Paul McCartney

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Paul McCartney
James Paul McCartney
Paul McCartney
Den britiske popartisten og låtskriveren Paul McCartney i 2010.
Født 18. juni 1942 (72 år)
Liverpool, Merseyside, England
Yrke Låtskriver, musiker, kunstner, aktivist
Sjanger Rock, pop rock, psychedelic rock, eksperimentell rock, rock and roll
Instrument Bass, gitar, piano, keyboard, trommer, mandolin
Aktive år 1957—nå
Plateselskap Hear Music
Apple Records
Parlophone Records
Capitol Records
CBS Records
EMI Music Group
Nettsted www.paulmccartney.com
Notable instrument(er)
Hofner 500/1
Rickenbacker 4001S
Gibson Les Paul
Epiphone Casino
Fender Jazz Bass

James Paul McCartney (født 18. juni 1942 i Liverpool i England) er en britisk multi-instrumentalist, komponist og låtskriver. Han var medlem av The Beatles (1957–70) og Wings (1971–80). Han startet som gitarist i The Quarrymen (som senere endret navn til The Silver Beatles og The Beatles), men overtok bassen da Stuart Sutcliffe sluttet i bandet. I tillegg til å spille bass i The Beatles (og ved ulike anledninger også gitar, piano, synthesizer og slagverk) sto McCartney, sammen med John Lennon for det meste av vokalinnslagene og låtskrivingen i gruppen.

Paul McCartney står oppført i Guinness rekordbok som den mest fremgangsrike komponist innenfor moderne populærmusikk. Slår man sammen hans arbeid med og utenfor The Beatles har McCartney skrevet over 50 «top ten»-låter. Det er langt mer enn hva noen annen komponist kan vise til.

Han ble, sammen med de andre medlemmene i The Beatles, utnevnt til medlem av Order of the British Empire, av dronning Elizabeth II i 1965.

Universell sangbok[rediger | rediger kilde]

Paul McCartney under Live 8-konserten. 2. juli 2005.

Paul McCartney og John Lennon skrev ikke bare det meste av musikken for The Beatles, men skapte også en hel sangbok, som umiddelbart kan tjene til å forene folk, uansett hvor en befinner seg i verden, i allsang. Ikke en gang kravet om å kjenne det engelske språket synes å hemme folk i å tilegne seg melodienes tekstrekkefølge. Sangene fremføres gjerne med ulike fonetiske merkverdigheter av såvel små barn («slåss ju je-je-je»), som av analfabeter uten den minste kunnskap om det indo-europeiske språkområdet.

Sangene som Lennon og McCartney skrev for The Beatles bar alltid begges navn, selv om den ene skulle ha vært alene om komposisjonen. Noen ganger satte de seg ned sammen og laget nye sanger, andre ganger kom de sammen og hadde noen brokker av sanger hver som de satte sammen til fullstendige sanger.

Mange av McCartneys komposisjoner fra denne perioden, inkludert «Hey Jude», «Yesterday» og «Let It Be», tilhører populærmusikkens standardrepertoar, og brukes ofte dersom ulike artister med ulik bakgrunn og vidt forskjellige musikalske uttrykk skal samles på scenen for fremføre et felles avslutningsnummer. Disse sangene har dermed fått en helt spesiell plass i nyere musikkhistorie.

Banebrytende og kreativ[rediger | rediger kilde]

Beatles-musikken var til å begynne med en slags blanding av amerikansk rock, britisk folkemusikkbasert skiffle, moderne jazz og blues, men utkrystalliserte seg til noe som fikk betegnelsen merseybeat, etter distriktet hvor Liverpool ligger. Det som likevel kjennetegner gruppas karriere, er at musikken hele tiden endret seg drastisk fra album til album og var hele tiden i front og viste vei for andre. De var åpne for impulser både fra visesangeren Bob Dylan og folkrockerne The Byrds, men var også selv eksperimentelle og nyskapende.

Paul McCartneys «Helter Skelter» fra det hvite dobbeltabumet The Beatles, blir gjerne omtalt som den aller første tungmetall-sang. Dessverre fikk den også en trist slagside i det den amerikanske massemorder og satanist Charles Manson og hans tilhengere fortolket innholdet og mente teksten bar budskap om rasekrig og religiøs stid, og oppfordret til bestialske drap. En rystende nyhet for Paul McCartney selv, som bedyret at noe slikt ikke hadde den fjerneste sammenheng med innholdet i låten.

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

I perioden etter The Beatles har McCartney kanskje ikke skapt så mange udødelige sanger til «verdensarv»-listen, men karrieren har ikke vært mindre suksessrik. Som soloartist og med sin gruppe fra 1970-årene ved navn Wings maktet han 30 «top ten»-singler i England og USA, inkludert sanger som «Maybe I'm Amazed», «Live and Let Die», «Band on the Run», «Silly Love Songs», «Pipes of Peace» og en duett med amerikaneren Stevie Wonder, «Ebony and Ivory». På sine konserter har McCartney også inkludert stadig flere av sine Beatlesklassikere fra 1960-tallet.

I engelsk presse er McCartney ofte blitt anklaget for å være utdatert, men den samme «musikkjournalistikk» har også over decennier påstått at gitarmusikk var «out», noe The Beatles også fikk høre av Deccas produsent da de søkte platekontrakt i 1962. Den stakkars produsenten er i ettertid kjent som «The Man Who Turned The Beatles Down», og ga avslag på musikkhistoriens største entetainere og plateindustriens fremste flaggskip. Også som soloartist har Paul McCartney gjentatte ganger vist at han fortsatt har appell i det han jevnlig har levert listetopper gjennom over tredve år. Han er valgt inn i Rockens æresgalleri (Rock and Roll Hall of Fame) både som medlem av The Beatles (1988) og som soloartist (1999).

