Yoko Ono

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yoko Ono kommer med blomster til John Lennons minnelund, i anledning 25 års markeringen for drapet. Strawberry Fields, Central Park NYC, 8. desember 2005.

Yoko Ono (født 18. februar 1933 i Tokyo) er en japansk-amerikansk multimedia-kunstner, bosatt i New York. På japansk skrives navnet hennes 小野 洋子 (Ono Yōko), som betyr Barn av havet.

Ono har siden begynnelsen av 1960-tallet gjort seg bemerket gjennom musikk, billedkunst, film og teaterprosjekter. Hun kom i kontakt med det avantgardistiske kunstmiljøet i New York da hun flyttet dit på 1950-tallet, og blir sett på både som en av foregangsfigurene i konseptkunsten, og som en av fluxus-bevegelsens viktigste kunstnere.

Utenfor kunstmiljøet er Yoko Ono kanskje mest kjent som enken etter John Lennon. Sammen med Lennon har hun sønnen Sean Lennon.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Yoko Ono ble født som det eldste av tre barn av Iso Yasuda og Eisuke Ono. Isoko Yasuda var medlem av en av Japans rikeste bankfamilier. Eisuke Ono var opprinnelig utdannet klassisk pianist, men måtte gi opp karrieren til fordel for en jobb i familiens bank. Yoko Ono ble utdannet på den eksklusive Gakushuinskolen i Tokyo.

Under andre verdenskrig overlevde familien bombingen av Tokyo i et underjordisk tilfluktsrom. Senere flyktet Eisuke Ono med barna ut på landet med alt de eide på en trekkvogn. Under flukten måtte de overleve ved å tigge mat. Faren Iso Yasuda ble igjen i Tokyo og ble internert som krigsfange i en leir i Kina. Hele familien overlevde krigen og flyttet til Scarsdale, New York, hvor Yoko gikk på Sarah Lawrence College.

I 1956 giftet hun seg med komponisten Toshi Ichiyanagi. Ekteskapet varte til 1962, da hun giftet seg med den amerikanske jazzmusikeren og filmprodusenten Anthony Cox. Dette ekteskapet ble annullert 1. mars 1963 og de giftet seg igjen 6. juni samme år for igjen å bli endelig skilt 21. februar 1969. De fikk en datter sammen, Kyoko Chan Cox (født 8. august 1963), som Yoko Ono etter et bittert slagsmål fikk foreldreretten over. I 1971 bortførte Cox sin datter og gikk under jorden. Kyoko og Yoko Ono ble først gjenforent i 1998.

Yoko Ono ble tidlig medlem av kunstnersammenslutningen Fluxus og har arbeidet med konseptkunst og performancekunst. Eksempelvis har hun opptrådt med «Cut Piece», hvor hun sittende på en scene oppfordrer publikum til å klippe et stykke av tøyet sitt, inntil hun var helt naken.

Hun lagde en serie på seksten eksperimentelle filmer mellom 1964 og 1972. Især filmen «No. 4» fra 1966 (også kalt «Bottoms») vakte oppsikt. Filmen består av en serie nærbilder av rumper, filmet mens personene går på en tredemølle.

Ono har blitt beskrevet som «verdens mest kjente ukjente kunstner – alle kjenner hennes navn, men ikke hennes kunst».

Samarbeidet med John Lennon[rediger | rediger kilde]

Ono er nok mest kjent for sitt ekteskap med John Lennon og sin indirekte innflytelse på The Beatles. Ono og Lennon møttes på en førvisning på en av hennes utstillinger ved Indica Gallery i London i 1966. Lennon ble betatt av hennes fremtreden og interaktive kunst. Især et verk, hvor ordet Yes skrevet på loftet kun kunne leses stående på toppen av en stige, fanget Lennons interesse. Han ble overrasket over verkets positive fremtoning.

Ono og Lennon ble gift i Gibraltar 20. mars 1969. De har sammen en sønn Sean Taro Ono Lennon født på Lennons 35 års dag 9. oktober 1975, og dette gjorde at Lennon fikk sin oppholdstillatelse i USA.

Onos musikalske karriere startet faktisk med en solokonsert med avansert eksperimentell musikk i Carnegie Hall i 1961. Hennes musikalske stil endret seg under samarbeidet med Lennon fra det ekstremt eksperimenterende mot mer konvensjonell musikk.

