John Lennon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Lennon
John Winston Lennon
John Lennon
John Lennon (1969)
Født 9. oktober 1940
Storbritannia Liverpool, England
Død 8. desember 1980 (40 år)
USA New York City, USA
Yrke sanger/låtskriver, forfatter, poet, artist, fredsaktivist, skuespiller
Nasjonalitet Engelsk
Sjanger Rock, pop rock, psychedelic rock, eksperimentell rock, rock and roll
Instrument Vokal, gitar, piano, bass, munnspill, banjo
Aktive år 1957–1976, 1980
Plateselskap Parlophone, Capitol, Apple, EMI, Geffen, Polydor
Nettsted www.johnlennon.com
Band
The Quarrymen, The Beatles, Plastic Ono Band, The Dirty Mac
Notable instrument(er)
Rickenbacker 325
Epiphone Casino
Gibson J-160E
Martin D-28
Fender Bass VI
Les Paul Junior

John Winston Lennon (endret til John Ono Lennon etter inngått ekteskap med Yoko Ono (født 9. oktober 1940 i Liverpool, drept 8. desember 1980), bedre kjent som bare John Lennon, var låtskriver, vokalist og gitarist i det verdensberømte bandet The Beatles. Blant de mest kjente sangene fra Beatles-perioden er «I Want to Hold Your Hand», «Help!», «Norwegian Wood», «Strawberry Fields Forever», «Lucy in the Sky with Diamonds», «Come Together» og «Across The Universe». Kjente sanger fra solokarrieren er «Give Peace a Chance», «Imagine» og «Happy Xmas (War Is Over)».

Lennon gjorde seg bemerket som politisk aktivist, kunstner og forfatter. Han var først gift med Cynthia Powell, men forlot henne til fordel for den japanske avantgarde-kunstneren Yoko Ono i 1969.

Etter Beatles' oppløsning i 1970 hadde han ei solokarriere med politiske og eksperimentelle album, men tok pause fra musikken i 1975 for å være mer sammen med familien. Comebacket skjedde med albumet Double Fantasy i 1980.

John Lennon ble skutt med fire skudd av den mentalt syke Mark David Chapman utenfor sitt hjem i New York like før kl. 23.00 den 8. desember 1980.

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

John Lennon ble født på kvelden den 9. oktober 1940, midt under slaget om Storbritannia. Begge foreldrene hadde musikalsk bakgrunn, men ingen av dem spilte profesjonelt. Han bodde sammen med foreldrene inntil faren, Fred Lennon, forlot familien. Moren Julia maktet ikke oppgaven som alenemor, og overlot sønnen til søsteren Mimi som bodde i nærheten.

I likhet med store deler av befolkningen i Liverpool hadde Lennons slekt røtter i Irland. Bestefaren, James Lennon, ble født i Dublin i 1858, bestemoren Mary (født Maguire) var også irsk. Selv om dette hadde liten innvirkning på Lennons oppvekst, kom han til å identifisere seg med irenes sak senere i livet.

Tante Mimi fikk altså jobben som barneoppdrager, mens moren ble ei «tante» som kom på besøk. Selv om hun ikke bodde sammen med John skal hun ha vært et viktig forbilde, blant annet ved at hun stimluerte musikkinteressen hans. Julia Lennon ble drept i ei trafikkulykke da John bare var 17 år, en hendelse han bearbeider i flere sanger fra slutten av Beatles-perioden: «Julia» på The Beatles (White Album) og «Mother» fra soloalbumet Plastic Ono Band.

I puberteten ble Lennon nærsynt og måtte gå med tykke hornbriller. Dette likte han dårlig, selv om et av idolene, Buddy Holly, også brukte briller. I begynnelsen av karrieren brukte han kontaktlinser, men disse ble i 1966 byttet ut med runde stålbriller, noe som skulle bli et kjennetegn for både Lennon andre intellektuelle på 60-tallet.

