Suezkrisen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.
Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Endringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.Suezkanalen stod ferdig i 1869. Den britiske statsministeren, Benjamin Disraeli, klarte å skaffe Storbritannia kontrollen over kanalen som var bygget under ledelse av franskmannen Ferdinand de Lesseps. I årene som fulgte var Egypt, hvor Suezkanalen ligger, under britisk kontroll, selv om landet hadde en viss selvstendighet under en khediv - senere en konge.
Innhold |
[rediger] Konflikten
Den egyptiske lederen Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen i 1956. De gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike så sine økonomiske interesser i området truet. Storbritania og Frankrike fikk Israel med på et angrep mot Sinaihalvøya og fikk derved et påskudd til et angrep mot Suezkanalen for å sikre denne. Etter press fra stormaktene USA og Sovjetunionen trakk imidlertid Frankrike og Storbritannia tilbake sine styrker. Året etter trakk Israel sine styrker ut av Gaza og Vestbredden, og FN sendte fredsbevarende styrker til området, United Nations Emergency Force (UNEF).
[rediger] Historisk forløp
Verden fremstod som ganske forandret etter 2. verdenskrig. Storbritannias innflytelse var sterkt redusert, og mange egyptere så med sterk misnøye på britenes kontroll over kanalselskapet. I 1952 ble kong Faruk av Egypt styrtet i et kupp, og kort etter sto Gamal Abdel Nasser frem som Egypts sterke mann. Han tok ærestittelen al Raïs, føreren, og begynte å se på seg selv som lederen i den arabiske verden. Samtidig som han drømte om å bli en stor arabisk statsmann, ønsket han å gjøre Egypt sterkt. Storbritannias kontroll over Suezkanalen gjorde dette vanskelig, og Egypt trengte dessuten våpen for å bygge seg opp til en større militærmakt i regionen.
Nasser kjøpte våpnen i Tjekkoslovakia, og tok opp lån for å finansiere dette. Samtidig hadde Egypt satt i gang et stort prosjekt for å skape sikrere forhold for jordbruket langs Nilen. De ville bygge en demning i den sydlige delen av landet, ved Aswan, både for å kontrollere den enorme elven og for å skaffe mer elektrisitet til landet. Nasser trengte vestlig kapital og vestlig ekspertise for å kunne bygge demningen.
USA forhandlet om spørsmålet, men valgte å si nei til å støtte prosjektet, hovedsakelig av økonomiske grunner. Storbritannia sa også nei, men da hovedsakelig av politiske grunner. Storbritannias statsminister, Anthony Eden, mente at Nasser var en trussel mot Storbritannias innflytelse i området.
Nasser måtte skaffe midler til Aswan-demingen på en annen måte, og dermed valgte han i 1956 å nasjonalisere, det vil si overta, Suezkanalen med tilbud om å kompensere Storbritannia og Frankrike, som var de to aksjonærene i selskapet som eide kanalen. FN forsøkte å megle mellom partene, men verken Frankrike eller Storbritannia var interessert i en fredelig løsning. Frankrike hadde, ved siden av økonomiske grunner, mistanke om at Nasser støttet Algeries frigjøringsbevegelse, Front de Libération Nationale, FLN, i deres kamp for å frigjøre Algerie fra Fransk styre.
Israel var ikke noe mer begeistret for det nye styret i Egypt som stadig kom med trusler mot landet. De tre landene utarbeidet derfor en plan for å stoppe Nasser. Israel, som var plaget av angrep fra den egyptiske Sinaihalvøya, gikk til angrep på Egypt gjennom Sinaiørkenen. I løpet av kort tid hadde Israel begynt å nærme seg kanalen fra øst. Storbritannia og Frankrike gjorde det klart at de oppfattet krigen som en trussel både mot freden og mot samferdselen på Suezkanalen. De forlangte derfor at både Egypt og Israel skulle holde seg minst 16 km fra kanalen. Denne skulle besettes av tropper fra Storbritannia og Frankrike. Israel sa, som avtalt, ja, men Egypt sa, som ventet, nei. Dermed gikk Storbritannia og Frankrike inn i kanalsonen.
Begge disse to landene var klar over at USA og Sovjetunionen ville reagere sterkt på det som hadde skjedd, men de hadde regnet med å komme eventuelle reaksjoner i forkjøpet ved å være i kanalsonen før supermaktene rakk å reagere. Imidlertid reagerte USA meget raskt, og det gjorde de gjennom FN. Storbritannia og Frankrike nedla veto i sikkerhetsrådet, men i hovedforsamlingen kunne de ikke gjøre det. Det ble satt inn en FN-styrke for å holde Egypt og Israel fra hverandre. Stilt overfor USAs reaksjon, Sovjetunionens trusler om bruk av atomvåpen mot London og Paris og vissheten om at de slett ikke hadde klart å rykke inn i kanalsonen, gav Storbritannia og Frankrike opp og trakk sine styrker ut.
Det er ingen tvil om at Storbritannia og Frankrike tapte stort i verdens øyne på sin handlemåte. Sovjetunionen vant mest. For det første stilte de opp som Egypts forsvarer, noe USA ikke godt kunne gjøre på en troverdig måte etter at de hadde nektet Egypt pengestøtte i saken om finansiering av Aswan-demningen. For det andre førte den alvorlige krisen i Suez til at oppstanden i Ungarn, for å gjøre landet demokratisk etter 11 år med kommunistisk diktatur, ikke fikk de internasjonale reaksjoner den burde fått.
At USA hadde nektet å støtte Storbritannia og Frankrike, førte til en meget negativ stemning i de to landene. Forholdet mellom Frankrike og USA endret seg i negativ retning, noe som skulle ta lang tid å normalisere. Derimot kom det som en stor overraskelse på verden at USA og Sovjetunionen kunne opptre enig.
I Storbritannia førte dette til at statminister Anthony Eden måtte gå av, og hans lange karriere som politiker tok slutt.
Det kanskje viktigste resultatet av Suezkrisen var at det ble enda klarere for verden at når USA og Sovjetunionen sa nei, så hadde ingen andre land noe å stille opp. De to landenes status som supermakter ble tydeliggjort.
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Videre lesing
- Herzog, Chaim The Arab-Israeli Wars, Vintage Books, Random House, New York 1984, ISBN 0-394-71746-5 (pbk) - side 109-143
