Roy Orbison

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Roy Orbison
Roy Kelton Orbison
Roy Orbison
Roy Orbison i 1976
Født 23. april 1936
Vernon, Texas, USA
Død 6. desember 1988 (52 år)
Yrke musiker, sanger/låtskriver
Sjanger Rock, pop
Instrument Gitar, sanger
Stemmetype Tenor
Aktive år 19541988
Nettsted RoyOrbison.com
Tidligere band
Traveling Wilburys

Roy Kelton Orbison (født 23. april 1936, død 6. desember 1988), også kalt «The Big O», var en amerikansk sanger og låtskriver. Han er en av pionerene innen rock 'n' roll-historien, med en karriere som strakk seg over fire tiår. Orbisons emosjonelle ballader om tapt kjærlighet gjorde ham verdensberømt på midten av 1960-tallet. Hans operalignende stemme, melankolske tekster og polerte, intrikate poparrangementer, ble hans varemerke. I 1987 ble han innvotert i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame); introduksjonen var ved Bruce Springsteen.

Et av Orbisons særtrekk var at han alltid viste seg med svarte solbriller. En utbredt oppfatning vil ha det til at han var blind. Fenomenet skriver seg imidlertid fra en turné med da ennå ukjente The Beatles i 1963. Han fikk så mye oppmerksomhet for brillene at han valgte å fortsette med dem som en del av imaget.

Starten[rediger | rediger kilde]

Mange av de tidligste sangene ble spilte inn var hos Sam Phillips i Sun Records. I Sun Records ble han også kjent med mange andre musikere, blant annet Elvis Presley, Johnny Cash, Jerry Lee Lewis og Carl Perkins. Det første platen, Ooby Dooby, kom ut i 1956. Everly Brothers spilte inn en av hans sanger, «Claudette», som Orbison skrev til sin første kone.

Sun Records var kjent for rockabilly og blues, men ingen av disse sjangere passet Orbisons stemme veldig bra, og derfor byttet han plateselskap til Acuff-Rose Music, deretter RCA for så å skrive kontrakt med Fred Foster og Monument Records i 1959.

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

I 1957 møtte Orbison låtskriveren Joe Melson i Texas. Dette vennskapet skulle senere vise seg å ha stor betydning for Orbisons karriere.

I 1960 kom den første store hit'en, «Only The Lonely», en dramatisk ballade som passet Orbisons stemme godt. Sangen lå på toppen av hitlister over hele verden. Neste sang, «Running Scared», ble også en stor hit.

En turne med The Beatles i 1963 førte til et livslangt vennskap med bandet, spesielt John Lennon og George Harrison. Harrison spilte senere inn en plate med Orbison, i forbindelse med bandet The Traveling Wilburys. (Harrison, Petty, Lynne, Dylan, Orbison).

«Oh, Pretty Woman» fra 1964, er antakeligvis den mest kjente sangen fra Orbison. Melodien og arrangementet er typisk for Orbison, men teksten er uvanlig optimistisk sammenlignet med hans øvrige repertoar. Plata solgte de første ti dagene flere 45” enn noen annen plate hadde gjort før. Senere solgte sangen nærmere 7 millioner kopier. Sangen ble senere brukt i filmen Pretty Woman, som for øvrig var gjennombruddet for Julia Roberts. Turneer med The Beach Boys og The Rolling Stones fulgte i 1964 og 1965.

Orbison signerte i 1965 kontrakt med MGM Records. Her spilte han inn sin eneste spillefilm, The fastest guitar alive. Årene i MGM var ingen gode år i hans karriere.

Det var ikke bare musikkarrieren som skrantet på denne tiden. Hans første kone, Claudette (Frady) ble 6. juni 1966 drept i en motorsykkelulykke, og to år senere, i 1968, omkom to av hans tre sønner (Roy jr. f. 1958 og Anthony f. 1962) da huset deres i Old Hickory Lake i Hendersonville brant ned til grunnen. Dette skjedde mens Orbison var på turne i England.

I 1968 møtte han sin andre kone, Barbara. De giftet seg 25. mai 1969.

Kontrakten med MGM gikk ut i 1973, og han signerte ny kontrakt hos Mercury Records. I 1976 signerte han igjen kontrakt hos Monument, men karrieren fikk ingen merkbar oppsving før sent på 80-tallet.

1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Orbison første Grammy kom i 1981 etter en duett med Emmylou Harris og sangen «That Lovin’ You Feeling Again». Sangen «In Dreams» ble etter mye diskusjon brukt til en sloss-scene i filmen Blue Velvet.

Bruce Springsteen introduserte Orbison i Rock and Roll Hall of Fame i 1987.

For første gang på ti år signerte han en kontrakt, denne gangen for Virgin Records. Her gjorde han en nyinnspilling av hit’en «Crying». Denne gangen som en duett med K.D. Lang. Sangen vant senere en Grammy.

Roy Orbison and Friends, «A Black and White Night» som var en konsert holdt ved The Coconut Grove i Los Angeles i 1988. Konserten ble en stor suksess. Bandet besto av blant annet Elvis Presleys backing-band, T-Bone Burnett, James Burton, Bruce Springsteen, Tom Waits, Elvis Costello, Jackson Browne, J.D. Souther, K.D. Lang og Bonnie Raitt.

Senere dette året ble supergruppa The Traveling Wilburys dannet. Bandet besto av Bob Dylan, Tom Petty, Jeff Lynne, George Harrison og Roy Orbison. Plata de gav ut ble en stor suksess, og rakk å selge til platina i USA før Orbisons bortgang. Innspillingen av en ny solo-plate var også underveis. Platen ble laget i samarbeid med blant annet Jeff Lynne og Bono (U2).

Under en konsert i Antwerpen, kun få dager før hans død, fremførte han for første og eneste gang «You Got It». Sangen var til stor begeistring hos publikumet i konserthallen.

Orbison, som hadde røykt gjennom det meste av livet, gjennomgikk i januar 1978 en trippel hjerteoperasjon. Det var et hjerteinfarkt som 6. desember 1988 tok livet av han, bare 52 år gammel. Dette skjedde under et besøk hos hans mor i Nashville.

Han ble gravlagt 15. desemberWestwood Village Memorial Park Cemetery i Los Angeles.

Hans første kone, Claudette, og deres to sønner er gravlagt på Woodlawn Memorial Park Cemetery i Nashville.

Mest kjente sanger[rediger | rediger kilde]

  • «Oh, Pretty Woman»
  • «Only The Lonely»
  • «Crying»
  • «In Dreams»
  • «Running Scared»
  • «I Drove All Night»
  • «Blue Bayou»
  • «California Blue»
  • «It's Over»
  • «You Got It»

Bob Dylan om Roy Orbison og hans musikk[rediger | rediger kilde]

«Orbison – transcended all the genres. – With Roy, you didn't know if you were listening to mariachi or opera. He kept you on your toes. … He sang his compositions in three or four octaves that made you want to drive your car over a cliff. He sang like a professional criminal. … His voice could jar a corpse, always leave you muttering to yourself something like, 'Man, I don't believe it.' His songs had songs within songs. Orbison was deadly serious–no pollywog and no fledgling juvenile. There wasn't anything else on the radio like him.»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]