Daimon
En daimon eller daimone er en guddom, ånd eller et vesen som viser sin kraft i naturen. Begrepet har hatt litt forskjellig betydning, men er i dag særlig brukt om naturguddommer eller naturdemoner i gresk mytologi, som for eksempel nymfer, satyrer, siléner, Priapus, Pan, Musene og kentaurer. Ordet daimon har også gitt navn til det jødisk-kristne demon-begrepet.
Skiftende betydning [rediger]
Det greske ordet δαίμων eller daimon betyr «gud» eller «ånd» og ble skrevet daemon på latin.
Opprinnelig brukte grekerne, deriblant dikteren Homer og skaldene, ordet daimon om enhver guddom. Da de etter hvert ble kjent med østlige folkeslag og deres gudelære, ble imidlertid daimon først og fremst en betegnelse på en mellomform mellom mennesket og de egentlige gudene, altså et lavere gudevesen. Seinere, det vil si etter Platon, ble daimon både i litteraturen og i folketroen et uttrykk for et dobbeltvesen eller en skyttsånd som alle mennesker hadde. Demonen kunne også betraktes som en vandrende ånd som tok bolig i mennesket og utgjorde dets sjel. Enkelte rasjonaliserende seinstoikere omdefinerte daimon fra å være en selvstendig åndeskikkelse til å bli det guddommelige og fornuftige i mennesket. Sokrates' daimonion åpenbarte seg som en stemme som advarte ham mot det han ikke burde gjøre.
I klassisk litteratur kan demon betegne både en «god demon» og en «ulykkesdemon». I kristendommen ble begrepet derimot bare brukt om hedenske guder og andre onde åndsmakter, og ordet kom dermed til å få et utelukkende negativt innhold. Demon betyr derfor på norsk i dag først og fremst «ond ånd».
Lavere guddommer og ånder som likner på grekernes demoner har for øvrig forekommet med skiftende betydning i all folketro.