Ved siden av sitt musikalske arbeid, som også inkluderer klassisk musikk, er McCartney lyriker og kunstmaler (skjønt han lenge holdt sitt arbeid privat). Det var hans makker John Lennon som først ble kjent som lyriker, kunstmaler og tegner, og så ble det en naturlig følge at Paul holdt tilbake med å vise sitt talent innenfor det samme feltet. Paul McCartney har også, sammen med sin første kone, Linda McCartney, opptrådt som internasjonal talsmann for dyrevern, mot hvalfangst, og en innbitt forkjemper for vegetarianisme.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Barne- og ungdomsår (MacLineage)[rediger | rediger kilde]

Mike og Paul McCartneys barndomshjem i #20 Forthlin Road i Liverpool. Fotografiet er tatt i 2007.

Paul McCartney ble født på Walton Hospital i den nordlige del av Liverpool – ikke langt fra stedet hvor han bodde som tenåring. På dette hospitalet var det også hans irske katolske mor, Mary Mohin McCartney (1909–1956), jobbet som sykepleier. Her ble også hans yngre bror Michael McCartney født ett år senere. Også han ble musiker og en fremragende melodiskaper (med hitsingler som «Lily the Pink» og «Thank U Very Much») under artistnavnet Mike McGear, komiker og fotograf.

Brødrene ble begge døpt katolsk, men oppdratt interkonfesjonelt, ettersom foreldrene kom fra ulike trossamfunn. Hans far, Jim McCartney (1902–1976), hadde også katolske røtter, men var oppvokst som anglikaner. Han arbeidet som bomullsselger, men var også engasjert som pianist og trompetist i jazzband, og gav sønnene deres første grunnleggende kunnskaper om musikk. Hele slekta var svært musikalsk, og broren Michael har senere forklart at det ved familiesammenkomster ble sunget og musisert, og at det var mye om å gjøre å finne en flottere harmonisk tone å slutte allsangene på enn hva onkel Jack til enhver tid kom opp med.

Moren døde tidlig av brystkreft. Paul var den gang bare 14 år og hendelsen satte dype spor i ham. At Liverpool-kameraten John Lennon, også hadde opplevd å miste sin mor da han var 17 år, (påkjørt av en full politimann), la noe grunnlaget for de tette båndene mellom dem.

Paul McCartney har irske røtter på både mors- og farssiden. Hans oldefar, James McCartney, og muligens også Pauls bestefar, James McCartney II, ble født i Irland ca. 1845. Hans bestefar på morsiden, Owen Mohin, ble født i Tullynamalrow, Monaghan fylke i Ulster i 1880.[1]

Rollen i The Beatles[rediger | rediger kilde]

Paul McCartneys Höfner bass og George Harrisons Gretsch sologitar.

Paul McCartney ble berømt som bassist, vokalist og komponist for gruppen The Beatles. Han ble først invitert til å bli medlem av John Lennons gruppe (som da het The Quarrymen) som gitarist i 1957, men overtok bassen da Stu Sutcliffe valgte å slutte i gruppa for å vie seg til malerkunsten og sin kjæreste Astrid Kirchherr. Ettersom Paul var kjeivhendt ble bassen strenget om, og avgjørelsen var endelig. Stu døde allerede i 10. april 1962 av hjerneslag.

McCartney dannet et tett arbeidsfellesskap med Lennon og de skrev etter hvert sanger sammen. Blant alle sangene som ble signert «Lennon/McCartney» er det blitt påstått at kun 27 av dem helt og holdent skyldtes samarbeid, med lik tyngde fra dem begge. Mer typisk var det at en av dem skrev mesteparten av en sang og den andre fullførte den, bygde den inn i en annen sang hvor den passet, eller kom med forslag om hendige endringer. Fra ca. 1968 skrev de overhode ikke sammen lenger, men på grunn av sin tidligere overensstemmelse skulle alle Beatles-sanger skrevet av den ene alltid være kreditert av dem begge. John Lennon likte ideen om «Lennon & McCartney», som kunne lyde som et ekko av «Leiber & Stoller», to komponister som sto bak mange av rockeplatene de eide i slutten av 1950-årene. Selv på sanger som «Step Inside Love», som Paul ga til Cilla Black og «Give Peace A Chance», som John spilte inn med The Plastic Ono Band er begge navnene oppført med felles komponistmerke (Lennon-McCartney).

Da Paul så sent som i 2002 ønsket å benevne de sangene han selv hadde hovedansvar for fra Beatlesperioden ved å snu rundt på rekkefølgen og skrive (McCartney-Lennon) protesterte Yoko Ono, som mente (Lennon-McCartney) var hevdvunnen. Paul ga etter for dette argumentet og ønsket ikke starte noen konflikt på det området.

Komponist[rediger | rediger kilde]

En av McCartneys største sanger, spilt inn av andre artister flere ganger enn noen annen låt, er «Yesterday». McCartney har sagt at melodien kom til ham i en drøm. Han ble usikker på om melodien var original ettersom den virket så ferdig og naturlig – han trodde noen allerede måtte ha skrevet den. I boken Paul McCartney: Many Years from Now fra 1998 avslørte han at den første arbeidsteksten til sangen var Scrambled eggs / Oh my baby how I love your legs.

