Vortebitere og sirisser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vortebitere og sirisser
Grønn løvgresshoppe, Tettigonia viridissima (Linnaeus, 1758)
Grønn løvgresshoppe, Tettigonia viridissima (Linnaeus, 1758)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ensifera,
Orthoptera
Norsk(e) navn: Vortebitere og sirisser
Hører til: vingede insekter,
insekter,
leddyr
Antall arter: 11 arter i Norge
ca. 15 000 i verden
Habitat: mest på tørre åpne områder.
Utbredelse: på land,
Delgrupper:

Vortebitere og sirisser (Ensifera) er en delgruppe av de «gresshoppelignende insektene» i gruppen Orthopteroida. Den andre delgruppen er Gresshopper (Califera), disse to danner ordenen Rettvingene (Orthoptera). Rettvingenes nærmeste slektninger, Spøkelsesinsektene (Phasmatodea) er en egen orden. Det er elleve arter av vortebitere og sirisser i Norge.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Vortebitere og Sirisser (Ensifera) skiller seg fra andre gresshopper særlig på antennene som er lengre enn kroppen. Men dette er unntaket hos jordsirissene, men de har til gjengjeld noen kraftige gravebein som gjør at de knapt kan forveksles med noen andre. Bakbeina er lange og kraftige hoppebein hos de fleste artene.

I Norge er det representert fire familier, mens det finnes mange flere særlig i varme strøk, gjerne der det er noe tørt og sandgrunn.

Løvgresshopper (Tettigoniidae) finner vi gjerne klatrende i trær, som navnet forteller. Alle har vinger, selv om de kan være noe reduserte hos enkelte arter. Hunnen har et langt bakoverrettet lanse- eller sabelformet egglegningsrør. Hos løvgresshopper sitter hørselsorganene (Tympanalorganene) på framføttene (leggen). Ser du nøye etter er dette en litt rund eller spalteformet åpning. I verden er det kjent over 6 000 arter, i Norge er det bare 8 arter.

Sirisser (Grylloidea) kjennes på noen tydelige haletråder (cerci), vingene er spesielle og de ser ut til å ligge horisontalt med ryggsiden. Selv om bakbeina er godt utviklede hos sirissene, løper de heller enn å gjøre lange hopp. Hos sirisser som lever underjordisk er vingene tilbakedannet. Noen arter av sirisser er regnet for skadedyr, deriblant den eneste norske arten, hus-sirissen. I verden er det kjent over 4 000 arter, i Norge er det bare 1 art.

Jordsirisser (Gryllotalpidae) Lever i jorden og har kraftige gravebein og kan minne om små muldvarper, frambeina er tilpasset graving og forkroppen er noe større enn hos de andre gresshopper. De løper ganske hurtig, men hopper ikke som gresshoppene. I verden er det kjent omtrent 60 arter, i Norge er det bare 1 art som alltid er innført til landet. Naturlig utbredelse går nord til Danmark og i sør Sverige.

Hulegresshopper (Rhaphidophoridae) Mange av artene lever i hulrom i jorden, herav navnet. De er vingeløse og har påfallende lange antenner og bein. I verden er det kjent omtrent 500 arter, i Norge er det bare 1 art, som kun lever innendørs i Norge. På New Zealand finnes hule-wetaer.

Wetaer (Anostostomatidae) Foruten hule-wetaer som tilhører gruppen hulegresshopper, finnes Kjempe-wetaer, Støttann-wetaer, Tre-wetaer og Jord-wetaer.Disse er noen av de største insektene på jorden, enkelte arter blir 20 centimeter lange, inklusiv de lange beina. De er bare kjent fra New Zealand. 22 arter er kjent, men flere kan bli oppdaget.

Prikkene hos sabelgresshoppe Leptophyes punctatissima er mest fremtredende når de er unge.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Vortebitere og Sirisser har ufullstendig forvandling, overgang fra nyklekt larve til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere nymfestadier.

De fleste artene er uspesialiserte i matveien (polyfage). Mange arter lever dels av plantekost, dels av insekter og andre smådyr. Enkete er rene rovdyr; noen er rene planteetere.

Eggene legges enkeltvis eller i grupper i jorden eller i barksprekker o.l.

Sangen[rediger | rediger kilde]

De fleste artene synger og har en meget kraftig, gjerne høyfrekvent sang. Det er hannen som synger ved å gni vingene mot hverandre. De ulike artene har ulik sang. Sangen frambringes ved at vingene gnis mot hverandre, eller mot noen tagger på bakbeina. Hos løvgresshopper sitter disse taggene på vingen og kalles stridulasjonskammer. (Hos markgresshopper sitter de på innsiden av de kraftige baklårene og kalles stridulasjonsfiler, lyd frambringes ved at disse gnis mot en skarp kant på vingen.) Hørselstap gjør at mange, særlig eldre, ikke lenger kan høre den høyfrekvente gresshoppesangen. De kan derfor tro at gresshoppene har blitt borte selv om de ikke har det.

Systematisk Inndeling[rediger | rediger kilde]

Slektskapsforholdene mellom de gresshoppelignende insektenes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor finnes det flere måter å systematisk dele de inn i ulike grupper. Her er en måte.

Et latinsk familienavn ender med ...idae, og et navn på en overfamilie på ...idea.

Norsk entomologisk forening har også utgitt en rekke Insekttabeller. Dette er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Et av heftene (se kilde) tar for seg de norske rettvingene (Orthoptera).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]