Arkadia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Arkadia» (eller «Arcadia») har flere betydninger.
Arkadia prefektur
Νομός Αρκαδίας

Kart over Arkadia prefektur

Land Hellas Hellas
Periferi Peloponnes
Status Prefektur
Hovedstad Tripoli
Areal
 – Totalt:
Rangert som nr. 5
4 419 km²
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 33
102 035 (2001ref)
Bef.tetthet 23,1 innb./km²
Provinser 4
Bykommuner 22
Landkommuner 1

Arkadia (gresk: Αρκαδία) er et landskap i Hellas, midt på Peloponnes. Det utgjør et av Hellas' 51 prefekturer og ligger i periferien Peloponnes.

I gammel tid snakket befolkningen en dialekt som var oppblandet med minoisk språk. Området kom i høy grad under innflytelse av Sparta. Senere dannet arkaderne en motstandsbevegelse og kom under innflytelse av Roma. Befolkningen levde et landlig liv og drev kvegdrift. Arkadia har sitt navn fra den mytologiske figuren Arkas. I gresk mytologi var Arkadia hjemmet for guden Pan, en lokal naturgud knyttet til skogen, villmarken og uhemmet dyrisk begjær. I kunsten i europeisk renessanse ble Arkadia feiret som et urørt, opphavelig, harmonisk villmark, og hyrdediktningen omtalte området som et idyllisk sted.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Utsyn fra toppen av fjellet Lykaion, sikt østover mot stoa og hippodromen.

Arkadia dekker omtrent 18 prosent av den greske halvøya Peloponnes, lokalisert i den sentrale og østlige delen, og utgjør den største regionale enheten av halvøya. Arkadia har faktisk et vintersportsted i fjellene Mainalo, lokalisert rundt 20 km nordvest for Tripoli, som er dagens hovedstad for Arkadia. Andre fjell i Arkadia er Parnon i sørøst og Lykaion i vest.

Klimaet i den østlige delen, og i de sørlige og mer lavtliggende områdene, og i det sentrale området ved lavere høydenivå enn 1000 meter, består av varme somre og milde vintre. Området får hovedsakelig regn i løpet av høsten og vintermånedene i resten av Arkadia. Snø om vinteren er vanlig i fjellstrøkene i vest og de nordlige delene, Taygetos og i Mainalo.

Oldtidens og antikkens Arkadia utgjorde høylandene i det midtre av Peloponnes. I nord grenset Akhaia langs fjellryggen som gikk fra fjellet Erymanthos til fjellet Kyllini (Kyllene); det meste av fjellet Aroania lå innenfor Arkadia. I øst grenset området til Argolida (Argolis) og Korinthia langs ryggen av et høyland som går fra Kyllini og rundt til fjellet Oligyrtos og deretter sørover til fjellet Parthenion. I sør gikk grensen Lakonia og Messenia gikk gjennom høydedragene av fjellrekken Parnon og Taygetos slik at Arkadia inneholdt alt overvann for elven Alfeios, men intet av elven Eurotas. Sør-vest går grensen med Messania langs fjelltoppene av Nomia og Elaeum, og fra der går grensen med Elis langs dalstrøkene av elvene Erymanthos og Diagon. Det meste av regionen Arkadia er fjellrikt, unntatt for slettene rundt Tegea og Megalopolis, og dalene for elvene Alfeios og Ladon.

Historie[rediger | rediger kilde]

Elven Lousios

Ettersom Arkadia ligger fjernt og høyt oppe i fjellene har området vært et egnet sted for politiske og kulturelle flyktninger som har søkt ly. Da greske doriske dialekter ble spredt på Peloponnes i løpet av de mørke århundrer i Hellas, synes det som om eldre språk overlevde i Arkadia, og utgjorde da en arkadisk-kypriotisk gruppe innenfor de greske språk. Historikeren Herodotos forteller at innbyggerne av Arkadia var pelasgere, hvilket var den greske betegnelsen av det antatte «innfødte» befolkningen i oldtidens Hellas som bodde i landet før grekerne skal ha innvandret.[1] Mens Herodotos synes å ha oppfattet ideen om at pelasgere ikke var grekere som usannsynlig, er det klart at arkadierne ble betraktet som de opprinnelige beboerne av regoionen.[2]

Arkadia er en av regionene som ble beskrevet i «skipskatalogen» i Homers Iliaden.[3] Arkadia, den moderne regional enheten i Hellas med samme navn som oldtidens Arkadia, utgjør et langt større område.

Antikken[rediger | rediger kilde]

Fra 500-tallet f.Kr. dominerte bystaten Sparta hele Peloponnes, og tvang naboene, inkludert Arkadia, til å bli medlem av det peloponnesiske forbund og kjempe i Spartas kriger. Spartas militære dominans som gjorde det mulig å ha en slik ledende posisjon endte brått i 371 f.Kr. da Epaminondas og hans thebanske hær beseiret en spartanske hær i slaget ved Leuktra. I kjølvannet av Spartas nederlag ble det arkadiske forbund opprettet som kombinerte de ulike bystatene i Arkadia til en føderal sammenslutning. Etter opprettelsen av forbundet, tok det en aktiv rolle i politikken på Peloponnes.

