Silenos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den drukne Silenos, romersk skulptur fra 100-tallet e.Kr. (Louvre)

Silenos (gresk Σειληνός) var en gammel gresk jordbruksguddom, en gud for dansen i vinpressen, som etter hvert ble en gud for fyll og drukkenskap. Han ble knyttet til Dionysos som hans lærer og følgesvenn. Hans navn er avledet fra ordene seiô, «å bevege til og fra» og lênos, «vintrau».[1]

Figurens utvikling[rediger | rediger kilde]

Silenos, romersk relieff, slutten av 100-tallet e.Kr. (Cabinet des Médailles, Paris)
En poinçon med hodet til Silenos i relieff, oppdaget i det romerske arkeologiske laget ved Holt i Cheshire i England, er antatt å være kunstnerens pregestempel.
Silenos, med en vinbag ved Delos.

Silenos' opprinnelse minner om et folkeminne, en mannlig figur fra dypt inne i skogen med ørene til en hest og tidvis med halen og beina til en hest.[2] Som flertallsvesener var silener, sileni, uregjerlige halvdyriske vesener, avledet fra sky skogsdemoner, og beslektet med nymfer, satyrer og kentaurer. Senere ble silener de fordrukne tilhengerne til Dionysos, vanligvis framstil som småkåte, skallete og feite med tykke lepper og brakknese, men med menneskelige bein. Enda senere gikk flertallsutgaven sileni ut av bruk og de eneste referanser var til en enkeltindivid ved navn Silenos, læreren og den trofaste følgesvennen av vinguden Dionysos.[3]

Som en vidgjetent konsument av vin var han vanligvis full og måtte bli støttet av satyrer eller fraktet av et esel. Silenos ble beskrevet som det eldste, klokeste og mest fordrukne av alle tilhengerne til Dionysos, og det ble sagt i orfiske hymner at han var den unge gudens lærer og veileder. Det plasserer ham i et selskap av falliske eller halvanimalske lærere av gudene, en gruppe som også omfatter Priapos (fruktbarhet og seksuell lyst), Hermafroditos, (tokjønnet, biseksuell og kvinnelighet), Kedalion (Hefaistos' tjener) og Cheiron (kentaur), men også Pallas, læreren av Athene.[4]

Det var sagt at når Silenos var beruset besatt han en egen kunnskap og makten for profeti. Den frygiske kong Midas var ivrig etter å lære fra Silenos og fant den gamle mannen ved en kilde hvor han ofte satt og drakk. Da Silenos falt i søvn lot Midas sine menn ta ham med seg til sitt hus.

Silenos delte med kongen en pessimistisk filosofi:

«Det beste for en mann er å ikke bli født, og om allerede født er det best å dø så raskt som mulig.»[5]

En alternativ fortelling var at Silenos hadde gått seg bort og vandret rundt i Frygia, og han ble reddet av bøndene som tok ham med til kong Midas som behandlet ham med vennlighet. Som gjenytelse underholdt Silenos ham med fortellinger og kongen lot seg forlyste i fem døgn.[6] Dionysos tilbød å belønne Midas med hva han måtte ønske. Kongen ønsket da uklokt at alt han berørte skulle bli til gull. En annen variant av fortellingen var at Silenos hadde blitt tatt til fange av to gjetere og han trakterte dem fantastiske historier.

I Euripidess satyrspill Kyklopene, er Silenos strandet med satyrene på Sicilia, hvor de ble satt i slaveri hos kyklopene. De er det komiske elementet i fortellingen som hovedsakelig er et spill på Homers Odysséen IX. Silenos referer til satyrene som hans barn i løpet av skuespillet. Han opptrer også i keiser Julianus' satire Cæsarerne hvor han sitter ved siden av gudene og tilbyr sine kommentarer til ulike herskere under visitasjonen. Han fungerer i all vesentlighet som forfatterens kritiske stemme av Aleksander den store, Julius Cæsar, Augustus, Marcus Aurelius (som han akter som en filosofikonge, som seg selv) og Konstantin den første.[7]

I de bevarte fragmenter fra andre satyrspill, fungerte Silenos som leder av et kor av satyrer. Generelt virker han som en godt likt mytologisk figur hos grekerne, og de mange mindre fortellingene om ham hvor han framstilles som en jovial, gammel mann synes å ha vært muntrasjoner. Hans tre sønner, Maron, Astraios og Leneos var hovedsakelig en mangfoldiggjøring av guden selv, på lik linje med flertallsformen seilenoi eller sileni.[1]