I løpet av de første årene av Beatles' platekarriere utviklet McCartney seg raskt både som musiker, sanger og ikke minst komponist. Han var tungt influert av Buddy Holly og Little Richard, og innarbeidet Little Richards varemerke med «wooo» i høyt toneleie – ofte benyttet som musikalsk tegnsetting på tidlige sanger som «From Me To You».

Venstrehåndsbass[rediger | rediger kilde]

Den venstrehendte McCartney ble også en av de mest kreative og mest innflytelsesrike bassister i sin tid, og utviklet den elektriske bassen fra bakgateobskuritet til eksellent utøvelse, noe som inspirerte mange unge håpefulle til å velge dette instrumentet.

I 1965 ble McCartney presset av plateselskapet EMIs lydteknikere til å fremskaffe en bedre basslyd på The Beatles' innspillinger, frustrert over den relativ svake basslyden på de første platene. Hans bass-spill og skriving i løpet av The Beatles' mest kreative periode, 1965–67, var influert av arbeidet til den amerikanske produsenten og komponisten Brian Wilson, lederen av The Beach Boys. Deres klassiske album Pet Sounds satte ny standard for plateinnspillinger og hadde basspartier som var av ukjent kompleksitet i populærmusikk. Som et resultat av å høre Wilsons verk fikk McCartney større interesse for både lyden og arrangementet av sine basslinjer. Han tok fordel av Abbey Road Studios nye flerspors båndopptaker for å spille inn mer komplekse basspartier etter at de første grunnleggende sporene var blitt tatt opp.

Damenes venn, men gift med Linda[rediger | rediger kilde]

I løpet av de første årene av The Beatles' utrolige popularitet ble McCartney generelt sett på som den av gruppens medlemmer som hadde det beste utseendet og tiltrakk seg størst oppmerksomhet fra det kvinnelige publikum. Ironisk nok (eller kanskje ikke) var han den siste til å bli gift, og samtidig den eneste som aldri ble skilt i løpet av beatles-karrieren.

På slutten av hans forhold til skuespillerinnen Jane Asher møtte han Linda Eastman, en amerikansk fotograf. Deres første møte var 1. juni 1967 på et lunsjmøte for å promotere utgivelsen av albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og forholdet blomstret over de neste to årene. De giftet seg i et lite, borgerlig bryllup i rådhuset i Marylebone i 1969. Da var han fortsatt medlem av The Beatles.

Paul og Linda forble gift og trofaste mot hverandre inntil Linda døde av brystkreft i 1998. Paret var aldri atskilt mer enn én uke i løpet av hele deres ekteskap – og den ene uken var da Paul var varetektsfengslet i Japan på grunn av besittelse av marihuana.

Drivkraften i The Beatles[rediger | rediger kilde]

I den siste delen av The Beatles' herredømme over populærmusikken sank Lennons interesse for gruppen, mens McCartneys øre og hjerne for musikk aldri hadde vært mer finstemt. Han skrev popklassikere som «Hey Jude», «Let It Be» og «The Long and Winding Road».

Det er nå generelt akseptert at det var McCartney som var motivatoren og drivkraften for det arbeidet som The Beatles gjorde i sin siste periode. Etter at de sluttet å turnere i midten av 1966 trakk Lennon og Harrison seg tilbake til hver sin beskyttede eiendom på landet i det såkalte børsbelteområdet, langt utenfor London. McCartney, på den annen side, fortsatte å bo i byen, først i et hus i sentrum, deretter på en større eiendom i St John's Wood, et kort stykke fra Abbey Road Studios.

McCartney var ofte å se ved større kulturelle begivenheter, som International Times' lunsjselskap på Roundhouse (han deltok visstnok med avsky). Han var også aktivt interessert i malerkunst og ble nær venn av ledende kunsthandlere og gallerieiere, utforsket eksperimentell film, og oppsøkte film- og teaterverdenen og konserter med klassisk musikk.

– Ja, jeg tar LSD[rediger | rediger kilde]

Selv om McCartney ikke var den første i The Beatles som tok LSD var han den første britiske popstjerne som åpent innrømmet at han hadde benyttet stoffet. Hans nesten dumdristige innrømmelse i et avisintervju tidlig på sommeren i 1967 skapte store overskrifter over hele verden.

I et berømt intervju med fjernsynsselskapet BBC den 19. juni 1967 ble han igjen spurt om sitt forhold til LSD, og hans svar kan sies å være imponerende for sin klarhet:

Sitat Jeg ble stilt et spørsmål av en avis, og beslutningen var enten å fortelle en løgn eller fortelle en sannhet. Jeg besluttet å fortelle det som var sant ... Men jeg ønsket egentlig ikke å si noe, du vet, hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke fortalt det til noen. Jeg har ikke forsøkt å spre dette rundt, men mannen fra avisen er en mann fra et massemedium. Jeg forsøkte å holde på dette som en personlig greie om han gjorde det samme … om han holder det hemmelig. Men han ønsket å spre det rundt, så det er hans eget ansvar for å spre det, ikke mitt! Sitat

Til tross for hans uttalelser den gang, og hans senere innrømmelser om at han også benyttet kokain på denne tiden, var McCartney en av få ledende britiske popstjerner som aldri ble lurt i noen felle av narkotikapolitiet – noe som derimot skjedde med Lennon & Ono, Harrison, og mange av hans venner, inkludert The Rolling Stones og visesangeren Donovan.

Annen aktivitet[rediger | rediger kilde]

På den musikalske side var McCartney det første Beatles-medlem som spilte inn et prosjekt på utsiden av gruppen. Han komponerte sammen med George Martin et stykke for filmen The Family Way (1966), som vant Ivor Novello-prisen for «Beste instrumentale tema».

