Let It Be (album)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Let It Be
Soundtrack med The Beatles
Format LP
Artist, band The Beatles
Utgitt 8. mai 1970
Innspilt februar 1968
januar–februar 1969
januar–april 1970
Sjanger rock
Lengde 35.13
Plateselskap Apple Records, EMI og Parlophone
Produsent(er) Phil Spector
Anmeldelse(r)
Kronologi
Abbey Road
(1969)
Let It Be The Beatles Christmas Album
(1970)

Let It Be er det trettende og siste albumet The Beatles utga. Utgivelsen fant sted 8. mai 1970 på gruppas egen Apple-etikett, etter at bandet i praksis var oppløst.

Mesteparten av de innspillingene som til slutt utgjorde Let It Be fant sted i januar 1969, og de ble produsert av George Martin. Innspillingene fant altså sted før Abbey Road ble spilt inn, men ble ikke utgitt på plate før etter at Abbey Road var utgitt. Dette skyldtes at The Beatles var svært lite fornøyd med innspillingene, og utgivelsen ble følgelig skrinlagt inntil videre. Let It Be ble senere «om-produsert» (noen kritikere sier overprodusert) av Phil Spector, og i 1970 ble albumet altså The Beatles' siste albumutgivelse.

Sett i forhold til kvaliteten gruppas innspillinger vanligvis holdt, blir Let It Be ofte betraktet som et svakt Beatlesalbum. Ivrige Beatlesfans vil allikevel hevde at «selv et Beatlesalbum under pari er bedre enn det beste arbeidet til de fleste andre grupper», slik kritikeren Richie Unterberger skriver i sin artikkel om albumet.[1]

1969 - Innspillingene[rediger | rediger kilde]

Tilbake til røttene[rediger | rediger kilde]

Albumet som skulle bli Let It Be hadde opprinnelig Get Back som arbeidstittel, og var et prosjekt som hadde til hensikt å bringe The Beatles tilbake til sine røtter. Etter en tiltagende bruk av multispors- og lag-på-lag-innspillinger på gruppas foregående album, ønsket The Beatles å spille inn plata live i studio, slik de hadde gjort med sine første innspillinger tidlig på 1960-tallet. I tråd med dette ble plateomslaget planlagt som en oppdatert versjon av omslaget til gruppas første album, Please Please Me, med et fotografi av Beatlesmedlemmene som kikket ned i trappegangen i EMIs hovedkontorbygning ved Manchester Square i London. Dette fotografiet (tatt av Linda McCartney) ble senere brukt på omslaget til samlealbumet The Beatles 1967-1970 (også kjent som «det blå albumet»).[2]

Konserten på taket[rediger | rediger kilde]

Parallelt med innspillingene ble det laget en dokumentarfilm, og øvinger og opptak fant derfor sted i Twickenham filmstudio. Mens øvingene foregikk, umiddelbart etter nyttår 1969, ble det diskutert å spille inn hele albumet i et konsertlokale med publikum til stede. Etter hvert som denne idéen ble gitt opp, dukket det opp andre forslag, som å gjøre innspillingene i et gammelt, romersk amfiteater eller ombord på et cruiseskip (eller som en noe oppgitt Lennon til slutt sarkastisk foreslo – «på et galehus»). Til slutt fant konsertframføringen av materialet sted på taket av Apple-bygningen i Savile Row nr. 3, foran et lite publikum av venner og medarbeidere (samt forbausede kontoransatte og forbipasserende i det omkringliggende forretningsstrøket). Forestillingen ble avsluttet tidligere enn planlagt – av politiet, som grep inn etter at noen hadde klaget på støyen. Flere av sangene som ble spilt inn på taket ble med på albumet, og opptak av hele konserten har sirkulert på uautoriserte «pirat»utgivelser i alle år siden.

Billy Preston[rediger | rediger kilde]

Den amerikanske pianisten og organisten Billy Preston deltok både på «konserten på taket» og deler av studioinnspillingene. Han var en gammel kjenning av The Beatles helt tilbake fra Hamburg-tiden, da han spilte i bandet til Little Richard, en av Beatles' store helter.[3] Preston ble invitert av George Harrison til å delta i Get Back-innspillingene, og han ble med dette den første gjestemusiker som ble kreditert med navnet sitt på omslaget til en Beatlesplate .