Tante Mimi fikk overtalt Lennon til å begynne på kunstskole, men Lennon var en rastløs elev, og rock'n'roll tiltrakk ham mer enn å sitte ved en pult og følge instrukser. På slutten av 1950-tallet dannet han skiffle-gruppa «The Quarry Men» som senere fikk navnet «The Silver Beetles» (med henvisning til Buddy Hollys «Crickets») og tilslutt bare The Beatles – «Billene» («beetles» skrevet med beat).

Beatles-tiden[rediger | rediger kilde]

John Lennon i 1964

Som medlem av Beatles hadde Lennon betydelig innflytelse på rockens utvikling gjennom 1960-tallet. Av komponistparet «Lennon/McCartney» skal Lennon ha blitt sett på som den skarpeste tekstforfatteren, mens McCartney var mer ærgjerrig musikalsk.[trenger referanse] Dette er likevel en forenkling, da begge stimulerte hverandre gjensidig (og som oftest komponerte hver for seg). Tekstmessig preges Lennons låter av selvbiografisk stoff, ordspill og paradokser. Tidvis glir han over i surrealisme, som i «Strawberry Fields Forever» og «I Am the Walrus» fra 1967. Tre minutters slagere om romantisk kjærlighet var nå i ferd med å gå av moten.

Sammenlikning med Jesus[rediger | rediger kilde]

Lennon var ofte frittalende. I et intervju med avisen London Evening Standard sa han blant annet at «Kristendommen vil forsvinne. Den vil skrumpe inn og synke hen. Jeg trenger ikke å argumentere for det. Jeg har rett og det vil tiden vise. Vi er mer populær enn hva Jesus er nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først, rock’n’roll eller kristendommen. Jesus var en flott fyr, men hans disipler var dumme og enkle. Det er deres fordreining som har ødelagt det hele for meg.»

Artikkelen ble utgitt uten at noe skjedde, inntil et amerikansk tenåringsmagasin seks måneder senere trykket noen sitater på førstesiden. Det førte til et frontalangrep på Lennon fra den konservative høyresiden i USA, spesielt i sydstatene og midtvesten. Radiostasjoner bannlyste gruppens plateinnspillinger, og albumene og andre utgivelser de sto bak ble brent på flammende bål til medias forlystelse. Den 11. august, 1966 følte Lennon seg tvunget til å gå ut offentlig og beklage sine unnskyldninger med en pressekonferanse i regi av The Beatles i Chicago, Illinois, USA, og hvor han sa blant annet følgende:

Opprinnelig pekte jeg på fakta i referanse til England. At vi betød mer for tenåringer enn Jesus gjorde, eller religion på den tiden. Jeg forsøkte ikke sparke til eller underslå religion. Det eneste jeg sa var et faktum og det mer sant for England enn her. Jeg sa ikke at vi er bedre eller større, eller sammenlignet oss med Jesus Kristus som en person eller Gud som en ting eller hva enn det måtte være. Jeg bare sa hva jeg sa og det var galt. Eller det ble oppfattet galt. Og det er alt hva det var.

Yoko Ono[rediger | rediger kilde]

Den 9. november 1966, rett etter at Lennon hadde avsluttet en mindre rolle i filmen How I Won the War, besøkte han en kunstutstilling ved Indica Gallery i London med en kvinnelig kunstner fra Japan, Yoko Ono. Han ble imponert av det han så, spesielt av et verk hvor et ord var skrevet i taket med så små bokstaver at han måtte gå opp på en stige og lese det gjennom et forstørrelsesglass. Ordet var «Yes». Lennon uttalte senere at det som tiltrakk ham ved dette arbeidet var at han hadde ventet seg at det ville stå «No» eller «Fuck You» eller noe lignende negativt.

