken

• Suite (flere danser sammen til et stort verk)
• Opera (musikkteater)
• Oratorium (tekst til bibelen m/kor, solister, orkester)
• Sonate (musikkstykke med få instrumenter)
• Conserto (musikk der en solist spiller sammen med et strykeorkester)
• Concerto Grosso (musikk der en mindre gruppe spiller sammen med et strykeorkester)
• Kantate (et lite oratorium)

Noen typiske barokkinstrumenter

• Fiolinfamilien (fiolin, bratsj, cello og kontrabass)
• Gambefamilien, strykeinstrumenter som minner om instrumentene i fiolinfamilien. Med unntak av bassgamben spilles alle som en cello.
• Viola d'amore, en mellomting mellom en gambe og en bratsj som er utstyrt med resonansstrenger på sammemåte som hardingfeler.
• Luttfamilien (barokklutt, teorbe, angelica etc)
• Klavikord, et enkelt tangentinstrument
• Cembalo, et tangentinstrument der strengekorene slås an med plektre
• Hammerklaveret ble utviklet helt mot slutten av barokktiden og er en forløper for det moderne klaveret, idet strengekorene slås an med små hammere
• Blokkfløyte
• Traversofløyte, en forløper for den moderne tverrfløyta
• Barokkobo, en forløper for den moderne oboen.

Musikk i barokken

Under den tidlige barokken var Italia og Frankrike de ledende land og utviklet hver sin musikalske stil.

Framvekst av opera

Italiensk opera

Renessansens ideer om gjenfødelse av antikken, fikk nå sitt musikalske resultat: det musikalske dramaet, operaen. Den første betydelige opera-komponist var Claudio Monteverdi (1567–1643), og det mest berømte verket hans, som også var det første han skrev, er Orfeo, bygget på myten om Orfeus og Euridice.

Den italienske operaen kan deles inn i tre forskjellige deler:

Opera i Venezia

Første offentlige operahuset San Cassianoteateret ble åpnet i 1637, og førte til at allmennheten kunne få tilgang til en ny kunstform og ikke lenger bare adelige og fyrster. Kjennetegn for operaen i Venezia var voldsomme sceniske virkemidler med overdådig utsmykning, og dramatiske scenearrangementer. Også interessen for sangprestasjoner vokste og kastratsangere ble tatt i bruk. Som følge av dette vokste også bruker av arier i operaen.

Opera i Roma

Stefano Landi er en komponist vi kjenner bedre til fra Roma. Han komponerte operaen Sant' Alessio som var den første operaen med historisk tema. Den inneholder også danser og komiske scener i mellom seriøse arier, og i pausen mellom aktene hendte det at det var satt opp komiske intermezzi. Denne kombinasjonen førte til enorm popularitet i samtiden.

Opera i Napoli

I siste del av 1600-tallet ble Napoli den ledende operabyen i Italia. Vekten her var i hovedsak på det lyriske i fremførelsen av operaen, men allikevel var det å brilliere som solist sentralt. Dette førte til at solister, etter en arie etterfulgt av applaus av publikum, kunne flette inn en arie som solisten kunne brilliere med, selv om det var tatt helt ut av sammenhengen. Bruken av kastratsangere var også gjengs i Napoli.

Fransk opera

De store franske operakomponistene:

• Jean Baptist Lully (1632–1687)

• Jean-Philippe Rameau (1683–1764).

Engelsk opera

Henry Purcell (1659–1695), kjent for operaen Dido and Aeneas.

Tysk kirkemusikk

I Tyskland ble ikke operaformen vanlig, men heller kirkemusikalske former som motetten og pasjonen.

Motetten utviklet seg til en form med ulike deler, eller flere satser, der hver del kan være i enten polyfon stil, homofon stil eller solistisk stil. Teksten, gjerne en bibeltekst, er grunnlaget for musikken.

Pasjonen beskrev Jesu lidelse.

Komponister:

• Heinrich Schütz (1585–1672)
• Samuel Scheidt (1587–1654)

Barokkens instrumentalmusikk

Nytt i barokken var at instrumentalmusikken vokste fram, på lik fot med den vokale. De første instrumental-komponistene bygget imidlertid på vokalmusikken.

Italienske former var Ricercar, Canzona, Capriccio, alle imiterende verk med en eller flere variasjoner.

Tyske former: Toccata, Preludium og Fantasia. Dette var en videreføring av Ricercaren, Canzonaen og Capriccioen. De inneholdt frie improviserende deler, og fuge, en imiterende form.

Viktige komponister:

• Girolamo Frescobaldi (1583–1643)

• Johann Jakob Froberger (1616–1667)

• Jan Pieterszoon Sweelinck (1562–1621)

• Dietrich Buxtehude (1637–1707)

Sonate og konsert

Sonaten utviklet seg fra de tidlige instrumentalformene. Den vanlige oppbygningen blir: 1. sats langsom, 2. sats hurtig fuge, 3. sats langsom, 4. sats hurtig, ofte i tredelt takt. Den oppstod i Italia, og bredte seg videre til Tyskland og England.

Den barokke konsert-formen kunne være ensemble-konsert, concerto grosso, og solo-konserten.

Noen viktige komponister:

• Arcangelo Corelli (1653–1713)

• Antonio Vivaldi (1678–1741)

Fransk overtyre og suite

I fransk instrumentalmusikk ble suite-formen viktig; samlinger av små dansesatser og karakterstykker.

Viktige komponister:

• Louis Couperin (1626–1661)

• Francois Couperin (1668–1733)

• Jean-Philippe Rameau (1683–1764)

Barokkens avslutning

De største barokk-komponistene kom på slutten av epoken; nemlig Johann Sebastian Bach (1685–1750) og Georg Friderich Händel. Særlig Bach var en som oppsummerte og raffinerte de barokke formene. Fra Bach har vi fremragende komposisjoner i alle barokkens former, med unntak av opera. Händel er på sin side særlig kjent for sine operaer og oratorier.

Kilder

• Gads Musikhistorie

Tidslinje komponister i barokken

Eksterne lenker

• Jean-Philippe Rameau / Diskografi