Et omfattende materiale[rediger | rediger kilde]

Hundrevis av sanger ble prøvespilt under Get Back-innspillingene fra Twickenham, blant annet coverversjoner av sanger som «Stand By Me», «Ain't She Sweet», «Maggie Mae», «Words Of Love» og «Blue Suede Shoes». Men også originalsanger som senere skulle bli spilt inn til Abbey Road, inkludert «Mean Mr. Mustard», «Maxwell's Silver Hammer», «Oh! Darling», «Octopus's Garden», «She Came in Through the Bathroom Window» og «Golden Slumbers», ble prøvet ut og spilt inn i tidlige versjoner i denne perioden. En rekke tidlige utgaver av sanger som senere skulle dukke opp på de ulike Beatlesmedlemmenes soloalbum ble også spilt for første gang. Blant disse var Lennons «Jealous Guy» (som på dette tidspunktet het «Child Of Nature» og var skrevet og øvet inn til The Beatles), Harrisons «All Things Must Pass», og McCartneys «Teddy Boy» og «Junk» (som også opprinnelig ble skrevet til The Beatles). Innspillingene ble filmet, og filmrullene utgjorde råmaterialet for dokumentarfilmen som også ble hetende Let It Be. Lydinnspilingene fra disse øvingene har, i likhet med opptakene av «konserten på taket», sirkulert som ulovlige «piratutgivelser» i det uoffisielle musikkmarkedet i en mengde ulike innpakninger.

Get Back - albumet som aldri ble utgitt[rediger | rediger kilde]

Lydteknikeren Glyn Johns satte sammen en råutgave av Get Back i mars 1969, som inneholdt mange av de samme sangene som til slutt kom med på Let It Be. Johns spilte prøvepressingen for The Beatles, men de hadde mistet interessen for prosjektet.

Johns og produsent George Martin satte i mai samme år sammen en ny versjon av Get Back-albumet. Dette var det første seriøse forsøket på å klargjøre et album for utgivelse. Låtrekkefølgen var:

  1. «One After 909»
  2. «Rocker» (Instrumental)
  3. «Save the Last Dance for Me»
  4. «Don't Let Me Down»
  5. «Dig a Pony»
  6. «I've Got a Feeling»
  7. «Get Back»
  8. «For You Blue»
  9. «Teddy Boy»
  10. «Two of Us»
  11. «Maggie Mae»
  12. «Dig It»
  13. «Let It Be»
  14. «The Long and Winding Road»
  15. «Get Back» (Reprise)

Get Back-albumet var planlagt utgitt i juli 1969, men utgivelsen ble skjøvet til september for å sammenfalle med et planlagt TV-program og premiéren på kinofilmen om albumets tilblivelse. I september ble utgivelsen utsatt ytterligere til desember, fordi The Beatles i mellomtiden hadde gjort ferdig albumet Abbey Road, og heller ønsket å utgi dette. Da desember kom, hadde albumet blitt skrinlagt, men Glyn Johns lagde en tredje mix tidlig i 1970. Igjen vendte The Beatles tomlene ned.

1970 - Let It Be - den endelige utgaven[rediger | rediger kilde]

Kontroversen rundt Phil Spectors produksjon[rediger | rediger kilde]

Spector inn - McCartney ut[rediger | rediger kilde]

John Lennon var initiativtaker da prosjektet ble overlatt til den berømte – og eksentriske – amerikanske plateprodusenten Phil Spector, som i løpet av en drøy uke i mars og april 1970 satte sammen det albumet som til slutt ble gitt ut under navnet Let It Be. Initiativet skulle også vise seg å bli den endelige slutten for The Beatles da Spector 1. april bestemte seg for å tilføre atten fioliner, fire bratsjer, fire celloer, tre trompeter, tre tromboner, to gitarer, en harpe og fjorten kvinnelige korsangere til noen av innspillingene, deriblant McCartneys «The Long and Winding Road». Dette var naturligvis stikk i strid med den opprinnelige tilbake-til-røttene-visjonen, og McCartney, som var den sterkeste drivkraften bak denne visjonen, ble etter sigende rasende da han hørte resultatet. Ni dager senere sendte han ut pressemeldingen om at The Beatles var oppløst, etter å ha innsett at de tre andre Beatlesmedlemmene ikke delte hans frustrasjon over det Spector hadde gjort.

I realiteten var kunngjøringen av gruppas oppløsning noe av en formalitet, siden det da var gått omtrent ett år siden de fire medlemmene hadde arbeidet sammen, og siden både Lennon og Harrison hver for seg allerede hadde gjort det klart overfor de andre at The Beatles var et avsluttet kapittel for deres del. På denne bakgrunn kan man se det som ironisk, kanskje særlig for McCartney, at den Spector-produserte utgaven av «The Long and Winding Road» skulle bli The Beatles tyvende og siste single på førsteplass på de amerikanske hitlistene ifølge bransjebladet Billboard, og den skulle selge i mer enn halvannen million eksemplarer i USA alene.[4]

McCartney satte skriftlig fram krav om at Spectors instrumentering skulle modereres, og i særdeleshet at harpespillet skulle fjernes, men hans innvendinger ble ignorert av de tre andre, som ga grønt lys for utgivelse av Spectors produksjon. I mai 1970 ble både albumet og filmen med samme navn sluppet for publikum, noen uker etter at oppløsningen av The Beatles var offisielt kunngjort.