Lennon og Ono gjorde et gjensidig inntrykk på hverandre og de holdt kontakten gjennom hele Sgt. Peppers-perioden. Etter at han kom tilbake fra meditasjonsturen i India i 1968 innledet han et fast forhold til Ono, fortalte det til sin hustru Cynthia som begjærte skilsmisse. Fra da av var Lennon og Ono praktisk talt uadskillige, selv under Beatles-innspillingene. Dette "fremmedelementet" skapte gnisninger mellom de fire medlemmene under innspillingen av albumet The Beatles i 1968. Media var lite vennlig innstilt overfor Ono, og pressen trykket en serie lite flatterende artikler om henne, én gikk så langt som å kalle henne «stygg». Ono har av mange blitt utpekt som den som var skyldig i at The Beatles gikk i oppløsning, men problemene startet allerede da manageren Brian Epstein døde i 1967. Uten manageren begynte to sterke personligheter som Lennon og McCartney å knives om gruppens retning.

Lennon ble rasende på kritikk av Ono og sa offentlig at det var ingen John og Yoko, men at de var å betrakte som en person; JohnAndYoko. Ifølge Lennon var Yoko like viktig for ham som «Paul og [Bob] Dylan tilsammen». Lennon gikk over til en vegetarisk livsstil i 1966 som han holdt fast ved, til og fra, fram til sin død. På slutten av 1969 opptrådte både Lennon og Ono som Dirty Mac på forestillingen «The Rolling Stones Rock and Roll Circus», en forestilling som var dårlig forberedt, lite gjennomtenkt og med et svakt resultat.

Politisk agitator[rediger | rediger kilde]

Lennon og Ono i «bed-in» for fred i Amsterdam i 1969

Samtidig ble Lennons politiske engasjement mer og mer tydelig, kanskje som resultat av påvirkningen fra Ono. Han agiterte sterkt imot den amerikanske krigen i Vietnam og for fred. Han sendte tilbake den orden han hadde mottatt fra dronning Elisabeth II i protest mot Storbritannias bidrag til krigføringen i Vietnam og innblandingen i Biafra i Afrika.

Lennon og Ono giftet seg den 20. mars 1969 i Gibraltar, og tilbrakte hvetebrødsdagene i sengen som en sengeliggende demonstrasjon, en såkalt «bed-in», for fred i Amsterdam. Demonstrasjonen ble gjentatt i Montreal hvor paret spilte inn sangen «Give Peace a Chance». Ikke overraskende ble paret sett på som eksentrikere, men de ga likevel fredsbevegelsen en inspirasjon. Lennon valgte å bytte ut sitt mellomnavn Winston med Ono for ytterligere å understreke sin samhørighet med Yoko. Hele denne prosessen ble beskrevet i sangen «The Ballad of John and Yoko» hvor kun Paul McCartney fra The Beatles deltok i innspillingen. Den ble likevel sluppet som en ny Beatles-singel.

Oppløsningen av The Beatles[rediger | rediger kilde]

Til tross for McCartneys solidariske bidrag til sangen nevnt over ble maktkampen innad i The Beatles mer og mer markert og tilspisset. Den ble stilt til offentlig skue i dokumentarfilmen Let It Be på foråret 1969. Filmen var opprinnelig ment å være en dokumentar om gruppens innspilling av et album, men ble isteden en dokumentar om gruppens endelige oppløsning. Resultatet ble så skrøpelig at prosjektet ble lagt på hyllen inntil videre, og isteden samlet gruppen seg om å spille inn et siste album kalt Abbey Road.

Etter at både Lennon og Ono ble skadet sommeren 1969 i en bilulykke i Skottland fikk Lennon det arrangert slik at Ono kunne være sammen med ham hele tiden, blant annet ved å få satt inn en seng i studioet mens han jobbet med Abbey Road-albumet.

Kunstnerisk ble likevel Abbey Road et mesterverk og var samtidig styrt av McCartney, men også et kompromiss. Lennon ville ha et klassisk rockealbum i forlengelsen av The Beatles med adskilte sanger, mens McCartney ville lage et konseptalbum i ånden til Sgt. Pepper. Albumet ble derfor delt i to for å gjenspeile begges syn, Lennon preget første side og McCartney andre side på albumet. I ettertid kan man se at kompromisset var heldig for begge parter.

