Det norske landssvikoppgjøret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra Landsvikoppgjøret)
Gå til: navigasjon, søk
Nøyaktighet: Denne artikkelens faglige presisjon er omstridt, eller den kan inneholde faktafeil. Se diskusjonssiden for detaljer.
Språk: Denne artikkelen trenger språkvask og korrektur for å oppnå en høyere språklig standard.

Det norske landssvikoppgjøret var et rettsoppgjør mot medlemmer av det nazi-vennlige partiet Nasjonal Samling (NS) og tyskernes medhjelpere i Norge etter Den annen verdenskrig. Oppgjøret begynte med arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945, noe som førte til rettssaker mot omlag 92 000 siktede hvorav rundt 50 000 ble straffet, omtrent 17 000 fikk fengselstraffer og de resterende fikk ulike bøter.[1] Det norske rettsoppgjøret skilte seg ut ved at det omfattet forholdsvis mange saker i forhold til andre land, men til gjengjeld var de fleste domsavsigelsene milde. I tillegg til rettsoppgjøret var det et omfattende uformelt oppgjør med utrenskninger innenfor blant annet organisasjoner og arbeidslivet.

Rettsoppgjøret var omstridt i samtiden, og er også blitt kritisert i ettertid. Dette gjelder særlig spørsmålet om kollektiv skyld. Enkelte mener at rettsoppgjøret ble for lemfeldig, og at for mange, deriblant økonomiske forbrytere, slapp for lett unna.[2] På den annen side mener andre at de dømte som fikk sine dommer like etter krigens slutt i 1945, ble dømt i henhold til hva man da mente var riktig straff.

Innhold

[rediger] Bakgrunn

Over hele Europa hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat mot nazistene og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen. I Tyskland arrangerte de allierte selv et særskilt tribunal, Nürnbergprosessen, som skulle dømme krigsforbrytere. I Frankrike regner man med at minst 10 000 kollaboratører ble avrettet uten rettergang. Et trekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere; man hevder idag at grunnen til dette var at sinnstemningen i landene dempet seg med tiden. Det norske rettoppgjøret skiller seg ut ved at det ble preget av rettslige prosedyrer, i motsetning til likvidasjoner og summariske retterganger som ellers var vanlig. Dog er også Det norske rettsoppgjøret blitt kritisert, særlig for det som mange mener var brudd på Grunnloven. Andre hevder derimot at enkelte forbrytere slapp altfor lett unna.

[rediger] Samarbeid med okkupantene

Da Norge ble okkupert måtte befolkningen og de forskjellige samfunns-strukturer forholde seg til den tyske okkupasjonsmakten, som regel på tyskernes premisser. Hva som var nødvendig samarbeid og hva som var svik ble i stor grad bestemt av forholdene i forskjellige deler av landet, og kunne forandre seg over tid. En avgjørende faktor var som regel sårbarhet i forhold til selvforsyningsgrad og arbeidplasser.

Sommeren 1940 var det norske samfunn i en særegen situasjon. Tyskerne hadde kontroll over store deler av Europa – konge og regjering hadde flyktet til Storbritannia, et land som kjempet en desperat og tilsynelatende håpløs kamp mot overmakten. Under disse omstendigheter var det mange som mente at man burde gjøre det beste ut av situasjonen og samarbeide med okkupasjonsmakten. Samarbeidsviljen gikk helt til topps i det politiske system, hvor Stortingets presidentskap i Riksrådsforhandlingene gikk med på å be Kong Haakon abdisere. Efterhånden gikk det opp for store deler av befolkningen at samarbeidet med okkupantene ikke var ønskelig, men det var likevel mange som samarbeidet med okkupantene. Alt efter som i hvilken grad og på hvilket grunnlag, var det varierende uvilje til samarbeid i befolkningen:

  • Ideologisk fraternisering: NS-medlemmer ble straffet for landssvik. Frontkjempere ble dømt for det samme; ikke hva de eventuelt gjorde i tysk tjeneste.
  • Politisk samarbeid: samarbeidet frem til Riksrådforhandlingene brøt sammen i august. Vedrørte personer valgte senere å utvise enten passivitet, aktiv motstand eller kollaborasjon med okkupasjonsmakten, og måtte svare for dette.
  • Administrativt samarbeid: akseptert under hele krigen.
  • Økonomisk samarbeid: oppmuntret og akseptert til å begynne med, ble mer og mer tvilsomt efterhånden. Mildt straffet.
  • Militært samarbeid: mange offiserer sympatiserte med NS og samarbeidet med tyskerne. Det var mye forvirring sommeren 1940 om hva norske offiserer skulle gjøre etter kapitulasjonen da Administrasjonsrådet styrte. I en undersøkelse basert på arkivmateriale fra forsvaret fant forskeren Lars Borgersrud at nær halvparten av datidens høyere offiserer var medlemmer i NS eller i løpet av krigen hadde høyere stillinger i tjeneste for okkupanten. I juni 1945 bestemte forsvarsminister Oscar Torp av det i hvert enkelt forsvarsdistrikt skulle utnevnes et utvalg som skulle granske befalets nasjonale holdning. Torp la vekt på at ingen kunne tas inn i tjeneste igjen uten at den nasjonale holdningen hadde vært uklanderlig. Utvalgene var strenge til å begynne med, men etterhvert som verden beveget seg inn i Den kalde krigen ble offisersbehovet så stort at kravene ble mildere. Forsvaret hemmeligholdt også rapporten fra Det centrale granskningsutvalg for militære befalingsmenn av 1945 (DSU), som var utilgjengelig for forskning inntil slutten av 1990-tallet.