Han skrev også og produserte flere fremgangsrike innspillinger for andre artister, og for noen av disse produksjonene benyttet han psevdonym, en refleksjon av hans fascinasjon for aliaser og forkledninger (se nedenfor). En av dem han hjalp var den unge sangeren Mary Hopkin, som sang singlen «Those Were the Days», produsert av Paul McCartney og utgitt av Apple Records, og som faktisk dyttet The Beatles' egen singel «Hey Jude» ned fra hitlistene.

Slutten på The Beatles[rediger | rediger kilde]

McCartney ledet mange av Beatles' prosjekter på slutten av 1960-tallet, inkludert konseptet Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band, filmen og plateinnspillingen av Magical Mystery Tour, og en felles samling av sanger som avsluttet albumet Abbey Road.

I 1969, til tross for åpenbare signaler på at The Beatles holdt på å falle fra hverandre, forsøkte McCartney å overbevise de andre medlemmene om at de burde begynne å turnere og spille live igjen. Han foreslo et prosjekt som ble kalt Get Back og som utviklet seg til filmen og albumet Let It Be.

Selv om McCartney håpet at filmen vil vitalisere de andre, gjorde den det opplagt at The Beatles var ferdig som kreativ kraft og at all kjeftingen, sjalusien og presset med å være The Beatles hadde drevet de fire musikerne fra hverandre. Til tross for den interne knivingen beholdt gruppen sin enorme popularitet, og publikums interesse for dem ble bare mer intens da det på slutten av 1969 startet en urban myte med den utrolige påstanden at Paul McCartney var død og var blitt hemmelig erstattet allerede i 1966!

Selv om Ringo Starr hadde sluttet for en kort stund i 1968, og Harrison hadde gjort det samme i 1969, var Lennon den første til å forlate The Beatles «for godt» – for å returnere i august – september 1969. McCartney gikk offisielt ut den 10. april 1970, en uke før hans første soloplate kom ut, og annonserte at The Beatles var slutt og at de hadde gått fra hverandre. Gruppen var legalt oppløst etter han gikk til retten med en sak 31. desember 1970.

På denne tiden var vennskapet mellom Lennon og McCartney rustet etter år med friksjoner og rivalisering. De ble først forlikte kort tid før Lennons tragiske død 8. desember 1980, ti år etter at The Beatles ble oppløst.

Tidlig solokarriere[rediger | rediger kilde]

Da The Beatles gikk fra hverandre i 1970, startet McCartney sin solokarriere med albumet med det beskjedne navnet McCartney, hvor han spilte alle instrumentene og sang alle sangene alene, med unntak av noe koring fra kona Linda. Mange fant denne platen lite imponerende, inkludert Lennon i et intervju, men den hadde sanger som «Maybe I'm Amazed» (som har vært et fast innslag i de fleste av hans konserter siden) og den stille melodien «Junk», som også kom med på The Beatles-samlingen Anthology 3. En annen sang verd å nevne var «Every Night», som sangeren Phoebe Snow senere hadde en hit med.

«Krig» mot John Lennon[rediger | rediger kilde]

McCartney fulgte opp i 1971 med singelen «Another Day/Oh Woman, Oh Why», hvor den siste ga gjenklang av hans observerende øye fra den mellomste periode med The Beatles. Albumet Ram, som kom senere i 1971, var kreditert både Paul og Linda McCartney, og hadde støtte fra studiomusikere. Platen er i retrospektiv en av hans beste med flere sterke melodier, og både singelen og albumet ble kommersielt populære. Albumets illustrasjoner viste blant annet to biller (engelsk: beetles) som kopulerte – et mulig hint om McCartneys følelser for sitt forrige band. Albumet hadde mulige referanser til Lennon, spesielt sangen «Too Many People»: Too many people preaching practices, don't let 'em tell you what you wanna be …

Senere samme år kom Lennons respons med den beryktede og tilsynelatende ondskapsfulle sangen «How Do You Sleep?» på albumet Imagine, som har et bilde av Lennon som holder en gris i ørene – en åpenbar parallell til at McCartney holder en bukk på omslaget av Ram. McCartney kom med sangen «Dear Friend» på albumet Wild Life, hans første med hans nye gruppe kalt Wings.

McCartney ble berømt, til og med beryktet, for at han insisterte på at hans kone skulle være involvert i hans musikk. Pussig nok var det en underlig parallell av den samme holdningen som publikum hadde til Yoko Onos innblanding i Lennons musikk. McCartney ville også at Linda skulle turnere som et fast medlem av bandet, til tross for hennes egne protester om at hun ikke hadde nok talent til det. Etter å ha hørt Linda synge var det flere som delte hennes mening, men McCartneys beslutning var opplagt en bevisst handling; å bryte ned Beatles-mystikken og bevise at «hvem som helst kunne gjøre det». Til tross for stadige angrep på hennes evner, inkludert en beryktet pirattape fra 1990-årene hvor hennes falske stemme ble bevisst mikset fremst i musikken, ble Linda et viktig medlem av McCartneys ulike bandsammensetninger.

Wings[rediger | rediger kilde]

  • Se hovedartikkel: Wings

I en kort periode, etter en noe ujevn begynnelse og til tross for mange utskiftninger av gruppens medlemmer, ble Wings et av de mer suksessfulle rockeband i 1970-årene. Det fant sitt kunstneriske høydepunkt i det som ironisk må betraktes mer som et soloprosjekt med albumet Band on the Run i 1973, da kun musikeren Danny Laine (og Linda) var igjen av bandet. Det kommersielle klimakset endte i 1976 med en svært populær verdensturne, hvor de i løpet av året ble sett av 2 millioner fans.