Fortsatt gjensto den uferdige innspillingen fra Let It Be. Maktkampen kulminerte med at Lennon og George Harrison insisterte på at produsenten Phil Spector skulle få fulle rettigheter til å gjennomgå opptakene. De insisterte også på en ny manager, en tøff amerikaner ved navn Alan Klein. Kravene var det samme som å dytte McCartney ufor et stup. Ikke likte han at sangene hans fikk strykere og kor og han kunne slett ikke akseptere Alan Klein. McCartney hadde derfor ikke noe valg, han som var den som mer enn noen annen i The Beatles hadde forsøkt å holde gruppen sammen, ble også den første av dem som gikk offentlig ut og meddele at han hadde brutt med The Beatles. Selv om oppløsningen først ble juridisk gyldig senere hadde det berømte samarbeidet «Lennon & McCartney» kommet til en bitter slutt.

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

Primalskrik[rediger | rediger kilde]

Av de fire tidligere Beatles-medlemmene hadde kanskje John Lennon den mest varierte platekarrieren. Mens han fortsatt var medlem av The Beatles innspilte Lennon og Ono tre album med eksperimentell og vanskelig elektronisk musikk; Unfinished Music No.1: Two Virgins, Unfinished Music No.2: Life with the Lions, og Wedding Album. Hans første soloalbum med normal musikk var den lite minneverdige Live Peace in Toronto 1969, innspilt i september 1969 (før The Beatles var oppløst) ved en festival i Toronto med improvisert gruppe kalt The Plastic Ono Band som inkluderte Eric Clapton og Klaus Voorman, en dårlig forberedt konsert med standardnumre, delvis øvd på flyet over Atlanteren. Han spilte også inn tre singler mens han fortsatt var medlem av The Beatles; fredshymnen «Give Peace a Chance»; «Cold Turkey» (om hans anstrengelser for å kom seg fri fra sin heroinavhengighet) og «Instant Karma!».

Etter oppbruddet fra The Beatles i 1970 utga han sitt første reelle soloalbum kalt John Lennon/Plastic Ono Band, et rått og brutalt personlig album, tungt influert av Arthur Janovs primalterapi som Lennon hadde gjennomgått tidligere. Terapiens innflytelse, som består i å bokstavelig skrike ut sin følelsesmessige smerter, er mest åpenbar på sangen «Mother» hvor skriket går innholdsmessig ned i barndommens traumer: Mama don’t go! Daddy come home!

Motsatsen er den alvorlige, men samtidige forsonende «God», som nesten fungerer som en pressemelding. I denne sangen lister han opp alle de ting, de konsepter og de personer som han ikke lenger tror på, inkludert The Beatles, etter å ha slått fast følgende:

God is a concept,
By which we can measure,
Our pain

Det eneste man kan tro på er seg selv: I just believe in me, Yoko and me, And that's reality. The dream is over, What can I say?

I ettertid er det opplagt at dette albumet hadde en betydelig innflytelse på den senere hardrocken og pønkemusikken. I kjølvannet av utgivelsen av albumet fortsatte han sine anstrengelser på å demytologisere The Beatles med et langt og konfronterende intervju som ble trykket i det innflytelsesrike magasinet Rolling Stone. Deretter fulgte hans kanskje mest viktige album noensinne, Imagine i 1971, som alternerte mellom drømmer og raseri. På den ene siden hadde albumet den store og gripende fredshymnen «Imagine» (som betyr å forestille seg) og som har blant annet blitt spilt på konserter for Nobels fredspris i Oslo flere ganger, og på den andre siden hadde albumet kanskje rockehistoriens mest infame og ondskapsfulle hatsang rettet mot Paul McCartney i «How Do You Sleep?».

The sound you make is muzak to my ears
You must have learned something all those years
How do you sleep?
Ah how do you sleep at night?

Denne perioden i Lennons utvikling ble også tilpasset hans såkalte hvite periode; hvite klær, hvitt piano, hvite rom, m.m. og sannsynligvis enda en formgivning preget av Yoko Ono.