[rediger] Rettsgrunnlag

  • Landssvikanordningen: utformet av regjeringen i London desember 1944, utgjorde det rettskraftige grunnlaget inntil Stortinget i 1947 laget særskilt lov om landssvik. Ca 92 000 saker. Medlemskap i Nasjonal Samling etter 9. april 1940 ble regnet som landssvik.
  • Erstatningsdirektoratet (1945–1952): NS-medlemmer skulle ha kollektivt ansvar. Fremmet 62 000 saker for domstolene med krav om 300 millioner i inndragninger, bøter ol. Ledet av Jens Chr. Hauge. Nedlagt 1952.
  • Krigsforbrytersaker: mot tyske krigsforbrytere.
  • Dødsstraff: i fred avviklet i 1902, men etter den militære straffeloven kunne dødsstraff idømmes og gjennomføres i krig. I 1942 kom regjeringen i London med to anordninger som utvidet adgangen til å bruke dødsstraff, blant annet etter krigens slutt. Senere kom flere anordninger som blant annet tillot dødsstraff mot utenlandske krigsforbrytere. I juni 1945 gav Stortinget sin tilslutning mot seks stemmer [3].

[rediger] Gjennomføring

De første forberedelser til et rettsoppgjør ble foretatt av London-regjeringen. Senere skjedde det meste på initiativ av hjemmefrontledelsen. Arrestasjonene av mistenkte personer begynte 9. mai 1945 etter lister som hjemmefronten og de norske myndighetene hadde satt opp. I alt ble 28 750 personer arrestert, og allerede i juli 1945 14 000 fengslet, fordelt på 200 leire.


[rediger] Resultat

Resultater i de landssviker- og krigsforbrytersaker som ble etterforsket:

Landssvik Krigsforbrytelser
Dømt til døden 30 15
Dømt til frihetsstraff 17 000 66
Dømt til annen straff 3 450 0
Vedtatt forelegg* på frihetsstraff 3 120 0
Vedtatt forelegg på annen straff 25 180 0
Frifunnet ved endelig dom 1 375 5
Påtaleunnlatelse 5 500 0
Henlagt etter bevisets stilling 37 150 261
Sum 92 805 342

(Forelegg betyr at man aksepterer straff uten rettssak)
Kilde: Om landssvikoppgjøret. Innstilling fra Justisdepartementet til Stortinget, 1962.
Eksempel på dommer: Kvinnehirdmedlem Frontkjemper Dødsdom over to torturister

  • Borgerlige rettigheter - dom medførte tap av borgelige rettigheter, også stemmeretten, normalt for en periode på ti år. Alle NS medlemmer ble fratatt rettigheter fra sensommeren 1945 uansett om de var siktet eller ikke, det hadde den sideeffekten at de ikke kunne stemme ved valget samme høsten. 6,5% av de stemmeberettigede, 2% av befolkningen.
  • Erstatningssaker – ?
  • Tyskerarbeidere – 100–200 000 nordmenn hadde lønnet arbeid hos tyskerne. Dette ble ikke regnet som kriminelt, erstatningsdirektoratet hadde flere saker oppe til vurdering.
  • Frontkjempere (4894) dømt for landssvik, ikke for gjerninger i tysk tjeneste
  • Passive og ubeskrevne NS-medlemmer slapp stort sett med påtaleunnlatelse
  • Avrettinger – 25 nordmenn, 11 fra Rinnanbanden, 12 tyskere. Siste dødsdom fullbyrdet i august 1948 de fire siste av opprinnelig 80 livstidsfanger ble benådet i oktober 1957
  • Amnesti 1948 – lov om løslatelse på prøve når halve straffen var sonet, unntak - økonomiske landssvikere, torturister og personer dømt til mer enn åtte års fengsel

I tillegg til dette rettsoppgjøret var det et tildels kraftig uformelt oppgjør som gikk utover mange som hadde hatt samkvem eller samarbeidet med tyskerne.