Senere solokarriere[rediger | rediger kilde]

En av Paul McCartneys akustiske gitarer fra tiden han spilte med The Wings.

I 1980, da Wings var kommet til veis ende, ble det internasjonale overskrifter da McCartney ble arrestert i Japan for besittelse av marihuana. Han satt ni dager i fengsel før han ble utvist. Siden da har han etter sigende sluttet med alt stoffbruk, selv om han i 2000-årene er sitert på at han først nylig ga helt opp å bruke marihuana av ønske fra sin annen kone.

Til tross for det knusende slaget da Lennon ble myrdet sent i 1980 kunne McCartney nyte fortsatt suksess tidlig i 1980-årene. Hans 1982-album Tug of War fremviste en vital McCartney og ble en stor suksess. Samme år fikk han også to store singletopper med duetter: «Ebony and Ivory», innspilt med soul-legenden Stevie Wonder; og «The Girl Is Mine», innspilt med den stigende stjernen i popmusikk Michael Jackson. En annen suksessfull duett fra McCartney-Jackson var «Say Say Say», som kom året etter. McCartney skrev også og spilte i filmen Give My Regards to Broad Street fra 1984. Filmen og musikken fra den hadde singelen «No More Lonely Nights», som toppet listene i England og USA.

McCartneys vennskap med Jackson kjølnet fort. Ikke lenge etter betalte Jackson en enorm sum for Northern Songs' katalog med de fleste Beatles-sangene. Selv om McCartney stadig nærmet seg Jackson i håp om å forhandle seg til økning i honorarutbetalingene, ble han avvist.

Skole for kunstnere[rediger | rediger kilde]

I midten av 1980-årene, mens han lagde en hjemmevideo som minnet om hans dager som skolegutt, oppdaget han en gammel bygning fra 1825 som nå sto tom. Det var hans egen gamle skole. McCartney kjøpte den for å forfølge en gammel drøm om å gi noe tilbake til sin gamle hjemby Liverpool. I januar 1996 åpnet Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), hvor Paul McCartney er øverste beskytter. Den 7. juni samme år åpnet Dronningen offisielt bygningen. Mange norske kunstnere og artister av ulike slag har gått her siden, blant andre Lisa Stokke og Gaute Grøtta Grav.

Mot slutten av 1980-årene begynte McCartney å samarbeide med tekst og komposisjon med Elvis Costello, som resulterte i sanger som har kommet ut på album for begge. Best kjent er hiten fra 1989; «Veronica» fra Costellos album Spike, og «My Brave Face», en beskjeden hit fra McCartneys album Flowers in the Dirt.

Verdensturné[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1989–90 var McCartney på en ettårs verdensturné, hvor han for første gang hadde med et betydelig antall Beatles-sanger på scenen. Turnéen begynte den 26. september i Drammen, og det var hans første verdensturné på 13 år. Den var en stor suksess; McCartney fylte arenaer og stadioner på hvert spillested. En tilsvarende turné fant sted i 1993.

Aktivist[rediger | rediger kilde]

Paul og Linda McCartney i anledning av Academy Awards 1973.

McCartney og hans kone Linda ble talspersoner for vegetarianisme og aktivister for dyrevern. Paul har fortalt hvordan deres vegetarianerinstinkter ble vekket da de kom til å se lam på en åker utenfor vinduet mens de selv spiste lammestek. I 1991 introduserte Linda sin egen rekke av vegetarmåltider på markedet. Etter hennes død i 1998 har McCartney fortsatt hennes matlinje og holdt den fri for genetisk modifiserte produkter.

Klassisk musikk[rediger | rediger kilde]

I 1991 ga McCartney seg inn på en annen arena enn populærmusikk ved å samarbeide med Carl Davis for å komponere det kvasibiografiske klassiske stykket Liverpool Oratorio. Det ble godt mottatt generelt, selv om en del mente at det ikke hadde den kompleksitet som man normalt assosierer med genren, men det kan være ufortjent. Stykket manglet kanskje heller den folkelige musikalitet som tidligere komponister av klassisk musikk ikke var redd for å bevege seg inn i, men som paradoksalt var en umulighet for McCartney med hans solide bakgrunn i populærmusikk. Liverpool Oratorio hadde USA-premiere i Carnegie Hall i New York 18. november 1991 med Davis som dirigent og med ekteparet McCartney til stede.

Tilbake til The Beatles[rediger | rediger kilde]

I 1994 kom McCartney, George Harrison og Ringo Starr sammen for første gang siden bruddet for å utgi det første av The Beatles' Anthology-album, bestående av alternative opptak og konsertopptak av Beatles-sanger. Utgivelse nr. 2 og 3 ble ferdige året etter. De lagde også to nye Beatles-sanger ved å legge ny musikk på to uferdige lydopptak som Lennon hadde gjort før sin død fjorten år tidligere.

I slutten av 1990-årene var McCartney i strid med John Lennons enke, Yoko Ono. Deres uenighet var sentrert rundt forfatterkrediteringen for en rekke Beatles-sanger. McCartney ønsket å endre krediteringen fra det tradisjonelle «Lennon-McCartney» til «Paul McCartney and John Lennon» for de sanger som McCartney hadde vært enten alene- eller hovedkomponist for. Ono var såret over forslaget, som hun mente brøt med avtalen som de to musikerne var blitt enige om mens Lennon var i live – at sangene alltid skulle være kreditert et team. McCartney bestred denne avtalen, men de andre to Beatles-medlemmene var enige om at krediteringen burde være som den alltid hadde vært. McCartney trakk da tilbake sin begjæring.