Det musikalske samarbeidet mellom Ono og Lennon startet i 1968 med albumet Unfinished Music No. 1: Two Virgins som var et eksperimentalalbum med elektronisk musikk. I 1969 dannet de Plastic Ono Band og gruppens første album Live Peace In Toronto ble tatt opp under Toronto Rock and Roll Revival Festival i september 1969. Ut over Ono og Lennon besto gruppen av Eric Clapton (gitar), Klaus Voormann (bass) og Alan White (trommer). Første halvdel av konserten besto av standard rocknumre, mens andre halvdel var avant-garde musikk med Ono som frontvokalist. Settet endte med en lydside hovedsakelig bestående av tilbakekoblet lyd og Onos skrik mens resten av gruppen hadde forlatt scenen.

Musikalsk ledet Ono Lennon ut av The Beatles og ga ham både utfordringer og inspirasjon. Mange fans beskyldte henne for å være årsaken til oppløsningen av The Beatles, skjønt de internt hadde rikelig med årsaker til oppløsningen. Utvilsomt har hennes mange uenigheter med Paul McCartney om forvaltningen av Lennon-McCartney-sangkatalogen og utgivelse av oppfølgende materiale forsterket dette inntrykket. Men det er uomtvistelig at hun endte som prügelknabe for alle miserene omkring oppløsningen av The Beatles, fiendskapet mellom Lennon og Paul McCartney, rettssakene, Lennons for mange uforståelige musikalske eksperimenter og ikke minst hans narkotikamisbruk og derav følgende menneskelige og kunstneriske oppløsning. At hun tvert imot brukte år på å tøyle hans selvdestruktive sinn var det til gjengjeld ikke mye ros å få for. I tillegg hadde hetsen på slutten av 1960-årene og starten av 1970-årene en klar rasistisk vinkel: Hun kom til å representere det beseirede Japan og mange briters traumatiske oppgjør med kolonitiden og andre verdenskrig.

Samarbeidet mellom Ono og Lennon sluttet brått den 8. desember 1980, da Lennon og Ono var på vei tilbake til sitt hjem i Dakota-bygningen på Manhattan i New York etter innspillingene av Onos nummer Walking On Thin Ice. På vei inn i bygningen ble Lennon skutt ned og drept av den sinnsforvirrede tilhengeren Mark Chapman. De siste opptak ble utgitt i 1984 på albumet Milk and Honey.

I 1995 utga Ono albumet Rising sammen med sønnen Sean Lennon. Musikken fra dette albumet startet en bølge av remixutgivelser. Bl.a. nådde en ny utgave av Walking on Thin Ice med Pet Shop Boys en førsteplass på Billboard Magazines Dance/Club hitliste, som den første og eneste av Onos utgivelser.

Yoko Ono i Norge[rediger | rediger kilde]

Yoko Ono har vært flere ganger i Norge som utøvende kunstner, blant annet som festivalkunstner under Balejazz (1999). Ono var utstiller på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo, i perioden 22. januar til 8. mai 2005. Utstillingen fokuserte på hennes posisjon på kunst som konsept og hennes kritiske visjoner bestående av skulpturer, installasjoner, musikk, og en del som kun var materialsert som instruksjoner via mobiltelefoner og Internett. Filmene hennes ble vist på Kunstpassasjen ved Jernbanetorget stasjon og ved Cinemateket. 12. august 2006 spilte hun på Øyafestialen i Oslo.

Diskografie[rediger | rediger kilde]

  • Unfinished Music No.1: Two Virgins (1968)
  • Unfinished Music No.2: Life With The Lions (1969)
  • Wedding Album (1969)
  • Live Peace In Toronto (1969)
  • Yoko Ono Plastic Ono Band (1970)
  • Fly (1971)
  • Sometime In New York City (1972)
  • Approximately Infinite Universe (1973)
  • Feeling The Space (1973)
  • Welcome: The Many Sides Of Yoko Ono (1973)
  • A Story (1974/1997)
  • Double Fantasy (1980)
  • Season Of Glass (1981)
  • It's Alright (I See Rainbows) (1982)
  • Milk And Honey (1984)
  • Every Man Has A Woman (1984)
  • Starpeace (1985)
  • Onobox (1992)
  • Walking On Thin Ice (1992)
  • Rising (1995)
  • New York Rock (1995)
  • Rising Mixes (1996)
  • Blueprint For A Sunrise (2001)
  • Open Your Box (maxi-single) (2001)
  • Will I/Fly (maxi-single) (2002)
  • Yang Tang (maxi-single) (2002)
  • Walking on Thin Ice (maxi-single) (2003)
  • Every Man Has A Man Who Loves Him / Every Woman Has A Woman Who Loves Her (Støttesingler for homoseksuelles ret til ægteskab) (2004)
  • Yes, I'm a Witch (2007)
  • No, no, no (maxi-single) (2007)
  • Yokokimthurston Yoko Ono / Thurston Moore / Kim Gordon (2012)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]