[rediger] Kritikk

Rett etter krigen var folk forbitret på nazistene og mente at de slapp for lett unna, mens andre advarte mot for hard behandling av landssvikerne, fremfor alt de små synderne. Representanter for denne Silkefronten var avisene Nationen og Morgenbladet, og enkeltpersoner som juristen Johs Andenæs. Mens Isfronten som ønsket harde reaksjoner hadde stor støtte hos arbeiderbevegelsen og deres aviser.

Den offentlige oppmerksomheten la seg ganske fort omkring landsvikoppgjøret, landet måtte bygges og utover 1950-tallet var det stort sett de som hadde blitt dømt som brydde seg om saken. Organisasjoner som Forbundet for Sosial Oppreisning ble stiftet for å ta seg av NS-medlemmenes interesser og bladet Folk og Land ble et talerør – mange gav også ut sin versjon av saken på «eget forlag». NS-siden hevdet at de hadde hadde jobbet for nasjonale interesser i forhold til tyskerne. Senere har kritikken mot rettsoppgjøret fra NS-siden flytt sammen med en bredere trend av revisjonisme av krigshistorien.

Hva bestod kritikken av?

  • Formelle feil:
    • Grunnloven forbyr lover med tilbakevirkende kraft, regjeringen utferdiget forordninger blant annet om dødsstraff og kriminaliserte NS-medlemskap fra 9. april 1940.
    • Norge hadde kapitulert i 1940 – og kunne dermed regnes som tysk. Mye brukt som forsvar fra de som ble anklaget for landssvik. Siden den gang har det vært en opphetet debatt om avtalen gjaldt total kapitulasjon eller bare av styrkene som var igjen på norsk jord, men det har egentlig vært en akademisk debatt om formuleringer, siden Norges demokratisk valgte kongehus og regjering hadde unnsluppet tyskerne og satt i London.
    • Elverumsfullmakten
  • Rettsprosessen - seierherrene dømte, rettsoppgjøret var en stor belastning for rettsystemet som måtte utbygges kraftig, de første ukene ble omlag 18 000 personer arrestert og samlet i ca. 50 leire hvor soningsvilkårene til å begynne med var ganske harde. Stortinget vedtok regler for forenklet saksbehandling. Sakene gikk raskt unna for eksempel ble Quisling dømt i løpet av 11 dager. Ingen dommer kunne forventes å være uhildet. Likevel ser det ut til at de fleste er enige i at rettsprosessen foregikk under verdige former.
  • Ulik straff – de første som ble dømt fikk strengere straff enn de som fulgte etter.
  • NS-medlemskap landssvik – er det å være passiv medlem i NS landssvik?
  • Dødsstraff i fredstid – avskaffet 1902
  • Sosial slagside – folk med lav sosial status fikk strengere straff. 22 og 25 avrettede hadde «lavere status», mens krigsprofitører - «brakkebaroner» - som tjente store penger på krigen slapp lett unna. Domstolene kom frem til at vanlig forretningsvirksomhet for tyske kunder var straffefritt. 3300 ble dømt for økonomisk landssvik, 800 av disse fikk fengselsstraff eller tvangsarbeid.
  • Norsk krigsindustri – store deler av norsk næringsliv samarbeidet villig med okkupasjonsmakten, og leverte verdifulle bidrag til den tyske krigsinnsatsen [1].
  • Frontsøstre (4–500) i tysk Røde Kors tjeneste ble dømt, kjent eksempel Hanna Kvanmo
  • de uskyldig straffede
    • NS-barn - barna til NS-medlemmene. Født før, under eller etter krigen
    • Krigsbarn - norske barn med far fra okkupasjonsmakten. Minst 10 000 barn med tyske fedre
  • Tyskerjenter - omgang med fiendens soldater spiller på mekanismer som frambringer sterk aggresjon og førte til folkelige reaksjonen etter frigjøringen i mange land, men også myndighetene reagerte kraftig. Mange tyskerjenter ble anholdt og internert sommeren 1945. Dette skjedde uten at de hadde gjort noe ulovlig. Mange mistet jobben, og kvinner som var gift med tyskere ble regnet som tysk statsborger og utvist fra Norge. Anerkjente norske psykiatere fulgte opp og erklærte tyskerjentene som nærmest åndelig defekte. Usikkert antall, anslått til 40-50 tusen.
  • Symbolsk – plasserte ansvaret for det som gikk galt i forbindelse med krigen hos en gruppe, mens forsvar, regjering, NRK og andre som sviktet slapp forholdsvis lett unna.