Videre karriere[rediger | rediger kilde]

Den 11. mars 1997 ble McCartney slått til ridder (Knight Bachelor) av dronning Elizabeth II.

Samme år gjorde han sitt annet eventyr med klassisk musikk, Standing Stone, som fikk blandet mottagelse. To år etter utga han Working Classical, et verk som består av en samling kortere stykker og populærmusikk omgjort for strykekvartett eller orkester.

Albumet Run Devil Run ble utgitt i 1999 og fikk positiv kritikk. Samme år ble han valgt inn i «Rock and Roll Hall of Fame» som soloartist. Han var tidligere blitt valgt inn som medlem av The Beatles i 1988.

McCartney har siden midten av 1980-årene vært en ivrig maler, noe som ikke er uvanlig for musikere. McCartneys malerier var av privat art inntil han i april 1999 stilte ut sitt arbeid for første gang i Siegen, Tyskland, hvor de vakte begeistring, og da lot han arbeidet bli stilt ut også i flere gallerier i England.

I 2002 ga han seg inn på ytterligere en ny genre og utga Blackbird Singing, en bok med poesi. En del av lyrikken var tidligere sangtekster mens andre var nyskrevne som poesi. Han leste fra disse arbeidene i Liverpool og New York. Arbeidet var både av alvorlig art som «Here Today», som omhandlet John Lennon, og humoristisk som «Maxwell's Silver Hammer».

Samme år deltok han på et album kalt Good Rockin' Tonight: The Legacy of Sun Records, som inkluderte en versjon av Elvis Presleys gamle slager «That's All Right Mama» hvor McCartney spilte sammen med Presley-musikerne Scotty Moore og D.J. Fontana.

20. oktober 2001 tok McCartney en ledende rolle i å organisere «Concert for New York City», en hyllest til motstanden og stoltheten til New York og USA i respons til terroristangrepet 11. september. Konserten ble holdt ved Madison Square Garden og hadde opptredener fra The Who, Mick Jagger og Keith Richards, David Bowie, Billy Joel, Destiny's Child, Eric Clapton, Adam Sandler, Bon Jovi, Elton John, James Taylor og andre. McCartney var selv avsluttende utøver og urfremførte den sentimentale sangen «Freedom».

Han er fan av tegnefilm og utga i 2004 Tropic Island Hum, en samling av ulik animert musikk han hadde skapt gjennom flere år.

Livet etter Linda[rediger | rediger kilde]

Linda, en e-moll akkord og Paul McCartney, 1977.

I 1998 døde McCartneys kone Linda av brystkreft, etter å ha vært syk i en lengre periode. Den samme sykdommen hadde drøyt 40 år tidligere krevd hans mors liv.

I juni 2002 giftet McCartney seg med Heather Mills, en tidligere modell og talskvinne mot landminer, i en svært storslått seremoni på Castle Leslie i Glaslough, Monaghan fylke i Irland. De fikk en datter sammen i 2004, men i mai 2006 ble det kjent av paret skulle skilles. Paul har tatt del i hennes engasjement mot landminer og dessuten bevilget et større beløp penger til kampanjen. Tidlig i 2003 holdt han en personlig konsert for kona til bankmannen Ralph Whitworth og donerte 1 million dollar til «Adopt-a-Landmine».

Han fortsatte å utgi nye album med populærmusikk: Run Devil Run og Driving Rain, samtidig som han aktiverte seg for politiske grupper som Greenpeace, Ethical Treatment of Animals («Folk for etisk behandling av dyr») og andre.

Familie[rediger | rediger kilde]

McCartney og Heather Mills fikk sitt første barn sammen, Beatrice Milly, den 28. oktober 2003.

McCartney hadde tre barn med Linda: Mary (oppkalt etter Pauls avdøde mor), Stella og James (oppkalt etter Pauls far som døde i 1976). Han adopterte Heather, Lindas datter fra et tidligere ekteskap.

James (født 1977) spiller gitar på en sang på farens album Flaming Pie. Mary er babyen som McCartney bærer på innsiden av ytterjakken på baksidefotografiet på hans første soloalbum. Heather er formgiver, og kan også bli sett som liten pike i filmen Let It Be. Stella har gjort et navn for seg selv som storslått motedesigner. Hun er også dyrevernsaktivist.

På turné igjen[rediger | rediger kilde]

Billett fra Paul McCartneys turné, Back in the World, 2003.

I 2002 satte McCartney igang ytterligere en større turné i USA og fikk oppmerksomhet for en energisk og tett støttegruppe av musikere. De ga et variert show som hadde appell til fans gjennom flere generasjoner. Turnéen var den største det året og innbragte 126 millioner dollar. Den fortsatte gjennom den øvrige verden i 2003 og 2004.

McCartney har også spilt på forsermonien i forbindelse med NFLs Super Bowl XXXVI den 3. februar 2002 og var halvtidsunderholder ved Super Bowl XXXIX 6. februar 2005. Ulikt tidligere halvtidsshow var han eneste underholder. Hans sett bestod av «Drive My Car», «Get Back», «Live and Let Die» og «Hey Jude».

McCartney var også deltager på hovedkonserten for Live 8, hvor han spilte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med U2 for å åpne begivenhetene i Hyde Park. Valget av sang reflekterte at det var tyve år siden Live Aid. Han kom tilbake nesten ti timer senere for å avslutte showet med «Get Back», «Drive My Car» (hvor han delte vokal med George Michael), «Helter Skelter», «The Long And Winding Road» og avslutningsvis med alle utøverne samlet i refrenget på «Hey Jude».