I 362 f.Kr. ble spørsmålet om man skulle fortsette som en alliert av Theben eller ikke, så pressende at forbundet ble delt. Byene i forbundet endte derfor opp med å kjempe på ulike sider i slaget ved Mantineia. Etter slaget og etter at Thebens hegemoni var over, minsket innflytelsen til det arkadiske forbundet. Selv om det aldri fikk tilbake dets tidligere posisjon, fortsatte det å eksistere i årene etter 362 f.Kr. Ulike indikasjoner at forbundet varte fram til 200-tallet f.Kr. Datoen for dets endelige oppløsning er usikker, men det var i alle fall forsvunnet ved 230-tallet f.Kr. da de arkadiske byene gikk inn i det akhaiske forbund.[4]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Etter sammenbruddet av Romerriket i vest, ble Arkadia en del av det gresktalende bysantinske riket i øst. Arkadia forble et vakkert, ensomt område, og dets innbyggere ble velkjent som hyrder som førte et enkelt, pastoralt, men lykkelig liv. Denne forestillingen økte i en slik grad at Arkadia ble referert til som et fantasifullt, utopisk og idyllisk paradis, udødeliggjort av Vergils Eclogues (også kalt for Bucolica), og senere av Jacopo Sannazaro i hans pastorale mesterverk Arcadia (1504). Fra renessansen ble «Arkadia» ble langt mer enn en geografisk lokalisering, men et litterært og kunstnerisk henvisning, synonymt for det gode liv og en gullalder.

Den latinske frasen Et in Arcadia ego som vanligvis tolkes til å bety «også i Arkadia (er) jeg». Det er et eksempel på memento mori, en påminnelse om at man skal dø, en advarende påminnelse om en forbigående og forgjengelig verden, og dødens uunngåelighet. Frasen er oftest assosiert med Nicolas Poussins maleri fra 1647, De arkadiske hyrder. I maleriet opptrer frasen som en inskripsjon på gravstein oppdaget av ungdommer i antikke klær.

Etter det katastrofale fjerde korstog hvor det bysantinske rike gikk i oppløsning etter at vestlige korsfarere angrep og plyndret Konstantinopel, ble Arkadia til sist en del av fyrstedømmet Akhaia. Området ble progressivt gjenerobret av bysantinske grekere fra despotatet Morea fra 1260-tallet og framover, en prosess som varte fram til midten av 1300-tallet. Regionen falt i hendene på osmanske tyrkere i 1460, en makt med en annen religion, og med unntaket av en periode med venetiansk styre i 16871715, forble området underlagt den tyrkiske undertrykkelsen fram til opprøret og frigjøringen i 1821.

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Kommandant Panagiotis Kephalas reiser hever det greske flagget i Tripoli (Tripolitsa), hovedstaden i Arkadia, etter vellykket beleiring mot tyrkerne.

Arkadia var et av sentrene i den greske uavhengighetskrigen og var seirende i deres slag, et av dem i Tripoli. Etter en seierrik uavhengighetskrig, ble Arkadia endelig en del av et fritt Hellas. Deretter fikk området en økonomisk vekst og opplevde liten utvandring sammenlignet med andre greske områder.

1900-tallet fikk derimot Arkadia omfattende tap av befolkning grunnet utvandring, hovedsakelig til Nord- og Sør-Amerika. Mange av landsbyene mistet halvparten av befolkningen, og det var frykt for at de ville bli helt forlatt. Arkadia fikk en mindre befolkning enn Korinthia. Demografer forventet at befolkningen ville halveres mellom 1951 og ut århundret. Per 2011 bor det rundt 87 000 mennesker i Arkadia.

Et meget stort jordskjelv som målte 5,9 på Richters skala rystet Megalopolis og området rundt i 1965. Et stort antall bygninger ble ødelagt og etterlot befolkningen husløse. I løpet av et antall år ble bygningene bygd opp igjen anti-seismisitet. I 1967 begynte byggingen av Megalopolis kullkraftverk som ble operativt fra og med 1970, og skaffet overskuddskraft for sørlige Hellas. Et gruveområde sør for kraftstasjonen er det største gruveområdet på hele halvøya.

I juli og august 2007 førte en omfattende skogbrann til store skader i Arkadia, hovedsakelig i fjellene.[5]

I 2008 foreslo klassisisten Christos Mergoupis teorien at de mumifiserte levningene av Aleksander den store (ikke hans faktisk grav) kunne være lokalisert i Gortynia-Arkadia. Siden 2008 har det vært gjort undersøkelser i området. Denne forskningen ble først nevnt av CNN International i mai 2008.[6][7]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

En termoelektrisk kraftstasjon som produserer elektrisitet for det meste av sørlige Hellas, betjenes sør for Megalopolis, sammen med kulldrift.

I jordbruket dominerer potetdyrking, noe som er dominerende i sentrale og nordsentrale Arkadia, men på slettene er det hovedsakelig blandet jordbruk med olivenlunder og tamdyr, særlig i områdene rundt Megalopolis og mellom Tripoli og Levidi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herodotos I, 56–57
  2. ^ Herodotos VIII, 73
  3. ^ Homer; Iliaden II, 603–611
  4. ^ Roy, James: «Arcadian League» i: The Oxford Classical Dictionary
  5. ^ «Arkadia», EcoTurism
  6. ^ «Alexander the Great New Research: Are His Mummified Remains In Gortynia-Arkadia, Greece?». Ireport CNN. 20. mai 2008
  7. ^ «Alexander the Great Discovery-New Important Research Conducted in Greece». Ireport CNN. 22. februar 2008

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Arkadia – bilder, video eller lyd