I 2003 fikk McCartney endelig vist verden hvordan Let It Be skulle ha hørtes ut dersom han hadde fått bestemme, da Apple ga ut albumet i ny versjon, Let It Be... Naked, der Spectors tilleggsinstrumenter og kor ikke var med.

Lennon om Spector[rediger | rediger kilde]

På tross av den til dels sterke kritikken som opp gjennom årene ble rettet mot Spectors arbeid på Let It Be, forsvarte Lennon Spectors valg i et stort intervju han ga til magasinet Playboy like før sin død. Formulert på sitt typiske vis sa han at Spector «tok den mest bedritne haugen med dritt og gjorde noe utav det.» (He took the shittiest pile of shit and made something of it.)

Endelig utgivelse[rediger | rediger kilde]

Avsluttende ord[rediger | rediger kilde]

Filmen fanget inn noe av det spente forholdet mellom Beatlesmedlemmene under innspillingene, og inneholdt også scener fra konserten på taket. Denne konserten ble avsluttet med sangen «Get Back», og umiddelbart etter at den tonet ut, sa Lennon i mikrofonen: «Jeg vil gjerne si 'tusen takk' på vegne av gruppen og meg selv, og jeg håper vi besto prøven» (I'd like to say 'thank you' on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition.) Denne fleipen ble klippet inn like etter siste tone i den studioversjonen av «Get Back» som avsluttet albumet, og ble dermed også ordene som satte det endelige punktum for The Beatles' karriere både som konsert- og plateartister.

Ulike utgitte versjoner[rediger | rediger kilde]

Flere av sangene fra Let It Be finnes også i andre offisielle utgaver enn de som er med på albumet. De originale George Martin-produserte utgavene av «Get Back» og «Let It Be» ble utgitt som singler i henholdsvis 1969 og 1970 (og har senere blitt brukt på en rekke samlealbum), mens den originale produksjonen av «The Long And Winding Road» ble gjort tilgjengelig for publikum på The Beatles Anthology 3 i 1996. «Across the Universe» var allerede gitt ut i 1968 i en alternativ utgave på et samlealbum med tittelen No One's Gonna Change Our World med diverse artister utgitt til inntekt for World Wildlife Fund.

Luksuriøs førsteutgave[rediger | rediger kilde]

Førsteopplaget av Let It Be ble i Storbritannia og resten av Europa utgitt som en påkostet «boks», inneholdende LP-platen og en bok. Boken het Get Back og inneholdt hundrevis av stillbilder fra innspillingene til plata, fotografert av Ethan Russell. Sammen med bildene var en god del dialog fra filmen gjengitt på trykk, og både bilder og tekst var trykket på et høyglanset, eksklusivt papir.

Oscar[rediger | rediger kilde]

Filmen Let It Be vant Oscar i 1970 i kategorien «Original song score». Innspillingene av sangene og musikken fra filmen er altså aldri publisert på plate i den formen de foreligger på filmens lydspor, så albumet Let It Be er det nærmeste man kommer plateutvgivelse av dette Oscar-belønnede filmlydsporet.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

Alle sanger er av Lennon/McCartney unntatt hvor annet er oppgitt.

Side en[rediger | rediger kilde]

  1. «Two of Us» – 3:36
  2. «Dig a Pony» – 3:54
  3. «Across the Universe» – 3:48
  4. «I Me Mine» (Harrison) – 2:25
  5. «Dig It» (Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:50
  6. «Let It Be» – 4:03
  7. «Maggie Mae» (Trad. arr. Lennon-McCartney-Harrison-Starkey) – 0:40

Side to[rediger | rediger kilde]

  1. «I've Got a Feeling» – 3:37
  2. «One After 909» – 2:55
  3. «The Long and Winding Road» – 3:37
  4. «For You Blue» (Harrison) – 2:32
  5. «Get Back» – 3:07

Personell[rediger | rediger kilde]

Andre medvirkende[rediger | rediger kilde]

  • Billy Preston – elektrisk piano på «Dig a Pony», «I've Got a Feeling», «One After 909» og «Get Back» og Hammondorgel på «Dig It», «Let It Be» og «The Long and Winding Road»
  • George Martin – perkusjon på «Dig It»
  • Linda McCartneybakgrunnsvokal på «Let It Be»
  • Richard Anthony Hewson – stryker-, kor- og blåser-arrangementer på «Across the Universe», «I Me Mine» og «The Long and Winding Road»

Coverversjoner[rediger | rediger kilde]

  • I 1988 ga den slovenske gruppa Laibach ut sin egen utgave av albumet Let It Be, med sine egne versjoner av samtlige sanger bortsett fra tittelmelodien.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]