Akkurat nå[rediger | rediger kilde]

Paul McCartney med band fotografert under konserten på Olympia i Paris den 22. oktober 2007.

Chaos and Creation in the Backyard ble utgitt 13. september 2005 samtidig med hans USA-turné. Nigel Godrich, som har arbeidet med Radiohead, ble foreslått av George Martin til å produsere albumet, innspilt i London og Los Angeles i løpet av de siste to årene.

McCartney hadde ment å bruke band i studioet, men endte opp med å spille alle instrumentene selv; trommer, gitar, bass, tangentinstrumenter, blokkfløyte, harmonium-orgel og flygelhorn. Albumet består av 13 selvkomponerte sanger.

Han utga i 2005 en barnebok med tittelen High in the Clouds: An Urban Furry Tail, som forteller historien om en frosk og et ekorn som (ikke overraskende) redder livet til de andre dyrene i skogen. Boka ble skrevet sammen med barnebokforfatteren Philip Ardagh, mens kunstneren Geoff Dunbar sto for illustrasjonene. Billedboka hadde et førsteopplag på 500 000 eksemplarer.

I 2006 var han på plass i Abbey Road Studios i London for å starte innspillingen av Memory Almost Full som ble fullført året etter i Squared Studios i New York og Black Island Studios i London. Også her trakterer Paul alle instrumentene selv, og han har kun hjelp av medlemmer av sitt eget faste band på sju av de 16 sangene på albumet.

Med tanke på sin 64 års dag uttalte Paul McCartney med referanse til Beatles-sangen «When I'm Sixty-Four», at han håpet på å kunne fortsette å spille selv etter at han nådde den magiske alder. Stemmen låter fortsatt frisk både på konsert og på plate, spesielt sammenlignet med andre utøvere fra 1960-årene.

11. oktober 2013 gav Paul McCartney ut studioalbumet New, som debuterte på 1. plass på VG-lista i uke 43. Det var første gang siden Flowers in the Dirt fra 1989 at et album av Paul McCartney toppet VGs albumliste.

McCartney i Norge[rediger | rediger kilde]

    • 9. august 1972: I midten av juli 1972 ble det annonsert at McCartney og Wings skulle holde to konserter i Njårdhallen, Oslo. Billettene til det som etter hvert viste seg å bli bare én konsert, ble lagt ut i Dagbladet-sentralen i Akersgata, torsdag 3. august kl. 8:30, og kostet fra 10 til 45 kroner. Onsdag 9. august ankom ekvipasjen Oslo og Njårdhallen, etter en konsert i Örebro i Sverige kvelden før. Det var en fin sommerkveld, og utenfor Njårdhallen, som var stedet for rockekonserter på den tiden, var forventningene skyhøye. Wings fremførte ingen Beatles-låter (med unntak av coverlåta "Long Tall Sally").
    • 26. september 1989: Paul åpner sin første «verdensturné siden 1976 i en fullstappet Drammenshall. Opprinnelig var konserten annonsert til Skedsmohallen i Lillestrøm, men ble flyttet da Drammenshallen tok flere tilskuere.
    • 27. - 28. september 1993: I 1993 var Paul på reisefot igjen med The New World Tour, og Norge sto på reisekartet med to konserter i Oslo Spektrum. Billettsalget startet klokken 08:00 9. august.
    • 2. – 4. februar 1999: Paul landet i all hemmelighet på Gardermoen rundt klokken 17.00 2. februar. Han ble fraktet i limousin fra Gardermoen til EMIs kontorer i Karl Johans gate. På kvelden spiste han middag på Acqua på Aker Brygge sammen med (blant andre) Jahn Teigen, Mette Hartmann, Eivind Rølles og Ole Evenrud. Da Paul var ferdig med middagen dro han til Grand Hotel i Karl Johans gate. Utenfor Grand fikk Aftenposten huket tak i ham for en liten kommentar. ”Hi folks”, sa Paul da han oppdaget pressen utenfor hotellet. ”Jeg er her på et privat besøk, og nå har jeg vært ute og spist sammen med noen venner”. 3. februar beveget ikke Paul seg utenfor hotellrommet. 4. februar forlot han Norge.
    • 9. – 11. desember 2001: Lørdag 3. november 2001 ble det kunngjort at Paul skulle spille under Nobels fredspriskonserten til ære for prisvinner Kofi Annan i Oslo Spektrum 11. desember. I forkant av konserten ble det spekulert i at Paul kom til å trekke seg på grunn av Beatles-medlemmet» George Harrisons dødsfall 29. november. Paul kom til Oslo søndag 9. desember kl. 20.30. Paul og Heather Mills ble kjørt fra Gardermoen, og sjåføren ble bedt om å lære Paul noen norske høflighetsfraser før paret ankom Hotel Plaza. En håndfull fans traff Paul utenfor hotellet og fikk autografer. Dagen etter spaserte Paul i Oslo sentrum, og spiste blant annet lunsj (omelett) på Café Cathedral i Karl Johans gate. Samme kveld deltok Paul under Nobelsbanketten på Grand Hotel.
    • 13. – 14. juni 2004: Paul holdt konsert på Valle Hovin Stadion foran drøyt 25 000 mennesker. Paul ankom Norge 13. juni, men reiste av ukjente årsaker tilbake til England samme dag. På konsertdagen kom Paul tilbake til Oslo og holdt konserten, og forlot Norge igjen allerede samme kveld.