Silenus var også muligens en latinsk form for utskjelling en gang rundt 211 f.Kr. slik som det ble benyttet som begrep hos dikteren Plautus' skuespill Grovheter for å beskrive Labrax, en forrædersk hallik eller leno som «... en pottefeit gammel Silenus, skallet, muskelsterk, buskete bryn, skulende, ordkløver, gudsforlatt forbryter...»[8]

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Romersk relieff på sarkogfag, 100-tallet e.Kr. Bakkenal: Silenos omgitt av dansende mænader.
Den drukne Silenos, maleri av Rubens

Silenos figurerte vanligvis i romerske relieffer i følget til Dionysos, et emne for dekor på sarkofager, en legemliggjøring av de oversanselige løftene til den dionysiske kult. Figuren dukker opp på nytt i renessansen: en hoffdverg poserer for en Silenos-lignende figur ved siden av en skilpadde ved inngangen til Bobolihagene (Giardini di Boboli) i Firenze.

Peter Paul Rubens malte i 1616-17 bildet Den drukne Silenos, bevart ved Alte Pinakothek, München.

Carl von Linné benyttet den feminine formen for Silene for smelleslekta, en blomst i nellikfamilien.[9]

Silenos opptrer i skriftene til Arthur Schopenhauer som ga sin tilslutning til hans mest berømte utsagn at «det beste for en mann er ikke å bli født». Via Schopenhauer, diskuterte Friedrich Nietzsche «visdommen til Silenos» i Die Geburt der Tragödie, 1872 (Tragediens fødsel, 1969). I løpet av slutten av 1800-tallets Tyskland og Wien, ble symbolismen fra antikkens Hellas tolket på nytt gjennom et freudiansk prisme. På rundt samme tid benyttet Wiener Sezession-kunstneren Gustav Klimt den uærbødig, lubne Silenos som et motiv i flere verker for å representere «begravde instinktmessig krefter».[10]

I 1884 utga Thomas Woolner et langt fortellende dikt om Silenos. I Oscar Wildes roman fra 1890, Bildet av Dorian Gray priser lord Henry Wooton dårskapen i en filosofi som håner «langsomme Silenus» for å være edruelig. I Brian Hookers engelske oversettelse fra 1923 av Edmond Rostands skuespill Cyrano de Bergerac fra 1897, referer Cyrano forakterlig til den klossete skuespilleren Montfleury som «That Silenus who cannot hold his belly in his arms». («Den Silenus som ikke kan holde på sin buk i sine armer.») I Evelyn Waughs første roman Decline and Fall (1928) finnes figuren professor Silenus.

Silenus er en figur, sammen Bacchus, i C.S. Lewis roman Prins Caspian, den andre boken i serien Narnia. I bokserien Percy Jackson, skrevet av Rick Riordan, er Silenus en satyr som dør i løpet av slaget mot Cronus. Martin Silenus er en satyrlignende, alkoholglade poeten og pilegrimen i Dan Simmons' science fiction-roman Hyperion Cantos.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Seilenos», Theoi.com
  2. ^ The Oxford Classical Dictionary
  3. ^ Kerenyi, s. 177.
  4. ^ Kerenyi, s. 177.
  5. ^ Plutark (oversettelse fra 1878): «Consolation to Apollonius» i: The Morals, bind 1. Online Library of Liberty. (Se seksjon 27.)
  6. ^ Thompson, J. (2010): «Emotional Intelligence/Imaginal Intelligence» i: Mythopoetry Scolar Journal, Vol 1,
  7. ^ The Caesars, engelsk oversettelse online.
  8. ^ Plautus: Rudens
  9. ^ Quattrocchi, Umberto (1999): CRC World Dictionary of Plant Names, ISBN 0-8493-2678-8, 4: 2482
  10. ^ Schorske, Carl (1980): Fin-de-Siècle Vienna – Politics and Culture, s. 221

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • March, J. (1999): Cassell's Dictionary Of Classical Mythology, London. ISBN 0-304-35161-X
  • Plautus: The Rope and other plays, London: Penguin Classics ISBN 0-14-044136-0
  • Julian: The Caesars, Cambridge: Loeb Classical Library.
  • Hedreen, Guy Michael (1992): Silens in Attic Black-figure Vase-painting: Myth and Performance, Ann Arbor: University of Michigan. Catalogue of the corpus.
  • Karl Kerenyi [1951] (1980): The Gods of the Greeks, Thames & Hudson

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Silenus» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  • «Seilenos», Theoi.com, med omfattende liste av referanser til klassisk litteratur