Kanskje som en reaksjon, hans neste dobbeltalbum, Some Times in New York City, var høy og rusten, og absolutt venstreradikal utgivelse med sanger om fengselopprør, om raseforhold og seksualpolitikk, Englands rolle i konflikten i Nord-Irland, og hans egne problemer med å få oppholdstillatelse i USA. Det ble gjort konsertopptak fra den 30. august 1972 hvor Lennon og hans musikere, Elephant’s Memory gjorde to konserter i Madison Square Garden i New York, som også skulle bli hans siste komplette konsert, skjønt han var senere på scenen som gjest hos andre musikanter, blant annet for Elton John. Selve konserten ble utgitt i 1986 i albumet "John Lennon live in New York City".

Dobbeltalbumet er ikke uten lytteverdige sanger, og av atskillig større verdi enn den skranglete konserten i Toronto i 1969, men mange mener likevel at det representerer et bunnivå i hans musikalske karriere med enkle sanger med overtydig og slagordpregete budskap. Lennon hadde orientert seg mot venstresiden siden slutten på 1960-tallet og hadde muligens også gitt økonomisk støtte til en engelske troskistgruppe. Det var på denne tiden at hans forbindelse til denne gruppen var på sitt tetteste og hvor FBI for alvor begynte å fylle en egen mappe om ham.

I 1972 utga Lennon en antisexistisk sang, «Woman Is the Nigger of the World», som påpekte at om svarte mennesker ble diskriminert i noen land, så ble kvinner det globalt. Amerikanske radiostasjoner nektet å spille sangen, og den ble bannlyst stort over alt, unntatt i det vestlige Europa, men han fikk spilt sangen for et amerikansk publikum under sin andre opptreden hos Dick Cavetts TV-show.

«En tapt helg»[rediger | rediger kilde]

Lennon slo tilbake i 1973 med Mind Games som hadde en sterk tittelsang og noen vage hentydninger til et ‘Nutopia’, som drev satire med hans pågående sak for å bli i USA. Det samme året falt også livet hans sammen da Yoko Ono sparket ham ut av huset. Ono ga May Pang, deres personlige assistent på denne tiden, et høyst originalt tilbud. Ono mente at May Pang kunne være «en ideell ledsager» for Lennon og spurte om hun kunne «være sammen med John og hjelpe ham og se til at han fikk hva enn han ønsket». I praksis betød det at Ono flyttet ut av ektesengen og May Pang flyttet inn, utpekt av Ono selv.

Lennon og Pang dro til Los Angeles og kom etterhvert tilbake til New York, og var sammen til i begynnelsen av 1975, en tid som er blitt beskrevet som «the lost weekend» (den tapte helga). I løpet av deres tid sammen oppmuntret Pang Lennon til å tilbringe tid med sin sønn Julian, oppkalt etter hans mor, og samtidig bli venner igjen med sin første hustru, Cynthia. Selv om Lennons offentlige fyllekule i denne tiden ble brettet ut i tabloidpressen i hele 1974, har Pang skrevet i sin bok om deres forhold at han var stort sett edru i den tiden han var sammen med henne og at han var kreativ og skrev mye musikk.

Til tross for all festingen med dårlige venner fikk Lennon skrapt sammen et ganske godt mottatt album, Walls and Bridges, som hadde blant et samarbeid med Elton John på den temporaske sangen «Whatever Gets You Thru the Night». En annen listetopp var den Beatles-lignende sangen «No. 9 Dream». Stort sett alle sangene på dette albumet hadde en kvalitet på et høyt nivå. Lennon avsluttet året med overraskende gjesteopptreden på en Elton John-konsert i Madison Square Garden hvor de framførte «Lucy in the Sky with Diamonds», «Whatever Gets You Thru the Night» og «I Saw Her Standing There» sammen i det som skulle bli hans aller siste konsertopptreden noensinne, bortsett fra en TV-opptreden høsten 1975.

I 1975 utga Lennon sitt Rock 'n' Roll-album med innspillinger av gamle 50-talls rockemelodier fra hans ungdom. Prosjektet ble fullført av Phil Spector som produsent og etter flere juridiske slag, men resultatet ble overraskende negativt mottatt av anmelderne, skjønt albumet hadde iallfall en kraftfull utgave av Stand By Me.