[rediger] Personer henrettet i Norge etter krigen

[rediger] Personer dømt for landsforræderi:

[rediger] Personer dømt for krigsforbrytelser:

[rediger] Kongelig resolusjon om fullbyrdelse av dødsstraff

av 27. juli 1945

Regler om fullbyrdelse av dødsstraff som idømmes i borgerlige saker

  1. Fullbyrdelsen av dødsstraff skjer i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø, hvor det innrettes særlig rettersted i dette øyemed. Hvis domfelte ikke allerede før lagmannsrettsdommen sitter i fengsel i en av de nevnte byer, blir han snarest etter domsavsigelsen å føre dit.
  2. Fullbyrdelsen av dødsstraff foreståes av politimesteren i det distrikt som saken hører til. Politimesteren kan stille en annen politiembetsmann i sitt sted. I tvilstilfelle kommer det til Riksadvokaten hvem som skal forestå fullbyrdelsen.
  3. Til skytingen beorder politimesteren en polititropp på 1 befalingsmann og 10 menige. Troppen må bestå av øvete skyttere som er minst 25 år gamle. Hvis politimesteren ikke selv har rådighet over et tilstrekkelig antall skyttere, kan han gjøre henvendelse til Rikspolitisjefen som i tilfelle uttar troppen.
  4. Fullbyrdelsen skjer så raskt som mulig om morgenen etter at domfelte har fått beskjed om at straffen skal fullbyrdes. Hvis vedkommende politimester bestemmer det, kan meddelelsen gis gjennom fengselspresten.
  5. Under fullbyrdelsen bindes domfelte til en pel eller vegg, og gis bind for øynene. Eksekusjonstroppen skyter med gevær eller karabin på en avstand av 5 meter. Befalingsmannen deler ut de ladde våpen, hvorav 2 kan være ladd med løs patron. Viser domfelte etter skytningen tegn til liv, gir befalingsmannen han dødsskudd.
  6. Politimesteren tilkaller 1 eller 2 læger til fullbyrdelsen og kan tillate representanter for offentlige myndigheter å være tilstede. Likeså har forsvareren og i tilfelle den prest som har beredt domfelte til døden adgang. Fotografering tillates ikke. De tilstedeværende har taushetsplikt.
  7. Etter at den ansvarshavende læge har konstatert at døden er inntrådt, blir liket uten opphold å besørge kremert. Hvis domfeltes pårørende forlanger det, blir asken å utlevere til dem for bisettelse. I motsatt fall besørges bisettelsen av politimesteren. Bisettelsen skjer i ethvert tilfelle i sikkerhet.
  8. Snarest mulig etter fullbyrdelsen gis domfeltes pårørende beskjed om dette. Når det er bekreftet at beskjeden er mottatt, underrettes Justisdepartementet som tilstiller pressen en kort meddelelse om at dommen er beordret fullbyrdet eller i tilfelle at benådning er avslått, og at dommen er fullbyrdet ved skytning. Verken domfeltes pårørende eller pressen må gis noen meddelelse om at benådning er avslått eller at dommen er beordret fullbyrdet før fullbyrdelsen er skjedd.
  9. Etter hver skytning må sporene være fjernet, før den neste domfelte bringes til stedet.
  10. Politimesteren eller hans stedfortreder fører protokoll over handlingen. I protokollen anføres datum, klokkeslett og sted, hvem som er til stede (eksekusjonstroppens medlemmer nevnes dog ikke ved navn) og lægens erklæring. Protokollen medunderskrives av arbeidshavende læge. Når likbrenningen er utført blir bevitnelse herom å tilføre protokollen.

[rediger] Se også

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Litteratur

  • Elster, Jon (2004): Oppgjøret med fortiden: internasjonalt perspektiv på overgangen til demokrati. Oslo: Pax (BIBSYS)
  • Dahl, Hans Fredrik og Sørensen, Øystein (2004): Et rettferdig oppgjør? : rettsoppgjøret i Norge etter 1945. Oslo: Pax (BIBSYS)
  • Nøkleby, Berit (2004): Krigsforbrytelser: brudd på krigens lov i Norge 1940-45. Oslo: Pax (BIBSYS)
  • Vaale, Lars-Erik (2004): Dommen til døden: dødsstraffen i Norge 1945-50. Oslo: Pax (BIBSYS)
  • Andenæs, Johs. (1979): Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Oslo: Tanum-Norli (BIBSYS)
  • Om landssvikoppgjøret. Instilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget - startet 1955 ferdig 1962
  • Skodvin, Magne (1987): Norge i Krig, bind 8 - Frigjøring. Oslo Aschehoug ISBN 82-03-11423-7
  • Ugelvik Larsen, Stein (1999): I krigens kjølvann. Oslo: Universitetsforlaget ISBN 82-00-12868-7

[rediger] Referanser

  1. ^ norgeslexi.no: Rettsoppgjøret
  2. ^ skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike
  3. ^ forskning.no: Mer om bruk av dødsstraff i Rettsoppgjøret
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_landssvikoppgj%C3%B8ret»
Personlige verktøy