Den store kunstige elva

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Skjematisk kart over prosjektets utbyggingsfaser. Fase I og II er ferdig utbygget, og fase III er under utbygging. Fase IV og V (stiplet) er ikke påbegynt enda, og disse prosjektene kan bli endret.
Satelittbilde med falske farger viser Grand Omar Mukhtar under bygging (oppe til høyre) i 2006. De røde områdene er irrigrert landbruk.
Frakting av rørstykker (1988)
Grøftegraving (1988)
Den store kunstige elva på Libyas 20 dinar-seddel.

Den store kunstige elva (arabiskالنهر الصناعي العظيم) i Libya er verdens største system for transport av drikkevann. Rørledninger bringer fossilt vann fra Det nubiske sandsteinakvifersystemet sør i landet til jordbruk og byer langs Middelhavskysten. Siden 1993 har «elva» levert vann til Benghazi, siden 1996 til Tripoli, og videre utbygging pågår fortsatt. Hovednettet består av rør med diameter på 4 meter, og det rundt 5 000 km lange nettverket har kapasitet til å frakte over 6 millioner kubikkmeter vann daglig.[1]

Kunstige vannreservoarer i utkanten av de store byene sikrer stabil vanntilførsel også ved varierende forbruk. Det betongkledde reservoaret Grand Omar Mukhtar utenfor Benghazi som sto ferdig i 2007, har en diameter på over 800 m og en dybde på over 30 m, og var verdens andre største menneskeskapte reservoar da det ble oppført.[2]

Rundt 70 prosent av vannet går til jordbruk. Prisen bønder betaler for vannet er omtrent halvparten av prisen vanlige forbrukere betaler. Jordbruket gir både økt lokal matvaresikkerhet og eksportmuligheter, men det er lite trolig at det ville vært konkurransedyktig uten de subsidierte vannprisene.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Frem til 1969 var Libyas vannforbruk fornybart – det baserte seg på vann fra brønner som hvert år ble fylt opp i de regnrike periodene om vinteren. Økt vannforbruk fra industrialisering og landbruk kombinert med minkende nedbør på 1970-tallet førte til at vannforbruket oversteg vanntilførselen, og noe måtte gjøres. Under oljeleting på 1950- og 60-tallet hadde det imidlertid blitt oppdaget store akviferer med fossilt vann, og på midten av 1970-tallet begynte landet først å ta i bruk disse til lokal irrigasjon, spesielt i Sarir-regionen.[4] Den beste landbruksjorden, og de mest befolkede områdene ligger imidlertid nord i landet, nær Middelhavskysten og langt unna akviferene. For nord-områdene var det i praksis to muligheter for å sikre vannforsyningen: avsalting av sjøvann, eller transport av vann fra akviferene i sør. Sistnevnte ble beregnet til å være den rimeligste løsningen, og på 1980-tallet startet utbyggingen av Den store kunstige elvas første fase.

Prosjekteringen startet i 1981. Arbeidet ble ledet av KBR, tidligere Brown & Root, og hovedkontraktøren var det sørkoreanske Dong Ah-konsortiet. I 1983 opprettet de libyske myndighetene organisasjonen the Great Man-made River Management and Imple mentation Authority (GMRA) for å planlegge og føre tilsyn med utbyggingen, og senere ta ansvaret for daglig drift. Organisasjonen har hovedkontor i Benghazi.[5] 28. august 1984 la statsleder Muammar al-Gaddafi ned grunnsteinen for rørfabrikken i Brega (30°18′42″N 19°41′27″Ø), og prosjektet var i gang.

I første fase ble den østlige delen av systemet bygget ut. 1 900 km rørledning ble lagt ut for å føre drikkevann fra akviferene i Sarir- og Tazerbo-områdene til Sirte og Benghazi.[4] Første fase sto ferdig i september 1993.[1] Byggingen ble finansiert gjennom beskatning av olje, tobakk og turisme, og internasjonal økonomisk støtte var ikke nødvendig.[5]

Andre fase var utbyggingen av den vestlige delen av systemet. Rørledninger ble lagt for å bringe vann fra Murzuk-bassenget sør for Jabal Fezzan / Jabal Hasouna (Jabal betyr «fjell») til Tripoli. Grunnsteinen var allerede lagt 26. august 1989, og 1. september 1996 ble det første vannet levert til hovedstaden. Byens gamle rørnett brøt imidlertid først sammen under det høye trykket og førte til flom.[5]

Mens Libya i prosjektets oppstart manglet teknisk kompetanse, og mesteparten av arbeidet ble gjort av internasjonale selskaper, har landet etterhvert tilegnet seg lokal ekspertise på hydrologisk ingeniørvitenskap, og i 2006 ble 70% av arbeidet gjort av libyere.[1]

Pågående og fremtidig utbygging[rediger | rediger kilde]