Hjemmeværende far[rediger | rediger kilde]

John Lennon og Yoko Onos hjem i Dakota-bygningen, NYC.

Samtidig kom Ono sammen med Lennon igjen og fikk skjøvet May Pang ut bakveien. Ono ble gravid med deres eneste barn sammen, og Lennon, som aldri fikk oppleve det å være far til sitt første barn, trakk seg tilbake fra sin musikalske karriere for å bli hjemmeværende far. Det ble enklere i 1976 da han endelig fikk lov til å bli i USA på permanent basis etter en lang strid som hadde begynt da Nixon-administrasjonen lot FBI starte en etterforskning på ham som betydde overvåkning, telefonavlytting og agenter som fulgte etter ham hvor enn han gikk. Lennon erklærte at overvåkningen var politisk motivert.

Samme året fikk David Bowie sin første listetopp i USA med sangen «Fame» som ble skrevet sammen med John Lennon og Carlos Alomar. Lennon koret også på sangen, og han bidro også til hans egen sang «Across the universe».

Lennons pensjonisttilværelse begynte med fødselen av sønn Sean i 1975 og varte til 1980 hvor Lennon første gang på fem år plukket opp gitaren igjen. I begynnelsen var han bare nysgjerrig pà om han fortsatt kunne skrive musikk, men deretter følte han ideene boble over og skrev en imponerende mengde sanger under et ferieopphold i Karibien, og begynte å tenke på et nytt album. For comebacket produserte han og Ono albumet Double Fantasy med sanger som handlet om forholdet deres. Navnet kom fra en blomst han så på en utstilling, og som han så som en perfekt beskrivelse av deres ekteskap.

Ekteparet bidro med halvparten av sangene hver, de ble spilt annenhver gang. Tilhengere av Lennon er sjelden like begeistret for Yoko Ono, men svelget irritasjonen i gleden over å få en uforfalsket Lennon tilbake igjen. Den første sangen fra albumet, «(Just Like) Starting Over», steg på platelistene og Lennon begynte å tenke på en ny verdensturne. Han begynte også arbeidet på sitt neste album, Milk and Honey, som han aldri fikk fullført.

Mot slutten av livet uttrykte Lennon misnøye med den knappe statusen han fikk av George Harrison i hans biografiske notatsamling I Me Mine. I følge Yoko Ono var han ikke fornøyd med at Paul McCartneys Beatles-sanger som «Yesterday», «Hey Jude» og «Let It Be» var mer populære enn hans egne bidrag.

Drapet[rediger | rediger kilde]

Inngangen til Dakota-bygningen hvor Lennon ble skutt.

Om kvelden den 8. desember 1980 vendte Lennon og Ono tilbake til leiligheten i Dakota-bygningen på Manhattan i New York etter å ha arbeidet på innspillingene av Onos sang Walking On Thin Ice til deres neste album. Ono kom ut av bilen først, fulgt av Lennon. Da Ono gikk inn i bygningen kastet Lennon et blikk på en mann som han hadde gitt autografen sin til tidligere, og gikk deretter inn i bygningen. Da Lennon passerte mannen, en sinnsforvirret fan ved navn Mark David Chapman, ropte han brått mot musikeren: «Mr. Lennon!» Da Lennon snudde seg, skjøt Chapman fem skudd mot ham. Ett bommet mens fire gikk inn i ryggen og skulderen. Yoko Ono, som sto rett ved siden av, ble ikke truffet. Lennon klarte å snuble framover og opp seks trappetrinn før han kollapset, gispende «jeg er skutt, jeg er skutt.»

Etter skytingen ble Chapman stående inntil revolveren ble slått ut av hendene hans og sparket unna av en forbipasserende ved navn Jose Perdomo, som forskrekket spør: «Hva har du gjort? Hva har du gjort?» Chapman svarer: «Jeg har akkurat skutt John Lennon.» Deretter tar han rolig av seg jakka, legger den ned ved føttene og tar fram en bok, J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye, og leser i den til han blir plukket opp av politiet noen minutter senere.