Pseudonymer[rediger | rediger kilde]

I årenes løp har Paul McCartney utgitt verk under et utall av alter ego-er. Det har som regel dreid seg om arbeider av mer eksperimentell art og av mindre kommersiell verdi.

Etter å ha gitt duoen Peter & Gordon flere hitsingler valgte Paul McCartney i 1966 å gi dem sangen «Woman» under pseudonymet «Bernard Webb», for å se om suksessen bare skyldtes komponistmerket Lennon-McCartney eller om det virkelig var kvaliteter ved sangene. Til tross for sin ukjente komponist raste singelen inn på hitlistene, men da det likevel snart ble kjent hvem den virkelige låtskriveren var gjorde det selvfølgelig ingen skade for fortsatt listeklatring og salg.

I 1967 produserte han sangen «I'm the Urban Spaceman» for The Bonzo Dog Band, hvor han kaller seg «Apollo C. Vermouth».

I 1977 utga han en orkesterversjon av albumet Ram under navnet Percy «Thrills» Thrillington.

Under navnet «The Fireman» har han gitt ut tre album i samarbeid med Youth of Killing Joke: Strawberries Oceans Ships Forest i 1994, Rushes i 1998 og Electric Arguments i 2008.

I 2000 utga han albumet Liverpool Sound Collage med Super Furry Animals og Youth, og senest i 2005 arbeidet han med et prosjekt med bootleg-produsent og remikser Freelance Hellraiser under aliaset «Twin Freaks».

Før gjennombruddet med The Beatles brukte McCartney noen ganger scenenavnet «Paul Ramon(e)».

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Triva[rediger | rediger kilde]

Paul McCartney fotografert i BBCs fjernsynsstudio, 25. oktober 2007.
  • McCartney opptrer i Guinness rekordbok flere steder:
    • «Yesterday» er listet som den sangen som er innspilt av flest artister gjennom historien, i alt over 3 000 ulike versjoner.
    • Han er den mest populære komponist av populærmusikk og plateartist med salg på over 100 millioner singler og 60 gullplater.
      • Han ble æret av Guinness i 1979 med en unik rhodium-plate for å ha oppnådd ovenstående.
    • Han har hatt det neststørste stadionpublikum i historien med 184 000 betalende for å se opptredenen på Maracanã Stadium i Rio de Janeiro i april 1990. (Kun a-ha har hatt større. Det hadde de samme sted i 1991, da de samlet 198 000 betalende)
    • Det hurtigste billettsalg i historien fant sted i 1993 da 20 000 billetter for to av hans show i Sydney, Australia, ble solgt ut på 8 minutter.
    • Han var involvert i den hurtigst utgitte singel i historien. Det skjedde den 2. juli 2005 etter at han hadde framført «Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med U2 umder Live 8 konserten. Plata ble utgitt bare 45 minutter etter at den ble tapet, og klatret opp til 6. plassen på Billboard-listen bare timer etter utgivelsen. Sangen satte også rekord i antallet nedlastninger av en enkelt sang på Internett.
  • Han er den eneste artist i Storbritannia som har utgitt single som soloartist («Pipes of Peace»), som del av duo («Ebony and Ivory» med Stevie Wonder), som trio («Mull of Kintyre» med Wings), som kvartett («She Loves You», og mange andre med The Beatles), som kvintett med The Beatles pluss en gjesteartist (Eric Clapton, Billy Preston, etc.), og som sekstett («Let It Be» for Ferry Aid). Han var også medlem av veldedighetsensemblet Band Aid, som hadde en listetopp i Storbritannia med «Do They Know It's Christmas?».
  • «Yesterday» er blitt bekreftet å være verdens mest populære sang med over 6 000 000 spillinger på radio bare i USA alene.
  • Han er æresdoktor i musikk ved University of Sussex.
  • Han er den første rockemusiker noensinne som har mottatt Chiles Chiles fortjenstorden for «tjenester til musikk, fred og menneskelig forståelse».
  • Han er første mottaker av Swedish Polar Music Prize.
  • 1998: vinner av «Pris for livslang fortjeneste» fra PETA.
  • Mellom sitt arbeid for The Beatles og som soloartist og leder av Wings har McCartney selv skrevet eller skrevet i samarbeid med andre mer enn 50 listetopper. Kombinert med Beatles' 49 listetopper i Storbritannia og 40 i USA er Paul McCartney den mest suksessfulle komponist av populærmusikk.
  • Han er verdens rikeste rockestjerne med en personlig formue på 762 millioner pund i 2004.
  • McCartney var den eneste av Beatles-medlemmene som fikk eksamen fra videregående skole (secondary school). Han gjorde det spesielt godt i kunstfagene.
  • Paul McCartney ble gjort til æresdetektiv av politiet i New York i USA.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mike McCartney: Thank U Very Much. London 1982, s. 11.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ross Benson: Paul McCartney. Behind the Myth. Victor Gollancz Ltd. London 1992. ISBN 0-575-05200-7
  • Malcolm Doney: Lennon and McCartney. Midas Books. Kent 1981. ISBN 0 85936 2361
  • Mike McCartney: Thank U Very Much. Mike McCartney's Family Album. Granada Publishing Publishing Limited. London 1982. ISBN 0-586-04920-7
  • John Mendelsohn: Paul McCartney. A Biography in Words & Pictures. Sire Books, Chappell Music Company. New York 1977.
  • George Tremlett: The Paul McCartney Story. Futura Publications Limited. London 1995. ISBN 0-8600-7200-2
  • Alan Williams & William Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away. The True Story Of The Beatles' Early Years. Coronet Books. London 1975. ISBN 9780026290500