I tredje fase blir brønnfelt i Kufra-området koblet til det østlige nettet gjennom en 380 km lang rørledning. Dette prosjektet var planlagt ferdigstilt i slutten av 2011,[6] men det blir mest sannsynlig forsinket av borgerkrigen i Libya. I et av NATOs bombetokt 22. juli 2011 skal det ha blitt gjort skade på rørfabrikken i Brega,[7] en av de to fabrikkene som leverer rør til prosjektet, men omfanget av skaden er ikke kjent. På en pressekonferanse 26. juli forklarte NATO angrepet med at bygninger på fabrikkområdet skal ha blitt brukt til å oppbevare militært utstyr. I følge NATO skal det ha blitt skutt ut raketter fra fabrikkområdet, og på pressekonferansen ble det vist etterretningsbilder som blant annet viste en BM-21 rakettartelleritruck der.[8]

Fjerde fase innebærer utbygging av Ghadarnes-feltet i vest og/eller Jaghboub-feltet i øst med tilkobling til Tobruck. Det er foreløpig ikke helt klart hva som vil bli inkludert i denne prosjektfasen.

I femte og siste fase er det planlagt at det vestlige og det østlige nettet skal knyttes sammen.

Vannressurser[rediger | rediger kilde]

I den østre delen av landet har Kufra-bassenget blitt estimert til å holde 20 000 km³ vann. Sør for Tazerbo møter bassenget Sirt-bassenget, estimert til å inneholde 10 000 km³ vann. I den vestre delen av landet ligger Murzuk-bassenget sør for Jabal Fezzan, estimert til å holde 4 800 km³. Nord for Jabal Fezzan ligger Hamadah- og Jufrah-bassengene, som strekker seg nordover mot Middelhavet.[4]

Fossilt vann kan ha svært høy vannkvalitet. Generelt synker vannkvaliteten nordover mot Middelhavet, fordi grunnen skifter fra kontinental sandstein til marin kalkstein som kan ha et høyt saltinnhold. Vannkvaliteten i Kufra-bassenget er ypperlig, og kvaliteten i Murzuk-bassenget skal være svært god. I de andre bassengene er vannet også egnet til drikkevann, men kvaliteten reduseres nordover.[4]

Vannet er datert til å være rundt 40 000 år gammelt. Akviferene har ikke lenger tilløp av betydning, så de vil til slutt tørrlegges. Anslagene for hvor lang tid det vil ta varierer svært mye. Tidlig ble det anslått at vannet ville holde i minst 50 år, men muligens mye lengre.[4] FN har beregnet at reservoarene kan inneholde hele 373 000 km³ vann, og at rundt 9 000 km³ kan pumpes ut.[9] Hvis det nåværende forbruket på 6 millioner m³ daglig videreføres vil dette holde i 4 000 år.

Viktigere for prosjektets fremtid er trolig prisen på avsaltingsteknologi. Prisen på avsalting har sunket fra rundt 5,5 USD per kubikkmeter i 1979 til rundt 0,55 USD i 1999, og noen mener at avsalting er i ferd med å bli et konkurransedyktig alternativ til dagens transport av fossilt vann.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c John Watkins (18. mars 2006). «Libya's thirst for 'fossil water'» (engelsk). BBC. 
  2. ^ Ivan Watson (11. september 2007). «Libya Realizes Part of Its Great Pipe Dream» (engelsk). National Public Radio. 
  3. ^ Professor i geofag ved Oregon State University, Aaron Wolf, sitert av Sarah A. Topol (23. august 2010). Libya's Qaddafi taps 'fossil water' to irrigate desert farms. Christian Science Monitor.
  4. ^ a b c d e P. G. Fookes, J. R. Stoner and J. Mackintosh (1993). «Great Man-Made River Project, Libya, Phase I: a case study on the influence of climate and geology on concrete technology». Quarterly Journal of Engineering Geology and Hydrogeology (engelsk), 26, s. 25–60. doi:10.1144/GSL.QJEG.1993.026.01.04. 
  5. ^ a b c A. M. El-Geriani, O. Essamin, D. P. Loucks (1998). «Water from the Desert: Minimizing Costs of Meeting Libya's Water Demands». Interfaces (engelsk), 28 (6), s. 23–35. 
  6. ^ Tefken Construction (April 2009). Al Kufra-Tazerbo Water Transmission System Is Becoming A Reality.
  7. ^ Missy Ryan, Giles Elgoodl, Tim Pearce (22. juli 2011). «Libya says six killed in airstrike near Brega». Reuters. 
  8. ^ «NATO bombs the Great Man-Made River». Human Rights Investigations Blog. 27. juli 2011. 
  9. ^ Martin Gehlen (27. desember 2010). «Sahara-Wasser für Libyens Küste» (tysk). Zeit Online. 
  10. ^ Saad A. Alghariani (2003). «Water transfer versus desalination in North Africa: sustainability and cost comparison». Libyan Studies, 34, s. 147–152. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Great Manmade River – bilder, video eller lyd