Lennon ble kjørt til Roosevelt Hospital, han hadde mistet 80% av blodet og døde av sjokk i en alder av 40 år. En forskrekket verden ble informert om dødsfallet av Dr. Stephen Lynn som kort tid før hadde gitt den nedslående nyheten til Yoko Ono.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Noen av John Lennons gitarer

En gruppe mennesker samlet seg utenfor bygningen natten etter Lennons død. Ono ga beskjed om at syngingen deres holdt henne våken og ba dem samles i Central Park den kommende søndagen for ti minutters stillhet. Hennes bønn for en stille stund ble æret den 14. desember 1980 over hele verden. Et minnesmerke for Lennon ble oppført på samme sted med navnet Strawberry Fields Memorial.

Den 9. desember 1980 hadde Bruce Springsteen konsert i Spectrum i Philadelphia og uttalte at «Det er en tung kveld å komme ut og spille, men det er ikke noe annet du kan gjøre.»

En egen minneutgave av musikkmagasinet Rolling Stone ble utgitt kort etter drapet. Forsiden var et bilde tatt samme morgen som drapet fant sted av Annie Leibovitz. Bilde viste en naken, sammenrullet Lennon som klamrer seg til en fullt påkledd Ono.

Elton Johns album Jump Up! hadde en hyllest til Lennon i sangen «Empty Garden (Hey Hey Johnny)». I 1982 ga Paul McCartney sin egen hyllest med den sentimentale «Here Today» på sitt kritikerroste album Tug of War. Det samme året ga Queen ut Hot Space som hadde sangen «Life Is Real», også en hyllest til Lennon.

I mars 2002 kalte hans hjemby Liverpool sin flyplass Liverpool John Lennon Airport og adopterte dens motto fra en tekstlinje i sangen Imagine: Above us only skyOver oss er kun himmelen.

I 2002 kom Lennon inn på topp ti-listen over de 100 største briter i en avstemning i regi av BBC.

John Lennon Park med statue ble bygget på Cuba som et minnesmerke over musikeren. I oktober 2000 ble John Lennon Museum åpnet i Onos hjemby Saitama i Japan for å bevare kunnskapen om hans liv og musikk. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Lennon er innvalgt i Rockens æresgalleri både som medlem av The Beatles (1988) og som soloartist (1994). I 1994 ble han innvalgt ved en tale av Paul McCartney i form av et brev med de viktige hendelsene i Johns liv.

Lennons første sønn Julian Lennon har hatt en mindre karriere innenfor musikk, men hans likhet med faren har ikke vært til hans fordel. Også Sean Lennon, Lennons sønn med Ono, har forsøkt seg uten større suksess.

Biografier og bøker[rediger | rediger kilde]

Egne utgivelser[rediger | rediger kilde]

  • In His Own Write, John Lennon, 1963
  • A Spaniard in the Works, John Lennon, 1965.
  • No flies on Frank: his greatest nonsens-hits, John Lennon, 1994.
  • Skywriting by word of mouth and other writings including The ballad of John and Yoko, John Lennon, 1986.

Biografier[rediger | rediger kilde]

  • John Lennon: mennesket, musikeren og myten : en biografi, Karsten Jørgensen. 2004 (dansk)
  • John Winston Lennon, Ray Coleman
  • John Ono Lennon, Ray Coleman
  • The Lives of John Lennon, Albert Goldman
  • The Lennon Companion, Twenty Five Years of Comment, E.Thompson og D.Gutman (red.).
  • John Lennon My Brother, Julia Biard (med Geoffry Giuliano), 1989
  • Let Me Take You Down: Inside the mind of Mark David Chapman, Jack Jones, 1992
  • Lennon Revealed, Larry Kane, 2005
  • John, Cynthia Lennon, 2005, Crown Publishers

Plateutgivelser[rediger | rediger kilde]

Beatles[rediger | rediger kilde]

John Lennon deltok på alle innspillinger, se: The Beatles

Soloalbum[rediger | rediger kilde]

Posthume utgivelser[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: John Lennon – sitater
Commons Commons: John Lennon – bilder, video eller lyd